Slik er det også i kirken. Den består av bare syndere, mennesker som på grunn av synden har en syk sjel. Synderen trenger riktig behandling og omsorg. Han trenger ikke få høre at det ikke er så farlig med synden. Nei, han trenger få høre at om han ikke omvender seg fra sin synd, så får det alvorlige og tragiske følger (loven).
Samtidig trenger han trøst og hjelp. Han trenger å få kraft til å leve det nye livet. Den kraften har han ikke selv. Det nytter ikke for ham å ta seg selv i nakken. Den eneste som kan hjelpe ham, er Han som allerede for 2000 år siden gjorde noe med sykdommen hans, da Han gjorde opp for alle hans synder ved å være hans stedfortreder både i liv og i død. I kirken må det aldri sluttes med å forkynne om ham som er alle syke sjelers lege, Jesus Kristus (evangeliet).
En rett deling mellom lov og evangelium
Både loven og evangeliet må lyde tydelig og klart i kirken. Loven må ikke forsvakes og gjøres mildere enn slik den lyder i Guds ord: «Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er det» (Matt 5,48). Da en lovkyndig kom til Jesus og spurte hva han skulle gjøre for å få det evige liv, sa ikke Jesus: «Du får prøve å gjøre så godt du kan, og får du det ikke til, så er nok Gud likevel glad i deg og finner en plass til deg i himmelen.» Nei, han bad ham om å lese hva som stod skrevet i loven, og da mannen hadde gjort det, sa Jesus til ham: «Gjør det, så skal du leve.» (Luk 10,25ff).
I våre dager eksisterer det en misforstått snillisme rundt omkring, som går ut på at det gjelder ikke å støte mennesker bort fra kirken. Man forsøker å gjøre den ondartede svulsten som synden er, til noe ufarlig og godartet, noe som vi helst ikke må pirke bort i for ikke å støte mennesker. Men dermed blir kirken et dårlig sykehus som gir en feil behandling. Loven må få drive synderen inn i fortvilelsen over sin egen elendige situasjon. For sannheten om oss alle i lyset av loven er jo at det står virkelig ille til med oss. «Det fins ikke én som er rettferdig» (Rom 3,10ff). Loven avslører oss alle som fullstendig fortapte syndere. Den viser oss en hellig og rettferdig Gud som ikke tåler synd, og som dømmer alle syndere til evig fortapelse. Dette er Bibelens forkynnelse, og det må alltid være kirkens forkynnelse, hvis ikke svikter den sin viktigste oppgave å gi syke sjeler den rette behandling.
Men en kirke som bare forkynner loven, som bare er opptatt av etikk og moral, som formaner i tide og utide, som hele tiden forteller medlemmene hvordan de må og ikke må være, blir en moralistisk kirke. Den gir folket steiner for brød. Den sultefôrer sine medlemmer. Budskapet blir kraftløst og næringsfattig. Det øker menneskers skyldfølelse og er bare med på å forsterke folks oppfatning av de kristne som moralister og mørkemenn.
En kirke som bare forkynner loven, har egentlig ikke noe bedre budskap å komme med til verden enn Human-Etisk Forbund. Også human-etikerne er opptatt av moral, av hva som er rett og galt, av hvordan vi skal få det godt i livet osv.
Men vi har noe som human-etikerne ikke har, og vi har noe som moralistiske og loviske kirker og religioner ikke har. Vi har evangeliet. Vi har Ordet om korset. Vi har budskapet om ham som døde for alle syndere, som døde for en ekteskapsbryter som David, en fornekter som Peter og en kristenforfølger som Paulus, og for syndere som du og jeg. Dette budskapet kjenner ikke verden til av seg selv. Intet menneske kan forstå evangeliet av seg selv. Budskapet om en hellig og rettferdig Gud som har straffet all synd i sin Sønn Jesus Kristus, og som på grunn av Jesu Kristi frelsergjerning da han led og døde på korset, elsker synderen over alle ting, er et budskap som ikke kan «komme opp i noe menneskes tanke» (1 Kor 2,9). Bare ett sted finner vi det, og det er i Bibelen.
Evangeliet er et utrolig budskap til verden. Det forkynner at frelsen er fullstendig betingelsesløs, av bare nåde. Det sier at Gud allerede er forsonet med synderen i sin Sønn Jesus Kristus. Han krever ingen motytelser, ingen fortjenester, ingenting som mennesket først må gjøre før det kan regne med å bli frelst. Evangeliet er et budskap som i seg selv er så fullt av kraft at det kan omvende selv det hardeste menneskehjertet. For sammen med dette budskapet virker Gud selv, Den Hellige Ånd. Vi trenger ikke spe på evangeliet med noe av oss selv. Det er bare å forkynne det, og vi kan være 100% sikker på at det virker av seg selv. Guds Ord skal aldri vende tomt tilbake.
