Bibeltime over 1 Kor 1,17-31

I Roma fins det en gammel graffiti på en mur som framstiller den korsfestede Kristus med et eselhode. Ved siden av den korsfestede skikkelsen har den som har laget tegningen, tegnet seg selv med hånden reist som en blasfemisk hilsen mot den korsfestede. Denne tegningen er antakelig fra så langt tilbake som ca år 250 e.Kr.

Også i vår tid blir kristendommen latterliggjort. Jeg husker et komiprogram i norsk fjernsyn for en del år siden, like før påske. Der ble korsfestelsen framstilt på en komisk og latterlig måte. En av komikerne ble festet til et kors mens de andre moret seg over dette. Foruten at dette er forferdelig dårlig humor, er det et uttrykk for hvordan verdslige mennesker egentlig betrakter den kristne troen og det som er kristendommens dypeste kjerne, Ordet om korset, evangeliet om den korsfestede Jesus Kristus, nemlig som den aller største dårskap.

Det er ikke langt mellom den 1750 år gamle blasfemiske tegningen i Roma og det nevnte komiprogrammet. Begge avslører hvordan ikke-kristne mennesker i alle tider har betraktet kristendommen, nemlig som den aller største dårskap, som det mest ufornuftige og latterlige verden har sett. For den romerske graffiti-tegneren var det likegyldig hvem du tilba. Du kunne like gjerne tilbe et esel som den korsfestede Frelseren, Jesus Kristus. Og for de norske komikerne var ikke korsfestelsen annet enn noe en kunne more seg over og le av.

Både den romerske tegneren og de norske komikerne bekrefter uten selv å ville det at Bibelen taler sant. For i 1 Kor 1,18 skriver Paulus: «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.»

Den kristne troen – visdom eller dårskap? Svaret er ja, den er både visdom og dårskap. «Ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt», sier Paulus, «men for oss som blir frelst, er det Guds kraft» (v 18). Og han sier: «Vi forkynner en korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig og for grekere uforstand, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom» (v 23). Det kommer altså an på øynene som ser. For de vantro er den kristne troen virkelig dårskap, tåpelig og ufornuftig. Men for de kristne er den den høyeste visdom, Guds egen kraft og visdom.

Den kristne troen – en dårskap

Den kristne troen er dårskap for dem som går fortapt, sier Paulus. I det avsnittet vi leste, skiller han mellom to grupper av slike som evangeliet er en dårskap for, jøder og grekere. Han sier: «Vi forkynner en korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand» (vers 23). Disse to gruppene, jøder og grekere, inkluderer egentlig alle mennesker slik de er av naturen.

En dårskap for de egenrettferdige

Den første gruppen – jødene – representerer de egenrettferdige. For de som mener om seg selv at de er syndfrie, er korset anstøtelig. De er rettferdige i seg selv, derfor trenger de ikke korset. De trenger ikke noen som skal betale deres skyld, for de har ingen skyld. Slik ser de på seg selv.

Det fins mye i den kristne troen som er anstøtelig for de egenrettferdige. Budskapet om Jesus Kristus som døde på korset for alle mennesker, forutsetter at mennesket ikke er i stand til å hjelpe seg selv. For mange mennesker er dette en forferdelig tanke. De vil ikke godta at de ikke er i stand til å gjøre noe selv for sin frelse. De ser på dette som svakhet, som et uttrykk for et dårlig selvbilde og manglende selvtillit.

Det naturlige mennesket gjør opprør når det hører Bibelens ord om at det ikke fins noen forskjell mellom mennesker, at alle har syndet (Rom 3,22), eller når Bibelen sier: «Det finnes ikke en som er rettferdig… det finnes ikke en som gjør det gode, ikke en eneste» (Rom 2,10.12). Det naturlige mennesket vil aldri kunne skrive under på Paulus sin bekjennelse: «For jeg vet at i meg, det vil si slik jeg er i meg selv, bor det ikke noe godt» (Rom 7,18).

