Foredrag av pastor Tor Jakob Welde:
Temaet for denne bibeltimen er kjent og veldig kjært for oss i LBK, et tema som vi liker godt å høre om og trenger å høre om ofte: nemlig rettferdiggjørelsen. Dette er jo «den læren som kirken står eller faller med» (M. Luther). Det er en lære som gir oss stor trøst; vi ser at troen vår hviler på noe som er fast og visst, vi står på en sikker grunn.
Læren om rettferdiggjørelsen er i grunnen enkel. Et lite barn som går på en bra søndagsskole kan fortelle hva dette går ut på; det handler om Jesus og det han gjorde for oss. Ja, og hva gjorde Jesus for oss? «Han tok bort syndene våre,» svarer barnet. Nettopp. Jesus tok bort syndene våre. Så enkelt kan det sies, så rent og klart. Dette er rettferdiggjørelsen, kort fortalt, og her er vi ved selve kjernen i kristendommen. Egentlig enkelt, men vi mennesker har en lei tendens til å klusse det til, og derfor fins dessverre mye uklarhet når det gjelder rettferdiggjørelsen.
Mange vil nekte for at det er sant, at Jesus virkelig tok bort syndene våre. Men dette er en bibelsk sannhet. Bibelen lærer at ikke bare har Jesus tatt bort våre synder; han har tatt bort syndene til hver mann, kvinne og barn som noensinne har levd eller noen gang kommer til å leve. Han har tatt bort verdens synd.
Det var jo denne sannheten døperen Johannes vitnet om, da han pekte på Jesus og sa «Se, Guds lam som bærer verdens synd» (Joh 1,29). I nattverdsliturgien synger kirken: «Du Guds lam som tar bort verdens synder, miskunne deg over oss.» Ordet som er oversatt «bærer» (Joh 1,29) kan nemlig også oversettes «tar bort». Ved å bære den tunge syndebyrden vår, har Jesus tatt den bort. Den er tilgitt. Det er dette apostelen Paulus sier i Andre Korinterbrevet: «Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19). Han tilregner ikke menneskeheten deres misgjerninger. Det er altså verden som har fått sine synder tilgitt, alle de som falt i synd i og med Adams fall er inkludert i denne nådige frikjennelsesdommen. Samtlige! Som Paulus skriver i Romerbrevet, «Likesom de mange ble syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet, skal nå de mange stå som rettferdige på grunn av den enes lydighet» (Rom 5,19). På grunn av Jesu lydighet som vår stedfortreder, skal nå de som ble syndere (ved Adams fall) regnes som rettferdige.
Denne dyrebare sannheten kaller vi gjerne for den objektive rettferdiggjørelsen. Selve dette uttrykket, «objektiv» rettferdiggjørelse, er relativt nytt, men sannheten som det uttrykker er noe Guds Ord vitner klart og tydelig om. Den objektive rettferdiggjørelsen er den bibelske læren som sier at da Jesus døde tok han virkelig bort all synd, hele verdens synder, og da han oppstod fra de døde, erklærte Gud alle syndere «rettferdige», eller tilgitt, frikjent for all synd. Og dette er noe som er objektivt sant, enten mennesker tror på det eller ikke. Jesus døde og stod opp igjen – like sikkert som at dette er historisk sant, like sikkert er det at Gud har erklært hele menneskeheten rettferdig. Paulus forklarer i Romerbrevet 4,25 at Jesus, vår Herre, ble overgitt til døden for våre synders skyld og ble oppreist for vår rettferdiggjørelses skyld.
Å rettferdiggjøre betyr egentlig det samme som å tilgi. Ordet tilgi sier oss at synden blir slettet ut, tatt bort, mens ordet rettferdiggjøre uttrykker at Gud regner synderen som en rettferdig person, han erklærer den ugudelige «rettferdig». Det er to sider av samme sak, tilgi og rettferdiggjøre.
Akkurat som Gud tilregner Jesus hele verdens synd (all skyld legges på ham), så tilregner Gud verden Jesu rettferdighet; Guds sønns rettferdighet blir regnet som vår. Luther kaller dette for «det salige byttet.» Og han skriver:
Dersom hele verdens synder ligger på denne mannen, Jesus Kristus, da er de ikke på verden. Men dersom de ikke er på Ham, da er de fremdeles på verden. Igjen, dersom Kristus selv blir gjort skyldig i syndene som vi alle har begått, da er vi frikjent fra alle synder, ikke av oss selv eller gjennom vårt eget verk eller fortjenester, men gjennom Ham (Luther’s Works, American Edition, Vol. 26, s. 280).
