Hvorfor fikk de 95 tesene så stor betydning? Tesene var først og fremst en kritikk og protest mot den stadig økende avlatshandelen innenfor den romersk-katolske kirken. Hva var avlat? Hvorfor og hvordan utviklet handelen med avlatsbrev seg så kraftig?

Avlaten vokste fram av det romerske botssakramentet. I dette sakramentet ble det krevd tre forskjellige gjerninger av synderen: 1) I sitt hjerte måtte han føle sorg over synden; 2) han måtte bekjenne sin synd for en prest som så kunne avløse ham fra skylden som han hadde fått hos Gud og befri ham fra den evige straffen i helvete; 3) han måtte i tillegg gjøre botsgjerninger som skulle gjøre opp for de timelige straffene som også måtte sones og som kirken hadde makt til å pålegge ham. Eksempler på slike botsgjerninger var faster, bønner eller pilegrimsreiser. Dersom synderen ikke klarte å gjøre opp for alle syndene sine i livet, noe som selvfølgelig gjaldt alle mennesker, måtte han sone resten av straffen i skjærsilden. Jo flere synder som ikke var sonet, desto lenger tid måtte han tilbringe i skjærsilden.

Avlaten ble utviklet for å hjelpe synderen fra disse timelige straffene og dermed forkorte tiden i skjærsilden. Ved å kjøpe avlat kunne synderen skaffe seg noen av de fortjenester som Kristus og helgenene hadde skaffet til veie. Kristus og helgenene hadde ved sine syndfrie gjerninger opparbeidet en slags overskuddskonto av fortjenester som alle syndere kunne få del i ved å betale avlat til kirken.

Det var den drevne og ivrige avlatshandleren, Johann Tetzel, som på mange måter ga støtet til at Luther forfattet og publiserte de 95 tesene. Tetzel var blitt ansatt av erkebiskop Albrecht i Mainz for å selge avlatsbrev i Brandenburg, som var naboterritoriet til Sachsen hvor Luther bodde. Tetzel ble viden berømt for sine evner som avlatskremmer. Luther skrev senere om Tetzel at han mente at han hadde «frelst flere sjeler med avlaten enn St. Peter hadde gjort med sin forkynnelse». Tetzel hevdet at avlatens nåde var den samme som den nåde som forsoner en synder med Gud. Han skal også ha sagt at «straks pengene i kisten klinger, sjelene ut av skjærsilden springer». Avlaten ga ikke bare full tilgivelse for egne synder. Man kunne også kjøpe avlat for sjelene som allerede befant seg i skjærsilden.

Resultatet av dette ble selvfølgelig at vanlige mennesker trodde at de ved å betale avlat til kirken, kunne få tilgivelse for syndene. De kunne så å si kjøpe seg en plass i himmelen. I tillegg slapp de å utføre alle de strevsomme botsgjerningene for å gjøre opp for seg.

Det sier seg selv at avlatshandelen etter hvert ble en meget lukrativ forretning. Deler av pengene ble sendt til pave Leo X som brukte dem til å bygge den enorme Peterskirken i Roma. Resten ble brukt til å berike biskoper og prester.

Luther ble mer og mer bekymret over den økende avlatshandelen som han så på som et forferdelig misbruk. I flere prekener han holdt i 1516 og 1517 advarte han kraftig mot den falske sikkerheten som avlaten ga menneskene. I en preken fra begynnelsen av 1517 sa han: «Gjennom avlaten oppnås ingenting annet enn at mennesket lærer å frykte syndens straff og flykte fra den, men ikke fra synden i seg selv.» Resultatet var en utbredt selvsikkerhet og løssluppenhet, hevdet han. Han hadde sett dette hos sine egne medlemmer som hadde reist til Brandenburg for å kjøpe avlat hos Johann Tetzel.

