Foredrag av Egil Edvardsen,
St Lukas ev-luth forsamling, Stavanger

Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene:
Hvor kommer min hjelp ifra?
Min hjelp kommer fra Herren,
han som skapte himmel og jord.
Han lar ikke din fot bli ustø,
din vokter blunder ikke.
Nei, han blunder ikke og sover ikke,
Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge,
han er ved din høyre hånd.
Solen skal ikke stikke deg om dagen
og månen ikke skade deg om natten.
Herren skal bevare deg fra alt ondt
og verne om ditt liv.
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå og til evig tid.
(Salme 121)

Slik taler salmisten om Guds beskyttelse. Hvor ofte har vi vel ikke trøstet oss til slike ord i Bibelen som disse når vi har vært i nød, når problemene har tårnet seg opp for oss og vi ikke har sett noen utvei. Da har vi bare kunnet legge alt i Guds hender og stole på hans hjelp og beskyttelse.

Bibelen er full av skriftsteder som taler om at Gud beskytter sine barn, at han bevarer dem inntil enden, og det er nettopp dette vi skal tale om i kveld.

Men la oss først slå fast at dette ikke betyr at Guds barn aldri får oppleve vonde ting i livet. At Gud beskytter sine barn, betyr ikke at de aldri må gå gjennom tunge tider. En kristens liv er nemlig et liv under korset.

Livet under korset

Selv om vi er blitt Guds barn ved troen på Kristus, er våre liv på ingen måte fri fra problemer og lidelser. På samme måte som Frelseren selv måtte bære sitt kors, må også alle dem som vil følge etter ham, bære sitt kors. «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg,» sa Jesus (Mark 8,34). «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler» (Apg 14,22).

I vår tid har det oppstått en relativt ny teologisk strømning som ofte kalles for trosbevegelsen eller herlighetsteologien. I korthet går denne ut på at en kristen ikke skal behøve å være syk, og at en kristen skal oppleve ytre framgang i livet sitt, f.eks. innen yrkeskarriere og familieliv. Det er slik Gud vil ha det, blir det hevdet, og en kristen skal stå imot djevelen som er årsak til sykdom og problemer.

Som en motsetning til herlighetsteologien står korsets teologi. Mens herlighetsteologien søker Gud i hans majestet og herlighet, og taler mye om Guds makt og styrke, taler korsets teologi om hvordan Gud åpenbarer seg i sin motsetning: Når Gud vil gjøre levende, døder han. Når han vil fylle oss med kraft, gjør han oss svak. Og når han vil føre et menneske til himmelen, leder han det til helvetet, slik Martin Luther formulerte det.

Den såkalte trosforkynnelsen har spesielt påvirket frikirkesamfunn, men også lutherske kirker og organisasjoner har hentet inspirasjon fra den. Typisk for deler av trosbevegelsen er positiv tenkning, dvs. den oppfatningen at dersom mennesket bare tror sterkt nok at ting kan skje, så skjer de også.

Hvordan skal vi stille oss til denne bevegelsen? Det fins noe rett i det at vår egen innstilling kan påvirke oss bl.a. når vi er syke. En depresjon gjør ikke sykdommen lettere. Bibelen taler også klart om Guds makt til å helbrede på en overnaturlig måte ved hjelp av under. Og Bibelen er meget klar når den taler om onde åndsmakter som kan besette mennesker og gjøre dem syke. Vi har all grunn til å spørre oss selv om vi alltid utnytter de veldige kraftkilder som Guds ord inneholder.

Men dersom noen går så langt at de forklarer at alle sykdommer skyldes mangel på tro, da er de på ubibelsk mark. Bibelen gir oss ingen løfter om at vi skal bli kvitt alle vanskeligheter her i livet. Ofte kan Gud bruke lidelser og prøvelser mye bedre enn framgang. Framgang er ofte en mye tyngre bør å bære for oss mennesker enn motgang.

Vi kjenner jo til «tornen i legemet» som Paulus hadde, «en Satans engel» som skulle slå ham for at han ikke skulle bli hovmodig. Tre ganger bad Paulus til Gud om at denne tornen måtte bli tatt fra ham, men hver gang fikk han til svar: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet» (2 Kor 12,7ff).

På Jesu tid var det mange som trodde at sykdom skyldtes synder som var blitt begått. Da Jesus helbredet en mann som var født blind, underviste han disiplene om dette. De trodde at mannen eller hans foreldre var årsak til blindheten ved at de hadde begått en konkret synd. Men Jesus forklarer hvordan Gud kan bruke også dette i en bestemt hensikt: «Det skjedde for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham,» sier Jesus (Joh 9,1ff).

