Den 31. oktober 1999 skjedde det en begivenhet av store kirkehistoriske dimensjoner i Augsburg i Tyskland. Da skrev nemlig representanter for den romersk-katolske kirken og Det lutherske verdensforbund under på en erklæring som setter punktum for en over 500 år gammel uenighet i læren om rettferdiggjørelsen. Tilsynelatende har de to store kirkesamfunnene oppnådd enighet om denne så viktige læren i den kristne troen. Gamle strider skal være bilagt. Gjensidige fordømmelser skal være slutt. Den uenighet i læren om hvordan et menneske blir rettferdiggjort for Gud, som Martin Luther i sin tid framførte mot den mektige katolske kirken, og som etter hvert førte til at store deler av den kristne kirken brøt med paven i Roma, er det blitt satt en stor, tykk strek over.
Hvordan enigheten er oppnådd, er ikke så viktig! Man får det inntrykk at det ikke er så viktig om for eksempel lutheranerne har måttet foreta visse innrømmelser. Det er ikke så viktig om lutheranerne har vedgått at de nok har lagt for stor vekt på troen i læren om rettferdiggjørelsen, og har snakket for lite om gjerningenes rolle i frelsen. Det betyr ingenting om de nå må innrømme at de har nok satt et for skarpt skille mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, og at de nå i stedet må lære – slik for øvrig den katolske kirken alltid har gjort – at gjerningene også er en del av frelsen. Ingen innrømmelser synes å ha vært for tunge å døyve, for hensikten, den store, altoverskyggende hensikten, nemlig den kirkelige «enheten», rettferdiggjør alle midler.
Så bra! tenker de aller fleste. Tenk at de store kirkene kan bli enige seg imellom. Tenk at det går an å bygge bro over gamle strider og splittelser. Dette må vel i aller høyeste grad være i tråd med vår Herres vilje. For han kan umulig ha ment at det skulle være så mye splittelse mellom de troende. Han har jo selv bedt i sin store yppersteprestelige bønn: «Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17,21). Og apostelen Paulus skriver til efeserne: «Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: Ett legeme, én Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle» (Ef 4,3-6).
Og er ikke det positivt og bra at kirker bygger broer og går sammen? Er ikke det fint at kirkesamfunn forener sine krefter i arbeidet med å forkynne evangeliet for alle mennesker? Jo visst, å arbeide for enhet er bra. Å forsøke å fjerne uenighet er godt og rett. Paulus skriver til korinterne: «Brødre, jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet. La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke» (1 Kor 1,10).
Men er det riktig å late som at man er enig uten å være det? Er det riktig å praktisere et fellesskap hvor man ikke kan forkynne alt Guds ord, og ikke får lov til å advare mot falske lærer? Det er riktig at Bibelen taler om å arbeide for enhet. Men den sier også noe om å vokte seg for falske profeter (Matt 7,15) og prøve åndene om de er av Gud (1 Joh 4,1). Guds ord taler også om falske lærer som er som en surdeig som truer med å gjennomsyre hele deigen (Gal 5,9). Ja, Bibelen sier rett ut at vi skal holde oss borte fra de som farer med falske lærer (Rom 16,17) og forkynner et annet evangelium (Gal 1,8).
Bibelen gir oss begge formaninger, både å arbeide for enhet og å vokte seg for dem som kommer med nye og falske lærer. For begge deler utgjør viktige elementer i det kristne fellesskapet. Det kristne fellesskapets hensikt er at mennesker skal komme til tro og vokse i troen. For at det skal kunne skje, må Guds ord bli forkynt klart og tydelig. Det må ikke legges noe til og ikke trekkes noe fra. La oss derfor i kveld tale litt om dette. La oss se hva Skriften sier om vårt fellesskap med andre kristne, det som vi ofte kaller for kirkefellesskap.
Vårt fellesskap med Gud
Det kristne fellesskapet dreier seg egentlig om to ting: Vårt fellesskap med Gud og vårt fellesskap med alle de kristne. Da vi ble døpt og den Hellige Ånd gjennom evangeliet førte oss til tro på Jesus Kristus som vår Frelser, ble vi Guds barn. Vi ble medlemmer av hans familie. Vi ble forenet med vår Gud og Frelser. «For dere er alle Guds barn i kraft av troen på Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus» (Gal 3,26-27). Gjennom troen på Jesus er vi i fellesskap med Gud.
