Er det rett å si at det var Gud som døde da Kristus døde på korset? Hvordan skal vi forstå at Kristus i det ene øyeblikk kan tale med en slik guddommelig autoritet at de bevæpnede mennene som kommer for å ta ham til fange i Getsemane, faller til jorden, mens de i det neste øyeblikk uten problemer kan gripe ham og binde ham som et svakt menneske? Hvordan kan Skriften på ett sted si om ham at han vet alt, mens han selv på et annet sted sier at tidspunktet for den ytterste dagen kjenner ikke Sønnen, men bare Faderen? Hvordan skal vi kunne forklare forholdet mellom den guddommelige og den menneskelige naturen i Kristus? De lutherske dogmatikerne har ut fra klare skriftsteder gitt en oversiktig og systematisk framstilling av læren om Kristi to naturer og forholdet mellom naturenes egenskaper. Den følgende framstillingen bygger på Edward Koehlers fortreffelige sammenfatning av den kristne troen, A Summary of Christian Doctrine, utgitt første gang i 1939 og revidert i 1951.

I. DEN PERSONLIGE FORENINGEN MELLOM DE TO NATURENE I KRISTUS

1) Kristus er én person, men har en fullkommen guddommelig og en fullkommen menneskelig natur.

Rom 9,5: Kristus har menneskelige forfedre og er derfor et sant menneske. Men samtidig er han «Gud over alle ting, lovet i all evighet». Det er altså én Kristus som er både sann Gud og sant menneske. 

«Vi tror, lærer og bekjenner at selv om Guds Sønn har vært en selvstendig, atskilt, fullkommen guddommelig person – og følgelig er sann, vesensmessig, fullkommen Gud med Faderen og den Hellige Ånd fra evighet av – har han likevel i tidens fylde antatt menneskelig natur i sin persons enhet; altså ikke slik at det nå skulle være to personer eller to kristuser, men at Kristus Jesus nå er én person. Han er på samme tid sann evig Gud, født av Faderen fra evig tid av, og sant menneske, født av den høylovede jomfru Maria, slik det står skrevet i Rom 9(5): «…fra hvem Kristus kommer etter kjødet, han som er Gud over alt, lovet være ham i evighet» (Konkordieformelen, Sol. Decl. VIII,6).

2) Denne personlige forening av de to naturene i Kristus er en dyp hemmelighet (1 Tim 3,16).

Men for å gi oss et svakt bilde, sammenligner Skriften denne forening med den forening som eksisterer mellom legeme og sjel i et menneske: «I ham er hele guddommens fylde legemlig til stede» (Kol 2,9). De to naturene er ikke sammenblandet på en slik måte at de utgjør en ny sammensetning. Heller ikke er den ene naturen blitt forandret til den andre slik at den har mistet sin identitet. Men slik som legeme og sjel i et menneske forblir forskjellige fra hverandre, selv om de er forenet med hverandre, forblir også den guddommelige og menneskelige naturen i Kristus forskjellige fra hverandre, selv om de er forenet med hverandre i Kristus. Heller ikke eksisterer de side om side med hverandre, som to treplanker som er limt sammen, uten å ha noe felles eller være forenet med hverandre. Men likesom legeme og sjel er den menneskelige naturen i Kristus så gjennomsyret og gjennomtrengt av den guddommelige naturen at begge naturene utgjør én person.

Denne foreningen mellom de to naturene er så nær og uatskillelig at det er umulig å tenke seg den ene naturen uten samtidig å tenke på den andre. Men selv om de er uatskillelig forenet med hverandre, beholder hver av de to naturene sin egen spesielle karakter og særegenhet som før. Der hvor Gud Sønn, den guddommelige naturen, er, der er også Menneskesønnen, den menneskelige naturen. Helt siden Ordet ble kjød (Joh 1,14), har kjødet – dvs. den menneskelige naturen i Kristus – aldri vært uten Ordet, dvs. den guddommelige naturen. Helt siden inkarnasjonen har de to naturene vært uatskillelige.

3) Hvordan oppsto denne personlige foreningen?

Kjødet ble ikke Gud. Jesus var ikke bare et menneske i noen år for deretter å bli opphøyd til Gud. Nei, «Ordet ble kjød» (Joh 1,14). «Gud sendte sin Sønn, født av en kvinne» (Gal 4,4). Den personlige foreningen skjedde derfor på denne måten at den evige Guds Sønn tok imot og innlemmet i sin guddommelige person en annen natur, den menneskelige. Dette skjedde da Jesus ble unnfanget i jomfru Maria (Luk 1,35). Det ufødte barnet til Maria kalles «Herre» (Luk 1,43). Ikke på noe tidspunkt, ikke en gang i Jesu død, eksisterte den menneskelige naturen utenfor og skilt fra Ordet, men helt fra begynnelsen av og for all evighet skal den menneskelige naturen være forenet med Ordet i Kristi person.

