av Siegbert W. Becker
Spørsmålet om Bibelens ufeilbarhet er i virkeligheten det sentrale og viktigste spørsmål i den pågående striden om Bibelens betydning og bruk. Den engelske teologen John Baillie sa allerede for en generasjon siden i sin bok «The Idea of Revelation in Recent Thought» at den egentlige diskusjonen om Bibelen i dag dreier seg om spørsmålet om Skriftens ufeilbarhet. Moderne teologer er som Baillie villige til å tale om Bibelen som Guds ord, men «det som fornektes» er at den er ufeilbarlig.
Når Karl Barth oppfordret kirken til igjen å ta Bibelen alvorlig, var han svært nøye med ikke å forkaste den moderne bibelkritikks «sikre resultat». Han oppfordret ikke kirken til å vende tilbake til en ufeilbar Bibel. I sin «Kirchliche Dogmatik» (1/2 s. 529) taler han om «det underet at feilbare mennesker her taler Guds ord med feilbare menneskelige ord». Han sier om de hellige forfatterne:
«De kan ta feil i spørsmålet om hvert ord, og de har tatt feil, men allikevel har de i overensstemmelse med samme Skriftens vitnesbyrd, rettferdiggjorte og helliget av nåde alene, talt Guds ord med sine feilbare menneskelige ord som tar feil.»
Dette er det allment aksepterte syn i dag. Det er det syn som blir forfektet i f.eks. det svenske biskopmøtets bibelkommisjons betenkning «Bibelsyn og Bibelbruk» (1970). Denne kommisjons rapport sier helt klart at man neppe kan være intellektuelt ærlig og samtidig innta det standpunkt at hver enkelt liten detalj nødvendigvis må være historisk korrekt (s. 68). En del av de eksempler man anvender for å belyse hva man mener, kan faktisk klassifiseres som «små detaljer». Men dette prinsippet kan brukes til å tilintetgjøre hele den kristne tro.
Det er helt åpenbart at en del biskoper i kirken tror at også spørsmålet om Kristi virkelige, historiske, legemlige oppstandelse er en «liten detalj» som de kristne kan ha ulik mening om. Guds sanne folk derimot ville aldri betrakte dette som en mindre detalj. Er det et ord fra den Hellige Gud, bør vi lytte og tro. Det er et ord fra Gud, og derfor betrakter Guds folk det som ufeilbart.
I USA blir det ofte påstått at ordet «ufeilbarhet» ikke er blitt benyttet om Bibelen før i den senere tid. Dette blir sagt for å så tvil om Skriftens ufeilbarhet. Det er å antyde at denne lære skulle være en ganske ny oppfinnelse. Det er sant at det først relativt sent er blitt sagt på engelsk at Bibelen er «ufeilbar». Men det er også sant at samme ord i betydningen «uten feil» er et forholdsvis nytt engelsk ord.
Selv om ordet er nytt blant engelsk-språklige lutheranere, er den sannhet som ordet uttrykker på ingen måte en relativt ny oppdagelse. Den ortodokse lutherdommen har helt fra begynnelsen av lært Bibelens ufeilbarhet.
Luther trodde på den på samme måte som han trodde på verbalinspirasjonen. Og det gjorde han nettopp fordi han trodde på verbalinspirasjonen.
Det finnes tre sitater av Luther som trekkes fram til stadighet for å vise at han ikke trodde på Bibelens ufeilbarhet. Disse er velkjente for alle forskere som er opptatt av dette spørsmålet nettopp fordi de siteres så ofte. Og når de siteres så ofte, er det i virkeligheten fordi de er de eneste som kan siteres når man søker å bevise at dette var Luthers oppfatning.
Det første og oftest siterte sted er Luthers uttrykk i forordet til Jakobs brev «was Christum treibet», det som driver (leder hen mot) Kristus. Men dette sted har aldeles ikke noe å gjøre med Skriftens ufeilbarhet, men om Jakobs brev hører med til den ufeilbare og verbalinspirerte Bibel.
Det andre er hans uttalelse: «Om mine fiender stiller Skriften opp mot Kristus, så skal jeg stille Kristus opp mot Skriften.» En slik uttalelse hører til en rekke teser som Luther stilte sammen med tanke på en doktoreksamen ved universitetet i Wittenberg. Sammenhengen er derfor svært begrenset. I kommentarene til Galaterbrevet kommer han imidlertid med en liknende uttalelse, som ikke så ofte blir sitert, fordi det der ikke dreier seg om en konflikt mellom Kristus og Skriften, men mellom den pavelige tolkning og bruk av visse bibelsteder som Kristus hadde brukt, og den rette bruken av dem. Her kalte Luther Kristus for «Skriftens opphav». Et nøye studium av alle tesene viser klart at det var hva Luther ville si også her. Uttalelsen blir derfor brukt uriktig og ukritisk av dem som vil påstå at Luther ikke trodde på Skriftens ufeilbarhet. Det virker som om de som bruker dette sitatet ikke har lest så mye av Luther, men bare har skrevet av uttalelsen fra andre som heller ikke har lest Luther inngående.
Det tredje sitatet finnes i Luthers kommentar til Sakarja. Han taler her om en liten «feil» av Matteus som anfører et sted fra Sakarja og tilskriver Jeremia dette. Det er ikke lett å forklare denne uttalelse, men vi taler i blant om «motsigelser» i Bibelen når vi mener «øyensynlige motsigelser».
Mot disse tre uttalelser av Luther kan vi imidlertid nevne en mengde steder fra hans skrifter, der han sier at Bibelen ikke gjør noen feil. Disse er ikke på langt nær så kjente som de tre ovennevnte, fordi de ikke blir trukket fram slik til stadighet.