Vårt fellesskap med alle kristne
Men vi er ikke de eneste som Gud har ført til tro på Jesus. Det fins mange kristne over hele verden, i mange forskjellige kirkesamfunn, som taler forskjellige språk og bor i forskjellige land, som har forskjellige skikker og kulturer, som er av forskjellige raser og hudfarger, som alle tilhører det samme fellesskap. Det fins også mange som har trodd på Kristus, men som nå er døde. Opp gjennom historien fins det utallige mennesker som har hatt den samme troen som oss, nemlig den tro at vi for Jesu Kristi skyld er tilgitt all vår synd og skal få arve det evige livet hos Gud. Gjennom vår felles tro på Kristus, er alle kristne til alle tider og på alle steder, forenet med hverandre i den hellige kristne kirken, de helliges samfunn. Tenk deg altså dette: Du som tror på Jesus, er forenet i et hellig fellesskap med alle de andre som tror. «Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd» (1 Joh 1,7).
Dette nære fellesskapet mellom deg og meg, mellom deg og din Frelser, mellom deg og alle andre kristne, er et usynlig fellesskap, fordi det bygger på troen. Og det er bare Gud som virkelig vet hvem som tror på ham. Ingen andre enn Gud kan se til menneskets hjerte. Det helliges samfunn, den hellige troens enhet og fellesskap som fins mellom alle kristne til alle tider og på alle steder, er en trosartikkel. Det er derfor vi sier i trosbekjennelsen: «Jeg tror på… en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn.» Likevel vet vi at den er en realitet. Vi vet at der evangeliet blir forkynt og sakramentene forvaltet, der fins kirken. Der fins dette fellesskapet av troende.
Bibelen bruker noen slående bilder for å beskrive dette fellesskapet mellom oss og Gud og mellom oss og de andre kristne. Den kaller det for eksempel for Kristi legeme. I dette legemet er alle lemmene forenet med hverandre og med Kristus i troen. Alle lemmene til sammen utgjør ett legemet, og Kristus er hode (1 Kor 12). Videre kalles de troendes fellesskap for Guds tempel. Templet er Guds bolig. Bygningssteinene i dette templet er de troende. De er bygd sammen slik at de utgjør ett tempel, og hovedhjørnesteinen, den steinen som holder hele byggverket sammen, er Kristus. Og grunnvollen for templet er «apostlene og profetene», det vil si Guds ord (Ef 2,20-22).
Dette fantastiske fellesskap tilhører du og jeg! Ved troen på Jesus Kristus er vi forenet med Gud og med alle andre kristne. Det betyr at vi er aldri alene. Om vi noen ganger kan føle oss små og ensomme og forlatte, er vi likevel en del av et stort og herlig fellesskap. Vi tilber og lovpriser den samme Herre i én hellig, kristen kirke.
Dette er Kirkens sanne enhet. Dette er den enhet som ikke består på grunn av kirkemøtevedtak eller felleserklæringer underskrevet av kirkerepresentanter, men som skapes og formes og bevares ved Guds ord alene. For det er Guds ord alene som kan skape tro hos mennesker, og derfor er det Guds ord alene som kan skape Kirkens sanne enhet.
Det synlige fellesskapet mellom kristne
Troen kan ikke forbli usynlig. Selv om vi mennesker ikke kan se inn i hjertet og avgjøre hvem som tror, kan vi likevel se noe. Troen er nemlig slik at den alltid fører til bekjennelse og viser seg i troens frukter i livet. Dette er de ytre, synlige tegnene på at det fins tro i hjertet. Den som tror, vil oppsøke andre som tror og dele deres fellesskap.
Dermed oppstår det også et synlig fellesskap mellom troende. Til dette synlige fellesskapet hører alle de som bekjenner en kristen tro, og som vi på grunnlag av deres bekjennelse kaller kristne. Dette ytre, synlige fellesskapet er det som oftest vi mener, når vi bruker ordet «kirke».
