Om det allmenne prestedømmet

(Foredrag av pastor Egil Edvardsen, St Lukas ev-luth forsamling, Stavanger, 2000)

Hvor mange prester fins det her i kveld? Hvem av oss som er samlet her, er det som med full rett kan kalle seg prest? Rekk opp hånden dersom du mener du er prest! Dersom du er litt usikker på hva jeg mener, la meg da stille spørsmålet litt annerledes: Rekk opp hånden dersom du er en kristen, dersom du tror på Jesus Kristus som din Frelser fra synd. Faktum er at det siste spørsmålet ikke skiller seg noe særlig fra det første. Å være kristen er nemlig det samme som å være prest. Den som tror på Jesus Kristus som sin Frelser, er prest for Gud. Han tilhører det åndelige presteskapet, eller som vi ofte kaller det: det allmenne prestedømmet.

La oss i kveld tale litt om dette – om det allmenne prestedømmet, det åndelige presteskapet, som alle kristne tilhører.

I Peters 1. brev, kap. 2, vers 9 leser vi: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.»

Hvem er det Peter skriver til her? Hvem er det han kaller «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom»? For å kunne svare på det, må vi gå til innledningen av brevet og se om vi der kan finne noen adressat. Vi leser i det første verset i kapittel 1: «Peter, Jesu Kristi apostel, hilser de utvalgte som lever i fremmed land, spredt omkring i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, de som er utvalgt slik Gud Fader forut hadde bestemt og ved Ånden innviet til lydighet og til å bli renset ved Jesu Kristi blod.» Hvem er det altså Peter skriver til? Hvem er det han gir slike flotte og store titler – «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom»? Det er «de utvalgte» som lever spredt omkring, de som er utvalgt etter Guds forutbestemmelse, de som er blitt renset ved Jesu Kristi blod. Så hvem er det altså han skriver til? Han skriver til de troende som befinner seg spredt omkring. Han skriver til deg og meg. Du og jeg er det som tilhører denne utvalgte slekten, dette kongelige presteskapet, dette hellige folket, dette Guds eiendomsfolk!

Forholdet mellom prestene i den gamle og nye pakt

Peter siterer fra 2 Mosebok 19,5-6, der Israels folk utnevnes til Guds eiendomsfolk og Gud inngår sin pakt med folket. Vi leser: «Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, så skal dere være min eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg. Dette er de ord du skal tale til israelittene.» Hele folket skulle altså være «et kongerike av prester». Men i tillegg bestemte Herren at Aron og hans sønner skulle innvies og gjøre prestetjeneste for ham (2 Mos 28-29). Ikke hele folket skulle gjøre tjeneste i templet, men bare de som var spesielt innviet til denne tjenesten, skulle gjøre det. Likeså ble alle som tilhørte Levi stamme innviet til å tjene i templet. Allerede i Det gamle testamentet finner vi med andre ord en forskjell mellom det almenne prestedømmet som hele folket tilhørte og et offentlig presteembete som noen spesielle ble innviet til.

Nå i den nye pakt er det utvalgte folket ikke lenger bare begrenset til en nasjon og til ett folk, men de utvalgte fins blant alle jordens folk og stammer. Prestene er heller ikke begrenset bare til en stamme eller ætt, men alle kristne er prester.

For å forstå dette må vi huske på hva som menes med prest i bibelsk betydning. I den opprinnelige betydningen var presten en som hadde til oppgave å tre fram for Gud med offer. Ved å bære fram offeret skulle presten gå imellom Gud og mennesker og blidgjøre Gud så han ble vennlig stemt mot menneskene. Vi leser i Hebr 5,1: «En øversteprest blir alltid tatt blant mennesker og innsatt for å gjøre tjeneste for Gud på vegne av mennesker. Han skal bære fram gaver og offer for synder.»

Dette var oppgaven til prestene i Det gamle testamentet. De skulle bære fram offer for synder. De som ble innviet til prestetjenesten, var av Levi stamme. Lederen for prestene var øverstepresten. Hans fremste oppgave var å gå inn i det aller helligste én gang i året, på den store forsoningsdagen, og bringe forsoning for sine egne og for folkets synder.

