av Egil Edvardsen

I den tredje trosartikkelen bekjenner vi: «Jeg tror på… det evige liv.» Og i Luthers forklaring til denne artikkelen sier vi: «Jeg tror… at den Hellige Ånd vil gi meg og alle som tror på Kristus, et evig liv.» Men får jeg lov til å tro dette? Kan jeg virkelig tro fullt og fast at jeg skal få det evige livet? Bør jeg ikke heller være litt usikker? Ja, er det ikke rett og slett frommere å være litt usikker? Det fins et uttrykk som heter «hellig uro». Bør ikke alle kristne ha en slik «hellig uro» når det gjelder frelsen? Er det ikke farlig å bli for sikker? La oss se hva Skriften sier om dette.

Noen sentrale skriftsteder

2 Kor 4,14: «For vi vet at han som oppreiste Herren Jesus, han skal også oppreise oss sammen med ham og føre oss fram til seg sammen med dere.»

2 Kor 5,1: «For vi vet at om vårt jordiske hus, vårt telt, rives ned, så har vi i himmelen en bygning som er av Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender.»

1 Joh 5,13: «Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.»

1 Joh 3,2: «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbaret hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er.»

Hebr 11,1: «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.»

Her ser vi hvordan Skriften taler om visshet. Vi vet, sier apostelen, at vi skal bli oppreist slik Herren Jesus ble oppreist. Vi vet at han skal føre oss fram til seg. Vi vet at vi i himmelen har et evig hus som er av Gud og som er vårt. Vi vet at vi har evig liv, vi som tror på Guds Sønns navn. Vi vet at vi skal bli ham lik for vi skal se ham som han er.

Alt dette vet vi, sier Skriften. Det er en visshet. Det er ikke noe som er usikkert, men sikkert og visst.

Troens visshet

Men det er viktig å ha klart for oss når vi taler om frelsesvisshet, at det er en troens visshet. Denne visshet om frelsen koples alltid sammen med troen. Den som ikke tror, kan aldri ha frelsesvisshet. Ingen uomvendte, hyklere eller navnkristne, ingen som bare har en ytre kjennskap og et ytre forhold til kristendommen, kan ha frelsesvisshet.

Sant og visst er det mange som mener om seg selv at de skal bli frelst, og de skal komme til Jesus på den ytterste dagen og si: » Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?» Men da skal Jesus vare dem: «Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!» (Matt 7,22-23).

Noen mener kanskje at det eneste som kreves for å bli frelst, er å tilhøre en kristen forsamling og leve så sømmelig og fint man kan. Dette er deres tro. Dette er deres visshet. Men det er et bedrag. For de som tror at de kan bli frelst på noen annen måte enn ved troen på Jesus Kristus, Guds Sønn, han som døde for verden synder, bedrar seg selv. De har ingen tro. Og om det ikke fins tro, fins heller ikke troens visshet, bare en kjøttslig og falsk sikkerhet. Ingen som har en annen grunn for sin tro enn Jesus Kristus og hans fullbrakte frelsesverk, kan være sikker på sin frelse.

Videre må vi ha klart for oss at ikke alle kristne nødvendigvis har frelsesvisshet i like stor grad. Når vi taler om frelsesvisshet, taler vi egentlig ikke om graden av tro eller troens styrke. Troens styrke kan variere fra person til person. Noen er sterkere i troen, andre svakere. Men selv om den sanne, kristne troen kan variere i styrke, er den likevel alltid en tro til frelse. Endog den som bare har en liten trosgnist, et svakt håp om evig liv, blir helt sikkert frelst på den ytterste dag.

Dermed gjelder altså spørsmålet egentlig om vi kan eller bør ha tro, dvs. om vi får lov til å tro på Jesus Kristus. Får vi lov til å tro på Kristus, da følger av seg selv at vi får lov til å ha frelsesvisshet. Vi får lov til å være sikre på vår frelse. For troen er, som vi leste, i sin natur og sitt vesen «full sikkerhet», en fast overbevisning. Det er den selv om den er så svak at den ikke føles som en visshet.

