Kirken i egentlig forstand er de helliges og sant troendes samfunn (Augsburgske bekjennelsen – CA art. VIII). Kirken er summen av alle de mennesker som den Hellige Ånd gjennom evangeliet har ført til en sann tro på Frelseren Jesus Kristus. Disse utgjør ett legeme, ett hellig tempel, én kirke eller forsamling (Ef 2,19-22).

Fordi det er hjertets tro som gjør et menneske til medlem i den sanne kirken, er det bare Gud som vet hvilke enkeltmennesker kirken består av (Luk 17,20-21).

Selv om vi ikke kan se hjertets tro, kan vi vite hvor kirken finnes. Der evangeliet blir forkynt rett og sakramentene forvaltet rett (CA VII), er kirken nærværende fordi det er gjennom disse nådemidler at den sanne troen oppvekkes og bevares (CA V; Rom 1,16; Tit 3,5). Følgelig skal vi søke kirken, eller rettere sagt deler av kirken, der mennesker kommer sammen i Jesu navn, dvs. omkring evangeliet og sakramentene, i den hensikt å både motta nådemidlenes velsignelser og gi disse videre til andre. Alle slike samlinger av mennesker som bekjenner troen på Kristus og samles omkring Ordet og sakramentene, kalles kirker eller forsamlinger på grunn av de troende som fins der. Der har Kristus lovet å være til stede og virke i deres utøvelse av deres felles rettigheter og privilegier, Ordet og sakramentene (Matt 18,17-20. – Her nevnes særskilt Jesu virksomme nærvær i de troendes utøvelse av nøkkelmakten og at han hører deres bønner.)

I disse samlinger kan det også finnes hyklere, slike som i det ytre deler fellesskapet omkring Ord og sakrament, men ikke tror. Selv om disse i det ytre deler de kristnes fellesskap, tilhører de ikke kirken og utgjør ingen del av den. At det kan finnes hyklere blant dem som samles omkring Ord og sakrament, medfører ingen plikter for de kristne. Gud skal på den ytterste dagen avsløre og utskille hyklerne.

Ifølge Matt 18,17-20 kalles alle samlinger av mennesker som har kommet sammen i Jesu navn, dvs. omkring Ord og sakrament, for en forsamling eller kirke, og der har Jesus lovet å være nærværende. Men det sies ingenting i Det nye testamentet hvordan de kristne skal komme sammen eller i hvilken form de skal opprette forsamlinger. Som ventet finner vi heller ingen forskrifter om i hvilken spesiell form de skal opprette det offentlige prekenembetet. Det er uholdbart å si at pastortjenesten i lokalforsamlingen, som en spesiell form av det offentlige embetet, er særskilt innstiftet av Gud i motsetning til andre former av det offentlige embetet. Ikke en gang lokalforsamlingen, som en spesiell form for kristen sammenslutning, er spesielt innstiftet eller foreskrevet – langt mindre pastortjenesten i lokalforsamlingen. Ifølge Matt 18 blir enhver sammenslutning omkring Ord og sakrament kalt kirke eller forsamling som innehar nøkkelmakten, retten til å forvalte Ord og sakrament, retten til å kalle offentlige tjenere, osv.

Det offentlige prekenembetet er et embete som er skilt fra alle troendes prestedømme, ikke i den betydning at det særskilte prekenembetet skulle ha andre oppgaver og flere rettigheter enn det allmenne prestedømmet, men bare i den betydning at det utgjør en av Gud innstiftet særskilt måte å utøve de kristnes felles rettigheter. Det offentlige prekenembetet skal forkynne Guds ord og/eller forvalte sakramentene offentlig i de andre kristnes navn og på deres kall og oppdrag.

I stedet for å tale om to forskjellige embeter er det derfor bedre å tale om ett eneste embete, nemlig evangelieforkynnelsens og sakramentsforvaltningens embete. Dette embete er gitt til kirken, dvs. til alle de troende individuelt og kollektivt. Det særskilte prekenembetet er en av Gud innstiftet spesiell måte å utøve dette ene embetet på. Vi skal derfor i fortsettelsen tale om ett eneste embete, men to forskjellige måter å utøve dette embetet på, dels privat i kraft av det allmenne prestedømmet, dels offentlig i kraft av det særskilte prekenembetet som betros enkeltpersoner ved forsamlingens kall.