Men den ytre bekjennelsen er ikke helt å stole på. Det er nemlig mulig å late som om man er en kristen uten at troen fins i hjertet. Det går an å herme etter en sann bekjennelse. Det kan til og med djevelen selv gjøre. Bibelen sier at Satan kan skape seg om til en «lysets engel» (2 Kor 11,14). Han kan gjøre seg snill og ufarlig. Slike som har den ytre bekjennelsen og bærer kristennavnet, men ikke er sanne troende, kaller vi hyklere eller navnekristne. Vi kan ikke avgjøre hvem som er hyklere, det kan bare Gud, han som alene kan se til hjertet.
Gud, som har opprettet fellesskapet mellom de troende, vil at vi skal vise dette fellesskapet og praktisere det. Han vil at du og jeg og alle kristne skal komme sammen med andre som bekjenner den samme troen. Vi skal samles omkring hans ord, slik at han kan fortsette å forme og bygge og bevare sin kirke på jorden. I stedet for å holde seg borte når våre trossøsken samles omkring Guds ord, skal vi komme sammen og oppmuntre og styrke hverandre. «La oss ikke holde oss borte når vår menighet samles, slik som noen pleier å gjøre. La oss heller oppmuntre hverandre, så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg» (Hebr 10,25). Vi skal «si fram for hverandre salmer og hymner og åndelige sanger»; vi skal «synge og spille av hjertet for Herren» (Ef 5,19). Hver for oss og sammen med andre kristne skal vi være hans vitner like til jordens ender (Apg 1,8). Det kristne fellesskapet må praktiseres.
Hvordan skal vi praktisere det kristne fellesskapet?
Vi kan praktisere vårt fellesskap på mange måter. Når vi kommer sammen til gudstjeneste og tilber Gud i fellesskap med andre kristne, praktiserer vi kristent fellesskap. Når vi går fram til alteret og tar imot Herrens hellige nattverd sammen med andre kristne, praktiserer vi også kristent fellesskap. Det samme gjør vi når vi ber sammen og synger lovprisninger sammen med andre kristne. Likeså praktiserer vi kristent fellesskap når vi driver misjonsarbeid i lag med andre kristne. Vi gjør det når vi underviser nye pastorer og misjonærer og lærere. Vi gjør det når vi kaller pastorer og lærere til å tjenestegjøre i vår forsamling. Ja, vi praktiserer kristent fellesskap i alt det som har med Ordets forkynnelse og sakramentenes forvaltning, når vi gjør dette sammen med andre kristne.
Det fins forskjellige uttrykk som beskriver kristent fellesskap. Vi taler for eksempel om prekestolfellesskap når pastorer eller forkynnere deler prekestol med andre pastorer eller forkynnere. Vi taler om nattverdsfellesskap når vi går til nattverd sammen med andre kristne. De som ber sammen, sier vi har bønnefellesskap med hverandre. Vi kan tale om gudstjenestefellesskap når vi feirer gudstjeneste sammen. Og det fins også andre typer av fellesskap. Felles for disse forskjellige formene for kristent fellesskap er at de alle er et uttrykk for én og samme ting, nemlig det fellesskap vi har med Gud og med andre kristne gjennom vår felles tro på Kristus. For å skille mellom det indre, åndelige fellesskapet som finnes mellom alle kristne, og det ytre fellesskap vi praktiserer med andre kristne, kan vi tale om kristent fellesskap eller åndelig fellesskap når vi taler om det indre fellesskapet, og kirkefellesskap eller bekjennelsesfellesskap når vi taler om det ytre, utøvende fellesskapet.
Hvordan kan vi vite hvem vi kan utøve fellesskap med?
Det sier seg selv at vi utøver kirkefellesskap med dem som er kristne. Vi taler ikke om kirkefellesskap når vi er sammen med ikke-kristne og gjør forskjellige verdslige aktiviteter sammen med dem. Men da er det kanskje noen vil spørre: Hvem er de kristne som jeg kan ha fellesskap med? Hvordan kan jeg vite hvem som er kristen? Hvordan kan jeg vite hvem jeg kan uttrykke og praktisere min tro sammen med?
Som vi sa tidligere, kan ingen av oss se inn i menneskers hjerter og se hvem som tror eller ikke. Det kan bare Gud gjøre (2 Tim 2,19). Det ville være ganske hovmodig av oss å påstå at vi kan gjøre noe som bare Gud kan gjøre.