Om troen ikke er fast overbevisning eller «full sikkerhet», er den heller ingen tro, men bare en svak antakelse. Slik er det ofte når det gjelder det vi i dagligtalen kaller tro. Det er bare en mening eller en antakelse. Vi kan si: «Jeg tror det blir fint vær i morgen, men det kan godt være at jeg tar feil.»

Det er ikke dette Bibelen mener med tro. Når Bibelen taler om tro, taler den om visshet, om «full sikkerhet». Martin Luther sier: «Jeg skulle ønske at ordet tro enten ikke var så dagligdags, eller at det fikk lov å beholde sin rette betydning og bru, slik at det bare ble kalt tro når en var helt og holdent sikker og uten tvil i saken.» Visshet hører altså til troens vesen, ja, tro er visshet.

«For meg…»

Som nevnt tidligere bekjenner vi klart og tydelig i den tredje trosartikkelen: «Jeg tror… på det evige liv.» Når det gjelder alle trosartiklene, er vår tro bare en sann kristen tro dersom vi i våre hjerter kan legge til ordene «for meg». Om jeg ikke tror at det jeg bekjenner med munnen gjelder meg, er det ingen sann tro, bare tomt snakk. For da tror jeg jo ikke det jeg bekjenner at jeg tror. Jeg har ikke gjort det til mitt eget.

Jeg bekjenner med munnen: «Jeg tror… på syndenes forlatelse.» Men om jeg ikke i mitt hjerte tillegger ordet «mine» synders forlatelse, har jeg ingen kristen tro. Dersom jeg så sier: «Jeg tror… på det evige liv», og ikke i mitt hjerte tror at det evige livet er mitt, har jeg ingen kristen tro.

Frelsesvisshet og Skriftens åpenbaring

Det er viktig å ha klart for seg at vi ikke kan få frelsesvisshet ved å spekulere i de ting som går ut over Skriftens åpenbaring. Det fins saker som Skriften ikke gir svar på og som har med den guddommelige forutbestemmelse å gjøre. Den som på egen hånd prøver å finne ut av disse ting, er på forhånd dømt til mislykkes. Han vil enten falle i likegyldighet eller i fortvilelse, og vil aldri blir sikker på sin frelse. Men den som følger Paulus´ eksempel i Romerbrevet og i ydmykhet bekjenner sammen med ham: «Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier!» (Rom 11,33), han kommer også fram til den samme konklusjon som Paulus: «Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss?» (Rom 8,31).

Selv om det er mye vi ikke forstår og begriper, er Gud for oss. Han er på vår side. Det vet vi. Om vår tro er svak, er Gud likevel for oss. Det har han vist i sin Sønn Jesus Kristus. Men er Gud for meg, da vet jeg at ingen er imot meg, og jeg vet at jeg skal bli frelst på den ytterste dag.

Det er altså viktig at vi lærer oss å skille mellom det Gud uttrykkelig har åpenbart i sitt Ord, og det han ikke har åpenbart. I Kristus har Gud åpenbart for oss alt vi behøver for å bli visse om vår frelse. Men mye av sitt hemmelige råd har han holdt skjult for oss. Dette skal vi ikke gruble over, men nøye oss med det han har åpenbart. For det er tilstrekkelig til vår frelse.

Guds løfter

Men hvordan kan en kristen være sikker om sin frelse? Hvordan kan vi være sikre på at vi skal bli bevart i en levende og sann tro inntil enden? Det kan vi bare ved å gå til Guds løfter, ta dem til hjertet og ydmykt og barnslig stole på at Gud holder det han har lovet. Guds løfter er fastere enn himmel og jord. Gud har gitt oss løftene nettopp for at vi skal tro dem og være fast overbevist om at han skal oppfylle dem. På tross av djevelen, verden og vårt eget kjød som alle tre kjemper en bitter kamp for å få oss til å falle fra, har Gud lovet å bevare oss inntil enden.