Nå fins det de som lærer korrekt at alle de som Jesus døde for allerede er blitt tilgitt, men så nekter de for at Jesus døde for alle. De mener, at Han døde for ganske mange, men ikke for alle. (Calvin og kalvinismen har lært dette). Men hvis Jesus ikke døde for alle, hvordan kan jeg da vite at han døde for meg? Hvordan kan jeg da finne trøst i Jesu død og i rettferdiggjørelsen?
Andre igjen lærer korrekt at Jesus døde for alle, men så nekter de for at alle synder allerede er blitt tilgitt. De lærer i stedet at Jesus har gjort det mulig for Gud å tilgi oss, men noe må skje i oss (omvendelse, underkastelse, overgivelse, tro, etc.) før Gud vil tilgi oss. Det er bare det, at dersom noe må skje i meg før Gud vil tilgi meg, så må jeg jo se inn i meg selv for å få visshet om at Gud har tilgitt meg.
Men Paulus taler for oss alle: «Jeg vet at i meg, det vil si slik jeg er i meg selv, bor det ikke noe godt» (Rom 7,18). Så vi skal ikke se inn i oss selv for å få visshet om at våre synder er tilgitt. Vi lytter i stedet til Guds ord som meddeler oss syndstilgivelsen som Jesus vant for oss på korset. Og ordet forteller oss ikke at dersom vi tror så vil Gud tilgi oss; nei, det forteller oss at Gud har tilgitt oss for Kristi skyld og han inviterer oss til å stole på denne dyrebare sannheten.
Syndstilgivelsen er en gave som ikke kan mottas og nytes på noen annen måte enn ved tro. Så ingen må misforstå – læren om den objektive rettferdiggjørelsen sier ikke at alle mennesker, uansett tro eller vantro, kommer til å bli evig salige. Men det denne bibelske læren sier, er at evangeliet er noe fast og objektivt, som igjen betyr at troen vår kan være solid grunnfestet på noe som er sant og visst. Evangeliet er ikke et budskap om en potensiell tilgivelse, en mulig tilgivelse; evangeliet er et godt budskap om en sikker og viss tilgivelse! Objektet for et kristent menneskes tro er jo ikke hans/hennes egen tro i hjertet; objektet er Jesus Kristus. Troen vår mottar bare det som allerede er der, og som var helt sant allerede før vi trodde det.
Bare når evangeliets objektive sannhet fremheves, bare da kan troen vår hvile trygg og sikker. I Den store katekismen forklarer Luther både den objektive rettferdiggjørelsen, og nødvendigheten av troen (som kalles den «subjektive» rettferdiggjørelsen). I kapitlet om Fader Vår, under den femte bønnen («Forlat oss vår skyld»), skriver han:
Ikke sånn å forstå at han ikke tilgir oss synden før vi ber ham om det. Han har jo gitt oss evangeliet, og i det er det bare tilgivelse før vi ber, ja før vi har tenkt på det. Men det er om å gjøre at vi erkjenner og tar imot denne tilgivelsen.
Dette med nødvendigheten av troen kommer vi tilbake til. Men altså: Den objektive rettferdiggjørelsen er en mektig sannhet, den er en enkel sannhet og en trøsterik sannhet. Uten denne sannheten blir troen vår bare et slags ønske om at Gud forhåpentligvis tilgir oss; det er ikke noe vi kan vite sikkert. Men på grunn av denne bibelske sannheten vet vi at all vår synd er tilgitt. Når samvittigheten vår er skamfull og redd, når djevelen anklager oss og kjødet, den gamle menneskenaturen, vil bedra oss – da er det denne bibelske sannheten Trøsteren, Den Hellige Ånd, vil trøste hjertene våre med. For han vil lede troen vår til å se på Guds Lam, som gjorde det han var kommet for å gjøre; han bar og han tok bort verdens synd, og det betyr vår synd også! Dette er en helt uvurderlig, dyrebar sannhet fra den Hellige Skrift, som vi takker Gud for, og som vi ber at han må bevare ren og klar iblant oss.
Nåden alene – Sola gratia
Neste punkt som det er viktig å gjøre helt klart, er at rettferdiggjørelsen er av bare nåde, ene og alene Guds nåde – sola gratia. Det latinske ordet gratia, som betyr nåde, er nært beslektet med det norske ordet «gratis». Det som er gratis er jo noe vi ikke gjør oss fortjent til, vi betaler ikke for det. Vi får det ufortjent, en gave. Paulus skriver: «Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus» (Rom 3,24).