Men hvordan kan vi da vite hvem vi kan praktisere kirkefellesskap med? Gud sier noe om det i sitt ord. Han sier: «Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst» (Rom 10,10). En kristen bekjenner sin tro. Troen er slik at den kan ikke ligge skjult i et menneske. Den kan ikke være uvirksom. Den er nødt til å komme til uttrykk på en eller annen måte, enten i ord eller handling, som oftest på begge måter. Når apostelen Johannes skriver i sitt første brev at de kristne må «prøve åndene om de er av Gud» (1 Joh 4,1), ber han dem ikke om å føle seg fram til om andre kristne har den rette ånd. Han ber dem ikke om å gå etter sine følelser, men rett og slett å se på deres bekjennelse i ord og handling. Han sier: «Guds Ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud» (v 2-3). Ut fra deres bekjennelse vil vi være i stand til å gjenkjenne de mange falske profetene som har gått ut i verden, og som Johannes skriver om her i dette brevet. Jesus sa også: «Etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig» (Matt 12,37).
Vi kan altså ikke se inn i menneskers hjerter. Men vi kan høre deres bekjennelse og se deres gjerninger. Og ut fra det vi hører og ser kan vi avgjøre om de er kristne, og at vi kan ha kirkefellesskap med dem. «På fruktene skal dere kjenne dem,» sier Jesus (Matt 7,16).
Men hvilken bekjennelse er det vi skal godta? Det fins jo mange som bekjenner seg som kristne, og som mener at deres bekjennelse er riktig. En sann kristen bekjennelse er en bekjennelse til hele Guds ord. Jesus sa i misjonsbefalingen at vi skulle lære mennesker å holde alt det han hadde befalt oss (Matt 28,20). Og Peter skriver: «Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord» (1 Pet 4,11). Bibelen er meget tydelig på dette punkt. Den har aldri gitt mennesker lov til å trekke noe fra Guds ord eller legge noe til (5 Mos 4,2). En sann bekjennelse går derfor ikke ut over det som står skrevet.
Vi skal styrke de svake
Kanskje du nå tenker som så: «Men jeg forstår ikke alt i Bibelen. Jeg uttrykker ikke alltid Skriftens sannhet nøyaktig slik den står skrevet. Fordi jeg er en synder, mislykkes jeg ofte å bekjenne den kristne troen også i mine gjerninger. Jeg ser at det fins mye svakhet i meg selv og i min bekjennelse.» Dette er noe som alle kristne må innrømme. Ingen av oss er fullkomne!
Bibelen sier også noe om dette. Den forteller oss hvordan vi skal være mot hverandre i det kristne fellesskapet. Apostelen Paulus skriver: «Brødre, dersom noen blir grepet i et feiltrinn, må dere som lever ved Ånden, vise ham til rette. Men gjør det med varsomhet, og pass deg selv, så ikke du også blir fristet» (Gal 6,1). Og han sier: «Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker» (Rom 14,1). I Matt 18,15-17 forteller Jesus oss hva vi skal gjøre når vi ser at en bror har syndet. Som kristne skal vi hjelpe hverandre til å overvinne våre svakheter. Vi skal styrke, støtte og rettlede hverandre og på alle måter hjelpe hverandre slik at vi når fram til målet for vår tro, vår evige frelse. Dette er også en viktig del av fellesskapet mellom de kristne. Det må praktiseres på en slik måte at det blir til styrke for de svake.
Vi skal holde oss borte fra hardnakkede vranglærere
Selv om vi kanskje ikke liker så godt å høre om det, fins det i Guds ord mange advarsler mot falsk lære. Disse advarslene har ikke Gud gitt oss for å gjøre det tungt og vanskelig å drive kirkelig arbeid, men fordi han er glad i oss. Han advarer oss og ber oss om å være på vakt fordi den falske lære er farlig. Den er farlig for din og min tro. Den er farlig for din og min salighet.
Gud har noe å si til oss når det gjelder vårt forhold til vranglærere og falske profeter. «Vokt dere for de falske profeter,» advarer kirkens egen Herre (Matt 7,15). Hva er en falsk profet? De er som ordet sier det, profeter. De er forkynnere. De er slike som altså, selv om de bekjenner seg som kristne, er iherdige i sin vrangtolkning av Guds ord. De kommer til oss «i saueham», sier Jesus, men innvendig er de «glupske ulver» (Matt 7,15). De er med andre ord noe annet enn det de gir seg ut for å være.