I oss selv er vi kraftløse. Hos oss fins det ingenting å stå imot med mot disse fiender. Vi kan verken tro Gud eller gjøre noe som behager ham. «Det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje,» sier Skriften (Fil 2,13). Det er han som gjør oss «skikket til alt som godt er», slik at vi gjør hans gode vilje ved Jesus Kristus (Hebr 13,21).

Men hva har da vår himmelske Far lovet å gjøre for oss og virke i oss? Han har lovet oss som «venter på at vår Herre Jesus Kristus skal åpenbare seg», at han skal befeste oss «inntil enden kommer,» så vi «kan stå uangripelige på vår Herre Jesu Kristi dag». Hva betyr dette? Det betyr kort og godt at vår himmelske Far skal bevare oss inntil enden. Det har han lovet. Og for virkelig å forsikre oss om at det er sant, minner han oss om at han er trofast, han som har kalt oss til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre (1 Kor 1,7-9).

Dette gjør Gud gang på gang. Han lover, og i det han lover, forsikrer han oss: «Jeg er trofast!» Han har forsikret oss at fordi han er trofast, «vil han ikke la oss bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at vi kan klare det» (1 Kor 10,13). Han har sagt at fordi han er trofast, skal han «styrke oss og bevare oss fra det onde» (2 Tess 3,3). Han vil at vi skal være visse på «at han som begynte en god gjerning i oss, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag» (Fil 1,6). «For Gud angrer ikke sine nådegaver og sin utvelgelse» (Rom 11,29). Han har kalt oss til sin evige herlighet etter at vi en kort stund har måttet lide. Han skal utruste oss, gi oss kraft og styrke og stille oss på fast grunn. For «makten er hans i all evighet» (1 Pet 5,10).

Det er ufattelig rike og herlige løfter Gud har gitt oss i sitt Ord, og alt har han lovet for at vi skal være sikre på at han skal holde sine løfter. Vi behøver ikke tvile og leve i uro og usikkerhet, for han er trofast.

Også vår Herre Jesus selv kommer med store og rike løfter til sine troende. «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er» (Joh 14,1-3). Han har lovet oss en annen Trøster, den Hellige Ånd, som skal bli hos oss for alltid (Joh 14,6), og han har sagt: «Fordi jeg lever, skal dere også leve» (Joh 14,19).

I sin yppersteprestelige bønn ber han for oss at Gud skal bevare oss fra det onde: «Far, jeg vil at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg, så de får se min herlighet som du har gitt meg» (Joh 17,24). Og like før han farer opp til himmelen, lover han sine disipler at han skal være med dem «alle dager inntil verdens ende» og minner dem om at han har fått «all makt i himmel og på jord» (Matt 28,18-20). Derfor kan også love oss at vi som tilhører hans hjord og hører hans røst skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive oss ut av hans hånd (Joh 10,28).

Dersom vi bekymrer oss over hvor lett vi kan falle fra og miste troen, vil vi tro sammen med Paulus at han som kalte oss, er trofast; «han skal gjøre det» (1 Tess 5,24). Ja, det er bare han som kan gjøre det, ellers ville det mislykkes. Det er gjennom Guds kraft vi blir bevart i troen (1 Pet 1,5). Han vil at vi skal kaste «alle bekymringer på ham, for han har omsorg for oss» (1 Pet 5,7), og han har sagt: «Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke» (Hebr 13,5).

Slik kunne vi ha fortsatt med å sitere skriftsted på skriftsted som inneholder tydelige og klare løfter om vår endelige frelse. Alt dette viser at Gud virkelig vil at vi skal tro fullt og fast og være fullkomment sikre på at vi skal bli frelst. For alle disse løfter har han ikke gitt oss for at vi skal tvile på dem, men for at vi skal tro dem og sette all vår lit til at han taler sant. «For Guds Sønn, Jesus Kristus… var ikke ja og nei, i ham er det bare ja. For så mange som Guds løfter er, har de fått sitt ja i ham. Derfor sier vi også ved ham vårt Amen, til Guds ære» (2 Kor 1,19-20).