Men etter at Jesus har lidt og dødt for hele verdens synder, trengs det ikke flere slike offerprester. «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning» (Hebr 9,12). Om de gammeltestamentlige offerprestene sier Hebreerbrevet: «Alle andre prester står daglig og gjør tjeneste og bærer gang på gang fram de samme offer, som likevel aldri kan ta bort synder. Men Jesus har båret fram et eneste offer for synder og har deretter satt seg ved Guds høyre hånd for alltid… For med et eneste offer har han for alltid gjort dem som helliges, fullkomne» (Hebr 10,11-12). Ett eneste offer var nok. Én gang for alle har Kristus båret fram sitt eget legeme som sonoffer for all synd.

Vi som er blitt innlemmet i hans fellesskap gjennom dåpen, har fått full og fri adgang til å tre fram for Gud. Mens det i den gamle pakt bare var øverstepresten som kunne tre fram for Gud i det aller helligste, har alle kristne nå fått fri adgang til helligdommen. Da Jesus døde på korset, står det at forhenget i templet revnet i to. Adgangen til det aller helligste var åpnet. Vi leser i Hebreerbrevet: «Så kan vi da, brødre, i kraft av Jesu blod med frimodighet tre inn i helligdommen. Han har innviet en ny og levende vei for oss dit inn gjennom forhenget, det vil si hans jordiske legeme» (Hebr 10,19-20). Det aller helligste er åpnet. Ingenting kan hindre oss fra å tre fram for Gud, fordi vi er Guds barn gjennom troen på Kristus.

I den nye pakt er det derfor vi som er prester for Gud. Dåpen var vår presteinnvielse. Dersom du er døpt, er du også innviet til prest og med i det kongelige presteskapet.

Hvilke offer er det så vi bærer fram for Gud? Ja, som vi sa behøves det ikke lenger noe offer for synden, for det har Kristus båret fram da han ofret seg selv en gang for alle. «Der det er tilgivelse for syndene, trengs ikke lenger noe offer for synd,» leser vi Hebreerbrevet (10,18). Likevel bærer også prestene i det almenne prestedømme fram offer. Vi kan kalle det for troens åndelige offer, det vil si alle de gjerninger som følger som en frukt av troen. Dette levende offer, troens offer, frambærer de kristne hver dag i sitt liv som kristne. Dette er deres åndelige tempeltjeneste. Men disse ofrene er ingen godtgjørelse eller betaling for synder. Vi fortjener ingenting hos Gud ved å gjøre gode gjerninger. For Kristus har allerede fortjent alt for oss. Han har ved sitt ene, fullkomne offer betalt hele vår syndeskyld. Våre offer er derfor takkoffer og lovprisningsoffer, båret fram av et troende og takknemlig hjerte.

Det levittiske offerprestembete er altså avskaffet i og med Kristus. De levittiske ofrene var knyttet til et bestemt sted, til tabernaklet og siden til templet i Jerusalem. De var knyttet til et bestemt presteskap, til Levi sønner, som utgjorde en særskilt stand. Felles for alle prestene var at de fungerte som mellommenn mellom Gud og mennesker. Men nå når Kristus har kommet som vår fullkomne mellommann og har sonet all synd en gang for alle, er de levittiske ofrene avskaffet. Det betyr også at ingen av forskriftene for det levittiske prestedømmet kan overføres til den kristne forsamlingen i den nye pakt.

Vi leser følgende om dette i de lutherske bekjennelsesskriftene:

Det levittiske sonoffer ble bare kalt ved dette navn som et tegn på det offer som skulle komme. Derfor var de et forbilde som skaffet godtgjørelse for lovens rettferdighet, slik at de som syndet ikke ble utstøtt fra folket. Men disse offer måtte tre tilbake etter åpenbaringen av evangeliet. Og fordi de måtte tre tilbake ved åpenbaringen av evangeliet, var de ingen virkelige sonoffer. (Ap, XXIV,24 – Konkordieboken s 205).