I en av sine prekener over Johannes-evangeliet sier Luther at Guds ord skal tros mot alle fornuftens argumenter, fordi «de ikke er menneskeord, som kan lyge og ta feil, men de er Guds ord, Hans som er den evige sannheten» (Luther’s Works (LW) 23,95).
I sin kommentar til Salme 112 skriver han: «Skriften kan ikke lyve» (LW 13,393). I mars 1521 skrev han «Forsvar og forklaring til alle artiklene», hvor han forsvarer den lære han hadde offentliggjort. I dette arbeidet hevder han at hans lære er i overensstemmelse med Skriften. Derfor, resonnerer han, må den være riktig, for «Skriften kan aldri ta feil. … Hvis vi ikke er villige til å gå med på det, hva er da Skriften verd?» (LW 32,11).
Liknende uttalelser fra hans skrifter kan anføres i det uendelige. I sin Chronik f.eks. lærer han at Skriftens kronologi er riktig, selv om den ikke stemmer overens med de verdslige historikeres.
Også De Lutherske bekjennelsesskrifter lærer Skriftens ufeilbarhet. Den store katekisme sier om avslutningen til budene: «For disse ord må stå fast og attestere seg som sanne. Gud kan nemlig ikke lyge eller bedra.» (Den store katekisme, 1. bud). I avsnittet om dåpen står det: «Jeg og min neste, kort sagt alle mennesker, kan ta feil og bedra, men Guds ord kan det ikke.» I behandlingen av Herrens nattverd finner vi ordene: «Så tro dog Skriften, den skal ikke lyge for deg», og i Konkordieformelen: «For som Kristi munn taler og sier, slik er det, for Han kan ikke lyge eller bedra.» – I denne sammenheng er det interessant å legge merke til hvordan Guds ord og Skriftens ord sidestilles.
Det er tydelig at Luther og de lutherske bekjennelsesskriftene betrakter ufeilbarheten som en nødvendig følge av verbalinspirasjonen. Hvis Gud har sagt noe, må det være sant, og Gud har virkelig sagt.
Moderne teologer og ufeilbarheten.
Denne barnlige tro på alt i Bibelen er ikke like særmerkt for alle teologer i våre dager. De mest radikale blant de moderne teologer fornekter selvfølgelig alle Skriftens viktige lærdommer. Rudolf Bultmann og hans tilhengere, som påstår at de bevarer det som er verdifullt i Bibelen, fornekter t.o.m. slike grunnleggende lærdommer som jomfrufødselen, den stedfortredende forsoning og eksistensen av helvete. Slike mennesker kan ikke betraktes som kristne selv om de for verden er kjent som kristne teologer. Sørgelig nok betrakter de seg ofte selv som representanter for alt det beste i kristendommen. Slike mennesker behøver vi ikke å befatte oss med her. De har ingenting å gi Guds folk. Var det ikke for den skade de volder kirken, kunne vi helt og holdent ignorere dem.
De mindre radikale, iallfall innenfor den lutherske kirken, holder fremdeles fast ved jomfrufødselen og oppstandelsen og de grunnleggende læresetninger om lov og evangelium. Men de tror at kristenheten må forkorte frontlinjene og ikke lenger slåss om slike ting som de seks skapelsesdagene, Adams og Evas historisitet og Moses’ forfatterskap til de fem Mosebøkene. Som de radikale tror de at Bibelens ufeilbarhet er blitt en festning som det er umulig å forsvare, og at det heller ikke er nødvendig å prøve å forsvare den. På en måte er disse mennesker en enda større fare for kirken enn de som åpent forkaster det sentrale i evangeliet.
De vil allikevel forsvare det de anser for å være viktig, selv om det kan være store meningsskilnader mellom dem mht. hva som stadig bør forsvares.
I sine anstrengelser for å gjøre dette, har de funnet på en hel mengde nye definisjoner. Med dem håper de å forsvare Bibelens ære midt i den moderne vantro. Men også disse nye definisjoner er når alt kommer til alt bare fåreklær som fører mange av Guds folk på villspor.
Slik har man f.eks. laget en ny definisjon på begrepet «sannhet». Sannheten, sier man, er ikke proposisjonell, dvs. kan ikke uttrykkes i logiske påstander eller meninger. Vi får vite at vi ikke lenger – i det minste på teologiens område – skal tale om sanne eller falske påstander, fremfor alt ikke om sanne eller falske lærdommer.
«Sannheten» er personlig ifølge dem som taler på denne måten, dvs. den er noe som utmerker personer. Og i den mening kan vi si at Bibelen er sann, for den er skrevet av ærlige og sanne mennesker.
Dette hevder de er definisjonen av sannhet i Bibelen. Særlig ett argument blir brukt for å fastslå dette. Man hører ofte amerikanske teologer påstå at Jesus aldri sa: «Jeg sier dere sannheten», men Han sa: «Jeg er sannheten». Når de påstår slikt, røper de bare sin ukyndighet i Skriften. Jesus sa f.eks.: «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler, og dere skal kjenne sannheten. …» (Joh 8,31-32). Disse ord viser at sannheten er å finne i det Jesus sa, i de verbale påstander Han uttalte og som tilkjennega sannheten for disiplene.
Men vi behøver ikke her nøye oss med de steder som bare indirekte lærer at Jesus holdt det for sant som Han sa. Til jødene ytret han: «Jeg sier sannhet», og Han spurte dem: «Men sier jeg sannhet, hvorfor tror dere meg da ikke?» (Joh 8,45-46). Tidligere hadde han beskrevet seg selv for dem som «et menneske som har sagt dere sannheten» (Joh 8,40). Det burde være klart at et menneske som påstår at Jesus ikke sa: «Jeg sier dere sannheten», men bare «Jeg er sannheten», ikke er tro mot Skriftens klare ord.