På grunn av den personlige foreningen av den guddommelige og menneskelige naturen i Kristus, er det derfor helt korrekt å si, ikke bare «Kristus er Gud» (jfr. 1 Joh 5,20), og «Kristus er menneske» (jfr. 1 Tim 2,5), men også å si om ham: «Denne mannen er Gud», eller «Menneskesønnen er Guds Sønn» (jfr. Matt 16,13-17), og «Gud er menneske» (jfr. Joh 1,14). 

«Derfor tror, lærer og bekjenner vi at Gud er menneske og at mennesket er Gud. Slik kunne det ikke være hvis den guddommelige og den menneskelige natur overhodet ikke hadde noe virkelig og sant fellesskap med hverandre» (Konkordieformelen, Epit. VIII,10).

II. MEDDELELSE AV EGENSKAPER MELLOM DE TO NATURENE

På grunn av den personlige foreningen av den guddommelige og den menneskelige naturen i Kristus, kan vi på grunnlag av Bibelen taler om en meddelelse eller et fellesskap av egenskaper mellom de to naturene (communicatio idiomatum). Vi skiller mellom tre forskjellige måter av en slik meddelelse av egenskaper: den idiomatiske, den majestetiske og den apotelesmatiske.

«Det er svært viktig at denne lære om communicatio idiomatum – det er om fellesskapet av begge naturenes egenskaper – blir behandlet og forklart med tilstrekkelig presisjon. For dens prepoisjoner (prepositiones) eller predikasjoner (predicationes) kan ikke anvendes likt i alle sammenhenger: det er når man taler om Kristi person, om naturene og deres egenskaper. Når det ikke blir talt med nødvendig forskjell om dette, blir læren lett forvirrende og den enfoldige leser lett brakt i villrede. Dette skal derfor i den følgende fremstilling bli gjort med flid. For å få en bedre og enklere fremstilling, kan de fremstilles i tre hovedpunkter» (Konkordieformelen, Sol. Decl. VIII,35).

1) Den idiomatiske meddelelsen av egenskaper (genus idiomaticum)

Illustrasjon: En person består av legeme og sjel; hver av dem har sine egne særskilte egenskaper. Men likesom begge, både legeme og sjel, tilhører den samme personen, blir egenskapene til den ene tilskrevet den andre og motsatt. Det vil si at legemets egenskaper tilskrives sjelen, og tvert om. For eksempel: «Per veier 70 kg», noe som vi egentlig bare kan si om hans fysiske legeme. «Per er lykkelig og glad», noe som vi egentlig bare kan si om hans sjel.

Kristus har to forskjellige naturer, en menneskelig og en guddommelig, og hver av dem har sine egne spesielle egenskaper, funksjoner og handlinger. Men fordi begge naturene tilhører den samme personen, kan egenskapene til hver av naturene tilskrives hele personen. Kristus ble født av Faderen fra evighet av ifølge sin guddommelige natur (Salme 2,7). Kristus ble født av jomfru Maria i tidens fylde ifølge sin menneskelige natur (Gal 4,4). Jesus var tretti år gammel ifølge sin menneskelige natur (Luk 3,23); men ifølge sin guddommelige natur kunne han si: «Før Abraham var, er jeg» (Joh 8,58).

Bibelen omtaler noen ganger Kristi person ifølge den ene naturen, og tilskriver ham egenskaper som tilhører den andre naturen. Guds Sønn ble gjort til Davids Sønn etter kjødet (Rom 1,3). Jødene drepte «Livets fyrste» (Apg 3,15), og korsfestet «herlighetens Herre» (1 Kor 2,8). Derfor bekjenner vi i den andre trosartikkelen om Jesus Kristus, Guds Sønn, at han ble unnfanget og født, korsfestet, død og begravet. Vi kan ikke skille den menneskelige naturen fra Guds Sønn, derfor kan vi heller ikke skille Guds Sønn fra det som den menneskelige naturen gjorde og led. Derfor kan vi også si: «Gud døde». I andre tekster blir Jesus omtalt ifølge sin menneskelige natur, men han tilskrives handlinger og egenskaper som egentlig tilhører hans guddommelige natur: «Hva så når dere ser Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før?» (Joh 6,62).

