Nervøsiteten og spenningen, blandet med fast besluttsomhet, var til å ta og føle på i Katharinas lille klosterrom. I all hemmelighet hadde elleve unge nonner listet seg inn døren. Flukten var planlagt i detalj. Vinduet ble åpnet og jentene presset seg ut, den ene etter den andre, ned i klosterhagen, der de var skjult av mørket denne påskeaftenen året 1523. De listet seg videre og hjalp hverandre over muren som omringet Nimbschen-klosteret. Resten av flukten var blitt ordnet av deres hemmelige kontaktperson der ute. Dette var samme mann som gjennom skriftene sine hadde lært dem om en annen vei til frelse enn klosterliv, og slik fått dem til å tenke på å flykte.
Klosterets leverandør av øl og sild, Leonard Koppe, hjalp gjerne sin venn Martin Luther. Lokkene på de godt rengjorte tønnene som nylig hadde avlevert sin last ved klosterkjøkkenet, ble åpnet og lukket. Ferden hjemover mot Torgau gikk langsommere enn vanlig, de tilsynelatende tomme tønnene sto stødigere og skramlet mindre. Da de var kommet på trygg avstand fra kloster og bebyggelse, hjalp Koppe flyktningenonnene ut av sine tønner, og resten av turen til Torgau og videre til Wittenberg ble betydelig mer komfortabel.
For Katharina, født i januar 1499, i en liten bygd tretti kilometer sør for Leipzig, må det ha vært en merkelig reise. Frihet! Helt siden hun var fem år, i forbindelse med morens død og farens gjengifte, hadde klosterskolen og klosteret vært hennes hjem og hennes verden. Seksten år gammel hadde hun avgitt nonneløftet, og nå var hun tjuefire.
Luther tok ansvar for de ni nonnene som ikke kunne vende tilbake til hjemmene sine, og en etter en fikk de seg arbeid og ble gift. Da Katharina ble sviktet av kavaleren hun var blitt glad i, forsøkte Luther å få henne gift med en av vennene sine. Selv viste han ingen interesse for den livlige og ambisiøse unge kvinnen. Da Katharina fikk vite om Luthers planer, bare lo hun det vekk og svarte budbæreren: «Da gifter jeg meg heller med deg eller med Dr. Luther!»
Og så skjedde det umulige. Klokken fem om ettermiddagen den 13. juni 1525 giftet den verdensberømte tidligere munken seg med en seksten år yngre rømt nonne, ikke av kjærlighet, men av høyaktelse, for å gi sine foreldre håp om barnebarn og for å vise i handling at han sto for det han lærte: Ekteskapet er Guds vilje også for prester.
Snart ble det klart at i Katharina von Bora, eller Käthe som han kalte henne, hadde Luther fått akkurat den hjelpen han behøvde. Katharina viste seg nemlig å være en driftig kvinne med sans for økonomi, til forskjell fra sin mann. Han skal en gang ha sagt: «Hva bryr jeg meg vel om penger? Det er Käthe som betaler regningene!» Hun tok ansvar for at pengene skulle strekke til og at den voksende familien i det såkalte Svarteklosteret fikk det de trengte.
Martin og Katharina Luther fikk seks barn i løpet av åtte år. Under barnas oppvekst hadde Katharina ansvaret for en stor del av skoleundervisningen deres. De ble rammet av sorg da to av jentene døde, lille Elisabeth bare åtte måneder gammel, og Magdalena, Martins favorittdatter, tidlig i tenårene.
Stor gjestfrihet og omsorg for foreldreløse barn førte til at stadig flere beboere fikk plass i husholdningen deres, blant dem flere som var i slekt med Martin. Ved middagsbordet satt dessuten en del studenter på kortere eller lengre besøk.
Katharinas våkne øyne hadde overblikket over alt som foregikk i det store tidligere augustinerklosteret. Hun var sjef for tjenestefolket, og hadde hun levd i vår tid ville hun blitt kalt for kvinnelig bedriftsleder. Hun red ut på hest og så til eiendommene, åkrene og avlingene. Hun kjøpte husdyr, alte dem opp og solgte dem, dyrket korn og brygget øl til husholdningens bruk. Hun snakket latin flytende og diskuterte gjerne teologi og høyere lærdom med teologer og andre lærde som besøkte Martin Luther, og hun hadde heller ingen problem med å omgås hertuger og kurfyrster.
Katharina var også en støtte for mannen sin under åndelige kriser. En gang hadde Luther i flere dager vært svært nedtrykt og ute av stand til å arbeide. Da kledde Katharina seg i sørgedrakt. «Gud er død,» svarte hun da Luther ville vite hvorfor hun var kledd som en sørgende kvinne. Luther protesterte: «Du vet da vel at Gud ikke kan dø. Gud lever i evighet.» «Men slik som du har oppført deg de siste dagene, var jeg sikker på at han var død,» svarte Katharina mannen sin. Luther forsto da at han egentlig ikke hadde noen grunn til å være så bedrøvet, og arbeidslysten og kreftene vendte tilbake til ham.
Ekteskapet mellom Martin og Katharina ble svært lykkelig. I innbydelsen til bryllupet hadde Luther skrevet til en venn: «Jeg elsker ikke min hustru, men jeg akter henne høyt.» Noen år senere sang han imidlertid en vakrere sang: «Jeg elsker min Käthe, jeg elsker henne mer enn meg selv.» En annen gang sa han: «Käthe, du er en keiserinne.» Og han kalte henne for «Wittenbergs morgenstjerne», fordi hun alltid sto så tidlig opp. Det var hun som sørget for at familielivet ble en avkobling som hjalp Luther å få nye krefter, slik at han igjen kunne gå løs på alle problemene som sto i kø. Ikke merkelig at han sa: «Der det fins sannhet og tro, barn og kjærlighetens frukter, og ekteskapet ses på som hellig og guddommelig, der er det virkelig et velsignet sted å være. For foreningen og fellesskapet mellom mann og hustru er en stor ting.»
Katharina Luther overlevde sin mann med seks år. En dag hun skulle reise fra Wittenberg, i førjulstiden 1552, skadet hun seg stygt da hun falt ut av vognen. De siste ordene hun uttalte på dødsleiet den 20. desember samme året, sier noe om både hennes robuste natur og dype kjærlighet til Frelseren: «Jeg holder fast ved Kristus som en torn i en pels.»
Gunilla Hedkvist