Vi behøver ikke her komme innpå det argument at Jesus ikke kunne ha talt slik siden han var jøde, og at Johannes-evangeliet røper innflytelse fra den greske forståelse av sannheten. Det argumentet forutsetter Skriftens feilbarhet.
Et konkret bilde kan hjelpe oss til å klargjøre hva disse teologer mener når de sier at sannheten er personlig og ikke proposisjonell, dvs. uttrykt i verbale påstander. Jeg har en slektning som er lærer ved Concordia Seminary i St. Louis, Missouri, som er Missourisynodens presteseminar. For en del år siden, straks før han kom til Concordia Seminary for å undervise, hadde vi en lang samtale hvor vi diskuterte teologi. I samtalens løp sa han noe som fikk meg til å lure på om han trodde at Moses hadde skrevet de fem første bøkene i Bibelen. Jeg spurte ham derfor: «Tror du ikke at Moses er forfatter av de fem Mosebøkene?», og han svarte: «Det tror ikke noen nå lenger.» Da jeg fortalte at jeg trodde det, sa han at ingen vitenskapsmann tror det i våre dager.
Litt lengre ut i samtalen hørtes det ut som han tvilte på de messianske profetienes virkelighet, og igjen spurte jeg om han trodde at Herren Jesu ankomst var forutsagt i Det gamle testamentet. Hans oppfatning var at det aldeles ikke finnes noen messianske profetier. Ifølge ham visste de troende i GT ingenting om Kristus. Han mente imidlertid at vi har rett til å lese inn messianske tanker i GT og å si til mennesker at Hans komme var forutsagt.
Mot slutten av vår diskusjon spurte jeg hva han mente om Jesu ord til jødene: «For hadde dere trodd Moses, da hadde dere trodd meg, for det er om meg han har skrevet» (Joh 5,46). Jeg gjorde ham da oppmerksom på at det som han hadde fornektet, både Moses’ forfatterskap og de gammentestamentlige profetienes messianske natur, her ble hevdet av Jesus selv. Hans svar på dette var: «Jesus var et menneske. Han kunne ta feil.»
Men til tross for at han hadde sagt dette, holdt han enda fast ved at Jesus hadde talt sannhet. Jeg sa da til ham at dersom hans forståelse var riktig, hadde Jesus aldeles ikke talt sant, men han svarte: «Vi har en annen definisjon på sannheten enn du har.» Han forklarte at Jesus var et barn av sin tid, og som de frommeste jøder i tiden trodde også han på messianismen. Jesus trodde også at det var Moses som hadde skrevet de fem Mosebøkene, så når han uttalte ovennevnte ord, ga han bare uttrykk for sitt hjertes ærlige overbevisning, og derfor talte han sant.
Den definisjon på sannhet som her forfektes, er et godt eksempel på hva som menes når det sies at den ikke er proposisjonell, men personlig. En person kan komme med en uttalelse som ikke stemmer overens med fakta, men hvis denne uttalelse svarer til hans innerste overbevisning, er personen sannferdig. Hvis en person ikke tror på jomfrufødselen, men fornekter denne, er dette sannhet for ham.
På den annen side, hvis en person oppriktig tror på jomfrufødselen og lærer denne, er han også i overensstemmelse med sannheten. I den kristne kirke bør begge i kjærlighet ha respekt for hverandres synspunkter.
Denne nye definisjon på sannhet er et av den ekumeniske bevegelses bolverk og et påfunn av løgnens far.
Det er tydelig at når slike teologer taler om Bibelens sannferdighet, mener de ikke at den forteller tin gom virkelig skjedde. Det er også tydelig hvorfor det er mulig for ovennevnte biskopmøtes bibelkommisjon å tale om Bibelens troverdighet og samtidig holdt på at mye i den er «sikkert uhistorisk» (Bibelsyn og bibelbruk s. 68).
Den moderne teologi har også kommet med en ny definisjon på ufeilbarhet. Man er villig til å nytte dette ordet om Bibelen, når det bare blir «rett definert». En feil blir definert som «en villet feilaktighet i den hensikt å bedra.» Men de fleste feil i Bibelen var ikke slike. De hellige forfatterne var uvitende om mye av det vi vet i dag, og de skrev hva de oppriktig trodde var sant. Sammenhengen mellom denne definisjonen på ufeilbarhet og den nye definisjon på sannhet er tydelig.
Mange av feilene kan ha vært villet. Men om det var så, var hensikten ikke å bedra folk, men å forherlige Gud eller forklare en aller annen dypere sannhet. Derfor skal ikke disse «feil» kalles «feil», og i denne mening er Bibelen ufeilbar.
Kanskje er det på sin plass å ta med et eksempel for å klargjøre hvordan en feil kan tas med i skildringen for å forherlige Gud. Et utmerket eksempel finnes i beretningen om utgangen av Egypt.
Ifølge mange moderne teologer var denne en svært ordinær hendelse uten noen mirakuløse tildragelser. Man antar at et slikt syn må være riktig av den enkle grunn at man betrakter underet som umulig.