For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene (ministerium docendi evangelii et porrigenda sacramenta). For ved Ordet og sakramentene som midler blir den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet. (CA V).

Oppgaven å forkynne evangeliet i Ord og sakrament er gitt til kirken, dvs. til alle troende.

Matt 28,18-20. At denne befalingen er gitt til alle kristne og ikke bare til apostlene og deres etterfølgere i det offentlige embetet, viser 1 Pet 2,9; Apg 8,1.4.14-16.

Joh 20,21-23. Nøkkelmakten gis til alle dem som har tatt imot den Hellige Ånd, dvs. til alle troende. Luther skriver: "… vi erklærer herved nøklenes embete for felles eie, særskilt siden det ikke består i noe annet enn Ordets bruk og tillemping i forkynnelsen" (Martin Luther: Herdabrev till de böhmiska bröderna om rätta sättet att förordna och tillsätta församlingens herdar, BV-Förlag, Stockholm 1984, s 67).

Hensikten med evangelieforkynnelsens embete er å oppbygge Kristi legeme, dels ved å føre mennesker til sann tro på Kristus (Matt 28,18-20), dels ved å oppbygge, utruste og styrke dem som allerede har kommet til tro (Ef 4,7-16).

Legg merke til at det i Ef 4,11-12 står: "Det er han som gav sine gaver: Han satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere. Han gjorde det for å utruste de hellige så de kan utføre sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp." Kristus gir til kirken menn som er kvalifisert for de forskjellige formene av det offentlige embetet. Hensikten med evangelieforkynnelsens embete, utøvd av kirkens offentlige tjenere, er å utruste de hellige til deres tjeneste å oppbygge Kristi legeme. Det vil si at hensikten med kirkens offentlige tjenere er at de skal utruste alle de troende slik at de i sin tur og på sitt sted skal forkynne evangeliet og på den måten oppbygge Kristi legeme.

Evangelieforkynnelsens og sakramentsforvaltningens embete skal utøves, ikke bare privat men også offentlig. Dette skjer ved at forsamlingen kaller tjenere til å utføre oppgavene til dette ene embetet offentlig på deres vegne og i deres navn (Apg 13,1-3; 14,23). Kirken oppretter den offentlige tjenesten av to årsaker:

1. Fordi Gud har befalt og innstiftet det offentlige embetet. Dette har han gjort ved at han

a) i GT forutsier at han skal vokte sin kirke gjennom det offentlige embetet (Jer 3,15);

b) foreskriver kvalifikasjonene til dem som skal kalles til det offentlige embetet (1 Tim 3,1-7; Tit 1,5-9). De som skal kalles til det offentlige embetet, må altså først prøves nøye for å se om de har de kvalifikasjonene som kreves (1 Tim 3,10);

c) gir til kirken kvalifiserte menn for de forskjellige formene av det offentlige embetet (Ef 4,7-11);

d) lærer oss å betrakte de offentlige tjenerne som innsatt i sitt embete av den Hellige Ånd (Apg 20,28);

e) uttrykker det som en mangel dersom det offentlige embetet ikke blir opprettet (Tit 1,5).

2. For å etterkomme kravet om at kirken skal utføre sin tjeneste med god orden (1 Kor 14,33.40).

Der en gruppe likeberettigede kommer sammen, må de derfor utse en eller flere til å utøve deres felles rettigheter offentlig på alles vegne for at det ikke skal bli uorden. Luther skriver:

Vi for vår del holder fast ved at det ikke fins noe annet Guds ord enn det som alle kristne er forpliktet å forkynne, at det ikke gis noen annen dåp enn den som alle kristne kan utføre, ikke noe annet påminnelsesmåltid ved Herrens bord enn det som hver kristen etter Herrens egen innstiftelse kan forvalte. Heller ikke skjer det noen andre slags synder enn de som hver kristen har rett til å binde eller løse. Og intet annet offer skal skje enn det som hver kristen skal oppfylle på sitt eget legeme. Bare de kristne kan og skal be for andre. Og, til slutt, er det bare en kristen som skal prøve åndene. Men i disse ting er jo samtlige prestelige embetsutøvelser innbefattet. (Luther, Herdabrev, s 82-83)