Den idiomatiske overføringen av egenskaper består derfor i dette at det som er særskilt for den guddommelige naturen og det som er særskilt for den menneskelige naturen blir tilskrevet hele Kristi person. Av dette følger det ikke at det som tilskrives hele personen, samtidig er en egenskap til begge naturene. Derfor er det slik at guddommelige ting blir tilskrevet hele Kristi person ifølge den guddommelige naturen, og menneskelige ting blir tilskrevet hele Kristi person ifølge den menneskelige naturen (jfr. Rom 1,3; 1 Pet 3,18; 4,1)

«For det første: fordi det i Kristus er og blir to forskjellige naturer, uforvandlet og uten sammenblanding når det gjelder deres naturlige vesen og egenskaper, og begge disse bare er én eneste person, blir det som ellers bare er én naturs egenskap, ikke bare tilskrevet denne natur alene, som om den skulle være utskilt, men tilskrevet hele personen som samtidig er Gud og menneske (enten den blir kalt Gud eller menneske).

Men i denne art (genre), det er i denne måte å tale på, medfører ikke dette at det som blir tilskrevet personen samtidig er begge naturers egenskaper; men det blir og skjelnet, forklart, alt etter hvilken av personens naturer det blir tilskrevet. Til denne art hører følgelig «Guds Sønn født av Davids sæd etter kjødet», Rom 1(3). Like ens: «Kristus er slått i hjel etter kjødet og har lidd for oss i eller på kjødet», 1 Pet 3(18) og 4(1)» (Konkordieformelen, Sol. Decl. VIII,36-37).

2) Den majestetiske meddelelsen av egenskaper (genus maiestaticum)

Illustrasjon: Det menneskelige legemet er i seg selv dødt; det er bare materie. Men når det forenes med den levende sjelen, gir sjelen liv til legemet. Dermed blir ikke sjelens liv delt eller forminsket, men det forblir fullstendig intakt. Imidlertid fins det tider da livet ikke viser seg så tydelig i legemet, som for eksempel når en person sover. Legemet, derimot, gir ingenting til sjelen.

Da Guds Sønn tok på seg den menneskelige naturen, ga han samtidig til den menneskelige naturen guddommelig majestet, herlighet og egenskaper. Dermed ble ikke den guddommelige naturen på noen måte forminsket eller delt, men forble fullt og helt intakt i begge naturene. I Kristi fornedringstilstand viste imidlertid den guddommelige naturen seg ikke alltid fullt og helt i hans menneskelige natur (Fil 2,6-8). At Guds fulle majestet ble overført til den menneskelige naturen, er tydelig ut fra Kol 2,9. Og dette faktum var også tydelig for mennesker, for «Gud ble åpenbart i menneskers skikkelse» (1 Tim 3,16), og disiplene «så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet» (Joh 1,14) (se også 2 Pet 1,17-18; Matt 17,1-2).

I sin guddommelige natur hadde Guds Sønn hele tiden guddommelig ære og majestet (Joh 17,15); men til hans menneskelige natur ble alt dette gitt (Dan 7,13-14; Hebr 2,7-8). Jesus uttrykker denne sannhet når han sier: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord» (Matt 28,18). Og han, som hadde fått all makt, lovet å være med disiplene til verdens ende (Matt 28,20). Derfor ble, på grunn av den personlige foreningen av de to naturene i Kristus, den menneskelige naturen allmektig og allestedsnærværende. At også Kristi menneskelige natur er allestedsnærværende, lærer vi at Ef 4,10 hvor det sies at Kristus «steg høyt opp over alle himler for å fylle alt». At Kristus er allvitende, ser vi av Joh 21,17 og Joh 2,24-25.

Siden derfor de guddommelige egenskapene særskilt tilhører den guddommelige naturen, tilhører de på grunn av overføring også den menneskelige naturen. Likesom livet overføres til legemet i et menneske, slik blir også guddommelig majestet overført til den menneskelige naturen i Kristus. Men den menneskelige naturen overfører ingen av sine egenskaper til den guddommelige naturen, fordi den guddommelige naturen er fullkommen, og ingenting kan tillegges den.

«Vi fastholder og lærer derfor nå sammen med den gamle rettroende kirke – slik denne har forklart denne lære ut fra Skriften – at den menneskelige natur i Kristus har mottatt en slik majestet som svarer til den personlige forening; nemlig, fordi «hele guddommens fylde» bor i Kristus, ikke som i andre hellige mennesker eller i englene, men «legemlig» (Kol 2,9) i sitt eget legeme, sli at den frivillig – når og hvor den vil – lyser med all sin majestet, kraft, herlighet og virkning. I, med og gjennom denne natur beviser, viser og legger han fram sin guddommelige kraft, herlighet og virkning – slik sjelen gjør i legemet og ilden et glødende jern (for gjennom slike lignelser – slik vi har sagt det ovenfor – har hele den gamle kirke forklart denne lære). Dette er i fornedringstilstanden blitt skjult og holdt tilbake, ,men nå etter at tjenerskikkelsen er avlagt, er det fullt ut, mektig og offentlig for alle hellige i himmelen og på jorden. Også vi skal i det kommende liv skue «hans herlighe» «ansikt til ansikt» (Joh 17,24; 1 Kor 13,12).