Hva som faktisk hendte er imidlertid ikke helt klart. Men det må finnes en kjerne av historisk sannhet i den bibelske fortellingen. Det er svært sannsynlig at Egypten ble rammet av en mengde naturkatastrofer, at vannet i Nilen ble forurenset ved erosjon, rød jord eller en giftig organisme. Hjemsøkelser av fluer og gresshopper kan svært gjerne ha vært vanlig. I denne kritiske situasjonen ledet Moses Israels barn ut av landet. Han var en lærd mann, som kjente godt Egypts geografi. Han kjente til en vei som gikk gjennom Det røde havs sumpmarker, og kunne slik føre israelittene i sikkerhet over til den andre siden. Vannet delte seg ikke mirakuløst på midten, og heller ikke vendte vannmassene tilbake for å drukne den egyptiske hæren, men sannsynligvis ble den egyptiske hærføreren forvirret og drev hæren ut i kvikksand og mistet slik de fleste av sine menn og vogner.
Men Gud er historiens Gud og styrer menneskenes vei. Dette gjelder også utgangen av Egypten, og selv om det ikke var noe overnaturlig med i den faktiske hendelse, visste allikevel profetene, som hadde en dyp innsikt i disse ting, at Gud hadde sin hånd med ved denne utgangen. For så å gjøre dette klart for vanlige folk, la de til mirakuløse drag i beretningen. Som den nå fremstilles, skildrer den Guds interesse og omsorg for sitt folk. Den virkelige årsakssammenheng i historien, som ville ha vært skjult hvis beretningen ble fortalt nøyaktig som det skjedde, bringes nå fram ved denne profetiske rekonstruksjon av historien. Bare på denne måten blir det virkelig Heilsgeschichte (frelseshistorie). Det er for å forherlige Gud det legges uhistoriske detaljer til, og i en høyere sannhets interesse enn den historiske eksakthetens.
Det er også blitt sagt at antallet på israelitter som forlot landet må være svært overdrevet. Bibelen taler om 600.000 mann, noe som betyr at det faktisk gjaldt minst to millioner personer (kvinner og barn). Det virkelige antall skal ifølge moderne teologer sannsynligvis ha vært nærmere 6000, siden Sinai-halvøya bare kan livnære et begrenset antall mennesker. Det er tydelig at denne slags argumentering forutsetter at underet med mannaen ikke kan ha funnet sted. Når moderne teologer taler slik, legger de for dagen samme slags vantro som den Moses gjorde seg skyldig i da Gud lovte å sende Israel nok kjøtt for en hel måned. Moses sa den gangen at det var umulig å få tak i så mye kjøtt, og at om hele Israels buskap ble slaktet og all fisken i havet ble fanget, ville det ikke være nok til å gi folket kjøtt i en hel måned (4 Mos 11,21f). Det kan her være på sin plass å påpeke at mennesker ikke kommer til slike slutninger fordi de er moderne og vitenskapelige, men utelukkende fordi de ikke tror. Og når mennesker har tildekket denne vantro ved å si at antallet 600.000 og underet med mannaen ikke kan være historisk sant, skjuler de sin vantro i fåreklær ved å si at profetenes rekonstruksjon ble gjort for å forherlige Gud og i en «teologisk sannhets interesse.»
Det er den samme måte å se tingene på som gjør at mennesker kan si at de tror på jomfrufødselens teologiske sannhet, men allikevel fornekte at et biologisk under skjedde, og på samme måte påstå at de lærer Kristi oppstandelse, samtidig med at de fornekter at denne oppstandelse var legemlig.
Den vanlige mening blant teologene i dag er at Bibelens ufeilbarhet som den vanligvis blir forstått, er en festning som er «umulig å forsvare». Man får ofte høre at man bare kan hevde at Bibelen virkelig er ufeilbar dersom man gir avkalle på den intellektuelle ærligheten. Men vi skulle bare spørre dem hvor intellektuelt ærlig det er å anvende den gamle terminologien og tømme den for alt innhold. Hvorfor sier de ikke fra til dem som betaler deres lønn, hva de egentlig lærer?
Wisconsin-synoden og Bibelens ufeilbarhet.
Over dørene til biblioteket i Wisconsin Lutheran Seminary står det: «Ditt Ord er sannhet.» Disse ordene blir tatt svært alvorlig, og derfor holder synodens prester, lærere og professorer samstemmig fast ved Bibelens ufeilbarhet i alt hva den sier. Vi kan selvsagt ikke gå god for hver eneste prests eller professors tro og ærlighet, men vi kan si at hva angår munnens bekjennelse, finnes det ingen som fornekter denne lære. Vi mener at dette er en nødvendig forutsetning for vårt kirkefellesskap i Synoden.
Vi vet godt at Bibelen ikke er noen lærebok i naturvitenskap. Det behøver ikke noen fortelle oss. Men til tross for dette tror vi at når den taler om slikt som kan rubriseres under naturvitenskap, taler den også da uten feil. Vi venter ikke at Bibelen skal tale i moderne, naturvitenskaplige termer. Den nytter det gjengse og dagligdagse språk. Heller ikke en moderne naturvitenskapsmann sier når han våkner om morgenen: «Jeg ser at jorden enda en gang har rotert tilstrekkelig mye til at vi nok en gang kan få se solen i øst.» Som alle andre dødelige sier han at solen går opp og ned.
Om «vitenskapen» derfor sier at verden ble til under en periode av milliontalls år der Bibelen sier seks dager, hevder vi helt enkelt at vitenskapen tar feil. Mange teologer som vil være konservative, har forsøkt å finne en måte å få bibelen og naturvitenskapen til å stemme overens ved å si at dagene kan være lange tidsavsnitt. Men om vi følger det prinsipp at Bibelen skal tolke seg selv, er denne måte å gå frem på helt umulig. Den sammenheng ordet «dag» står i i 1 Mos 1 tillater oss ikke denne mening, selv om sammenhengen i 1 Mos’ annet kapittel viser at «dag» nok kan være en ganske ubestemt tidsperiode.