Det er om de kristnes felles rettigheter vi har talt hittil. Ettersom samtlige privilegier som er nevnt i det foregående, utgjør en felles eiendom – noe vi har bevist ovenfor – ville det være høyst utilbørlig om enkelte ville opphøye seg over andre og tilegne seg selv noe som tilhører alle. Hver og en kan visselig ta hånd om og begynne å utøve fritt sine rettigheter, men det forutsetter at ingen andre allerede rettelig innehar de samme rettigheter. For god orden i forsamlingen krever at en person – eller så mange som forsamlingen finner passende – blir utvalgt og antatt for å utøve de offentlige tjenestene i alle likeberettigedes navn, slik at det ikke oppstår en skammelig uorden blant Guds folk og kirken blir forvandlet til et Babel. Apostelen befaler at alt skal gå verdig og ordentlig for seg (1 Kor 14,40). En bestemt person bør altså på forsamlingens befaling utøve en felles rettighet. (Luther, Herdabrev, s 81)

Men når vi er blitt kristne gjennom denne Prest og hans prestelige embete, innlemmet i ham i dåpen gjennom troen, har hver og en etter sitt kall og sin stilling rett og makt til å undervise og bekjenne for andre dette Ord som vi har fått fra ham. Selv om ikke alle har den offentlige tjenesten eller kallet, har alle kristne rett og plikt til å undervise, lære, formane, trøste og tilrettevise sin neste med Guds ord når og hvor det er nødvendig. En far og mor skal for eksempel gjøre dette for sine barn og sitt husfolk, en bror, nabo, byborger eller bonde for den andre. Selvfølgelig kan en kristen undervise og formane en annen ukyndig eller svak kristen om de ti Guds bud, trosbekjennelsen eller Herrens bønn. Og den som mottar en slik undervisning, er også pliktig å akseptere det som Guds ord og bekjenne det offentlig. (Oversatt fra Martin Luther, Selected Psalms II, Luther´s Works, Vol 13, St Louis 1956, s 333-334.)

Enhver kristen har og utfører en slik prestelig gjerning. Men over dette står det felles embetet å undervise offentlig. Til dette er det nødvendig med forkynnere og pastorer. Dette embetet kan ikke besørges av alle forsamlingsmedlemmene. Det er heller ikke hensiktsmessig at hver familie forretter sine egne dåp og feirer nattverd for seg selv. Derfor er det nødvendig å velge ut og ordinere dem som kan preke og undervise, dem som studerer Skriften og har evnen til å forsvare den. De forvalter sakramentet gjennom forsamlingens bemyndigelse slik at det er mulig å vite hvem som er døpt og alt blir utført på en ordentlig måte. Dersom hver og en skulle preke for sin neste eller utføre ting for hverandre uten å følge god orden, ville det virkelig gå lang tid å bygge opp en forsamling. Men slike plikter tilhører ikke presteembetet som sådan, men de tilhører det offentlige embetet som opprettholdes på alle deres vegne som er prester, dvs. kristne. (Luther, Selected Psalms II, s 334.)

Det offentlige embetet overlates til en eller flere som har de kvalifikasjoner som kreves for den aktuelle tjenesten ved forsamlingens enstemmige kall (CA XIV). Når det rett kall er blitt utferdiget og antatt, blir det bekreftet gjennom prestevielsen eller innsettelsen.

Luther skriver:

Hver kristen blir således i dåpen født til å være en Ordets tjener. Og dersom pavelige biskoper verken vil eller kan sette noen andre til Ordets tjeneste enn slike som utrydder det og ødelegger kirken, må vi følgelig enten stå og se på hvordan kirken i mangel av Ordet går under eller også la dem som har kommet sammen, gi sin stemme for å velge ut av sin gruppe en eller flere, alt etter behov, som er skikket til å være Ordets tjener. Deretter må vi innsette dem som er blitt valgt i forsamlingen, og i forsamlingens nærvær stadfeste deres kall under bønn og håndspåleggelse. Når dette er gjort, bør vi godkjenne dem som rette biskoper og Ordets tjenere. Som sådanne skal vi holde dem i ære og være helt sikre på at det som er gjort i enighet gjennom en allmenn stemmegivning, det er en Guds gjerning som vi alene har ham å takke for. For på denne måten blir de troendes felles overenskommelse iverksatt og uttrykt. (Luther, Herdabrev, s 87-88.)