Og vi leser videre:

De offer som nå gjenstår, er takkoffer (eucharistika), som også blir kalt lovprisningsoffer, forkynnelse av evangeliet, troen, påkallelsen, takksigelsen, bekjennelsen, de helliges prøvelse, ja, alle gode gjerninger av de hellige. Disse offer er ikke godtgjørelser for dem som bringer dem, de kan ikke overføres til andre som ved dem fortjener syndenes forlatelse eller forsoning ved utført gjerning (ex opere operato). De kommer nemlig fra dem som allerede er forsont. Og dette er den nye pakts offer, slik Peter lærer i 1 Pet 2 (5): «Et hellig presteskap, for at dere skal bære fram åndelige offer.» (Ap, XXIV,25f – Konkordieboken s 205f).

 

Det allmenne prestedømmet i den nye pakt

Når vi kaller de nytestamentlige prestedømmet for et allment prestedømme, betyr det at det omfatter alle kristne, til alle tider og på alle steder. Hver den som tror på Jesus, tilhører dette prestedømmet. Her er ingen unntatt. Det omfatter troende av alle aldre og av hvert kjønn, av alle raser og nasjoner, av alle stammer og tungemål.

Det allmenne prestedømmet i Det nye testamentet består i…

1. kristne som er kalt og utvalgt av Gud. Paulus skriver: «Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde» (2 Tim 1,9). «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9).
2. kristne som er innviet til tjeneste av Gud. De kristne er ikke bare kalt til tjeneste, men også innviet til tjeneste. Dette skjedde i dåpen. I dåpen ble vi helliget i Herren Jesu navn og vi ble ikledd vår prestedrakt, nemlig Kristi rettfedighets hvite drakt, den rettferdighet som dekker over all vår urenhet og synd. Og vi er blitt salvet til tjeneste ved den Hellige Ånd (1 Kor 1,30; 6,11; Gal 3,27; 1 Joh 2,20). Som kristne kan vi si med profeten Jesaja: «Jeg vil glede og fryde meg i Herren, min sjel skal juble i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt og svøpt meg i rettferdighets kappe, lik en brudgom som pryder sitt hode, lik en brud som pynter seg med sine smykker» (Jes 61,10).
3. kristne som har direkte adgang til Gud gjennom Jesus Kristus. Det fins ikke lenger noe som stenger mellom oss og Gud. Synden har Kristus har tatt bort ved sin stedfortredende død på korset. Den som tror på Jesus, har derfor fri adgang til Guds trone. Paulus skriver: «Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi priser oss lykkelige fordi vi har det håp at vi skal få del i Guds herlighet» (Rom 5,1-2). «Gjennom ham har vi begge i én Ånd adgang til Faderen» (Ef 2,18). «I ham har vi frimodighet, og i troen på ham kan vi komme fram for Gud med tillit» (Ef 3,12).
4. kristne som ofrer åndelige offer for Gud. Dette gjør de ved å bære seg selv og sitt liv fram for Gud som et levende offer. Dersom du lurer på hvordan du kan ofre til Gud, så er svaret: Livet ditt er det offer du gir til Gud. Dette innebærer lovprisning og takk til ham som har frelst oss. Det innebærer et aktivt liv i kjærlighetsgjerninger for Gud og vår neste. Paulus skriver: «Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste» (Rom 12,1). Og vi leser i Hebreerbrevet: «La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre; for slike offer er til Guds behag» (Hebr 13,15-16). Og Peter skriver: «Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus» (1 Pet 2,5).

Et kongelig presteskap

Hva innebærer det så at de troende i den nye pakt er et kongelig presteskap? Det betyr selvfølgelig at de er prester for han som er kongenes Konge og herrenes Herre, Jesus Kristus. Men det betyr også at det ikke fins noe hierarki av verken paver eller biskoper eller prester som står mellom de troende og Kristus. De har direkte adgang til hans trone. De kan be direkte til ham. De trenger ikke be gjennom helgener eller jomfru Maria. De trenger ikke gå gjennom biskoper eller prester. Det hender av og til at mennesker sier til meg: «Siden du er prest, kan vel du spørre han der oppe om det og det. Du har jo direkte kontakt med ham.» Men slike uttalelser gjenspeiler et katolsk syn på presteembetet. Alle kristne har den samme frie adgang til Gud. Ingen trenger gå via presten eller via noen andre. De kan gå direkte til Gud med sine bønner, og de mottar alle gaver og velsignelser direkte fra ham.