Mon tro om det fantes noe du kunne gjøre for at Guds Sønn skulle bli født som menneske på jorden, hvis du levde for 2000 år siden? Nei! Var det noe du kunne gjøre for å hjelpe Jesus å leve et fullkomment hellig og rettferdig liv uten å synde i tanker, ord eller gjerninger? Nei, ingenting. Hva kan du gjøre for å bli tilregnet det som Jesus gjorde, hans lydighet, slik at du får hele «crediten» for dette? Hva kan du gjøre for å vaske og rense vekk hele verdens synd, med det dyrebare blodet av Guds Lam? Hva kan du gjøre for å reise Jesus opp fra de døde? Tåpelige spørsmål! Du kan ikke gjøre noe som helst for å få dette til å skje.
Hva kan du gjøre for å føre Jesus inn i hjertet ditt? Hva kan du gjøre for å komme til tro, bli født på ny ovenfra, og ved troen på ham eie som din personlige skatt syndsforlatelse, evig liv, salighet, redning fra alt vondt? Hva kan du gjøre? Ikke noe som helst. Ingenting.
Ingen mennesker ville vel finne på å påstå noe så tullete som at det er de selv som har gjort Jesus Guds Sønn til verdens frelser. Men svært mange påstår noe som i grunnen er like urimelig – at de på en eller annen måte har gjort Jesus til sin Frelser. Bibelen lærer at syndere blir rettferdiggjort av Guds nåde, bare nåde. Det betyr at Gud alene får æren for alt som har å gjøre med vår rettferdiggjørelse. Vi kan ikke ta æren for troen som bor i oss, den som mottar Jesus – like lite som vi kan ta æren for Jesu fødsel, hans liv, offerdød og oppstandelse. Synderen bidrar ikke med noe til sin rettferdiggjørelse. Dette er en dyrebar sannhet som vi ikke kan kompromisse med. Her er det Gud og hans nåde som går helt solo, alene, det er solospill. Av sola gratia er vi frelst; vi medvirker ikke til vår egen frelse, for vi er hjelpeløst ute av stand til det. Så en fattig, fortapt synder blir rettferdiggjort og frelst ved Guds nåde, ved nåden alene.
Nåde. Hva er egentlig nåde? Ordet nåde brukes jo med litt ulike betydninger. I dagligtalen kan det for eksempel hete: «Han er en gudbenådet kunstmaler», «det er da en nådegave denne unge pianisten har fått, ikke sant?» Eller kanskje: «Hun er en foredragsholder av Guds nåde! Jeg har aldri hørt på maken..» I slike sammenhenger handler altså ordet nåde som vi forstår ikke om rettferdiggjørelse og frelse, men om evner, egenskaper, talenter som mennesker har fått. Ordet nådegave kjenner vi jo igjen fra Bibelen; det er der det er hentet fra.
Men i Bibelen er dette ikke hovedbetydningen av ordet. Når ordet nåde brukes i Bibelen om rettferdiggjørelsen av syndere, er det helt tydelig og klart hva som er meningen: Nåde er en holdning i Guds hjerte, nåden er Guds velvilje, godvilje, miskunn, kjærlighet, hans innstilling til menneskene. Det er tre ting som må sies om den Guds nåde som tilgir oss syndene våre.
For det første: Nåden er noe i Gud, ikke noe i oss; nåden er alltid i Guds øyne. Moses skriver om Noah: «Men Noah fant nåde for Herrens øyne.» (1 Mos 6,8)
For det andre: Denne nåden er aldri fortjent av oss, og kan ikke oppnås ved gode gjerninger vi presterer. Paulus skriver: «Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet» (Rom 4,4-5).
For det tredje: Nåden er alltid for Kristi skyld. Evangelisten Johannes lærer oss at «nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» (Joh 1,17). Å stole på Guds nåde er å stole på Jesus. Å stole på Jesus er å stole på Guds nåde. Det ene er aldri uten det andre. Det er hans fortjeneste at vi står under nåden, det skyldes hans lydighet i liv og død, og hans oppstandelse. Nåden er for Kristi skyld.
Det er ekstremt viktig at vi har en rett definisjon av nåden, den frelsende nåden; at den er Guds kjærlighetsfulle holdning til oss syndere, helt ufortjent, for Kristi skyld.