Her gjelder det således bare å satse dristig i Herrens navn, så skal Gud være med dere! Dere bør gripe saken an på følgende måte. Først og fremst skal dere rope til Gud. Be hjemme i husene og i forsamlingen, og må hver og en dessuten rope til Gud i sitt stille sinn!…

Etter at dere på denne måten har bedt til Gud, bør dere fullt og fast tro at han er trofast og vil holde sitt løfte slik at han gir når dere ber, lukker opp når dere banker på og lar seg finnes når dere søker ham (Matt 7,7; Jer 29,13-14). Således kan dere være forvisset om at det ikke er dere som driver verket, men at dere tvert imot blir drevet til det. Når dere deretter fritt kaller sammen dem som har fått sine hjerter beveget av Gud til å ha et enig broderfellesskap med dere, skal dere i Herrens navn gå videre på følgende måte: Dere skal velge den (eller dem) som dere anser som verdige og dugelige til tjenesten. Deretter skal de eldste blant dere legge hendene på denne og således stadfeste ham i tjenesten og overlate ham til forsamlingen. Det er bare på denne måten dere skal skaffe dere hyrder og biskoper! Amen. (Luther, Herdabrev, s 94-95.)

Ordet "offentlig" i uttrykket "det offentlige prekenembetet" og "forkynne offentlig" betyr ikke først og fremst "overfor allmennheten", men angir i stedet at embetet blir utøvd på andres vegne, i deres navn, på deres oppdrag og kall. En enkelt troende kan fritt innby allmennheten og tale for et stort auditorium – nemlig om han er alene kristen på det stedet og taler i eget navn og i kraft av sitt allmenne prestedømme. Dette er da ikke det offentlige embetet i funksjon. Slik kan også en offentlig tjener foreta et individuelt sykebesøk og forkynne Guds ord til den enkelte i forsamlingens navn og på deres oppdrag. Men dette er da det offentlige embetet i funksjon, og til dette kreves det forsamlingens kall og bemyndigelse.

Uttrykket rite vocatus (”rettelig kalt”, CA XIV) betyr å inneha forsamlingens (eller den form av kristen sammenslutning som er aktuell) kall til i en eller annen form forkynne Ordet og/eller forvalte sakramentene på deres vegne. I uttrykket ligger ikke at kallet må gjelde en viss form av det offentlige embetet (les: pastortjenesten i lokalforsamlingen) for å være rett. Rite vocatus er ganske enkelt den som av en kristen sammenslutning har fått kall og oppdrag til å forkynne Ordet og/eller forvalte sakramentene i en eller annen form på deres vegne.

Uttrykkene "presteinnvielse" og "innsettelse" er synonyme uttrykk og innebærer en bekreftelse på at et rett kall er blitt utsted og antatt. Den første innsettelsen (i en permanent tjeneste som pastor) pleier vi å kalle presteinnvielse (på norsk brukes ofte ordet ”ordinasjon” - overs. anm.). På denne måten blir formen for innsettelsen tilpasset tjenestens form, men alle kall til det offentlige embetet bør bekreftes overfor alle. Også studenten som har mottatt det offentlige embetet i begrenset omfatning og under en begrenset tid, bør innsettes i sin tjeneste, men formen for innsettelsen bør selvfølgelig tilpasses tjenestens form og omfatning. Den "store" innsettelsen med flere pastorer nærværende fra naboforsamlinger, det vi kaller presteinnvielse, kan vente til studenten er ferdig utdannet og får sitt første (permanente) kall.

Det offentlige prekenembetet står ikke i motsetning til alle troendes stand. Det er en tjeneste, et embete, som utfører de samme oppgaver som det allmenne prestedømmet, men på en spesiell måte, nemlig offentlig på alles vegne.

Men her vil du spørre: "Hvis alle som hører hjemme i Kirken, er prester, hvordan skiller de seg da ut fra lekfolket, de som vi nå kaller prester?" Svaret er dette: Man har gjort urett mot slike ord som "prest", "geistlig" og "kirkelig" ved å overføre dem fra alle øvrige kristne til disse få som med en skadelig språkbruk nå kalles Kirkens folk. Den hellige skrift opererer nemlig ikke med noe skille mellom dem, ikke annet enn at den omtaler som tjenestemenn, tjenere og forvaltere dem som nå lar seg heve opp i skyene som paver, biskoper og herrer, disse som skal tjene de øvrige i Ordets tjeneste og lære dem troen på Kristus og de troendes frihet. For enda om det er sant at vi alle er prester på like linje, så kan vi likevel ikke alle tjene og undervise offentlig, - og bør det heller ikke, om vi ellers kunne. Som Paulus sier i 1 Kor 4 (v 1): "Så skal man se på oss som Kristi tjenere og forvaltere av Guds hemmeligheter." (Martin Luther, Om den kristne frihet, Verker i utvalg , bd. II, Oslo 1979, s 215.)