Her er alle kristne likeverdige. Det fins ingen forskjell mellom dem. Det fins ingen forskjell mellom menn og kvinner, unge eller gamle. Ifølge Martin Luther fins det ingen oppgaver i kirken som vanlige troende, lekfolket, er utestengt fra og som krever en spesiell kvalitet. Ja, Luther framhever med stor kraft rettighetene, privilegiene og pliktene som alle kristne har. Han sier for eksempel i sin kommentar til Salme 110:

Da vi ble kristne gjennom denne Presten og hans prestedømme [dvs. gjennom Kristus] og ble innlemmet i ham i dåpen, fikk vi også rett og makt til å forkynne og bekjenne for alle Ordet vi mottok fra ham, enhver etter sin stand og sitt kall. For selv om vi ikke alle er i det offentlige embetet og kall, bør og kan enhver kristen lære, undervise, formane, trøste og irettesette sin neste med Guds ord når og hvor som helst han finner noen som har behov for det. (St.L. V:1038 – sitert fra F Pieper Christian Dogmatics, vol III, s 441).

Og som eksempel nevner Luther en far eller en mor som kan undervise og formane sine barn og tjenere. Han sier at brødre, byborgere og bønder alle har den samme retten til å formane hverandre.

I tillegg peker Luther også på at nådemidlene har den samme kraft og virkning enten den blir forvaltet av en vanlig troende eller av en som innehar det offentlige embetet. Han skriver:

Vi holder urokkelig fast ved at det fins ikke noe annet Guds ord enn det som alle kristne har fått i oppgave å forkynne; det fins ikke noen annen dåp enn den som alle kristne kan utføre; det fins ikke noen annen feiring av Herrens nattverd enn den som alle kristne kan feire; og det fins ikke noen annen synd enn den som alle kristne kan binde eller løse; i tillegg fins det ikke noe annet offer enn legemet til hver enkelt kristen; ingen verken kan eller bør be som ikke er en kristen; ingen kan dømme om læren om han ikke er en kristen. Disse er imidlertid visselig de prestelige og kongelige funksjoner. (St.L. X:1590).

Det er klart at disse sitatene hos Luther må ses i sammenheng med hans kamp mot det katolske presteveldet. I den katolske kirke var lekfolket degradert til bare å være passive tilskuere til prestenes religionsutøvelse. Luther går derfor svært langt i å poengtere at alt det den katolske kirken forbeholdt de ordinerte prestene, egentlig tilhører alle kristne i det allmenne prestedømmet.

Den bibelske læren om det allmenne prestedømmet sier at alle kristne har rett til å bedømme læren og kalle lærere. Til alle kristne sier Bibelen: «Mine kjære! Tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud!» (1 Joh 4,1). Og Jesus formaner alle kristne: «Vokt dere for de falske profeter!» (Matt 7,15). Å bedømme læren er altså ikke noe som bare forbeholdes de såkalte lærde, prestene og teologene, men alle kristne har denne retten og plikten. Paulus skriver til hele menigheten i Korint, ikke bare til lederne: «Jeg taler til dere som til forstandige mennesker. Døm selv om det jeg sier» (1 Kor 10,15).

Vi vet også at hele menigheten i Jerusalem, og ikke bare apostlene og de eldste, var med på å kalle og sende av sted utsendinger til menigheten i Antiokia, og hele menigheten fikk høre rapporten som Paulus avla da han kom tilbake fra sine misjonsreiser (se Apg 15,22; 21,22).