«Led oss ikke inn i fristelse…»

Vi må ikke glemme at dersom vi ble overlatt til oss selv, ville vi straks miste troen. Vi ville aldri kunne bestå i en sann tro. Som en hjelp mot dette har Herren Jesus lært oss å be til vår himmelske Far: «Led oss ikke inn i fristelse.» Ifølge Luthersk forklaring i Lille katekismen ber vi i denne bønnen «at Gud må bevare oss og holde oss opp, så djevelen, verden og vårt eget kjød ikke skal bedra oss og forføre oss til vantro, fortvilelse og andre store synder og laster, men at vi, om vi blir fristet på denne måten, likevel til sist må seire og holde fast på seieren».

Vi ber om at Gud må bevare oss, sier Luther. Er ikke det sikkert at han vil bevare oss? Jo, som vi har sett av Skriften er dette sikkert. Vi ber om at han må holde oss oppe. Er ikke dette også sikkert? Jo, som vi har sett, også dette vil han gjøre. Og når vi i den tredje bønnen i Fadervår ber om at Gud må bryte og hindre «alle onde planer og all ond vilje som ikke vil la oss hellige Guds navn og ikke vil la hans rike komme, slik djevelens, verdens og vårt kjøds vilje er», og når vi videre ber om at Gud, i stedet for vår vilje, lar sin gode og nådige vilje skje, og ber om at han «styrker oss og bevarer oss i sitt Ord og i troen helt til vår siste stund», skal vi ikke da tro og betrakte dette som helt og full sikkert at han vil gjøre det? Skal vi be om det og samtidig tvile? Eller når vi i den sjuende bønnen ber om at vår «Far i himmelen må frelse oss fra alle slags ondt på legeme og sjel… og til sist, når vår time kommer, gi oss en salig ende og nådig ta oss fra denne jammerdal til seg i himmelen», skal vi ikke da betrakte det som helt sikkert at vi virkelig skal få det vi ber om?

Og hva betyr det når vi avslutter Fadervår med ordene: «For riket er ditt, makten og æren i evighet.» Luther sier: «Det betyr at jeg skal være sikker på at vår himmelske Far tar imot disse bønner og hører dem. For han har selv befalt oss å be på denne måten og lovet å høre oss. Amen, det betyr: Det er sant og visst, slik skal det skje.»

Derfor, fordi Gud har lovet det, skal vi tro det. Han har ikke lovet det for at vi skal tvile på det, men for at vi skal stole fullt og fast på løftene som sier: «Jeg skal bli frelst. Han skal bevare meg. For han er trofast.»

Luther sier at «troens virkning og frukt er en godt samvittighet, et rolig hjerte og en frimodig tillit til Gud. Håpet er stille og venter på det Gud har lovet, uansett hva som skjer, og det blir i særlig grad styrket i trengsler.»

Det er det samme Paulus taler om i Rom 5,1-5: «Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi priser oss lykkelige fordi vi har det håp at vi skal få del i Guds herlighet. Ja, ikke bare det, vi priser oss lykkelige også over våre trengsler. For vi vet at trengslene gir utholdenhet, utholdenheten gir et prøvet sinn, og det prøvede sinn får håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss.»

Vi har altså løfter på løfter fra Guds munn. Vi er døpt til Kristi død og oppstandelse. Skulle vi så ikke tro det? Skulle vi ikke være sikre på at Gud vil frelse oss? Eller er det frommere og bedre å være litt usikker? Nei, å tvile på Guds løfter er ikke fromt. Det er å gjøre Gud til en løgner.

Den «fromme» uvisshet

Likevel er det mange som hevder at vi skal være litt usikker. Vi får ikke lov til å være sikker. «Sant nok er Skriften klar,» sier de. «Løftene står der, men jeg kan jo stå imot. Hvordan kan jeg være sikker på at ikke jeg en gang vil komme til å falle fra? Nå er jeg en kristen, men om jeg vil forbli det, vet jeg ikke. Jeg skal våke og be og bruke nådens midler. Jeg skal arbeide på min frelse med frykt og beven. Dette vet jeg, men hva enden vil bli, vet jeg ikke. Om jeg kommer til himmelen eller til helvetet, kan jeg ganske enkelt ikke vite.» Slik tenker mange, og slik læres det mange steder i kristne kretser. Vi skal være usikre.