Paulus sier jo: "Så skal man se på oss som Kristi tjenere og forvaltere av Guds hemmeligheter" (1 Kor 4,1). Han sier ikke: "Man skal kalle oss Kristi prester", for han visste godt at benevnelsen "prest" og presteembetet er noe som er felles for alle. I tillegg kommer at han ofte bruker det greske uttrykket oikonomia, tilsvarende det latinske dispensatio eller ministerium, dvs. "forvalterskap", "tjeneste". Han kaller seg selv en "Kristi tjener" (lat. = minister) og sier på mer enn ett sted: "Jeg står i evangeliets tjeneste." Dette gjør han for å understreke at han ikke vil berømme seg av stand eller rang, autoritet eller verdighet, men av tjenesten og dens utøvelse. Dermed lar han de troendes samfunn beholde presteembetets autoritet og verdighet. (Luther, Herdabrev, s 84.)

La oss nå si et ord om de papistiske messeprestene og be dem opplyse oss om hvorvidt deres presteembete rommer flere oppgaver enn de som hittil er nevnt. I så fall er det ikke noe kristent embete. Men om de ikke gjør krav på noen flere rettigheter, kan deres embete umulig være noe som er spesielt for dem. Hvordan de enn vrir og vender seg, trekker vi derfor denne konklusjonen: Enten har de intet annet embete enn det som lekfolket har, eller så har de ett embete som er satans eget… For om noen utfører offentlige tjenester beviser ikke dermed at han innehar et eksklusivt embete, bare at dette forvaltes på en spesiell måte. (Luther, Herdabrev, s 82.)

Det offentlige prekenembetet har en guddommelig opprinnelse og innstiftelse. Den konkrete tjenestens form og omfatning er derimot ikke foreskrevet i NT. Forskjellige former av det offentlige prekenembetet nevnes i Ef 4,11. Forskjellige oppgaver innenfor det offentlige embetet nevnes i Rom 12,6-8. Forskjellige gaver for det offentlige embetet nevnes i 1 Kor 12,4-11 og 28-31. Til det offentlige prekenembetet hører det mange oppgaver som krever forskjellige gaver. Forsamlingen kan la en person utføre alle disse oppgavene dersom det fins en som er så mangfoldig begavet og forsamlingen ikke har større behov. De forskjellige oppgavene innenfor dette embetet kan også fordeles mellom forskjellige personer, slik som NT viser (1 Kor 1,17; 1 Tim 5,17; 1 Kor 14,26-33), alt etter hvilke nådegaver som fins og hvilke behov forsamlingen har. Forsamlingen har rett til i kristen frihet å opprette den form av det offentlige embetet som best fyller forsamlingens behov. Det som bestemmer i hvilken eller hvilke former forsamlingen oppretter sitt offentlige embete, er at det på best mulig måte skal tjene oppbyggelsen av Kristi legeme, at alt skal skje med god orden og at forsamlingens behov på best mulig måte blir tilgodesett. Det er bare den ytre formen av den konkrete tjenesten som er en menneskelig ordning. Derimot er det offentlige embetets vesen, dvs. oppgaven å forkynne evangeliet og/eller forvalte sakramentene på forsamlingens kall, av guddommelig opphav og innstiftelse.

Martin Chemnitz skriver:

Ettersom kirkeembetet består av mange forskjellige oppgaver, som alle ikke kan utføres av en eller noen få personer i forsamlinger der antall troende er stort, begynte man å fordele oppgavene innenfor embetet på visse kategorier kirketjenere. Dette for at alt skulle skje i god orden og tjene til oppbyggelse når kirkens skare var blitt mangedoblet. Disse kategoriene kalte man deretter taxeis eller tagmata. Hver og en hadde sin spesielle oppgave slik at han ved sin bestemte oppgave innenfor embetet tjente forsamlingen…