Hvis på den annen side noen sier at de to første kapitler i 1 Mos må leses som poesi, spør vi igjen hvor i sammenhengen dette antydes. Og er det tillatt å gjøre det her uten at sammenhengen berettiger til det, må vi ikke da kunne tillate andre «kristne» å si at oppstandelsen er poesi, og om ikke akkurat den, så iallfall jomfrufødselen?
Gud har gitt os beretningen om de seks dagene, og vi ser i dem et mektig bolverk mot evolusjonen for det kristne lekfolk. Hele evolusjonismen er meget nedbrytende for den kristne troen, for der hvor den hevdes konsekvent, forstyrrer den Bibelens lære om døden og dermed om den stedfortredende forsoning. Vi skal ikke gi opp et viktig våpen mot evolusjonismen ved å forlenge dagene. Den moderne vantroen er altfor farlig til at vi kan bekjempe den med den ene hånden bakbundet.
Ifølge det vi lærer er Bibelen sann på alle områder der den uttaler seg, enten det gjelder geografi, historie, zoologi eller kronologi. Vi vet godt at mye av dette ikke egentlig berører det innerste i vår tro. Vi taler om grunnleggende og ikke-grunnleggende lærdommer. Men vi er ikke av den grunn villige til å gi opp noen lære i Bibelen, hvor ubetydelig den måtte synes, for har Gud sagt det slik, kan det ikke være så betydningsløst. Kan vi ikke forstå hvorfor det behaget Ham å la det komme med i sitt Ord, vil vi allikevel ikke tvile på Hans visdom. Herren Jesus sa en gang: «Når jeg har sagt dere de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan skal dere da tro om jeg sier dere de himmelske?» (Joh 3,12).
Underberetningenes ufeilbarhet.
Wisiconsin-synoden betoner særskilt underberetningenes historiske faktum og ufeilbarhet, fordi den vet at så mange av underne fornektes i dag. Fornektelsen skjer også i kretser der man stadig betrakter seg som konservative lutheranere. I mai 1962 var jeg sammen med Missouri-synodens og Concordia-seminarets (St. Louis) fremste ledere. Vi snakket sammen om mine anklager mot Martin Scharlemann, en av professorene ved Concordia-seminaret, som hadde sagt at vi ikke lenger kan hevde Bibelens ufeilbarhet. Dekanus Repp ved Concordia-seminaret spurte meg da om jeg trodde at slangen virkelig talte i Edens hage. Da jeg svarte bekreftende på dette, sa han: «Det er den slags fundamentalisme vi må få bort fra Missouri-synoden. Slanger kan ikke snakke.» Jeg svarte da: «Det vet jeg også. Men denne gjorde det.» I motsetning til dekanus Repp og våre dagers Missouri-synode, sa en gang Dr. Franz Pieper, kanskje den største teolog som Missouri-synoden har hatt, at om noe medlem av Missouri-synoden noen gang skulle fornekte at Bileams esel talte, måtte han bli gjenstand for disiplinære forholdsregler.
Vi betrakter ikke underne som noe hinder for troen, som så mange lutheranere i dag gjør. For mange år siden sa en lekmann innen Missouri-synoden – han var også forstander for søndagsskolen i sin menighet: «Vi har altfor få utdannede folk og akademikere i vår forsamling.»
Det var hans mening at vi gjorde det vanskelig for disse mennesker å akseptere Bibelen når vi hevdet at underne virkelig hadde skjedd. Og han spurte: «Hvis vi kunne gjøre det lettere for disse mennesker å ta imot Herren Jesus som sin frelser ved å ta bort underne fra Bibelen, burde vi da ikke gjøre det?»
Det er mye å si om dette. For det første er det ikke Bibelen som trenger å forandres eller jenkes på for å få den i samsvar med menneskers tanker. Det er tvert imot menneskenes fornuft som må forandres så den stemmer overens med Bibelen. Skriften sier at det som hører Guds Ånd til, er dårskap for det naturlige menneske (1 Kor 2,14). Når et uomvendt menneske sier at han ikke kan godta underne, da de er dårskap, sier han bare hva vi kan vente av ham. Hans opposisjon mot Skriftens lære gjør ham til et levende bevis på Skriftens sannhet, for han reagerer nøyaktig slik som Bibelen for to tusen år siden forutsa at han ville gjøre.
For det andre betrakter ikke Bibelen underne som noe hinder for troen, men som et hjelpemiddel som skaper tro. Den fremstiller dem som en del av Ordet som Den Hellige Ånd virker gjennom. I det siste kapittel hos Markus leser vi at disiplene stadfestet Ordet ved å gjøre undergjerninger, og Johannes skrev sitt evangelium og opptegnet Jesu undergjerninger for at mennesker skulle komme til troen. Han forteller selv at dette var hans hensikt: «Enda mange tegn og under gjorde Jesus som ikke er skrevet opp i denne bok… Men disse er oppskrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i Hans navn» (Joh 20,30-31). Johannes ventet helt tydelig at underne skulle være med å skape tro, og ved et tilfelle uttrykker han sin forbauselse over at menneskene forkaster dette bevis. Han skrev om jødene: «Men enda Han hadde gjort så mange tegn for dem, trodde de ikke på Ham» (Joh 12,37).
Jesus selv lærte at underne burde ha denne virkning. Da jødene avviste hans kall, sa han til dem: «Tro gjerningene om dere ikke tror meg» (Joh 10,38). Og tidligere hadde han sagt til dem: «De gjerninger som jeg gjør i min fars navn, de vitner om meg» (Joh 10,25, jfr. også 5,36).