Menneskene vil si at så gale er det nå tross alt ikke. Noe godt fins det vel i meg, ja, egentlig er jeg vel ikke så verst når det kommer til stykket, i alle fall ikke sammenlignet med andre mennesker. De fleste er nok villig til å innrømme at de ikke er fullkomne, men likevel mener de innerst inne at de er gode nok til at det nok skal gå bra. En mann skrev en gang til en kristen forkynner: «Du har forkynt mye om synd og frelse for meg. Og jeg har fundert mye over alt det du har sagt. Men det er noe jeg likevel ikke får inn i hodet mitt, nemlig hva er det jeg har gjort som skulle fortjene et slikt fantastisk frelsesverk?»

Ordet om korset, evangeliet om Jesus Kristus, som er den kristne troens grunnvoll, forutsetter menneskets totale hjelpeløshet i åndelige ting. Det forutsetter menneskets totale håpløshet når det gjelder evigheten. Evangeliet forutsetter Skriftens lære om at mennesket, slik det er av naturen, er en fiende til Gud (Ef 2,12), og at ingen av oss kan gjøre noe som helst for vår frelse. For det naturlige mennesket er en slik lære en grov fornærmelse. Den er utålelig. Det vil klare seg selv. Og derfor blir korset så anstøtelig. For korset forkynner at vi ikke klarer oss selv, at Kristus måtte gjøre opp for oss, at han måtte betale hele vår syndeskyld for at vi skulle bli forsonet med Gud.

En dårskap for de kloke og fornuftige

Den andre gruppen av mennesker som ordet om korset er anstøtelig for, er grekerne, sier Paulus. De representerer de vise og kloke, de lærde og fornuftige. Han sier at forkynnelsen om den korsfestede Kristus er uforstand for slike. Dette er slike som hardnakket insisterer på at de ikke vil tro noe som det ikke går an å gi en fornuftig forklaring på. Først vil de se – dvs. forstå med sin fornuft – og så kan de tro.

Det er ikke merkelig at den kristne troen er dårskap for så mange, for det er jo så mye i det kristne budskapet som er så uforståelig og paradoksalt. Det fins så mye i Bibelen som aldri blir besvart. Det er så mange ting i kristendommen som ingen av oss kan forklare. Alle som vil prøve å forklare forsoningens mysterier ved hjelp av logiske resonnementer, er dømt til å mislykkes. Alle som vil forsøke å svare på alle de fornuftige spørsmål som melder seg når det gjelder læren om Guds fullkomne hellighet på den ene side, og Guds fullkomne kjærlighet på den andre side, vil kjøre hodet mot veggen.

Det som er åpenbart for oss i Bibelen, gir oss bare et lite glimt av alt det som er skjult bak evighetens teppe. I forhold til det lys og den klarhet som er på den andre siden av teppet, kan vi bare se bittelitt. Men Gud har i sin store visdom plassert korset midt i synsfeltet vårt, foran teppet. Og det er korset, og bare det, han vil vi skal se nå. Det er det han vil vi skal feste blikket vårt på nå, og ingenting annet. Når teppet så en gang blir rullet bort, skal vi se mye, mye mer, og mange av de spørsmål som vi ikke kunne besvare her i livet, men som vi så ofte tigger om å få besvart, de skal da bli fullkomment besvart.

Paulus sier litt lenger ut i 1 Kor: «Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut» (13,12). Dette betyr ikke at det er uklart hvordan vi mennesker blir frelst. Dette betyr ikke at alt det Bibelen taler om, ikke er klart nok. Men det betyr at det er så mye som vi ikke får til å gå i hop med vår lille fornuft. Det betyr at vi bare forstår stykkevis. Det er oss det er noe galt med.

De som vil bemøte den kristne troen med all sin klokskap og forstand, får med en gang problemer. For den kristne troen retter seg mot slikt som den menneskelige vishet ikke kan begripe. Om fornuften vil begynne å behandle troens spørsmål og forsøke å gi fornuftige forklaringer på alle ting i den kristne lære, vil den komme til kort. For den har da begitt seg inn på et område hvor den ikke strekker til. Den menneskelige fornuften er kort og godt ikke god nok til å hanskes med disse tingene. Her duger bare tro.

Den menneskelige fornuften er en stor og god gave som vi har fått av Gud. Luther kaller den til og med for noe guddommelig. Vi har fått den for å utforske verden omkring oss, for å tolke det vi ser og hører, forklare og ordne alle sanseinntrykk osv. For samfunnet er fornuften uvurderlig, innenfor politikken likeså. Samfunnsledere og politikere som ikke bruker sin fornuft, kan gjøre stor skade i det samfunnet de er satt til å styre. Vi mennesker var hjelpeløse uten fornuften. Luther sier at det er hovedsakelig fornuften som skiller oss fra dyrene.