Dersom vi vil berømme oss overfor Gud av noe i oss selv, dersom vi blir så hovmodig i egne øyne at vi mener at vi klarer oss uten Guds hjelp, er det fare på ferde. Men av naturen er vi mennesker slik at vi gjerne vil opphøye oss selv når det går bra. Derfor er det et bevis på Guds omsorg og kjærlighet, når han oppdrar oss med litt ubekvemmelige midler av og til. I Hebr 12 sammenlignes dette med en far som tukter sitt barn i kjærlighet. En far som elsker sitt barn, vil jo det beste for barnet. Selv om han noen ganger må ty til strenge midler for å få barnet til å forstå, gjør han det alltid i den hensikt at barnet skal få det godt. Slik er det Gud også oppdrar sine barn. «Herren tukter den han elsker, og refser hver sønn han tar seg av,» står det i det 6. verset. Og noen verser lenger ute leser vi: «All tukt synes vel i øyeblikket å være mer til sorg enn til glede. Men siden gir den fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den» (Hebr 12,11).

Jesus talte ofte om glede i midt i lidelsen. Han talte om et liv under korset. Han sa at «salig er den som ikke ser, men likevel tror». Alt dette tjener til å føre oss nærmere Gud. Her på jorden har vi ikke fått løfte om fred og lykke. Dette er først noe som venter oss i himmelen. Når vi likevel ofte får oppleve gode dager også her i livet, er dette bare som små smaksprøver på det vi har i vente hjemme hos Gud. I de tider da vi må kjempe med jordisk nød og prøvelser av forskjellig slag, kan vi trøste oss sammen med Paulus: «Jeg mener at det vi må lide her i tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår» (Rom 8,18). Og midt oppi lidelsen får vi lov til å legge alt over i Guds hender, og legge alle våre bekymringer fram for ham i bønn. Han har lovet at han ikke skal prøve oss mer enn det vi kan tåle, og at han skal bevare oss inntil enden.

Et liv i håp

Selv om livet til en kristen er et liv under korset, er det samtidig et liv fylt med håp. Når et menneske kommer til tro, blir det fylt med et levende håp. Dette håpet styrker og oppmuntrer de kristne midt i livets mange små og store prøvelser. «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde!» (1 Pet 1,3).

Hva er det vi håper på? Vi håper og stoler på Gud. Vi håper på hans ledelse, på hans beskyttelse, på hans hjelp i alle ting her på jorden. Guds barn bekymrer seg ikke for framtiden, for de vet at deres himmelske Far vil sørge for dem. «Når Gud kler gresset på marken så fint, det som står der i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere?» sier Jesus til sine troende venner (Matt 6,30). Og salmisten formaner sin egen sjel: «Hvorfor er du full av uro, min sjel, hvorfor stromer det i meg? Vent på Gud! For enda en gang skal jeg takke ham, min frelser og min Gud» (Salm 42,12). Ja, selv i trengslene mister ikke et Guds barn håpet, «for vi vet alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud» (Rom 8,28).

Men håpet til en kristen er ikke bare begrenset til dette livet. Vi håper selvfølgelig ikke bare at Gud skal bevare oss i dette korte jordelivet. «Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de ynkeligste av alle mennesker,» sier Paulus (1 Kor 15,19). Her på jorden bærer vi korset, men vårt håp strekker seg lenger enn som så. Det strekker seg lenger enn de vantros håp. De vantros håp strekker seg ikke lenger enn til graven, men vårt håp når like inn i evigheten. Vi er født på ny til «et levende håp… Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen… Den ligger alt ferdig til å åpenbares ved tidens ende» (1 Pet 1,3-5).

Dette håpet om himmelen påvirker våre liv her på jorden. Det er ikke slik at håpet gjør oss sløve og likegyldige til livet. Det er et levende håp. Det betyr at håpet ikke er dødt eller tomt. Det fyller våre hjerter med glede. «Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser» (1 Pet 1,6). Og fordi det er et levende håp, får det følger for det jordiske liv ved at det påvirker våre avgjørelser og bestemmelser i livet. Bibelen sier at jorden ikke er vårt egentlige hjemsted, derfor skal vi «la sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden» (Kol 3,2). Alle ting her på jorden er forgjengelige ting. De forsvinner etter hvert. De er totalt upålitelige. Og det er fullstendig dåraktig av oss å sette vår lit til dem. Derfor skal vi vende våre hjerter og sinn mot Gud og hans himmel. Vi skal samle oss skatter i himmelen hvor «verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler» (Matt 6,20).