Som nevnt brukes jo ordet nåde i Bibelen også noen ganger i en annen betydning, om en Guds gave inni mennesket, en utrustning som setter en person i stand til å gjøre godt. For eksempel kan det hete i Paulusbrevene at «Vi har forskjellige nådegaver, alt etter den nåde Gud har gitt oss» (Rom 12,6), «enhver har sin egen nådegave» (1 Kor 7,7). Forskjellige gaver listes opp: gaven til å tale, til å undervise, til å vise spesiell gjestfrihet, gavmildhet, være forstander, gjøre barmhjertighet, tjene som diakon. Og om Stefanus står det at han «var fylt av nåde og kraft og gjorde store under og tegn blant folket» (Apg 6,8). Men dette er altså ikke hovedbetydningen av ordet nåde. Dette handler om noe annet. Bibelen bruker aldri «nåde» i denne betydningen når det er tale om frelsen, rettferdiggjørelsen av synderen innfor Gud. Det er svært viktig.
Når Bibelen underviser om at vi er rettferdiggjort av nåde, eller frelst av nåde, så er gode gjerninger utelukket. Bibelen er krystallklar på dette. Paulus sier det slik i Rom 11,6: «Er det av nåde, er det ikke på grunn av gjerninger. Ellers ville jo nåden ikke være noen nåde.» Og i Efeserbrevet 2,8-9 sier han: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg.»
Lærer ikke også den romersk-katolske kirke at en synder blir rettferdiggjort og frelst av nåde? Jo. Men de legger noe annet i begrepet «nåde». Den bibelske definisjonen av frelsende nåde er som nevnt: Guds kjærlighetsfulle holdning til slike som overhodet ikke har fortjent hans kjærlighet. Nåde er ikke noe som Gud ser i oss; nåden er hans godhet mot oss for Kristi skyld. Så den nåden som gjør at vi står rettferdiggjort, er aldri noen slags kvalitet eller dyd i sjelene våre. Den er alltid Guds ufortjente godvilje.
Dessverre lærer den romersk-katolske kirke fortsatt det samme om nåden som under Reformasjonstiden, det som Luther og de andre reformatorene advarte sterkt imot. Katolikkene snakker om den frelsende nåden som en kvalitet i sjelen, og lærer at menneskene blir rettferdiggjort ved noe som skjer inni dem. Nåden rettferdiggjør og frelser syndere ved gradvis å forvandle dem til hellige kristne; dette skjer gjennom en komplisert prosess som involverer fri vilje, nåde, og gode fortjenestefulle gjerninger.
Men dette er jo ikke den bibelske læren. Bibelen lærer at vi er rettferdiggjort ved noe som skjer utenfor oss. Vi trenger ikke å undersøke våre egne hjerter, motiver og dyder for å undersøke om vi har Guds nåde. Nei, vi kommer med de syndige, knuste hjertene våre, alle tvilsomme og selviske motiv, svikefullhet og råttenskap, og vi legger alt sammen fram for Gud. Vi har ikke noe annet å håpe på enn Guds nåde i Kristus Jesus. Så taler han vennlig og nådig til oss i evangeliet. Fra prekestolen og alteret kommer pur og ren nåde fra ham til oss og dekker oss med den kongelige kappen som er Kristi rettferdighet.
Troen alene – Sola fide
Vi har snakket om nåden alene – sola gratia. Det handler om en gave. For nåden er nemlig gratia – altså gratis. Nå må vi si litt mer om dette at rettferdiggjørelsen er ved troen alene – «sola fide». For hva er den eneste måten å motta denne gaven på? Evangeliet, budskapet om nåden for Kristi skyld, er et løfte. Og når noen gir deg et løfte, kan du bare ta imot innholdet i løftet ved å stole på det, tro på det som loves deg. Et løfte kan ikke tas imot på noen annen måte. Paulus skriver: «Vi holder fast ved at et menneske blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger» (Rom 3,28).
Dette er en helt sentral lære i Bibelen, at fattige, fortapte og fordømte syndere blir rettferdiggjort og frelst ved troen alene, sola fide. Paulus sier om Guds rettferdighet som åpenbares i evangeliet, at den er en rettferdighet som er «av tro og til tro» (Rom 1,17). Å være rettferdiggjort er det samme som å betraktes som rettferdig av Gud, fordi vi har mottatt Kristi rettferdighet, han som selv er «Herren, vår rettferdighet» (Jeremia 23,6). Det betyr å ha fått tilgivelse og å eie tilgivelse for alle våre synder. Bare ved troen kan vi motta dette.