Men er dette kristen tro? Er dette den tro apostlene hadde? Er dette den tro Paulus hadde, som sier: «Så ligger rettferdighetens krans ferdig for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen…» (2 Tim 4,8)? Eller var det en slik tro Johannes hadde, som sier: «Når han åpenbarer seg, skal vi bli han lik» (1 Joh 3,2)? Stemmer dette overens med vår trosbekjennelse: «Jeg tror at den Hellige Ånd skal gi meg og alle som tror på Kristus, et evig liv»?

Om vi ikke kunne være sikre på vår frelse, ville det være overmodig av oss å tro Guds løfter. Da ville det være hyklerisk og frekt av oss å synge Brorsons salme:

Jeg går til himlen hvor jeg går;
frimodig da, mitt hjerte!
Kun dit hvor du en ende får
på alle din synd og smerte!
Bort verdens lyst og prakt,
til himlen står min akt!
All verdens eie jeg forsmår –
jeg går til himlen hvor jeg går.

Hvordan vet jeg at jeg går til himmelen dersom jeg ikke får lov til å være sikker på min frelse?

Men nei, Gud skje lov! La pavekirken få beholde sin gamle løgn om at en kristen må være usikker på sin frelse. Vi vil fortsette å love og prise ham som har gitt oss slike herlige løfter, og sette all vår lit til ham. For han som gav løftene, er trofast. Han kan ikke svikte.

Et eksempel fra Skriften

I Matteus-evangeliets 14. kapittel fortelles det om Peter som fikk gå på vannet. Disiplene var ute på Genesaret-sjøen. Det var natt. Været var dårlig. De hadde vinden midt imot, og de kjempet seg fram mot bølgene. Da så de plutselig en som kom gående på sjøen. Det var Jesus, men de forstod ikke at det var ham. For det var ennå ikke lyst, og de ble kastet opp og ned av bølgene. Dessuten: Hvordan i all verden kunne et menneske gå på vannet? De ble redde. «Det er et gjenferd!» sa de, og skrek av angst. Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot, det er meg. Vær ikke redde!» Da sa Peter til ham: «Herre, er de deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han merket hvordan det blåste, ble han redd og begynte å synke, og ropte: «Herre, frels meg!» Med en gang rakte Jesus ut hånden og grep fatt i ham. «Så lite tro du har!» sa han. «Hvorfor tvilte du?»

Her har vi et menneske som har satt seg et mål han ikke kan oppnå av seg selv og i egen kraft. Av seg selv kan ikke Peter ta ett eneste steg forover på vannet, langt mindre komme helt bort til Jesus. Men like lite kan et syndig menneske av sin egen kraft ta ett eneste steg mot Gud og frelsen, for ikke å si bevare seg selv på frelsens vei til enden. Han kan ikke.

Men Frelseren sa til Peter: «Kom!» Og i det ligger det et løfte. Dette ordet viser at Jesus både kan og vil hjelpe Peter å komme til ham. For han vet utmerket godt at Peter ikke kan komme av seg selv. Om Peter skal komme til ham, må det være med Jesu kraft og ved hans vilje. Om Jesus ikke hadde vært i stand til å hjelpe Peter å komme til ham, eller om han ikke hadde villet, hadde han aldri sagt til Peter: «Kom!»

Med andre ord: Peter skulle ha holdt fast ved Ordet. Ved å tro det Jesus sa, ville han blitt sikker på at han både kunne og helt sikkert ville nå fram til Jesus. Han skulle ikke ha spurt fornuften sin om råd. Han skulle ikke ha begynt å tenke på at kroppen hans var tyngre enn vannet. Han skulle ikke ha tenkt at han kunne komme til å synke. For Jesus visste også dette. Han visste at kroppen til Peter var tyngre enn vannet. Han visste at dette var imot all sunn fornuft, at vitenskapen sier at dette er umulig. Heller ikke skulle Peter ha bekymret seg om uværet og de høye bølgene. For også dette kjente Jesus til, ja, han hadde det hele under kontroll.