Fordi det er et levende håp, vil vi mens vi venter på at håpet skal oppfylles, være fullt opptatt med å gjøre Guds vilje her på jorden. Vi vil vokte oss for å bli sikre og likegyldige, for vi vet at Herren kan komme igjen når som helst. Slik lever vi hele vårt liv i lyset av himmelen. Vårt syn på livet, vår holdning til dette livet, vårt «livssyn», er totalt forskjellig fram dem som ikke har noe håp. Håpet gir livet mening. Hadde vi ikke noe håp, så ville også livet være meningsløst. Så det er altså tvert imot slik som så mange påstår, at vi ikke må være så opptatt av den kommende himmel, men heller prøve å skape litt himmel her på jorden. Uten at vi har dette håper, blir også livet her på jorden meningsløst.

En kristens liv er altså et liv under korset, men samtidig et liv fylt med håp. I tillegg til dette er en kristens liv et liv i visshet om Guds beskyttelse og omsorg. For selv om Gud av og til lar oss få møte motgang og prøvelser, har han samtidig lovet å beskytte oss og bevare oss i troen inntil enden.

Gud bevarer oss i troen inntil enden

På samme måte som det var Gud som gav oss det naturlige livet, og holder livet oppe i oss, er det han som ikke bare gir oss det åndelige livet, men også bevare det. Bibelen er full av løfter om dette. Paulus skriver f.eks. til filipperne: «Jeg er viss på at han som begynte en god gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag» (Fil 1,6). Og til korinterne skriver han: «Han skal også befeste dere inntil enden kommer, så dere kan stå uangripelige på vår Herre Jesu Kristi dag» (1 Kor 1,8). Når vi leser slike mektige løfter, forstår vi at Gud ikke bare er den som setter oss i gang på veien til himmelen, men at han også fører oss fører oss like fram dit. Han styrker og bevarer oss inntil enden.

Gud bevarer oss gjennom nådens midler

På samme måte som Gud bruker spesielle midler til å holde oppe i oss det fysiske livet, som f.eks. mat og drikke, så bevarer han troen og det åndelige livet i oss også ved hjelp av spesielle midler. Disse midlene kaller vi for nådemidlene. De samme midler som han brukte til å skape troen i oss, evangeliet i Ordet og sakramentene, bruker han altså til å nære og styrke og bevare troen i oss. Evangeliet er «en Guds kraft til frelse for hver den som tror» (Rom 1,16). Guds ord «virker nå med sin kraft i dere som tror,» skriver Paulus (1 Tess 2,13).

Vi må derfor bruke nådemidlene

På samme måte som vi må bruke de midler som Gud har gitt oss til å holde oppe det fysiske livet, nemlig mat og drikke, må vi også bruke de midler som han har gitt oss til å bevare troen. Vi må ransake Skriftene. «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det,» sier Jesus (Luk 11,28). «La Kristi ord få rikelig plass hos dere» (Kol 3,16). «Salig er den som… har sin glede i Herrens lov og grunder på den dag og natt. Han er lik et tre, plantet ved bekker med rennende vann» (Salme 1,1-3).

Nå kunne Gud selvfølgelig ha klart å bevare oss i troen uten ved hjelp av midler av noe slag. Men det har han ikke lovet å gjøre. Han har bestemt i sin store visdom å ta seg av oss bare gjennom sitt Ord. Så dersom vi vil at troen skal bli bevart i oss, må vi lære og grunde på hans Ord, og bevare det i våre hjerter. Det er jo alltid slik at alt det vi er opptatt av i livet, påvirker oss. Dersom vi slutter å bruke Guds Ord, vil vi sulte åndelig talt. Å slutte å bruke nådemidlene, er det samme som å begå åndelig selvmord. Troens lys fortsetter å brenne så lenge som Guds Ord gir olje til våre lamper.