Guds ord sier ikke at vi er rettferdiggjort på grunn av tro, men at vi er rettferdiggjort ved eller gjennom tro (f. eks Rom 3,22,28; 5,1, Gal 3,22,24; Ef 2,8; Fil 3,9). Det er jo en betydelig forskjell. Troen vår i hjertet er ikke årsaken til at Gud rettferdiggjør oss. Troen bare mottar Guds kjennelse om rettferdighet, at han har erklært oss for å være rettferdige; troen mottar dette som Kristus har vunnet for oss og som evangeliet lover oss og overrekker oss. Det er ikke slik at Gud liksom ser hvor god og ren, ærlig eller sterk troen vår er, og så erklærer han oss rettferdige ut fra dette.
Tenk deg, bare et lite øyeblikk, at det var sånn at Gud ikke vil tilgi dine synder før du tror at han har tilgitt dine synder. Hvor ville dette henvise deg for å finne visshet om at dine synder er tilgitt? Da måtte du se inn i ditt eget hjerte, for om mulig å finne en slags «tro» der. Men, som nevnt tidligere: Objektet for et kristent menneskes tro er jo ikke hans/hennes egen tro i hjertet. Objektet er Jesus Kristus og tilgivelsen hans. Troen vår bare mottar det som allerede er der, og som var helt sant allerede før vi trodde på det. Troen vår spiller en fullstendig passiv rolle når det gjelder vår rettferdiggjørelse for Gud. Troen bidrar ikke med noe, den bare tar imot.
Men OBS: Læren om rettferdiggjørelse ved troen alene betyr overhodet ikke at gode gjerninger ikke bør gjøres eller at de er uviktige. Gode gjerninger er en nødvendig frukt av troen. Men vi må ikke stole på de gode gjerninger vi gjør. For det ville være å stole på seg selv.
Den augsburgske bekjennelse underviser om nødvendigheten av gode gjerninger, men den skynder seg å legge til:
«…ikke for at vi skal stole på at vi fortjener nåden ved dem (de gode gjerningene), men for Guds viljes skyld. Bare ved troen gripes syndsforlatelsen og nåden» (AC XX, 27, 28).
Hva er da egentlig tro for noe? Det fins vel mange ulike oppfatninger om dette blant folk. «Jeg tror da på Gud,» sier mange. Eller «jeg har nå min tro, min barnetro». Men det er avgjørende viktig hva man tror på, hva troen retter seg mot og griper om. For eksempel hvis troen innebærer at man først og fremst erkjenner at Gud eksisterer og har en viss makt, at Gud er god og vil at vi lever moralske liv, gjør så godt vi kan, så er det jo ikke dette som er den troen Guds ord underviser om.
Troen er altså mer enn en generell erkjennelse av at det fins en Gud og at Gud er god. Troen er spesifikt innrettet mot evangeliet, den sier seg enig i evangeliet, den er en tillit til evangeliets løfter. Den sanne troen stoler på evangeliet om syndenes forlatelse for Kristi skyld. Gud taler sitt nådefulle ord, – og troen svarer: «Ja, sånn er det, og det er for meg, for nettopp meg!» Troen trenger disse ordene for å overleve, for det var ved disse ordene troen ble født (Rom 10,17; 1 Pet 1,23-25). Den lille katekismen sier: «Den som tror disse ord, han har det de sier og som de lyder, nemlig syndenes forlatelse.»
Og da er syndsforlatelsen blitt din personlige eiendom, når den er blitt mottatt, ved troen. Først da får du nytte og velsignelse av gaven. Dette er altså det vi med et teologisk uttrykk av nyere dato kaller for «den subjektive rettferdiggjørelsen.», dette er også en sannhet som er klart uttrykt i Den hellige Skrift.
Kristus alene – Solus Christus
Vi har snakket en del om nåden alene (sola gratia) og troen alene (sola fide). Et tredje slikt viktig uttrykk for oss lutheranere er Solus Christus – Kristus alene. Rettferdiggjørelsen er «i Kristus alene». Det er Jesus som er vår rettferdighet; ikke i oss selv, men i Ham står vi rettferdige for Gud. «Og dette er navnet han skal få: Herren, vår rettferdighet» (Jeremia 23,6).
Jeg nevnte tidligere at den romersk-katolske kirke snakker om den frelsende nåden som en slags kvalitet inni dem som tror. Men både katolikker og lutheranere lærer at vi er rettferdiggjort «for Kristi skyld»; det er bare det at de ikke mener det samme med disse ordene. I katekismen til den romersk-katolske kirke står det følgende: «Rettferdiggjørelse ble oss fortjent ved Kristi lidelse.» Dette kan vi lutheranere si ja og amen til. Den romersk-katolske Katekisme fortsetter: «Rettferdiggjørelsen meddeles i dåpen, troens sakrament.» Lutheraneren er enig i dette også. Men så sier den katolske katekismen: «[Rettferdiggjørelsen] likedanner oss med Guds rettferd som gjør oss rettferdige i vårt indre ved sin miskunns kraft.» Nå må lutheraneren protestere. For dette er ikke den læren om rettferdiggjørelsen som Bibelen lærer.