Hvordan skal vi avsløre dem? Det kan vi bare gjøre ved å høre på deres bekjennelse og se på deres gjerninger. Dersom de avviker fra Guds ord, er de ikke rette profeter. Forkynner de noe annet enn det Guds ord sier og nekter å korrigere sin forkynnelse etter at de er blitt formant, da er de å betrakte som vranglærere. Og slike som holder fast ved sin vranglære på tross av formaninger, kan vi ikke uttrykke vår felles tro med. For vi har jo ikke felles tro! Det viser bekjennelsen. Dermed fins det ikke noe grunnlag for kirkefellesskap. For Bibelen sier om falske profeter: «Vokt dere for dem!»
Paulus skriver til romerne: «Jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem» (Rom 16,17). To ting sier Paulus at vi skal gjøre når det gjelder de som går imot den lære vi har tatt imot: Vi skal «holde øye» med dem, eller som det også kan oversettes: «legge merke til dem», og vi skal «holde oss unna» dem, eller «unngå» dem. Det første verbet «holde øye med» står i presens. Presens på gresk uttrykker en handling som hele tiden pågår. Hele tiden skal vi holde øye med eller legge merke til dem som fører andre til fall. Det andre verbet står i imperfektum. Det uttrykker selvfølgelig fortid. Men samtidig, ettersom det fins to forskjellige fortidsformer på gresk, imperfektum og aorist, uttrykker imperfektumet en handling som er avsluttet, mens aorist uttrykker en handling som pågår i fortid.
Det er derfor meget tydelig hva Paulus vil ha sagt: Han vil at de troende hele tiden skal være på vakt mot falske lærere. Hele tiden skal de prøve læren og prøve åndene om de er av Gud. Og når de gjennom denne prøvingen oppdager falske lærere, skal de ikke fortsette å praktisere fellesskap med dem, men de skal holde seg unna dem, eller unngå dem.
Når for eksempel den katolske kirken ber til jomfru Maria, er ikke dette bare en svakhet fra den katolske kirkens siden. De har til og med uttalt en forbannelse over dem som ikke har samme lære som dem selv. Det sier seg selv at det er umulig å praktisere en fruktbart åndelig fellesskap med mennesker som har forbannet ens egen lære. Eller når baptister forkaster barnedåpen, og de også vil at vi skal forkaste den sammen med dem, er det også umulig å utøve kirkefellesskap sammen med dem. Når noen lutheranere forkaster læren om Bibelens inspirasjon, når de fornekter at skapelsesberetningen er en sann beskrivelse av Guds skaperverk, eller når de hevder at det fins feil i Guds ord, og de på tross av formaninger ikke er villig til å endre på sin oppfatning, kan vi ikke lenger praktisere kirkefellesskap med dem. Å så tvil om sannheter i Guds ord, om det så bare gjelder såkalte perifere ting, er med på å rive ned troen på Guds ord og dermed underminere hele grunnen for vår kristne tro. Det sier seg selv at vi ikke kan praktisere åndelig fellesskap med mennesker som vil rive vekk grunnen for det vi tror på.
Når vi blir overbevist om at de er falske lærere, kan vi ikke praktisere kirkefellesskap med dem. Dersom vi likevel gjør det, på tross av vår overbevisning om at det er galt, setter vi både vår egen og andres tro i fare. Den falske lære er som en surdeig som til slutt gjennomsyrer hele deigen. Dersom vi fortsetter å praktisere åndelig fellesskap med slike, vil vi etter hvert selv bli påvirket av den falske læren, og vi står i fare for å miste vår tro. I tillegg gir vi våre medkristne et dårlig vitnesbyrd, og vi kan rett og slett være medskyldig til at andre troende mister troen. I tillegg sier Bibelen at ved å utøve kirkefellesskap med falske lærere, blir vi medskyldig i det onde de gjør (2 Joh 11).
