Sommeren var forbi, og det ble høst. Av de vakre hvite eple- og pæreblomstene som Luther og hans datter Lena (13) om våren hadde vandret under, var det nå blitt fin frukt. Guttene rakk ikke å kle seg om morgenen, før de styrtet ut for å ta de eplene og pærene som var falt ned. Den andre frukten fikk de ikke lov å røre.

Men senere på dagen fikk de ansvaret med å klatre opp i trærne for å høste den modne frukten som mor og Lena sorterte og la ned i store kurver.

En dag de holdt på med dette, la moren merke til at Lena var blek og skalv som et aspeløv.

«Hva er det Lena, er du syk?» spurte hun bekymret.

«Jeg fryser litt, og hodet mitt verker sånn. Men det går nok bra, mor.» Igjen fikk hun et anfall med frysninger.

«Gutter, kom ned straks og bær inn kurvene,» sa Lenas mor, fru Katarina, myndig. Så la hun armene om Lena, leide henne inn i huset, fikk lagt henne til sengs og gitt henne noe varmt å drikke.

Så gikk hun inn i Luthers arbeidsrom.

«Jeg er redd Lena er veldig syk,» sa hun og forsøkte å snakke med rolig stemme. Luther la fra seg pennen og bøkene med en gang og fulgte henne.

Da de kom inn i Lenas rom, snakket hun allerede i ørske.

Luther falt på kne ved sengen.

«Lena,» sa han, «kjære lille Lena, det er far, kjenner du ikke far?»

«Far,» mumlet hun og tok med de feberhete fingrene om farens hånd. «Hans, Hans!» ropte hun plutselig.

«Hans er ikke hjemme, vet du, Lena.» Broren var reist til en annen by.

«Hans – be Hans om å komme,» sa Lena med en underlig fremmed stemme.

Luther reiste seg straks og sa:

«Jeg vil skrive etter Hans, hun må få se ham. Men Katarina, jeg tror Gud tar Lena fra oss.»

Det ble dager og netter fulle av uro. Hans kom, og Lena var glad for å se ham, men feberen ble høyere, og kreftene ble mindre for hver dag. Iblant ble det litt bedre, og da var det som et stille håp lyste over alle i huset.

En slik dag da det så ut som om feberen ville slippe henne, kom Luther inn i sykeværelset, som han ellers bare forlot for å holde forelesning for studentene. Han så trett og sliten ut, men lyste opp da han møtte Lenas klare og stille blikk.

«I dag ser du så kjekk ut,» sa han fornøyd og strøk henne over pannen.

«Far,» sa Lena, «syng den sangen for meg, den om den deilige hagen, vet du.» Luther hentet lutten som han pleide å spille på, og sang med klar stemme:

Jeg vet en deilig have hvor roser står i flor,

Den skapte Gud til gave for alle barn på jord.

Der kan de seg fornøye i solens klare skinn.

Gud Fader i det høye, lukk meg i haven inn!

Fru Katarina hørte sangen og kom inn i sykeværelset. «Takk, far,» sa Lena og strakte ut hånden sin, som nå var så tynn og hvit. «Takk for alle sangene du har sunget, og takk for alt, og takk mor, takk – takk.»

«Hun tar farvel med oss,» sa fru Katarina og brast i gråt.

Luther falt på kne ved sengen.

«Lena, min kjære Lena,» sa han, «du vil nok gjerne være hos far og mor, men du er vel også glad for å gå til din Far der oppe?»

Nå ble hun stadig svakere, og hun svarte med matt stemme:

«Ja, kjære far. – Som Gud vil.»

«Mitt kjære barn,» sa han og reiste seg, men snudde seg vekk for å skjule tårene. Legen kom inn i det samme, og Luther sa:

«Jeg er så glad i henne,» men la til idet han foldet hendene: «Barmhjertige Gud, er det din vilje, så ta henne hjem til deg. Jeg vil være tilfreds, når jeg vet at hun er hos deg.»

Lena ble stadig svakere. Et kjærlig ord eller et takknemlig blikk orket hun å gi, men for det meste lå hun stille med lukkede øyne og var fornøyd når hun fikk holde en av sine kjære i hånden.

Tidlig en morgen ble øynene hennes lukket for alltid i dette liv.

Moren var så overveldet av sorg at hun måtte gå ut for ikke å forstyrre freden inne i rommet hos den døde.

Men Luther falt på kne ved sengen og ba en stille bønn full av takknemlighet. Da Lena senere lå i den lille kisten sin, satt han ofte ved siden av og betraktet henne. En gang sa han:

«Å, det er tungt å skilles. Det er underlig, jeg vet jo at hun hviler i fred og at dette er best for henne, og likevel er jeg så bedrøvet.»

En annen gang sa han:

«Du kjære lille Lena, du skal igjen oppstå og lyse som en stjerne, ja som solen.» Og når vennene hans kom for å uttrykke sin deltagelse i sorgen, sa han:

«Dere skal glede dere, jeg har sendt en helgen til himmelen. Måtte vi få en slik død, venner. Jeg skulle med glede dø en slik død i denne stund.»

Tre og et halvt år etter denne høstdagen (20. september 1542) var også han ferdig til oppbrudd. Den 18. februar 1546 mistet Kristi kirke her på jorden et av sine beste vitner. Lille Lena ble igjen forenet med sin far under livets tre i Guds paradis.

(Fra boken «250 fortellinger for barn og unge», redigert av Mia Hallesby, 1959. – Her litt forkortet og språklig bearbeidet)

Maleri: Portrett av ung jente, antagelig Magdalena (Lena) Luther (1529-1542) - Lucas Cranach d.e.