Advarsler mot frafall

Selv om det altså er klart at det er Gud som bevarer oss i troen, inneholder Bibelen også mange formaninger til de kristne som går på det at de må vokte seg mot frafall. «Vær tro inntil døden, så skal jeg gi deg livets krone» (Åp 2,10). Bibelen formaner oss til ikke å bli overmodige. Paulus skriver at vi skal «arbeide på vår frelse med frykt og beven» (Fil 2,12). Og han sier: «Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!» (1 Kor 10,12). Hvordan skal vi forstå disse advarslene? La oss slå helt fast at slike formaninger og advarsler i Bibelen ikke er ment å få oss til å tvile. De retter seg ikke mot troens faste visshet om at vi er frelst av nåde alene for Jesu Kristi skyld alene. De vil ikke ta fra oss det faste håpet vi har om at Gud virkelig skal bevare oss inntil enden. Derimot er slike advarsler rettet mot den kjøttslige sikkerheten og selvtilfredsheten. De er rettet mot dem som er i ferd med å lulle seg selv inn i en åndelig likegyldighet.

Som kristne trenger vi begge deler – både på den ene siden løftene om å bli bevart, og på den andre siden advarslene mot frafall. Årsaken er at vårt hjerte fortsatt er delt. Vi har fremdeles den gamle naturen med oss som hele tiden vil friste oss til å likegyldighet og falsk sikkerhet. Det er for den gamle Adams skyld vi trenger advarslene. Men som troende Guds barn lar vi alltid løftene å bli bevart få det siste ordet. «Frykten og beven» som Paulus taler om i Fil 2,12, er et resultat av at vi har innsett vår egen svakhet og skrøpelighet. Denne frykten og beven skyver ikke til side troens visshet, men den eksisterer side om side med den. Ja, vi kan si at denne frykten tjener troen. Når vi ser på vår egen svakhet og på alle farene som truer med å ta fra oss troen, blir vi, som små barn, fylt med redsel. Men i det vi retter blikket mot Guds sikre løfter, blir vi styrket i vår visshet om at Han skal beskytte oss og lede oss gjennom alle vanskeligheter og farer.

Paulus var hele tiden oppmerksom på at han som hadde forkynt evangeliet for andre, selv kunne bli forkastet (1 Kor 9,27). Samtidig var han også sikker på at «verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,38-39). Noen hevder at dette er en logisk umulighet, og det kan nok så være. Men det er i alle fall et teologisk faktum. Problemene som dette skaper for oss i vår egen fornuft, kan ikke løses ved hjelp av logikk, men bare ved at vi skiller rett mellom lov og evangelium. Den virkning som loven har, må ikke eliminere de virkninger som evangeliet har. Loven virker frykt for å falle fra. Evangeliet virker visshet om å bli bevart. Vi trenger begge på grunn av vårt delte hjerte.

Frelsen er utelukkende Guds verk

Uten noen som helst fortjeneste fra menneskenes side, uten noe som helst samarbeid, gjorde Kristus opp for alle menneskers synder, og skaffet til veie tilgivelse for syndene, liv og frelse. Han utførte hele frelsesverket alene. Uten noen som helst fortjeneste fra menneskenes side, uten noe som helst samarbeid, skapte den Hellige Ånd tro i oss og fortsetter å holde denne troen oppe i oss inntil enden. På denne måten både begynte Gud sin gode gjerning i oss og han fortsetter å utføre sin gode gjerning i oss inntil vi er trygt framme i himmelen. Ingen kristen kan verken nå eller siden påstå at de selv har bidradd med noe. Ingen av oss kan si: Ja, det er sant at Gud har gjort mye for meg, men jeg har da tross alt gjort en del selv også for at jeg skal bli frelst. Ikke minst har jeg tatt det rette valget. Jeg har valgt Gud, derfor blir jeg frelst. Nei, ingen av oss kan tale slik. Det vet vi. Vi må gi all ære til Gud, han som «satte oss i stand til å få del i den arven de hellige får i lyset. For han har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike» (Kol 1,12-13). Dersom vår frelse til en viss grad skulle være avhengig av oss og noe som vi måtte bidra med, da ville frelsen straks bli noe uvisst for oss alle. For ingen av oss kunne da noen gang bli sikker på om vårt eget bidrag til frelsen var tilstrekkelig eller om det manglet noe. Mennesket kan ikke bidra med noe til sin frelse, verken når det gjelder selve omvendelsen eller når det gjelder den endelige saligheten i himmelen. Alt er av nåde. «Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg» (Ef 2,8-9).

