Undertegnede lutheranere som har gått ut av den fra sin bekjennelse frafalne statskirken, har i dag etter lesing av Guds ord og bønn om Åndens ledelse, vedtatt å grunnlegge en kirke under navnet

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE

og vi har antatt følgende trosgrunnvoll:

Den lutherske bekjennelseskirke tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og norm som alle lærer og lærere skal prøves og bedømmes etter, er bare Det gamle og Det nye testamentets profetiske og apostoliske skrifter, slik som det står skrevet: "Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti" (Salme 119,105). Og den hellige Paulus skriver: "Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt, så skal han være forbannet" (Gal 1,8).

Den lutherske bekjennelseskirke lærer at den hellige Skrift til forskjell fra alle andre bøker på jorden, er Guds ord, for de hellige Guds menn som har skrevet den, har bare skrevet hva Den Hellige Ånd har inspirert dem til (2 Pet 1,21; 2 Tim 3,16). Derfor er Skriften fullstendig pålitelig og ufeilbar, uten feil eller motsigelser (Joh 10,35; 1 Kor 2,13). Dette gjelder ikke bare det som direkte angår vår frelse, men overhode alt som Skriften lærer. "Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom det tålmod og den trøst som skriftene gir" (Rom 15,4).

Men andre skrifter av eldre eller nyere lærere, hva de enn måtte hete, må ikke likestilles med den hellige Skrift. De må alle sammen underordnes denne og må ikke anses å være noe annet og mer enn vitner som bevitner hvordan og hvor denne profetiske og apostoliske lære er blitt bevart etter apostlenes tid.

Den lutherske bekjennelseskirke bekjenner seg til alle den evangelisk-lutherske kirkens symbolske bøker som er samlet i Konkordieboken av 1580, fordi disse i alt stemmer overens med Guds ord.

Den lutherske bekjennelseskirke skal derfor se til at alle Guds ords lærer blir forkynt rent og klart i alle dens forsamlinger, og derfor må ingenting læres eller tolereres i disse forsamlingene som på noen måte skiller seg fra den hellige Skrifts lære og de lutherske bekjennelsesskriftene. "La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som gav løftet, er trofast" (Hebr 10,23).

Den lutherske bekjennelseskirke vil gjennom en rett forvaltning av Ordet og sakramentene forkynne for alle mennesker den frelse som er skjedd i og ved Jesus Kristus og hans stedfortredende fyllestgjørelse. Ved således ved Guds nåde å holde fast ved Jesu misjonsbefaling (Matt 28,18-20), vil Den lutherske bekjennelseskirke forsøke å føre mennesker til tro på Frelseren og således oppbygge dem i "den tro som én gang for alle er overgitt til de hellige" (Judas 3). Enhver som har funnet at vår undervisning er i overensstemmelse med den hellige Skrift, og som derfor er ett med oss i tro, lære og bekjennelse, innbys til å dele vårt kirkefellesskap og sammen med oss i full enighet vitne om sannheten for at verden skal tro at Jesus er den av Faderen utsendte Frelseren (Joh 17,20-21).

Den lutherske bekjennelseskirke kan følgelig bare stå i fellesskap med slike kirker eller kristne organisasjoner som i alle deler holder seg til Guds ord. Bekjennelseskirken må derfor for Guds ords skyld avvise fellesskap med slike kirker eller organisasjoner som på noe punkt avviker fra Guds ords rene lære. "Vi betviler ingenlunde at det finnes mange fromme og redelige mennesker også i de kirker som ennå ikke er kommet til enighet med oss i alt, mennesker som vandrer i hjertets enfold, men ikke forstår saken rett… Ja, vi håper til og med at når de blir rett undervist, at de da, ledet av Den Hellige Ånd, skal sammen med oss, våre kirker og skoler, vende seg til Guds ords ufeilbare sannhet. Det påligger teologene og kirkens tjenere at de med Guds ord påminner også dem som av enfoldighet og uvitenhet farer vill, om den fare sjelen deres befinner seg i, slik at ikke den ene blinde skal forlede den andre" (Konkordieboken, fortalen).

Den lutherske bekjennelseskirke lærer i overensstemmelse med Skriften at hele kirken eller forsamlingen skal være enig i alt hva Guds ord lærer og ikke la noen splid eller innbyrdes uenige grupper finnes innenfor seg (1 Kor 1,10; Ef 4,3ff). De kristne skal som én mann i én og samme Ånd kjempe for troen på evangeliet (Fil 1,27; Rom 15,5-6).

Dersom vranglærere opptrer i en bekjennelseskirke og på denne måten splitter den bibelske enheten, må den falske lære renses bort ved kirke- og læretukt, såfremt kirken vil forbli bekjennelsestro.

Dersom dette ikke skjer og kirken eller organisasjonen nekter å opprettholde den bibelske enigheten, er den blitt en sekt (dvs. avsondret fra sannheten) eller en falsk kirke, selv om den formelt sett har en rett bekjennelse. Bekjennelsestro kristne må da ifølge Guds ord forlate en slik blandet forsamling hvor rett og falsk lære tillates å eksistere sammen (Rom 16,17; 2 Kor 6,14-18; Matt 7,15; Tit 3,10; Gal 1,8-9; 2 Joh 7-11; Åp 18,4). For "litt surdeig syrer hele deigen" (Gal 5,9).

Trofaste disipler må aldri gå på kompromiss med Guds ord, men skal alltid lyde Gud mer enn mennesker. Derfor må kampen mot vranglæren i alle sine former pågå hvor man enn står. Men det er ikke nok å forsøke å unngå falsk lære innenfor en frafalt kirke uten å unnvike kirken som sådan. Å bli stående i en falsk kirke innebærer kirkefellesskap med vranglærere, og dette er forbudt i Guds ord. Ord og handling må gå hånd i hånd, og når bekjennelsestro kristne ikke bare med ord forkaster den falske lære, men også forlater en kirke eller organisasjon som tolerer falsk lære innenfor seg, utgjør det et kraftig vitnesbyrd om hvor farlig og alvorlig de anser vranglæren å være. I stedet for å bli stående i en frafalt kirke eller sekt og der forsøke å føre en uviss kamp mot vranglæren ved ulike kirkepolitiske aksjoner og motstandsgrupper, bør de bekjennelsestro bruke alle sine krefter til å bære fram Guds rene og klare ord i en enig, bibeltro kirke.

Den lutherske bekjennelseskirke gjør ikke krav på å være en "ren" kirke i den mening at den bare består av sanne troende. For Gud alene kjenner alle menneskers hjerter (1 Kor 8,39). Men nettopp fordi vi vet oss å være syndige og fordervede mennesker, behøver vi et rent og klart Guds ord som forsikrer oss om våre synders forlatelse. Dette rene og klare Guds ord har vi funnet i den hellige Skrift, og fra dette kan vi ikke vike en hårsbredd. For, som Luther sier, "læren er ikke vår, men Guds, og vi er kalt til å være hans tjenere. Derfor kan vi ikke ettergi eller forandre den minste prikk av læren" (Store Galaterbrevskommentaren, kap. 5, v. 9).

(Dokumentet er en oversettelse av den svenske originalen. Dokumentet ble første gang undertegnet i Uppsala den 7. september 1974, stiftelsesdatoen for "Lutherska Bekännelsekyrkan i Sverige", som var kirkens daværende offisielle navn. Kirken skiftet senere navn til "Lutherska Bekännelsekyrkan".)

En mer utfyllende redegjørelse for Den lutherske bekjennelseskirkes tro finner du her.