Men fornuften har også sin grense. Den skal styre, ordne og forvalte alt som har med den nåværende verden å gjøre. Men på ett område er den udugelig. Det fins et område som fornuften ikke må gi seg inn på, og det er alt det som har med menneskets evige frelse å gjøre. Der kommer den til kort. Derfor må den aldri sette seg til dommer over den kristne troen, og det som er kilden for den kristne troen, Guds ord. I møte med Guds ord, må fornuften tie.

Vi kan nok bruke vår fornuft som et instrument i åndelige ting. Vi bruker fornuften som et hjelpemiddel til å lese og lære alt det Bibelen taler om. Og vi kan bruke den innenfor slike områder der vi kan få hjelp i vårt skriftstudium. Vi kan bruke den til å lære oss språk, til å drive med arkeologi, til å lese historie som kan være med å kaste lys over bibelske hendelser, til å undersøke og sammenligne skriftfunn osv.

Men vi må aldri la vår fornuft få være dommer over Bibelens åpenbaring. Det fornuften ikke kan begripe i Bibelen, det må den la være å gi seg inn på. Vi må ta «hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus», som Paulus uttrykker det (2 Kor 10,5).

Men dermed skjønner vi hvorfor Paulus taler om at forkynnelsen om den korsfestede Kristus er uforstand grekerne, dvs. for de vise og kloke. For den som ikke vil sette grense for fornuften, for den kloke og vise som ikke vil godta noe før han har forstått alt, for ham er den kristne troen en dårskap. Det fins mange slike, sier Paulus. Han sier: «Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: ikke mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller av fornem ætt. Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme» (1 Kor 1,26-27).

Og Paulus beskriver hvordan han kom til den hedenske byen Korint første gang, en by hvor gresk filosofi, klokskap og menneskelig visdom stod i høysetet. Han sier: «Da jeg kom til dere, brødre, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds vitnesbyrd. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet» (2,1-2). Det var ingen velfundert filosofi Paulus bygde på, ingen kløktige tankebygninger som kunne ta kampen opp med den greske visdommen. «Jeg la ikke fram mitt ord og mitt budskap med overtalende argumenter og visdomslære,» sier han. Grekerne ville ha en religion som utfordret intelligensen. De ville ha filosofi, ikke bare en historie om en korsfestet jøde som påstod at han var verdens Frelser. Grekerne ville at religion skulle være noe klokt og vist, noe med fornuft i, noe som kunne bevises ved hjelp av overtalende argumenter. Derfor var ordet om korset en dårskap for dem. For evangeliet kan ikke bevises. Det fins ikke noe fornuft i at Gud ble menneske og tok på seg menneskets skyld og straff. Kristi person, nattverden, dåpen, utvelgelsen, omvendelsen, nåden alene, oppstandelsen osv. osv – alle de lærer som har med menneskets frelse å gjøre – ingen av dem kan den menneskelige fornuften begripe. For de vise og kloke er det uforstand.

Slik var det i Korint, og slik er det den dag i dag. Evangeliet er en dårskap for vantroen. Vi kristne kan aldri vente oss noe annet. Vi kan aldri vente oss at de vantro skal forstå evangeliet. Det må først skje det samme med dem som har skjedd med oss. De må bli omvendt. De må bli omvendt slik at de forstår at det ikke er de som ser, som er salige, men de som tror. De må bli omvendt slik at de innser at det er Kristi kors som er deres eneste redning.

Guds visdom

Paulus taler ikke bare om jøder og grekere, slike som tar anstøt av korset, han taler også om en tredje gruppe. Han sier: «For oss som blir frelst, er det Guds kraft» (1 Kor 1,18). Hvem er det han mener med «oss som blir frelst»? Han mener alle de menn, kvinner og barn gjennom alle tider som har trodd det enkle budskapet om korset. For dem har ikke korset vært noe de har støtt seg på. Det har ikke vært uforstand for dem. For dem har Kristi kors vært «Guds kraft og Guds visdom» (1,24).