«Gud vil at alle mennesker skal bli frelst» (1 Tim 2,4)

Ettersom Gud alene kan frelse syndere, melder da spørsmålet seg om han virkelig vil frelse alle syndere. Svaret får vi i noen klare skriftsteder: «Herren vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse» (2 Pet 3,9). Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,4). «Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve» (Esek 33,11). Her i dette siste skriftstedet sverger til og med Gud med en ed at han virkelig vil at alle mennesker skal bli frelst. Ja, Bibelen sier uttrykkelig at også dem som går fortapt, døde Kristus for. Peter taler i sitt andre brev, kap. 2, om vranglærere som fører mennesker til under. Han sier at disse til og med fornektet «den Herre som har løskjøpt dem» (2 Pet 2,1). Og Jesus klaget over Jerusalem: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke» (Matt 23,37).

Det fins ikke ett eneste menneske som Kristus ikke døde for. Det fins ikke én eneste som han ikke har kjøpt fri. Det fins ikke ett menneske som den Hellige Ånd ikke ønsker å føre til tro på Kristus og bringe trygt fram til himmelen. Gud vil at alle mennesker, uten ett eneste unntak, skal bli frelst, og han har gjenløst alle gjennom Jesus Kristus.

Ikke alle mennesker blir frelst

Likevel vet vi at ikke alle mennesker blir frelst. Det er mange som går fortapt, sier Bibelen. «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den» (Matt 7,13-14). Bibelen sier altså at det faktisk er flere som går fortapt enn som blir frelst, ja, den sier at det er få som blir frelst. «Mange er kalt, men få er utvalgt» (Matt 22,14).

Hvordan kan dette henge sammen? Hvorfor er det så mange som ikke kommer til Kristus selv om de er kalt? Ja, årsaken er ikke hos Gud. Det er ikke Guds skyld at mennesker går fortapt. Han har gjort alt for at de skal bli frelst. Men det er ene og alene menneskets egen skyld. «Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn…» sier Jesus til Jerusalem. «Men dere ville ikke» (Matt 23,37). Stefanus sa til jødene som ville steine ham: «Stivnakker som dere er, og uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere den Hellige Ånd imot, som deres fedre, så også dere» (Apg 7,51). Bibelen er derfor meget klar på dette punkt: Alle som går fortapt, er skyld i det selv. Alle som er blir frelst, blir frelst av bare nåde og Guds kraft. «Israel, det er blitt til din ødeleggelse at du har satt deg opp imot meg, jeg som er din hjelp» (Hos 13,9).

En vanskelighet

Det er åpenbart at vi her har å gjøre med noe som er vanskelig å forstå med menneskelig fornuft. Det går imot vår måte å tenke på.

For det første sier altså Bibelen meget klart at det fins ingen forskjell blant oss mennesker. Vi er alle sammen like uverdige og har fortjent frelsen like lite. «Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde» (2 Tim 1,9). Vi er alle sammen like udugelige når det gjelder å omvende oss selv, og av naturen er vi alle like uvillige til å bli omvendt. «Slik et menneske er i seg selv, tar det ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det uforstand, og han kan ikke fatte det» (1 Kor 2,14). Bibelen sier at som uomvendte er vi døde åndelig talt. «Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder» (Ef 2,1). Og den sier at vi av naturen er fiender til Gud, «for vår onde natur bøyer seg ikke for Guds lov, ja, den kan ikke gjøre det» (Rom 8,7). Det er altså ingen forskjell mellom oss mennesker slik vi er av naturen. Det er ingen som er bedre enn andre, ingen som er mer verdige enn andre, ingen som har gjort seg mer fortjent å bli frelst enn andre. Vi er like udugelige, alle sammen, åndelig talt. Dette er den ene sannheten Bibelen vitner om.

Det andre som er like klart ut ifra Bibelen er at det heller ikke fins noen forskjell hos Gud i hans holdning til oss mennesker. Han har like stor lyst å frelse alle. Hans frelsesvilje er allmenn. Den gjelder hvert eneste menneske på jord. Han vil at «alle skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,4). Og det er bare han som kan omvende menneskene. Det fins ingen andre enn han som kan gjøre dette. Om et menneske skal bli omvendt, må Gud gjøre det. «Omvend meg du, så jeg vender om!» sier profeten Jeremia (Jer 31,18). Dette er den andre sannheten som Bibelen vitner like klart og tydelig om.

Det er altså ingen forskjell på oss mennesker. Vi er alle sammen like uverdige. Det er heller ingen forskjell hos Gud i hans holdning til oss mennesker. Nåden gjelder alle. Ut ifra dette virker det som at siden Guds mektige nåde virker på alle som hører evangeliet, så får evangeliet den samme virkning: Enten blir alle omvendt som hører det, fordi Guds mektige nåde bryter ned deres motstand, eller så blir ingen omvendt, fordi Guds nåde ikke er sterk nok. Men slik lærer ikke Bibelen, for Bibelen sier helt klart at noen blir omvendt, andre blir det ikke.