Også slottskirken i hans egen hjemby, Wittenberg, fikk etter hvert tillatelse til å selge avlatsbrev. Hvert år i den uken som innledes med allehelgensdag (1. november), kunne folk komme til slottskirken for å se på og be framfor de 17 000 relikviene som var utstilt der og på denne måten få fritak for 125 000 år i skjærsilden. Luther benyttet derfor anledningen når det var mye folk til stede i Wittenberg, til å publisere sine 95 teser. Dagen før allehelgensdag, den 31. oktober 1517, spikret han tesene opp på kirkedøren til slottskirken. En kopi av tesene ble sendt til erkebiskop Albrecht av Mainz som hadde ansatt Tetzel.

Luthers hensikt var ikke å gjøre opprør mot den bestående kirken, men å utfordre til en grundig debatt om avlatspraksisen. Tesene skulle fungere som utgangspunkt for debatten. Han betraktet dem aldri som sitt siste ord om avlaten. Det ble imidlertid aldri noe av en slik debatt. I stedet ga tesene støtet til kraftige reaksjoner fra den katolske kirken.

De 95 tesene viser at Luther fortsatt var ganske mye preget av katolsk teologi. Han hadde ennå ikke nådd fram til full klarhet i læren om rettferdiggjørelsen ved troen alene, uten lovens gjerninger. Men i tesene peker han bl.a. på den forskjellen det var mellom Jesu kall til omvendelse og botssakramentet som de katolske prestene forvaltet. Sann omvendelse, sier Luther, gjelder hele livet til den troende, hjertet så vel som gjerningene. I den aller første tesen sier han: «Når vår Herre og Mester Jesus Kristus sier: ‘Omvend dere’, vil han at hele livet til en troende skal bestå i omvendelse.» Det romerske botssakramentet besto i å bekjenne en og en synd og utføre botsgjerninger som en godtgjørelse for hver enkelt synd, gjerninger som kirken hadde makt til å pålegge hver enkelt synder. Når kirkens Herre kaller oss til omvendelse, sier han ingenting om en slik praksis, hevdet Luther.

Når Luther på denne måten satte spørsmålstegn ved et av den katolske kirkens viktigste sakramenter, utfordret han samtidig kirkens autoritet. Han utfordret prestenes makt og til syvende og sist pavens makt og autoritet. Har paven makt over syndens straff? Kan paven tilgi skyld? I tese 6 sier Luther: «Paven kan ikke tilgi noen skyld, annet enn å erklære og vise til at skylden er blitt tilgitt av Gud.»

Avlaten kunne ikke hjelpe noen synder til å bli frelst, sa Luther. Ingen ble frelst ved å kjøpe avlat. I stedet henviste han alle syndere til Kristus. I tese 32 sier han: «De som tror at de kan bli visse om sin frelse fordi de har avlatsbrev, vil bli evig fordømt sammen med sine lærere.» Og i tese 37: «Enhver sann kristen, enten han er levende eller død, har del i alle Kristi og kirkens velsignelser; disse gis ham av Gud, også uten avlatsbrev.»

Etter hvert som tesene spredte seg ut over Tyskland og også til Brandenburg hvor Tetzel var aktiv, ble avlatshandelen redusert til ca. en femtedel av det den hadde vært. Dermed utfordret Luther både kirkens autoritet og dens inntekter.

For oss er imidlertid hovedsaken i den reformasjonen som Luther satte i gang, oppgjøret med den katolske gjerningslæren. En lære som går ut på at synderen selv kan kjøpe seg fri fra syndens straff, enten ved penger eller ved å gjøre botsgjerninger, er imot Guds ord. Det mest alvorlige er at en slik lære tar æren for vår frelse fra Kristus, han som ved sitt liv og sin lidelse og død gjorde fullkommen soning for alle våre synder (Rom 3,24; Rom 5,9-10; Rom 8,1; Hebr 9,26; 1 Joh 2,1). Om vi selv kan gjøre opp for våre synder, hva skal vi da med Kristus? Og en lære som tar æren fra Kristus, hva er det annet enn en antikristelig lære?

Pastor Egil Edvardsen