Slik fantes det i den antiokenske kirkens kirkeembete ifølge Apg 18,1 profeter og lærere. De første profeterte eller tolket vanskelige steder i Skriften (1 Kor 14,3ff), de andre la fram de første grunnvollene i den kristne læren for folket (Hebr 5,12ff). Paulus og Barnabas tar med seg Markus som tjener (Apg 13,5) ikke bare for at han skulle gjøre verdslige tjenester for dem, men også for å kunne overlate til ham noen deler av Ordets embete, noe Paulus uttrykkelig sier i Apg 15,38. I den korintiske kirken fantes det apostler, profeter og lærere. En del talte forskjellige tungemål, andre tolket Skriften, andre sang salmer, andre bad, andre uttalte lovprisninger og takksigelser. Dette gjaldt ikke den private gudstjenesten, men kirkens offentlige forsamling (1 Kor 12,8ff; 14,2ff). I Ef 4,11 regnes det opp følgende kategorier i embetet:

1. Apostler, som var kalt direkte av Kristus – ikke av noen spesiell kirke eller av mennesker. Disse hadde til oppgave å undervise overalt og alltid være utrustet med vitnesbyrdets og kraftgjerningenes ånd. Dette for at de ikke skal fare vill i læren, men deres lære skulle være guddommelig og himmelsk. Denne lære er alle andre lærere bundet til.

2. Profeter, som enten hadde åpenbaringer om framtidige ting eller tolke tungemål og Skriften for viderekomne. Dette tilskrives profetene i Det nye testamentet (1 Kor 14,27ff).

3. Evangelister. De var ikke apostler. De var heller ikke ansatt i en bestemt forsamling, men ble sendt ut til forskjellige kirker og underviste evangeliet der med hovedoppgaven å legge den første grunnvollen. En slik evangelist var Filip (Apg 21,8), Timoteus (2 Tim 4,5), Tykikus, Sylvanus osv. At det også etter apostlenes tid fantes slike evangelister, vitner Eusebius om.

4. Hyrder, som var satt til å være hyrder i en bestemt kirke, slik Peter sier i 1 Pet 5,1-2. Disse skulle ikke bare undervise, men også forvalte sakramentene og hadde tilsyn med forsamlingen, noe som framgår av beskrivelsen av pastorembetet i Esek 34,11ff.

5. Lærere, som verken hadde til oppgave å lede kirken eller å ha tilsyn med den, men bare skulle legge fram læren for folket. Disse ble senere kateketer. På denne måten taler Paulus (Rom 2,20) om en lærer for ukyndige, og i denne betydning brukes ordet lærer i Hebr 5,12.

Alle disse kategorier innbefattes av apostlene i navnene presbytere og biskoper. Av og til nevner man dem som har fått Ordets og sakramentets embete med det generelle navnet diakoner: Kol 1,7; 1 Tes 3,2; 1 Kor 3,5; 2 Kor 11,23; Ef 3,7. Til og med Paulus selv overlot noen ganger forvaltningen av sakramentene til andre. 1 Kor 1,17: "Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet". Og i 1 Tim 5,17 nevner han en dobbel kategori av presbytere; noen arbeidet i Ordets og lærens embete, andre var utsett til å utøve kirketukt. Dette presbyterium nevner Tertullian. Dette er, som vi leser, stort sett ordningen for hvordan det kirkelige embetet på apostlenes tid var inndelt.

Denne påminnelsen på likevel tilføyes:

1. Hvilke og hvor mange slike kategorier eller ordninger det skal være, er ikke påbudt av Gud.

2. Det var ikke alltid de samme og like mange kategorier eller ordninger alle forsamlingene på apostlenes tid. Dette kan man slutte seg til av Paulus´ brev som ble skrevet til forskjellige forsamlinger.

3. På apostlenes tid var det ikke en slik fordeling av embetsoppgavene på ulike kategorier av kirketjenere at ikke en og samme person ofte overtok og utførte alle disse oppgavene innenfor embetet, noe apostelhistorien viser. Denne ordning med å fordele embetets oppgaver på visse kategorier av kirketjenere var derfor på apostlenes tid en fri sak, og man tok i dette henseende hensyn til god orden, hva som var passende og kirkens oppbyggelse, bortsett da fra at visse gaver som tungetale, profeti, apostelembetet og gaven å gjøre under var gitt av Gud til visse spesielle personer. Disse kategorier som vi hittil har talt om, stod likevel ikke over eller utenfor Ordets og sakramentets embete, men embetet selv med alle sine oppgaver var inndelt i disse kategorier. 

(Hele dette sitatet av Martin Chemnitz er oversatt fra C.F.W. Walther, Die Stimme unserer Kirche in der Frage von Kirche und Amt, Erlangen 1865, s 357-360.)