Denne tilsynelatende motsigelsen har mennesker gjennom hele kirkehistorien forsøkt å løse på to måter. På den ene siden har vi de som sier at fordi evangeliet ikke får samme resultat, må det finnes en forskjell i menneskene. De mennesker som blir omvendt, må på en eller annen måte samarbeide med Gud i omvendelsen. De må ha en viss kvalitet i seg selv som gjør at de blir omvendt i motsetning til de andre. De står kanskje ikke imot evangeliet like sterkt som de andre slik at den Hellige Ånd har en lettere jobb å gjøre når han omvender dem. Denne måten å løse dette problemet på, kalles for synergisme, av det greske ordet for «samarbeid». Det mennesket som blir omvendt, samarbeider kort og godt med Gud. Det som ikke blir omvendt, samarbeider ikke med Gud.

På den andre siden er det noen som har prøvd å løse dette problemet med å si at siden ikke alle blir omvendt, må dette skyldes en forskjell i Gud. Det er kort og godt Gud som gjør forskjell på folk. Han vil ikke frelse alle. Han hopper over noen så de ikke blir frelst. Dette er kalvinismens svar på dette problemet. Siden ikke alle mennesker blir frelst, må det skyldes at Gud ikke vil frelse alle.

Men begge løsningene går som vi har sett, imot klare bibelsteder. Det fins ingen forskjell på oss mennesker, slik synergistene hevder. Vi står like skyldige for Gud, og vi er like døde åndelig talt og dermed like udugelige til å omvende oss selv som alle andre mennesker på jord. Det fins heller ingen forskjell hos Gud. Hans nådevilje er like alvorlig ment mot alle mennesker. Han vil virkelig frelse alle.

Og i tillegg til å være imot Skriften, gjør både synergismen og kalvinismen frelsen usikker og uviss for mennesker. Synergisten, som mener at han selv må gjøre noe for å bli frelst, må hele tiden spørre seg selv om han har gjort nok og samarbeidet godt nok med den Hellige Ånd slik at hans omvendelse er god nok. Han kan aldri bli sikker på det. Og kalvinisten, som tror at Gud ikke vil frelse alle, må hele tiden tvile på om han virkelig er blant dem som Gud ønsker å omvende og frelse.

Bibelen lærer klart og tydelig at dersom et menneske blir omvendt til Gud, er dette ene og alene et verk av den Hellige Ånd, men dersom et menneske ikke blir omvendt, er dette ene og alene menneskets egen skyld. Lenger enn dette vil vi ikke gå. Her må fornuften og vår menneskelige tanke stoppe. Uansett hvilken fornuftig løsning vi prøver å finne på, kommer vi i konflikt med klare bibelord. Vi har ingen rett til å konstruere og utvikle en lære ut ifra våre egne rasjonelle slutninger. Paulus sier: «Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus» (2 Kor 10,5). Ja, vi vil bøye oss i ydmykhet for Guds store visdom. «Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier!» (Rom 11,33). Guds tanker er uransakelig, hans veier er ufattelige.

Til mennesker som har vanskelig for å godta dette, pleier jeg å si: Tenk om Gud var som oss mennesker. Tenk om han tenkte slik som oss! Tenk om han var like liten som oss, like svak og feilende som oss! Vi mennesker har så lett for å berømme oss av våre egne tanker. Jeg har så lett for å tro at min måte å tenke på er den eneste rette. Gud være lovet at hans tanker er høyere enn mine! Gud være lovet at verken synergistene eller kalvinistene har rett. Gud være lovet at Guds ord står fast, og det forkynner for deg og meg og alle mennesker at Gud virkelig vil at alle mennesker skal bli frelst. Det forkynner at Jesus Kristus har gjort opp for all synd, også for din og min synd. Derfor er vi fri og frelst.

Vi begynte denne bibeltimen med å lese Salme 121: «Herren skal bevare din inngang og din utgang, fra nå og til evig tid». Dette løftet vil vi holde oss til. Vi vil ikke spekulere i slike ting som ikke er åpenbart for oss, men stille og rolig holde oss til Guds Ord. Herren skal bevare oss inntil enden! Det har han lovet i sitt ord! Amen.