Bibelen lærer oss at vi blir rettferdige ved at Gud tilregner oss Kristi rettferdighet. Jesus Kristus er vår rettferdighet. Den rettferdigheten som gjelder for Gud er ikke noe inni oss. Den handler ikke om at Gud «likedanner» oss med sin rettferdighet. Den handler om at Gud gir oss sin rettferdighet (Rom 1,17, 3,21-26). Vi blir ikke rettferdiggjort ved at Gud gjør oss rettferdige innvendig. Vi blir rettferdiggjort ved at Gud tilregner eller tilskriver oss den rettferdigheten som består i Jesu fullkomne lydighet, som apostelen Paulus sier: «… så skal nå de mange stå som rettferdige på grunn av den enes lydighet» (Rom 5,19). Det er dette vi mener når vi sier at vi blir rettferdiggjort i Kristus alene, bare for Kristi skyld. Vi mener at rettferdigheten ikke er vår egen, men Kristi rettferdighet, som Paulus sier i Efeserbrevet: «…og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den som kommer gjennom tro på Kristus, rettferdigheten fra Gud gjennom troen» (Fil 3,9).
Solus Christus! Vi er rettferdiggjort i Kristus alene. Kristus har ikke kun gjort det mulig for Gud å rettferdiggjøre oss. Heller ikke har han fortjent for oss bare begynnelsen av en ufullstendig rettferdiggjørelse som må fullføres i vårt indre etter hvert som vi blir forandret til mer og mer rettferdige mennesker. Nei, vi er rettferdiggjort i Kristus alene, fordi den eneste rettferdigheten som holder mål stilt overfor Guds krav er den rettferdigheten som består i det fullkomment hellige og lydige livet til Jesus som ble ofret på korset for verdens synd. Han har oppfylt loven for oss og betalt for vår synd. Det er han, Herren Jesus, som er vår rettferdighet, som blir tilregnet oss av Gud, ufortjent, av bare nåde.
Så betrakt og sammenlign de to ulike synene på rettferdiggjørelsen: Den romersk-katolske kirke lærer fremdeles at den rettferdigheten Gud tilregner dem han rettferdiggjør, er en rettferdighet som er inni dem. Derfor kan de som tror på den romerske læren aldri egentlig være sikre på at de her og nå er rettferdiggjort, fordi de aldri kan være sikre på om de er rettferdige nok.
Den hellige Skrift, på den annen side, gir oss et klippefast grunnlag for vår tillit til at vi virkelig er rettferdiggjort av Gud. For vi har Jesu Kristi egen rettferdighet! Ingenting i vårt indre og ingenting vi gjør (med eller uten Guds hjelp) kan fortjene denne frikjennelsen, rettferdiggjørelsesdommen. Ingenting i eller ved oss. Helt annerledes er det med Jesus og det han har gjort for oss! Var han ikke fullkomment lydig? Det fantes ikke svik i ham. Hvem kan finne noen mangel ved hans rettferdighet? Det kan ingen, heller ikke Gud. Derfor kan Gud ikke finne noen mangler ved de menneskene han dekker over med sin Sønns rettferdighet. Vi er rettferdiggjort i Kristus alene. Derfor er vår rettferdiggjørelse sikker, solid og fullstendig.
«Helliggjørelse» er det jo også noe som heter, og det snakker vi en hel del om i den lutherske kirke. Men helliggjørelse er noe annet enn rettferdiggjørelse, og vi må skille tydelig mellom de to. Helliggjørelse er jo en slik gradvis prosess som Gud virker inni den som tror på Jesus. Dette er bibelsk og korrekt. Helliggjørelsen og gode gjerninger er en frukt av troen. Men det er ikke denne helliggjørelsen som er grunnlaget for frelsen. Det er ikke helliggjørelsen vi tror på og stoler på. Langt derifra! Vi stoler ikke på noe inni oss. Vi stoler på noe utenfor oss selv, nemlig Jesu rettferdighet, den rettferdigheten som Gud regner som vår, helt ufortjent. Bare derfor kan vi ha frelsesvisshet, vi kan vite sikkert at vi virkelig står som rettferdige for Gud.