Retten til bedømme læren og kalle og innsette prester og lærere i forsamlingen tilhører derfor hele menigheten. Den tilhører ikke den verdslige staten, slik som det har vært i statskirkene. Det er jo en ganske utrolig ting at de kristne har latt en verdslig regjering få bestemme hvem de skal ha til prester og biskoper.

Den retten tilhører heller ikke paven eller bare visse utvalgte innenfor kirken. Den katolske kirke har fratatt de kristne denne retten til å prøve læren. Vi leser i bekjennelsesskriftene:

[Paven] tar domsretten fra kirken og tillater ikke at den på rettelig vis dømmer i kirkelige saker… Således utøver paven et dobbelt tyranni: Han forsvarer villfarelsene sine med makt og drap, og forbyr overprøving av dem. Dette siste gjør større skade enn noen straffetrusler. For når man har fratatt kirken retten til prøving, kan man ikke avskaffe ugudelige trossetninger og ugudelige gudstjenester og derfor er utallige sjeler gått fortapt i mange generasjoner. (SA, Tract, 49 og 51 – Konkordieboken s 271).

Kristus gjør det motsatte av den katolske kirken. Han fratar både retten og makten til å bedømme læren fra paven, biskopene, kirkemøtene osv., og gir den til hver enkelt kristen og til alle kristne i fellesskap. I Joh 10 sammenligner han seg selv med den gode hyrden og alle kristne med sauene som følger ham. De følger ham, fordi de hører hans stemme. «Sauene mine kjenner min stemme,» sier han. «Men en fremmed følger de ikke; de flykter for ham, fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme» (Joh 10,4-5). Det er sauene som skal avgjøre om det prestene, teologene og lærerne sier, er Kristi stemme eller fremmedes stemme.

I et lite skrift fra 1523, med den lange tittelen «At en kristen forsamling eller menighet har rett og makt til å bedømme enhver lære og til å kalle, innsette og avsette lærere. Redegjørelse og begrunnelse ut fra Skriften» sier Martin Luther bl.a.:

Så trekker vi nå den slutning at overalt hvor det er en kristen menighet som har evangeliet, har den ikke bare rett og makt, men – med tanke på sjelenes frelse og etter det løfte den gav Kristus i dåpen – også plikt til å sky og holde seg unna, avsette og unndra seg den myndighet som de nåværende biskoper, abbeder, klostre, stiftelser og lignende utøver. (Verker i utvalg, III, Oslo 1980, s 207f).

I sitt «Hyrdebrev til de bøhmiske brødrene» (1523) sammenfatter Luther de prestelige oppgavene som tilhører alle kristne i følgende punkter: 1) Å lære, preke og forkynne Guds ord, 2) å døpe, 3) å velsigne (konsekrere) eller forvalte alterets sakrament, 4) å binde og løse fra synder, 5) å be for andre, 6) å ofre, 7) å prøve alle lærer og ånder. (Se Luthers «Herdabrev till de böhmiska bröderna…», BV-Förlag, Stockholm 1984, s 52-80). Det vil føre for langt å gå inn på hvert av disse punktene her. Men vi ser i alle fall hvor radikalt Luther bryter med hele den katolske kirkens embetssyn, der alle disse tingene som han regner opp her bare var forbeholdt paven og dem som han hadde innsatt i det katolske presteembetet. Luther sier at alle disse tingene tilhører alle kristne, fordi alle som tror på Kristus, er prester og tilhører det allmenne prestedømmet.

Når en studerer den norske statskirken i dag, er det ganske underlig å se hvor langt den har fjernet seg fra dette reformatoriske og bibelske utgangspunktet. Ikke bare har den overlatt til en verdslig stat å innsette og avsette lærere, men den har også godtatt at staten har innsatt lærere som forkynner noe helt annet enn Kristi ord. Hva skal og må de kristne gjøre når det de hører fra prekestolen ikke lenger er Kristi stemme? De må flykte for ham, likesom sauene flykter for den fremmede hyrdens stemme fordi de ikke kjenner den igjen. Hvor mange i den norske statskirken i dag er det som følger Kristi formaning om å vokte seg for falske profeter og flykte fra den fremmedes stemme?