Ja, slik er det for alle kristne. Ikke visdommen, men ordet om korset, gir oss kraft dag for dag gjennom livet. Ikke visdommen, men ordet om korset, gir oss håp og tro for framtiden. Ikke visdommen, men ordet om korset, hjelper oss i møte med døden. Om noen spør oss hvorfor det er slik, kan vi nok ikke gi en fornuftig forklaring på det. Vi kan nok ikke forklare dette med den kristne troen ved hjelp av fornuften. Vi kan ikke bevise noe som helst ved hjelp av vitenskap. Det er bare slik. Vissheten om at vi er frelst fra våre synder, at Gud elsker oss og vil gi oss evig liv, dette er det Ordet om korset som har overbevist oss om. Den Hellige Ånd har åpnet øynene våre slik at det vi ikke tidligere så, det ser vi nå. Ordet om korset er blitt for oss den høyeste visdom.

Evangeliet er altså noe vist, noe veldig klokt og vist! Det er Guds visdom. Det er en visdom som langt overgår menneskers visdom.

Paulus visste hva han gjorde da han talte om visdom for korinterne. For dem var det livets dypeste mening å oppnå visdom. «Grekere søker visdom,» sier han (1,22). For dem betydde visdom det samme som makt og ære. De tilba visdommen. Paulus er derfor ikke så lite utfordrende når han sier at han ikke var utsendt for å forkynne evangeliet «med talekunst og visdom» (1,17). Han har ingen planer om å lefle med deres hang til visdom. Han har ikke tenkt å forsøke å overbevise dem ved hjelp av overbevisende argumenter eller talekunst. Hvorfor ikke? «For at ikke Kristi kors skal miste sin kraft,» sier han.

Kristi kors mister sin kraft om evangeliet blir forkynt ved hjelp av menneskelig visdom. Ordet om korset mister evnen til å frelse om vi forsøker å forklare det ved hjelp av fornuften. Den som vil forsøke å få kristendommen til å stemme med den menneskelige visdom og fornuft, han fratar korset kraften, kraften til å frelse, kraften til å overbevise vantro hjerter.

Dette er et paradoks, et mektig paradoks. Det er uforståelig at noe vi mennesker ikke kan fatte med vår forstand, likevel skulle være den høyeste visdom. Men hele kirkehistorien og all erfaring beviser at det er sant. For hva er det som har ført mennesker fra vantroens mørke til troens lys like til denne dag? Hva er det som har gitt mennesker fred og ro i samvittigheten? Hva er det som har styrket mennesker som har vært utsatt for de hardeste prøvelser, blitt forfulgt, torturert og kanskje også drept? Hva er det som har trøstet og hjulpet mennesker gjennom alle livets strabaser, gjennom sykdom og plager av alle mulige slag? Hva er det som har vært menneskers faste tro i onde og gode dager? Hva er det som har vært deres faste håp i møte med døden? Er det menneskelig visdom? Er det fornuftige og overbevisende argumentasjoner? Er det humanistisk filosofi og vitenskap? Nei, det er Ordet om korset, evangeliet om Frelseren, Jesus Kristus, som har vært Guds kraft og Guds visdom for millioner av mennesker i generasjon etter generasjon.

Hovedproblemet med den menneskelige visdommen er for så vidt ikke at den er for dårlig. Menneskelig visdom har virkelig utrettet mye. Den har blant annet ført mennesker like til månen. Men hovedproblemet er at den ikke kan frelse menneskene. Den kan ikke ta fra dem skyldfølelsen. Den kan ikke frelse dem fra døden og gi dem evig liv. Om så alle verdens meste lærde og kloke menn slo hodene sammen for å løse livets aller mest uløselige mysterium, ville de aldri klare det. Derfor kommer visdommen til kort i åndelige ting.

For de vise grekerne var frelsen ved Kristi kors den største dårskap. Det var det dummeste de noen gang hadde hørt. Men for alle de kristne – enten de var jøder eller grekere – var det Guds kraft. Slik er det også i dag. Slik har det alltid vært. Paulus siterer profeten Jesaja der Herren sier at han ville ødelegge de vises visdom og gjøre til intet de klokes klokskap. Og ingenting har forandret seg siden Jesajas dager, eller siden Paulus dager.