Også Johannes lærer at underne hadde en slik virkning. Etter underet i Kana skriver han: «Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea og åpenbarte sin herlighet, og Hans disipler trodde på ham» (Joh 2,11).
Nikodemus så også tegnene i samme lys og så til Jesus: «Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham» (Joh 3,2).
Da Moses fremholdt at folket ikke ville tro ham om han kom med den påstand at han var sendt til dem av Gud, ga Herren ham å gjøre et under. Så Bibelen forbinder tydelig og klart folkets tro med disse under, for vi leser at Moses og Aron fremførte budskapet og gjorde under for folkets øyne, og «da trodde folket» (2 Mos 4,30-31). Slik betraktes også ved andre tilfeller i Bibelen troen som et resultat av underet (jfr. 1 Sam 17,24), selv om vi må være nøye med å la underne være nær forbundet med Guds ord og ikke opphøye dem over Ordet. Den slutningen må vi dra av Abrahams ord til den rike mannen i helvete. Hvis ikke mennesker vil tro Moses og profetene, vil de heller ikke tro om noen oppstår fra de døde (Luk 16,31). Underne er virkelig en del av Ordet og skal ikke ses adskilt fra Den Hellige Ånds makt til å omvende, Han som også bruker underne som et middel til å røre ved menneskehjertet.
Fornektelsen av underberetningenes historiske sannhet legger imidlertid ikke bare en hindring i veien for Den Hellige Ånd. Den er også et angrep på Kristus selv.
Vi holder fast ved undernes historiske faktum fordi vi mener at det å oppgi troen på underne er det samme som å gi opp Kristus og alle de viktigste sidene i Hans gjerning for oss. For Kristus selv er et under, det største av dem alle.
Allerede Jesaja forutsa at Hans navn skulle være «under». Verken det tyske «wunderbar» eller det engelske «wonderful» gjør egentlig helt fyldest for den hebraiske grunnteksten, hvor ordet er et substantiv og korrekt gjengis med «under» (Jes 9,6).
I Kristus er både Gud og menneske forenet i en person og på en slik måte at verken Hans guddom eller Hans menneskelighet forstyrres. Dette innebærer at en og samme person er både allmektig og svak, endelig og uendelig. I Ham har Gud kjøtt og blod, og i Ham er mennesket allmektig. Mennesket kan ikke forestille seg eller fatte hvordan det kan være sli. Dette er sannelig et mye større under enn å gå på vannet eller å oppvekke døde.
Det aller innerste i Hans frelsesverk er et under fra begynnelsen til slutt. Det er ikke bare Hans unnfangelse ved Den Hellige Ånd og fødselen av jomfru Maria som må fornektes hvis man oppgir underne. Hvis vi betrakter Jesu død rett, slik det blir fortalt i Skriften, må vi si at da Jesus døde på korset, døde Gud. De lutherske bekjennelsesskriftene sier at hvis vi ikke kan tro at Gud døde, blir Jesu død virkelig forgjeves.
For et menneskes død ville aldri kunne frelse menneskeslekten. Det var livets fyrste som ble drept (Apg 3,15). Det var Guds eget blod som løskjøpte menigheten (Apg 20,28). Da jeg var gutt pleide jeg å under meg over den tyske salmen: «O, grosse Not! Gott selbst ist tot.» (O, sorg og nød! Si, Gud er død!) Denne vanskelighet er blitt fjernet for oss når det nå heter i vår salmebok: «O, sorrow dread, God’s Son is dead.» (O, sorg og nød! Guds sønn er død!) Man kan lure på om påstanden ble gjort mindre uttrykksfull for at den skulle bli mindre mirakuløs, at altså salmebokkomiteen trodde det slik skulle bli lettere å tro.
Hans oppstandelse er et under som vi ikke kan oppgi uten helt og holdent å miste den kristne tro. Vi skal her også legge merke til at den virkelige oppstandelse var en legemlig, en mirakuløs oppstandelse. En oppstandelse som bare er åndelig, er lettere for mennesker å tro, men det er egentlig ikke oppstandelse, men bare en uttalelse som blir brukt som fåreklær for å hindre Guds folk fra å få vite at de prester som preker for dem ikke er troende.
Hans himmelfart er også et under, og alt forvirrende prat om et univers i tre høyder kan ikke forstyrre dens karakter av under. Den er ingen myte som behøver å avmytologiseres. Sammen med alle Jesu gjerninger hører den til det budskap om hvilket Peter sa: «For ikke var det kløktig uttenkte eventyr vi fulgte da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu makt og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til hans storhet» (2 Pet 1,16).
De tilsynelatende motsigelser i Bibelen.
Det er imidlertid ikke oppstandelsen og jomfrufødselen som må ta imot det første støt fra vantroens angrep. Djevelen er ikke dum. Han vet godt at Guds folk ville reagere voldsomt om et åpent angrep ble gjort mot dette kristendommens ankerfeste. Og derfor retter han listig sine glødende piler mot noen utposter i periferien, som Guds folk ser som mindre betydningsfulle og derfor kan oppgi. Dessverre finner djevelen altfor ofte troende kristne som til å begynne med slett ikke hadde til hensikt å oppgi oppstandelsen, men som faktisk slutter seg til hans stridskrefter i angrepet på «de ikke-grunnleggende» deler av Bibelen.
For å gjøre Guds folks tro på Skriftens ufeilbarhet svak, viser den moderne ikke-bibeltro forskningen til såkalte motsigelser i Bibelen. I begynnelsen rettes angrepet mot detaljer som ved første øyekast synes å være av liten betydning.