Forholdet mellom det allmenne prestedømmet og det offentlige prekenembetet

Alle kristne, det vil si alle som har kommet til tro på Kristus, er åndelige prester, og har derfor kall å forkynne evangeliet. I det verset som vi innledet denne bibeltimen med fra 1 Pet 2,9 skriver Peter til de troende: «Dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.» I tillegg til å angi tydelig hvem som tilhører det kongelige presteskapet, angir også Peter tydelig hva som er dette presteskapets fremste oppgave, nemlig «å forkynne hans [Guds] storverk». Forkynnelsen av Guds storverk, det vil si hans store frelsesverk som han har utført i sin Sønn Jesus Kristus, er det allmenne prestedømmets fremste oppgave.

«Alt hører dere til,» skriver Paulus til de kristne i Korint. Og når Jesus forkynner misjonsbefalingen, gjør han ikke dette bare til apostlene eller til noen få utvalgte, men til alle kristne.

Likevel fins det i Bibelen klare utsagn om at den kristne menigheten skal opprette et offentlig prekenembete i sin midte. For når kristne utøver sine rettigheter og plikter i det allmenne prestedømmet, handler de alltid som privatpersoner, ikke på vegne av forsamlingen. På samme måte som vi skiller mellom private statsborgere og offentlig oppnevnte statsembetsmenn, skiller vi også i kirken mellom enkeltkristne og forsamlingens kalte tjenere. Begge to kan i et gitt tilfelle gjøre nøyaktig det samme, bare med den forskjellen at forsamlingsmedlemmet gjør det som medlem av det allmenne prestedømmet, mens den kalte tjeneren, pastoren i forsamlingen, gjør det på vegne av hele menigheten.

Et eksempel: Dersom en kristen på eget initiativ besøker en kristen bror på sykehuset og leser Guds ord for ham, gjør han det som medlem i det allmenne prestedømmet. Dersom en pastor går og besøker samme kristne bror på sykehuset fordi forsamlingen har bedt ham om å gjøre det, eller fordi det hører til hans kall som pastor å besøke de syke, utøver han bare sitt offentlige prekenembete. Han gjør det på vegne av forsamlingen, i deres navn og sted.

I tillegg fins det en viktig forskjell mellom det allmenne prestedømmet og det offentlige prekenembetet i det at Skriften setter opp spesielle kvalifikasjoner som en som kalles til det offentlige embetet må oppfylle. Dette er kvalifikasjoner som det er viktig at han som en offentlig lærer og forkynner av evangeliet innehar.

– – –

Vi skal i et annet foredrag tale mer om det offentlige prekenembetet. Vi skal da komme mer inn på denne forskjellen mellom det allmenne prestedømmet og pastoren i forsamlingen. Vi skal også se at det fins klare skriftord både for menighetens plikt til å kalle pastorer og lærere i forsamlingen og for de kvalifikasjoner slike skal inneha.

Men det er altså viktig å ha klart for seg Skriftens tydelige lære om det allmenne prestedømmet, og ikke nedgradere den rolle og de rettigheter og plikter alle kristne i forsamlingen har. Bibelen gir hver enkelt troende en høy og flott tittel. Den kaller hver enkelt for prest og konge. Den gir hver enkelt store og flotte privilegier. Gjennom troen på Jesus Kristus, din frelser, har du direkte adgang til Guds trone. Du kan be om hva du vil, og han gir deg rike velsignelser.

Hver enkelt troende har også en stor og viktig oppgave å utføre, nemlig å forkynne om Guds store og herlige frelsesverk for alle mennesker. Dette er ikke bare noe som visse utvalgte, pastorer, lærere og misjonærer, har fått i oppdrag å gjøre. Også du er kalt med dette hellige kall. Allerede i dåpen ble du innsatt i dette embetet og gjort til prest og misjonær for Gud. Også deg vil Gud bruke i sin tjeneste, og du kan si med Paulus: «Så er vi da utsendinger for Kristus!» (2 Kor 5,20). Amen.