Vi må dessverre si at den katolske læren innebærer en sammenblanding av rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Det fins utvilsomt mange troende mennesker i Den romersk-katolske kirke, for Den Hellige Ånd kan skape tro i hjertene der Bibelen leses og der det er dåp, trosbekjennelse, Fader vår osv. Men en katolikk må dessverre være litt uviss, dersom det forkynnes at rettferdiggjørelsen er en slags prosess inni hjertet hans. En slik forvrengt lære om rettferdiggjørelsen er alvorlig og farlig.
I 1999, på Reformasjonsdagen den 31. oktober, i Augsburg i Tyskland, signerte representanter for Det lutherske verdensforbund og Den romersk-katolske kirken en «felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren», som konkluderer med at det nå, etter mye diskusjon og samtale, viser seg at det er enighet mellom lutheranere og katolikker når det gjelder de grunnleggende sannheter i rettferdiggjørelseslæren. Den norske kirke (statskirken) og mange andre lutherske kirker har skrevet under på felleserklæringen, i tillegg til Den romersk-katolske kirke.
Men er det virkelig slik at lutheranere og katolikker nå er enige om evangeliets lære? I så fall var det stor grunn til å juble. Dessverre viser det seg, når en studerer erklæringen litt nøye, at den såkalte enigheten baserer seg på det vi kaller tvetydig tale (ekvivokasjon). Begge parter blir enig om å bruke de samme ordene, men legger forskjellig mening i ordene. Både lutheranere og katolikker kan si at Gud rettferdiggjør av nåde ved troen for Kristi skyld. Likevel er meningen man legger i ordene rettferdiggjøre, synd, nåde, og tro ikke lik. Begge parter kan bruke nøyaktig de samme ordene og mene helt forskjellige ting. Det er på den måten de kan være enige om en felles uttalelse, samtidig som de ikke er enige om en felles lære.
Sola Scriptura
Vi må begynne å tenke på å avrunde denne bibeltimen om rettferdiggjørelsen. Jeg har benyttet uttrykkene «objektiv» og «subjektiv» rettferdiggjørelse; disse er hjelpeuttrykk som løfter fram de ulike delene av Bibelens undervisning om rettferdiggjørelsen. Det er bare Skriften («Sola Scriptura») som får bestemme hva som er sann kristen lære, men teologer har begynt å bruke uttrykkene «objektiv» og «subjektiv» fordi de er nyttige og til hjelp i undervisningen og når den bibelske sannheten skal forsvares mot forsøk på forvrengninger. (Til sammenligning kan vi tenke på uttrykket «treenigheten» (og den «treenige» Gud), som heller ikke står i Bibelen, men er et hjelpeuttrykk som løfter fram Bibelens lære om Gud.)
Den «objektive» rettferdiggjørelsen er altså den dyrebare bibelske sannheten at Jesus virkelig bar og tok bort verdens synd. Det er ikke vår tro som gjør at Gud tilgir oss. Nei, vår tro mottar den tilgivelsen som allerede er der. Vi bekjenner i Den apostoliske trosbekjennelsen: «Jeg tror på syndenes forlatelse.» Denne forlatelsen er en realitet før vi tror på den. Paulus skriver: «Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres synder» (2 Kor 5,19). Først tilgir Gud oss for Kristi skyld, og bare derfor kan vi tro på syndenes forlatelse. På den måten er det «objektiv» og «subjektiv» henger svært tett sammen. Det kan ikke bli noen subjektiv rettferdiggjørelse (ved at synderen kommer til tro) dersom det ikke først allerede fins en objektiv rettferdiggjørelse å tro på.
Men hvor er denne rettferdiggjørelsen og tilgivelsen å finne? Jesus har levd for oss, dødd for oss, og stått opp fra de døde, som seierherre over synd, død og helvete. Jesus er vår rettferdighet (Jer 23,6), han er kilden til all tilgivelse, han er Menneskesønnen som har makt på jorden til å tilgi synder (Matt 9,6). Men hvor er han? Hvor er nådekilden? Hvis vi skal stole på ham, slik at vi får del i rettferdiggjørelsen, slik at den blir vår subjektive personlige skatt, hvor kan vi finne ham?
Den augsburgske bekjennelse gir oss en oppsummering av det bibelske svaret. Etter å ha presentert læren om rettferdiggjørelsen ved troen alene, fortsetter bekjennelsen:
For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene. For ved Ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet (AC, V, 1,2). Paulus: «Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord» (Rom 10,17).