Før vi diskuterer disse motsigelser, gjør vi imidlertid rett i å minne oss selv om at verbalinspirasjonen og ufeilbarheten ikke betyr at Bibelen nevner hver liten detalj som det kunne vært mulig å ta med i skildringen av en viss hendelse. Skildringen nevner ikke hver person som var til stede eller redegjør for hvert ord som ble sagt. Skildringen kan faktisk utelate mer enn den tar med. Den Hellige Ånd vet hva som er betydningsfullt for oss å vite. Men når vi taler om Bibelens ufeilbarhet, mener vi at hver detalj som den gjengir, er korrekt gjengitt og uten feil.
Vi skal også huske den klassiske definisjon på en motsigelse. En motsigelse foreligger når samme sak samtidig både inntraff og ikke inntraff for samme person fra samme synsvinkel. En ulikhet er ingen motsigelse, og en evangelist kan svært gjerne ha tatt med detaljer som en annen ikke nevner.
I mai 1959 forsøkte professor Martin Scharlemann ved Concordia seminaret i St. Louis å overbevise et prestemøte i Missouri-synoden om at Bibelen ikke var ufeilbar, ved å hevde at Matteus tok feil da han henførte profetien om at Jesus skulle bli forrådt for 30 sølvpenger til profeten Jeremia. Profetien står hos profeten Sakarja.
Men å påstå at dette er en selvmotsigelse er helt åpenbart uriktig. Å si at Jeremia profeterte om dette er ikke det samme som å hevde at Sakarja ikke gjorde det. Å fortelle at noe ble sagt, er ikke nødvendigvis det samme som å si at det ble skrevet. Og enda en gang må vi huske at den verbalt inspirerte og ufeilbare bibelberetningen ikke tar med hvert eneste ord som ble sagt, og hver detalj som inntraff. Vi vet også at profetene ofte siterte hverandres ord. Man kan bare sammenligne Jes 2,2-4 med Mika 4,1-3 for å se at det er slik. De fleste mennesker forbinder denne profeti med Jesaja, og om noen i visse kretser skulle si: «Mika sa at mennene skulle smi sine sverd til plogjern», ville kanskje en av hans tilhørere si: «Han tar feil, den profetien står hos Jesaja.»
Derfor er det fullt mulig at denne profeti om de tretti sølvpenger som står opptegnet hos Sakarja er blitt uttalt av Jeremia og korrekt bevart ved muntlig tradisjon. Matteus kan ha visst at denne profeti var blitt uttalt av Jeremia og den Hellige Ånd drev ham til å sitere den på denne måten. Profetien slik vi har den hos Sakarja sier intet om kjøpet av pottemakeråkeren, som herren hadde befalt skulle kjøpes. Kanskje var det denne mer fullstendige versjon av profetien som forklarte tydeligere om følgen av å kaste pengene til pottemakeren, Den Hellige Ånd hadde i tankene da Han drev Matteus til å skrive «Jeremia» i stedet for «Sakarja». Selv om det kanskje ikke er noen forbindelse, er det av en viss interesse å legge merke til at Jeremia taler om en åker som han kjøpte på Herrens befaling (Jer 32,6-12). Om vi kanskje ikke kan løse dette problem tilfredsstillende, burde det allikevel være klart at intet menneske kan si at Matteus tok feil. Anklager noen ham for det, kan vi jo bare spørre: «Hvordan vet du at Jeremia ikke har sagt det?»
En del av de såkalte motsigelsene er ren oppdiktning fra kritikernes side. Det andre eksemplet som Martin Scharlemann benyttet, var en feil som han påsto fantes i skildringen av himmelfarten. Han sa at Matteus forlegger den til Galilea, mens Lukas sier at Jesus for opp til Himmelen fra Oljeberget i Judea. Scharlemann mener at de ikke begge kan ha rett.
Men selv en flyktig gjennomlesing av siste kapittel hos Matteus bør gjøre det klart for enhver at denne vanskelighet er oppdiktet. Skjønt Matteus sier at Jesus bega seg til Galilea, sier han ikke at Jesus for opp til Himmelen derfra. Han nevner i det hele tatt ikke himmelfarten. Det er tydelig hvem som har tatt feil her.
Slik gjentar moderne teologer gang på gang også den løgn at evangelistene ikke var enige i spørsmålet om jomfrufødselen, og de sier ofte at når de kunne ha ulik oppfatning i dette, kan også moderne kristne ha det. Grunnlaget for dette resonnement finner man i at Matteus og Lukas forteller at Jesus ble født av en jomfru, mens Johannes og Markus intet sier om dette. Moderne teologer tolker dette vanligvis slik at Markus og Johannes ikke visste noe om jomfrufødselen eller til og med benektet den. Men disse to nevner jo slett ikke Jesu fødsel! Hvis kritikerne var ærlige, ville de innse at deres resonnement innebærer at Jesus slett ikke var født, for i begge evangeliene trer Han allerede fra begynnelsen fram som voksen mann. Den såkalte motsetningen er her igjen en fri fantasi av kritikerne.
Dette betyr ikke at vi kan løse hvert problem og besvare hvert spørsmål som stilles. Men med Guds hjelp har vi lært oss at om vi ikke kan finne ut at visse tilsynelatende motsigelser, tilskriver vi dette vår egen uvitenhet. Vi klandrer ikke Bibelen. Og det er det standpunkt vi venter at alle kristne skal innta.