Det er og blir dermed bare en eneste guddommelig allmakt, kraft, majestet og herlighet i Kristus. Den tilhører alene den guddommelige natur. Men disse egenskaper opplyser, åpenbarer og viser seg i fullt mon i, med og gjennom den antatte, opphøyde, menneskelige natur i Kristus, men slik at det skjer frivillig. Glødende jern har ikke to krefter til å lyse og brenne med, men kraften til å lyse og brenne er ildens egenskap; likevel åpenbares og vises denne ildens kraft til å lyse og brenne i, med og gjennom det glødende jern, slik at det glødende jern etter dette og gjennom en slik forening har kraften til å lyse og brenne, uten forvandling av ildens og jernets vesen og naturlige egenskaper» (Konkordieformelen, Sol. Decl. VIII,64-66; se for øvrig hele avsnittet i VIII,48-87).

3) Den apotelesmatiske meddelelsen av egenskaper (genus apotelesmaticum)

Illustrasjon: Hver gang en person utfører en viljeshandling, er det ikke bare legemet som handler, heller ikke bare sjelen, men begge to handler samtidig i det hver av dem bidrar med sin del til handlingen. Uten sjelen kan ikke legemet bevege seg eller gjøre noe som helst, og sjelen kan ikke gjøre noen menneskelig handling uten at den kan bruke det menneskelige legemet som sitt organ eller sitt instrument.

Apotelesmatisk betyr «det som angår resultatet av handlingen». Overført på Kristi person gjelder det altså det som angår resultatet av hans gjerning som Gud og menneske, nemlig, hans frelsesverk, hele hans gjerning som profet, prest og konge for å frelse alle mennesker.

Ordet ble kjød i den spesielle hensikt å frelse det syndige mennesket. Alt det Frelseren gjorde og fortsatt gjør for å frelse oss, må altså ikke tilskrives bare én av hans naturer, men må tilskrives begge naturene i fellesskap. Kristus er vår Frelser ikke bare ifølge én av sine naturer, men ifølge begge naturene, i det den guddommelige naturen bruker den menneskelige naturen som sitt organ, og deltar i alt det den menneskelige naturen gjør og lider. «Det var for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg [dvs. i kjødet]» (1 Joh 3,8). Uttrykket «å gjøre ende på djevelens gjerninger» er en sammenfatning av hele Guds Sønns verk. Men dette verket ble ikke utført utenfor eller uavhengig av den menneskelige naturen, men i og gjennom denne naturen. Guds Sønn ble åpenbart i kjødet for at han skulle utføre dette verket i og gjennom kjødet. Dette går også klart fram av Hebr 2,14: «Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske som de. Slik skulle han [Guds Sønn] ved sin død [som han led i sin menneskelige natur] gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen» (Hebr 2,14). Det samme gjelder Gal 4,4-5: «I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som stod under loven, så vi kunne få barnekår.» Dersom bare den menneskelige naturen hadde vært under loven, ville Kristi lydighet mot loven ikke hatt større verdi enn en helgens lydighet. Men teksten sier tydelig at Guds Sønn ble menneske, og at Guds Sønn i og med sin menneskelige natur oppfylte loven for oss. I Apg 20,28 leser vi at Gud kjøpte kirken «med sitt eget blod». Med andre ord, den guddommelige og den menneskelige naturen samarbeidet i forsoningen. Fra 2 Kor 5,19 lærer vi at «Gud var i Kristus», dvs. i hans menneskelige natur, «og forsonte verden med seg selv.» Forsoningen er et verk som Gud gjorde, men han gjorde det i og gjennom den menneskelige naturen.

«Hva utøvelsen av Kristi embete angår, handler og virker ikke personen i, med og gjennom eller etter én natur alene, men i, med og gjennom begge naturene, eller slik Kalkedon-konsilet sier det, at den ene natur, i fellesskap med den andre, virker det som er den enkeltes egenskap. Kristus er vår mellommann, gjenløser, konge, øversteprest, hode, hyrde osv., ikke etter én natur alene, men etter begge naturer» (Konkordieformelen, Sol. Decl. VIII,46-47).

(Fra A Summary of Christian Doctrine, av Edward W. A. Koehler, oversatt og bearbeidet av Egil Edvardsen).