Martin Luthers familieliv

Vi kjenner den «offentlige» Luther ganske godt – de 95 tesene, «Her står jeg»-talen i Worms, angrepene på pavens krone og munkenes mager. Vi vet hvordan Luther kjempet for Guds rettferdighet av nåde alene, ved troen alene. Men hvordan var den «private» Luther, familiefaren Luther?

Det er sent på ettermiddagen, og Luther er på vei hjem. Hjemmet hans er ikke lite og koselig, men det er et tidligere munkekloster med flere dusin rom. Han slår døren opp til en stor stue der vegger og tak er kunstferdig dekorert. I hjørnet står en stor porselensovn. Et bord av tre og noen benker står på det nakne golvet.

Der er Katarina, som han har vært gift med siden 1525. Han gir henne en klem. Det er dyp kjærlighet nå, men det var det ikke fra starten av.

Luther hadde vært den jagede kjetteren som forkynte at ekteskapet var en fantastisk gave som Gud hadde gitt ikke bare til lekfolk, men også til prestene. Likevel var Luther selv redd for å gifte seg. Han likte ikke tanken på å måtte etterlate seg en enke og barn. I tillegg var han allerede blitt 42 år.

Katarina var en nonne på 26 år som hadde flyktet fra klosteret i Nimbschen. På den tiden hadde ikke kvinnene egne inntekter. De var avhengige av en far eller en god og hardt arbeidende mann. Det var ikke noe «kjærlighet ved første blikk» i dette middelalderske ekteskapet. Luthers invitasjon til bryllupsbanketten lød ikke akkurat romantisk: «Jeg elsker ikke hustruen min, men jeg setter veldig stor pris på henne.»

Men denne verdsettelsen utviklet seg etterhvert til kjærlighet. Selv om Käthe (som han kalte henne) ikke var professor, kunne hun likevel måle seg med ham intellektuelt. Hun var en sterk og selvstendig kvinne. Hun oppmuntret ham når det var nødvendig, men like ofte kunne hun irettesette ham, dersom det var nødvendig. En gang de hadde vært uenige, klaget Luther: «Hvis jeg noen gang må finne meg en hustru igjen, skal jeg hogge ut en lydig hustru av en stein.»

Ekteskapet deres utviklet seg til å bli stabilt og lykkelig. Luther likte å spøke med henne og skrøt av at han ikke ville bytte henne mot all verdens rikdom.

De fikk seks barn sammen. Det første året de var gift, kom Hans til verden. På den tiden var det mange som trodde at et ekteskap mellom en prest og en nonne ville resultere i et vanskapt barn. Men Luther sa: «Hans både spiser og drikker godt, Gud skje lov!» Gratulasjonene strømmet inn fra slektninger og reformasjonsvenner. Nyheten spredte seg. Den første tannen til Hans ble en nasjonal begivenhet.

De neste årene fikk de ytterligere fem barn: Elisabeth, Magdalena, Martin, Paul og Margaret. Selv om Luther ofte var stresset på grunn av arbeidet, tok han seg likevel tid til hver og en av dem. Han irettesatte dem som så ned på det med å oppdra barn og som klaget over at de måtte ta del i barnestellet med bleievask og ungeskrik, i stedet for å gjøre «viktige» ting som å bli prest eller nonne. I stedet ville Luther at de skulle si: «Jeg er ikke verdig til å vugge barnet, vaske bleiene eller å bli betrodd omsorgen for mor og barn. Hvordan er det mulig at jeg så ufortjent skulle få denne store ære?»

Luther musiserer sammen med sin familie. (Maleri av Gustav Spangenberg, ca. 1875). 

I tillegg til sine egne seks barn var det minst åtte andre som oppholdt seg i Luthers hus. De var nevøer og nieser av Luther. I tillegg hadde de stadig besøk av barnas lærere, pengeløse studenter, tidligere nonner og munker, professorer på gjennomreise og mange av Luthers venner som ofte kom innom for å slå av en prat. Heldigvis hadde de god hjelp av Käthes tante Lena. En som kjente godt til forholdene i dette huset, bemerket tørt: «Det er mye bråk her! Det skal være visst!»

Hagen rundt klosteret var stor. Det var mange trær som gav god skygge, og hagen var inngjerdet. Det var en ideell lekeplass. Tro det eller ei – det fantes til og med en utendørs bowlingbane! Bowling var populært i middelalderen. Prøv å se for deg den kraftige Luther med svart, flagrende kappe og professorhatt, omgitt av leende barn der han er i ferd med å kaste bowlingkulen!

Det kunne gå ganske vilt for seg i barneleken, og ifølge en tilskuer ble Luther også av og til med, og «han var det største barnet av alle». Luther tok ofte fram lutten sin og spilte på den til stor glede for barna.

Det var mye kristendomsundervisning i hjemmet. Luther sa en gang: «Det er lett å fortjene helvete ved å neglisjere egne barns undervisning. Du kan ikke gjøre noe verre enn å skjemme bort barn, la dem banne og sverge, lære seg stygt snakk og vulgære sanger, og la dem få gjøre som de vil.»

Som de fleste foreldre hadde Luther forhåpninger om hva barna hans skulle bli. Han håpet at en av sønnene skulle bli soldat, en annen professor og en tredje bonde. Selvfølgelig ble det ikke slik. Hans ble en dyktig advokat, Martin studerte teologi, men tok aldri imot noe kall. Paul studerte medisin og ble en populær doktor. Den yngste datteren, Margaret, giftet seg med en adelsmann.

Luther og Käthe sørget lenge over de to andre døtrene som begge døde da de var små. Elisabeth døde før hun fylte ett år. Magdalena ble plutselig alvorlig syk da hun var 13 år. Foreldrene hennes ba inderlig at hun måtte bli frisk igjen. Da Luther spurte henne om hun var klar til å dra til sin himmelske Far, svarte hun: «Ja, pappa, hvis Gud vil.» Og så døde hun i armene hans. Luther prøvde å holde tårene tilbake mens han sa: «Jeg har sendt en helgen til himmelen.»

En gang sa Luther: «Barn er de herligste gaver i et kjærlig ekteskap.» Han og Käthe ble velsignet med begge deler. Kanskje kan vi lære noe av Luther også når det gjelder hans «private» liv, slik som vi har lært så mye av hans «offentlige» liv.

Av James G. Kicker, dosent i historie ved Wisconsin Lutheran College, Milwaukee.
Fra «Lutheran Parent», Sept/Oct 1999. (Noe forkortet og bearbeidet.)