Legg likevel merke til følgende: For det første: Dersom jeg på grunnlag av nøye prøving av læren finner at et menneske forkynner falskt, og jeg derfor ser meg tvunget til å bryte det åndelige fellesskapet med vedkommende, betyr ikke dette at jeg skal bryte alt samkvem med vedkommende. Bibelen sier ingenting om at vi skal slutte å være sammen sosialt med de som forkynner annerledes enn oss. Da måtte vi jo i så fall ha meldt oss fullstendig ut av verden. For det andre: At vi ser oss nødt til ikke å praktisere kirkefellesskap i visse tilfeller, betyr ikke at vi feller noen dom over andre menneskers tro. Som vi har sagt: Vi kan ikke se til hjertene. Det kan bare Gud.
Kirkesplittelse og arbeid for enhet
Vi tror at for å kunne utøve kirkefellesskap, kreves det full enighet i lære og bekjennelse. Selv om nok mange av våre motstandere liker å karikere vår lære og latterliggjøre vår overbevisning, kan ikke dette få oss til å forandre vår oppfatning. Det er ingen tvil om at denne læren om kirkefellesskap kanskje er den som er vanskeligst å holde fast ved i en tid da det er viktigst å være tolerant og økumenisk.
Vi har ingen problemer med å forstå de som hevder at den ytre splittelsen i ulike kirkesamfunn er en stor tragedie. Men det er ikke de som vil holde fast ved Guds ord, som er skyld i splittelsen, men de som fornekter Guds ord og har innført nye lærer i kirken. Det kan umulig være riktig å legge skylden for kirkesplittelser på dem som enkelt og enfoldig vil tro Guds ord slik det står skrevet, og som ikke ønsker noe annet enn at alle kristne skulle være ett.
Splittelsen innenfor den ytre, synlige kirken har sitt opphav i synden. Når en falsk lære kommer inn, bruker djevelen vår menneskelige svakhet til å få gehør for sin lære. Som den gang i Edens hage, begynner han alltid med å si: «Har Gud virkelig sagt? Er det nå så sikkert at det er slik det er ment? Gud kan umulig ha ment det så strengt, osv.» Og i menneskelig svakhet er det mange som gir etter. De sier: «Nei, Gud kan umulig ha ment det slik. Selv om det står skrevet, kan vi ikke tenke slik nå i vår moderne tid. Vi må jo få lov til å tenke litt selv også, osv.» Dermed oppstår falske lærer, dvs. lærer som bryter med Guds ord. Og de falske lærene fører etter hvert til splittelse i kirken.
Dette trenger vi ikke være teologer for å se. Kirkehistorien er en talende undervisning om hvordan det går når kirker forlater Guds ord. Da oppstår det splittelser. Martin Luther opplevde denne splittelsen meget ubehagelig, ettersom han selv ble anklaget for å være opphav til splittelsen. Han sa: «Våre motstandere legger skylden på vår lære. Men fredens lære er ikke opphav til denne forvirringen.» Luther visste at djevelen med stor iver går til angrep der det rene ordet blir forkynt. Så lenge den romersk-katolske kirken beholdt makten, og ikke lot Ordet bli forkynt rent og klart, var det ro og fred. Men «der Gud bygger en kirke, der bygger djevelen et kapell,» sa Luther.
Når det er slik, er det mange som har tenkt som så: «La oss for fredens skyld ikke forkynne slike ting som vi vet vil skape splittelse, selv om Guds ord formaner oss å forkynne dette.» Men den som vil være ærlig og holde seg til Guds ord, han kan ikke gå med på et slikt resonnement, selv om det høres aldri så fornuftig ut. For læren som Gud har gitt oss å forkynne, er ikke vår egen, men Guds lære, sier Luther. Det er ikke opp til oss å avgjøre kirkens lære. Den er fastsatt én gang for alle i Guds eget ord.
Men da er det straks mange som sier: Det fins jo så mange tolkninger av Bibelen. Skyldes ikke splittelsen mer at de forskjellige kirkene leser forskjellige betydninger inn i samme bibelord, enn at de fornekter det som står skrevet? Går det ikke an å tolke Bibelen forskjellig, og kan ikke begge to like godt ha rett? Dessuten, hvordan kan vi hevde at vi har rett og ikke de andre, dersom det fins forskjellige tolkninger?