Dette er også viktig å ha med i undervisningen om rettferdiggjørelsen, dette om nådens midler. Jesus gjorde det han satte seg fore å gjøre, han tok bort våre synder. Det er den «objektive» rettferdiggjørelsen. Men ingen av oss får noen glede og velsignelse av den hvis vi ikke får høre om den, sånn at vi kan tro på den. For det er bare ved tro på dette glade budskapet at noen mottar tilgivelsen. Gjennom forkynnelsen av evangeliet og forvaltningen av sakramentene fører Gud den objektive rettferdiggjørelsen til oss. Av bare nåde, gjennom evangeliet, tenner Gud i hjertene våre den troen som tar imot syndenes forlatelse. Dette er altså den «subjektive» rettferdiggjørelsen. I 2 Kor 5,19 inkluderer Paulus både den objektive og den subjektive i ett og samme vers: «Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss.» Ordet om forsoningen er det som skal forkynnes og som har makt i seg til å skape tro.
Rettferdiggjørelsens «objektive» natur er grunnen til at vi kan stole fast på at det vi får i evangeliet og sakramentene, er ekte vare. Nåde og sannhet. De dyrebare nådemidlene gir det de lover! Det vet vi, fordi Jesus på korset allerede fullt og helt har båret og tatt bort all synd. Denne objektive rettferdiggjørelsen garanterer at nådemidlene virkelig er nådemidler. Den garanterer at dåpen jeg er døpt med virkelig vasker vekk alle mine synder. Den garanterer at avløsningsordene, erklæringen om tilgivelse, gjelder akkurat meg. Og den forteller meg at jeg kan være trygg og viss på at Jesu legeme og blod, som jeg får i nattverden, er Guds garanti til meg personlig at alle mine synder er tilgitt. På grunn av den objektive rettferdiggjørelsen kan jeg ha en slik personlig eller «subjektiv» trosvisshet. Jeg trenger ikke å se inn i hjertet mitt for å prøve å finne trosvisshet, jeg ser heller på noe objektivt og fast.
Til slutt: Tenk deg at du en dag blir stanset på gaten av en evangelist:
«Kamerat, er du frelst?» spør han.
«Ja, jeg er frelst,» svarer du.
«Pris Herren! Halleluja! Men når ble du frelst?»
«Da Jesus tok bort alle mine synder på korset. Det var da Gud frelste meg og rettferdiggjorde meg ved Jesu blod.»
«Ja, men når ble han din personlige frelser? Når inviterte du Herren Jesus inn i ditt hjerte og gjorde ham til din egen personlige frelser?»
«Å, jeg har aldri hatt styrke og makt til å gjøre det. Gud gjorde Jesus til min personlige frelser da han døpte meg og førte meg til tro. Og nå sist søndag fortalte Gud meg at alle mine synder er tilgitt og at jeg skal få komme til himmelen. Ikke bare det, han la faktisk inn i munnen min det Jesu legeme som bar mine synder på korset og det Jesu blod som har vasket meg ren og gjort meg hellig, gjort meg til en helgen. Ja, jeg er frelst, og det vet jeg. Gud selv har sagt det. Derfor må det være sant.»
Den eneste måten å komme til himmelen er ved rettferdiggjørelse. Du må jo være rettferdig for å komme til himmelen, hellig og god, uten synd. Den eneste rettferdigheten som holder mål innfor Gud er Jesu rettferdighet. Så vi stoler på den! Vi stoler ikke på noe inni oss selv, men på Jesu rettferdighet. Gud har gitt oss den, kledd oss i den, dekket oss med den, som en flekkfri og fin kappe, den vi fikk i dåpsgave. Rettferdiggjørelsen er fullkommen, ferdig. Så da står vi for Gud rene og rettferdige, himmelen verdige, i Kristus, i troen på ham, ufortjent, av bare nåde, sola gratia.
Helliggjørelsen er noe annet; den pågår gradvis i oss, men blir aldri fullkommen og ferdig i dette livet; vi er og blir syndere helt til vår dødsdag. Men rettferdige er vi uansett; i Kristus Jesus, på grunn av rettferdiggjørelsen. Og en dag skal kjødet, den syndige gamle naturen som vi drasser på, for alltid kastes bort, så vi blir tvers igjennom rene og hellige i oss selv og får se Gud med våre egne øyne, og leve med ham for evig. Gud være takk og lov! Amen.
Av pastor Tor Jakob Welde
(Presentasjonen bygger i stor grad på heftet «Justification:
Am I Good Enough for God?» av Rolf Preus, Northwestern Publishing House)