Det sier seg selv at en kirke som har sluttet å forkynne evangeliet, eller som ikke våger å forkynne evangeliet uavkortet, uten å legge noe til eller trekke noe fra, ikke lenger er en rett kristen kirke, uansett hvor mange fine ord og vakre formuleringer som lyder fra prekestolene. Den har forkastet selve kjernen i kristendommen, evangeliet om Jesus Kristus, alle synderes frelser.
Den falske læren er som en surdeig
Bibelen sammenligner den falske læren med en surdeig. I Galaterbrevet går Paulus til kamp mot en farlig vranglære som var i ferd med å snike seg inn i galatermenigheten. Det var den judaistiske lovtrelldommen som hadde fått sine forkjempere innenfor menigheten. Det var en fryktelig farlig lære som truet med å ødelegge hele menigheten og føre de troende inn under lovtrelldommen igjen. Det var selve nådens evangelium som stod på spill. I denne forbindelse er det Paulus advarer galaterne mot den falske lærens surdeig. «Litt surdeig syrer hele deigen!» sier han (Gal 5,9). Det går ikke an å stanse surdeigens virkning. Den påvirker til slutt hele deigen.
Om den falske lære blir tolerert, vil den etter hvert gjennomsyre hele deigen. Det nytter ikke å overse den og håpe at den etter hvert skal forsvinne av seg selv. Det gjør den aldri. Enten må den fjernes, eller så vi må vi selv fjerne oss fra den. I Galatia var det selve frelsens evangelium det stod om. Derfor var ingenting viktigere enn at de troende gikk til kamp mot den falske lærens surdeig.
Den rene lære – for frelsens skyld
Hvorfor er det så viktig med læren? Fordi det er så viktig at mennesker blir frelst! En kirke som ikke tar det så nøye med læren, som lar mennesketanker få blande seg med Guds Ord, som blander sammen lov og evangelium, som tolerer kritikk av Guds Ord og dermed av Gud selv, kan ikke lenger oppfylle sin egentlige oppgave som kirke, nemlig å være et sykehus for syke sjeler. Den gir de syke gift i stedet for helsebringende medisin. Den gir de sultne steiner for brød.
Statistikker viser at Norge har blant Europas laveste kirkesøkning. Bare 2% av den norske befolkning går jevnlig til gudstjeneste. Men er det så rart? Hvorfor skal folk gå i kirken når det de får høre ofte bare er mennesketanker? Hvorfor skal folk begynne å tro på det Bibelen sier, når ikke en gang prestene og teologene tror på Bibelen? Hvorfor skal et søkende menneske gå til en kirke som taler med tusen tunger, og som til og med synes det er positivt at det fins et slikt mangfold av oppfatninger innenfor kirken? Hvordan kan en pluralistisk kirke gi et klart svar til mennesker som er på let etter et holdepunkt i livet?
Derfor er det så viktig med læren. Derfor er det så viktig at du som en troende kristen prøver læren på Guds Ord. Det gjelder rett og slett din egen og dine medmenneskers sjelers evige frelse! «Tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden» (1 Joh 4,1). «Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver» (Matt 7,14).
Ingen blir frelst bare ved å tilhøre en rett kirke. Frelsen er av nåde alene. Hver den som tror på Frelseren Jesus Kristus skal bli frelst uansett hvilket kirkesamfunn han tilhører. Men den samme Frelser formaner oss om og om igjen i Bibelen å vokte oss for falske profeter og vende oss bort i fra falsk lære. Dersom vi bevisst står imot Herrens gjentatte formaninger og trosser dem, trosser vi Gud selv. Å forkaste Guds Ord bevisst, er det samme som å forkaste Gud selv, og dermed vår egen frelse. Den som trosser Guds Ord, har ingen løfter om at Gud skal bevare ham. Løftene tilhører Guds barn. Å trosse Gud og oppsøke kirker som fornekter Guds Ord, er å friste Gud.
Jesus sier: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri» (Joh 8,31-32). Legg merke til at løftet om å være virkelige disipler av Jesus er knyttet til om vi blir i hans ord. Løftet gjelder ikke dersom vi ikke holder fast ved hans Ord.
(Foredrag av pastor Egil Edvardsen.)