Heller ikke skulle Peter ha gitt rom for sine egne kjøttslige tanker som ville få ham til å stole på sine egen tro i stedet for på Jesu Ord. Peter skulle ikke ha tenkt: «Har jeg nå en sterk nok tro til å kunne gå på vannet? Er det så sikkert at troen min er sterk nok?» For enten ville han da straks ha begynt å tvile eller så ville han ha begynt å stole på seg selv, og i begge tilfeller ville han ha sunket.

For det var virkelig bare Jesu ord «Kom!» som gav ham retten til å håpe på at han skulle nå fram til målet. Troen liter på Jesu Ord og dets kraft til å holde fast. Troen liter ikke på seg selv og sin egen styrke. Om troen liter på seg selv, har den allerede forkastet den faste klippen, som er Guds løfte.

Heller ikke skulle Peter ha tenkt slik: «Det er sant, Jesus har sagt «Kom!», men jeg kan ikke vite om jeg vil bli i stand til å komme dit, fordi kanskje kommer jeg til å synke. Den muligheten fins jo. Jeg vet at et menneske er tyngre enn vann. Jeg vet også at det er bare ved troen jeg kan gå på vannet. Men jeg vet ikke om jeg blir bevart i troen, eller om jeg kanskje for et lite øyeblikk blir redd for dette veldige uværet.» Slik skulle ikke Peter ha tenkt, for også dette ville ha vært en skjult tvil på løftet, som om det ikke var nok at Jesus hadde sagt «Kom!».

Med Jesu ord klingende i øret og hjertet skulle Peter ha sagt: «På ditt Ord, Herre, vil jeg komme, på tross av meg selv og all verdens bølger og stormer.»

Men Peter lot Jesu ord fare. Han brydde seg ikke om løftet. I stedet rådførte han seg med fornuften. Han begynte å ta det dårlige været i betraktning, og derfor begynte han å synke.

Jesus sa til ham: «Så lite tro du har! Hvorfor tvilte du?» Og her har vi Jesu vitnesbyrd om hva Peter skulle ha gjort og hva vi skal gjøre når vi har et løfte fra Herrens munn. Vi skal tro det. Jesus vet at vi i oss selv er svake og skrøpelige og har lett for å tvile og falle. Dette vet Jesus mye bedre enn vi selv. Han vet også at fiendene våre er mange og sterke. Men likevel har han lovet å frelse oss og gi oss evig liv hos seg. Han har lovet å føre oss hjem til himmelen. Han har lovet at hans verk i vårt sted – hans lidelse og død, hans fullkomne lovoppfyllelse – skal tilregnes oss på dommens dag slik at vi kan stå rene og plettfrie for hans åsyn. Han har lovet oss sin nåde. Og han som har gitt løftene, er trofast. Han kan ikke svikte!

Konklusjon

Fordi vi har Guds løfter, kan vi være helt sikre på at vi skal bli frelst og arve evig liv, på tross av våre synder, for Jesu Kristi skyld, han som døde for oss. Vi får lov til å ha frelsesvisshet.

Hjälp mig då att vila tryggt och stilla
blott vid dina löften, Herre kär,
ej min tro och ej den tröst förspilla,
som i ordet mig förvarad är.
Hjälp mig, Herre, att vad helst mig händer,
taga ur din trogna fadershand
blott en dag, ett ögonblick i sänder,
tills jag nått det goda land.

 

(Denne bibeltimen bygger til en viss grad på en artikkel av Ulrik Vilhelm Koren, 1826-1910, som var en av Den norske synodens første ledere. Artikkelen «Kan og bør en Christen være vis paa sin Salighed?» ble skrevet i 1881, og fins i original i «Samlede Skrifter Af Dr. theol. U. Koren», bind III, s 375ff, Decorah, Iowa, 1911; og i engelsk oversettelse i «Truth Unchanged, Unchanging – Selected Sermons, Addresses and Doctrinal Articles by Ulrik Vilhelm Koren, D.D.», s 171ff, Lake Mills, Iowa, 1978).