Det påpekes ofte at verden har forandret seg på de to tusen årene som er gått siden de første kristne levde og Paulus skrev sine brever. Derfor nytter det ikke å forkynne det samme for dagens mennesker som Paulus forkynte for datidens mennesker. Nye tider krever nye svar, hevdes det. Og det er jo riktig at det virkelig er mye som har forandret seg i verden siden den gang og at vi lever i en helt annen tid. Men to viktige ting har ikke forandret seg, og det er for det første menneskers udugelighet til å frelse seg selv, og for det andre Guds visdom, Ordet om korset. Fremdeles er menneskers visdom og klokskap udugelig i åndelige ting. Og fremdeles er Ordet om korset det eneste – absolutt det eneste – som kan frelse menneskene.

Gud har bestemt at det skulle være slik. Han har bestemt at den menneskelige visdommen ikke skulle strekke til. I stedet har han bestemt å frelse menneskene ved noe så fornuftsstridig som evangeliet om Kristi kors. Slik var det på Paulus sin tid, og slik er det den dag i dag.

Det farligste den kristne kirken derfor kan gjøre er å forsøke å gjøre evangeliet forståelig for menneskene. Da mister Ordet sin kraft til å frelse, og kirken blir kraftløs. Det den forkynner blir bare et allmennreligiøst budskap som nok kanskje tiltaler menneskers fornuft og visdom, men som ikke eier kraft til å føre mennesker fra mørket til lyset, til å omvende harde menneskehjerter, til å trøste og hjelpe mennesker i åndelig nød, til å gi dem sann kristen tro og overbevisning.

Vi kristne må aldri glemme at det menneskelige hjertet er et okkupert territorium. Det er okkupert av fremmede herskere, av synden og døden. Ingen makt på jorden kan drive disse okkupantene ut. Det kan bare evangeliet, budskapet om ham som døde for alle mennesker på korset, han som på korset fratok synden brodden, og ved sin oppstandelse fra de døde fratok døden makten. Dødens brodd som er synden, syndens evne til å stikke oss og få oss til å frykte døden og det som kommer etter, det har Kristus gjort noe med da han sonet alle menneskers synder på korset. Synden er strøket ut. Syndeskylden er betalt. Gud er en forsonet Gud, og vi får være hans barn. Korset er vår garanti. Og det er det eneste som kan hjelpe menneskene den dag i dag.

Dette er ikke noe gammeldags budskap. Dette er ikke et budskap som bare hadde sin relevans i en svunnet tid. Nei, det er et topp moderne budskap. Det griper direkte inn i menneskets aller største problem den dag i dag, nemlig: Hva skal jeg gjøre med min synd, med min skyldfølelse, med min frykt for døden og evigheten? Hvordan skal jeg bli frelst? Hva er meningen med dette livet? Korset gir svaret. Evangeliet gir mennesker det de så sårt trenger.

Synes du dette høres for enkelt ut? Kan virkelig et slikt dåraktig og fornuftsstridig budskap som evangeliet om ham som hang på et kors, redde menneskene? Paulus var i alle fall ikke i tvil. Han sa: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror» (Rom 1,16). Evangeliet er Guds kraft og Guds visdom.

Har du noen gang følt at verden omkring deg er blitt et eneste kaos, at alt var galt både med deg og alle andre? Har du noen gang følt at livet var helt meningsløst? Har du noen gang følt det som om Gud hadde trukket seg fullstendig tilbake og overlatt deg helt til deg selv? Har du noen gang følt det som om Gud, hvis det i det hele tatt fins noen Gud, har fullstendig glemt deg?

Det dåraktige evangeliet forteller deg at Gud hadde deg i tankene lenge før du ble født, ja, allerede fra evighet av tenkte han på deg. Og evangeliet sier at Gud ville at du skulle tilhøre ham for all evighet. Før verdens grunnvoll ble lagt bestemte han seg for å sende sin Sønn til verden for kjøpe deg fri, slik at du kunne leve med ham for alltid. Ja, nettopp du og jeg var det Gud hadde i tankene da han sendte Jesus Kristus. Det var oss han ville frelse, og det var for oss han døde på korset. Dette er den dårskap som Gud har bestemt å frelse oss og alle mennesker ved. Men denne dårskap er blitt for oss og for alle de som er kommet til tro, Guds kraft og Guds visdom.

(Foredrag av Egil Edvardsen.)