Vi trenger ofte minne oss selv om at mange såkalte feil i Bibelen forsvant da menneskenes kunnskap om fortiden ble større. Da den amerikanske forskeren Thiele ville skrive en doktoravhandling ved universitetet i Chicago om Kongebøkenes kronologi, ble han frarådet av en av lederne for fakultetet som fremholdt at sifferopplysningene i bøkene var så rotete og forvrengte av unøyaktig avskrivere at man aldri kunne få dem til å stemme. Men med bare noen få enkle premisser løste Thiele nesten hvert eneste problem. Da avhandlingen ble utgitt i bokform, skrev nevnte fakultetsleder forordet og bekjente at han alltid hadde trodd at tallopplysningene ikke kunne være riktige.. Nå var han imidlertid overbevist om at de ikke bare hadde vært riktige da de første gang ble skrevet, men at de også var blitt skrevet med en helt utrolig presisjon. Og det også på den tid da menneskene hadde glemt hvordan man skulle få talloppgavene til å stemme med hverandre.
På samme måte sa folk før at Bibelen har feil når den påstår at hetittene var et mektig folk. Men etter at arkeologene har gravd fram hetittenes gamle hovedstad, vil ingen forsker komme på den tanke å gjenta denne anklage. Man sa tidligere at Bibelen tok feil når den kalte Belsassar den siste konge i Babylon. Inntil for ganske kort tid siden var navnet Belsassar bare kjent i Bibelen. Men oppdagelsen av navnet på en leirtavle for mindre enn hundre år siden burde bevise hvor dumt det er å beskylde Bibelen for feil bare fordi det ikke finnes utenombibelske profanhistoriske kilder.
Sir William Ramsay ga seg ut på en arkeologisk ekspedisjon til Lille-Asia med den fast overbevisning at Lukas måtte ha gjort mange feil. Men da han hadde avsluttet sine studier, skrev han at Lukas hadde vært en svært eksakt historiker. Da han hadde utforsket de steder Paulus besøkte, ble han overbevist om at det var forskerne som tok feil og at Lukas hadde rett.
De lærdeste forskerne sa tidligere at Moses ikke kunne ha skrevet de fem Mosebøkene siden skrivekunsten ikke var oppfunnet på hans tid. I dag har vi faktisk eksempler på skrivestil som er hundrer av år eldre enn Moses, og alfabetisk skrift som er samtidig med ham. Det er også verd å merke seg at en del av den eldste alfabetiske skrift man kjenner til, er blitt oppdaget på Sinaihalvøya, hvor Moses skrev de fem Mosebøkene.
Når vi ser hvor ofte de kritiske forskerne har tatt feil i den forgangne tid, burde vi lære oss til å vurdere forskningen rett. En doktorgrad gjør ikke et menneske allvitende, og det er merkelig at mennesker som avviser Bibelens autoritet ofte er svært snare til å akseptere menneskers autoritet. Det kirken trenger i dag ved sine presteskoler, er en bibeltro forskning.
Og fremfor alt, når vi ser hvordan den største av alle «motsigelser» – den mellom Guds rettferdighet og hellighet på den ene siden og Guds barmhjertighet og nåde på den andre siden – er blitt løst for oss ved Kristi kors, kommer de andre tilsynelatende motsigelser i Bibelen ikke lenger til å volde oss så mye bekymring. Når vi ikke vet hvordan vi skal løse et problem ved hjelp av vår forskning – selv ikke den beste – legger vi ganske enkelt fingeren over våre lepper og tilber i stillhet Guds majestet og visdom, som vet alt og ikke lyger.
Sammendrag.
Vi er helt på det rene med at den sentrale lære i lutherdommen og i kristendommen overhodet er rettferdiggjørelse ved troen alene, for Kristi skyld alene, av nåde alene, og vi legger vinn på å minne hverandre om at all vår preken og undervisningsvirksomhet må bevege seg omkring dette sentrale punkt. Men den bok som lærte oss å kjenne Kristus som vår Frelser, lærer oss også mye annet. Vi tror at Gud har talt til oss om dette andre fordi Han vet at det alt sammen har verdi. Dr. Luther sa en gang at om Gud talte til oss og ikke sa annet enn «la, la, la, la», burde vi allikevel lytte til det som det vidunderligste vi noensinne hadde hørt, nettopp fordi det var Gud som talte. Hvor mye ivrigere skulle vi ikke lytte når Han taler til oss med menneskelige ord om saker og ting i vår egen verden!
Siden vi tror at «hele Skriften er innblåst av Gud», holder vi fast på at alt Bibelen sier er sant. For mange mennesker kan dette synes å være en altfor streng innstilling. Men vi tillater ikke våre prester og lærere å fornekte Moses’ forfatterskap til de fem Mosebøkene. Selv om vi ikke hadde sett noen fare for den sentrale lære i en slik fornektelse, ville vi allikevel ha stått fast ved dette. Men nå er vi så mye mer innstilt på å ikke tolerere en slik fornektelse, da vi skjønner at det ikke bare er spørsmål om Moses’ forfatterskap, men om Jesu autoritet, da Han jo har sagt at Moses skrev om Ham.
Derfor holder vi også fast ved en seks-dagers skapelse, siden det er dette Bibelen klart og tydelig sier. Vi holder fast ved den så mye mer som vi innser at en fornektelse åpner døren for evolusjonen, som representerer en av de største farer for den kristne tro.
Hver lære som undergraver Bibelens ufeilbarhet, berører til slutt det innerste i vår tro. Vi vet at Gud elsker oss fordi Bibelen sier det. Gud har talt til oss i denne bok, og derfor synger vi med våre barn:
Jesus elsker meg, jeg vet,
for min Bibel sier det.
(Dette foredraget er en gjesteforelesning som ble holdt av professor Siegbert W. Becker (1914-1984) sommeren 1972 i Sverige på innbydelse av Stiftelsen Biblicum. Professor Becker underviste ved Wisconsin Lutheran Seminary i Mequon, Wisconsin.