Nå er sikkert alle enig i at Gud umulig kan ha ment to forskjellige ting når han gav oss sitt ord. Han kaller jo sitt eget ord for «et lys på vår sti» (Salme 119,105). Et ord som har en dobbel betydning kan umulig være som et lys som lyser opp vår vei. Det vil i stedet bare forvirre oss og få oss til å tvile på hva som er rett. Gud har ikke gitt sitt ord til oss for å forvirre oss, men for å gi oss rettledning og klarhet. Dersom vi tolker samme bibelsted på to forskjellige måter, kan ikke begge tolkningene være riktige.
Det fins en del mennesker som synes det er positivt at det er rom for mange forskjellige tolkninger innenfor kirken. De mener at toleranse og romslighet er bra. Det er fint at det er stor takhøyde i kirken, sier de. Vi trenger ikke være enige om detaljene, bare hovedsaken er den samme. Men apostelen Paulus skriver til den dypt splittede korintermenigheten: «Brødre, jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet. La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke» (1 Kor 1,10). I Korint hadde det utviklet seg meget usunne tilstander. Paulus skriver videre: «Det er blitt meg fortalt… at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», andre: «jeg til Apollos», «jeg til Kefas» og «jeg til Kristus»» (v 11-12). Det er helt tydelig at slike splittelser etter Paulus sin oppfatning var av det onde. Ja, slike splittelser skulle rett og slett ikke finnes i menigheten. I stedet skulle de troende «ha samme syn og samme tanke», sier han.
Årsaken til at det ikke skal finnes splittelse, er selvfølgelig at de skader forsamlingen. Det skader forsamlingen både innad og utad. Enten er splittelsene kjøttslige, det vil si at de skyldes ulike personligheter og andre ting som går på menneskelige svakheter, og i slike tilfeller skal kjærligheten bære over med dem. Eller splittelsens skyldes vranglærer som vi må avvise. Men uansett skal ikke splittelser finnes.
Det er et livsvilkår for kirken at den holder seg til Guds ord. Dersom kirken avviker fra Ordet, vil den etter hvert dø. For kirkens grunn er Guds ord, og bare det. River vi bort Guds ord, så river vi bort hele grunnvollen for kirken. Og kirken styrter sammen i splittelse og uenighet.
Selvfølgelig er det tragisk at kirken ikke har kunnet holde stand mot de falske lærene. Det er en stor ulykke at den kristne kirken som er kalt til å forkynne fredens evangelium, hele tiden strides. At dette skulle skje, har faktisk Bibelen forutsagt. Men kirken har sviktet sin Herre Jesus som bad for enheten i troen (Joh 17,21) og Paulus som formante de kristne til å bevare Åndens enhet ved å forbli i sannheten (Ef 4,3).
Jesus ba: «Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17,21). Det er klart at splittelse er med på å hindre evangeliets utbredelse. Derfor vil alltid en kristen gjøre alt det han kan for å forsøke å reparere den skade som splittelsen har medført.
Men hvordan kan vi best reparere denne skaden? Det går i alle fall ikke an å bare late som om splittelsen ikke finnes. Det er uærlig. Det eneste vi kan gjøre er redelig og ærlig å ta for oss alle de punkter der vi er uenige, lytte til hverandre og forsøke å se om det fins misforståelser som eventuelt kan ryddes av veien. Deretter vil vi prøve å trenge dypere inn i Guds ord slik at det kan oppnås enighet på grunnlag av Guds ord og ingenting annet.
I sin bønn bruker Jesus den treenige Guds enhet som et forbilde for enheten mellom de kristne. Han ber om at vi må være ett, likesom hans himmelske Far er i ham og han er i sin himmelske Far. Denne bønnen skulle drive oss som kristne til å bevare og styrke enheten i troen som et vitnesbyrd til verden.
Det kristne fellesskap er et velsignet fellesskap. Det er gitt oss til styrke, trøst og oppmuntring. Hvor godt er det ikke å kunne kjempe for evangeliet sammen med andre kristne som deler vår tro. Det er mye lettere å dra lasset når vi er mange enn når vi er få. Men det er også lettere å dra lasset når alle drar i samme retning, i stedet for å dra hver sin vei. La oss gjøre det vi kan og be Gud om hjelp og visdom så Herrens bønn om «at de alle må være ett» kan bli oppfylt også hos oss. Amen.
(Foredrag av pastor Egil Edvardsen, St Lukas ev-luth forsamling, Stavanger, 2000)