-

Philipp Melanchthon

Luthers nære venn og medarbeider (1497-1560)

 

Av David Edvardsen

16. februar 1497 ble Philipp -Schwarzert født i den lille byen Bretten sørvest i Tyskland. Han var sønn av Georg, en våpensmed, og Barbara, som brukte mye av sin tid på å hjelpe fattige og nødlidende. Det var et gudfryktig og nøysomt ektepar, men ikke spesielt fattig av den grunn. I huset hersket stillhet, perfekt for sånne som liker å lese, noe Philipp gjorde. Man fant dessuten fort ut at han hadde en usedvanlig god oppfatningsevne og hukommelse. Bestefaren sørget for å sende ham på skolen, hvor han ganske fort lærte seg latin.

Etter at faren døde av forgiftning da Philipp var ti år gammel, fortsatte han sin skolegang i Pforzheim. Der bodde han hos bestemoren sin, Elisabeth. En lærer som het Simler, underviste ham i gresk språk, poesi og filosofi. Etter to år var han allerede langt foran alle sine medelever. Til dette bidro i stor grad bestemorens bror, Johann Reuchlin (1455-1522). Han var veldig opptatt av å lære tyskere gresk språk og litteratur. Han gledet seg stort over Philipps fremskritt på skolen og ga ham greske studiebøker som premie. Det var Reuchlin som endret Philipps tyske familienavn Schwarzert til det greske navnet Melanchthon (som betyr det samme: svart jord). Han ga ham dessuten en bibel, som Melanchthon fra da av tok med seg over alt og leste i hver eneste dag.

Fra 1509 til 1512 studerte Me-lanchthon ved universitetet i Heidelberg. Så gikk turen videre til universitetet i Tübingen, hvor han studerte fra 1512 til 1518. I Tübingen var han innom ganske mye forskjellig: Språk, filosofi, jus, matematikk, medisin, astronomi og skolastisk teologi. Han ga også ut mange bøker i denne tiden, deriblant en verdenshistorie, en lærebok i gresk og nye utgaver av antikke klassikere. 17 år gammel ble han doktor i de frie kunster og professor i historie og talekunst. Samtidig begynte han på skolastisk teologi. Den var han riktignok ikke fornøyd med. Den var så forskjellig fra den kristendommen Melanchthon fant i Skriften, som var den boken han var mest glad i.

Tidlig i 1518 hadde Reuchlin fått i oppdrag av kurfyrsten i Sachsen å finne to nye lærere til det nokså nye universitetet i Wittenberg. Det trengte en lærer i hebraisk og en i gresk. Reuchlin foreslo da Melanchthon. Det syntes kurfyrsten var et bra forslag. Reuchlin klarte også etter hvert å overtale den noe nølende Melanchthon til å ta imot invitasjonen fra Sachsen.

Melanchthon kom til Wittenberg i august 1518. I sin innsettelsestale talte om det han mente var den store oppgaven på den tiden, nemlig å forbedre skolevesenet. Han snakket om velsignelsene dette ville føre til for samfunnet og kirken. Ved et grundig studium i de antikke språkene og den antikke litteraturen ville man bli i stand til å lese Det nye testamentet på grunnspråket og dermed igjen å fremme evangeliets rene gull, som ved menneskelige tradisjoner var blitt så kraftig forvrengt.

Talen ble tatt veldig godt imot av studentene og professorene i Wittenberg, ikke minst av Martin Luther (1483-1546). Det tok ikke lang tid før han ble god venn med den noe yngre Melanchthon. Slik ble Melanchthon stadig mer involvert i reformasjonen. Han ble til stor hjelp for Luther og de andre reformatorene med sine store kunnskaper i Bibelens grunnspråk. Han hjalp Luther med å forbedre  oversettelsen av Det nye testamente til tysk før den ble utgitt i 1522. Deretter og fram til 1534 hjalp han ham også med oversettelsen av Det gamle testamente.

I 1519 ble han etter Luthers ønske tatt opp ved det teologiske fakultetet. Melanchthon begynte så å undervise i Matteusevangeliet, Romerbrevet og noen gammeltestamentlige bøker. Bibelsk eksegese ble stadig mer hans yndlingsfag.

Melanchthon giftet seg 26. november 1520 med Katarina, som var datter av den daværende borgermesteren i Wittenberg, Hieronymus Krapp. De ble velsignet med fire barn.

Tiden mellom april 1521 og mars 1522 ble ekstra hektisk for Melanch-thon. Da satt nemlig Luther, som var blitt bannlyst av paven, i skjul på Wartburg. Som følge av det tok Melanchthon i denne tiden på seg nesten alle Luthers oppgaver og forelesninger i Wittenberg. Det kom i tillegg til alle hans egne oppgaver og forelesninger.

I desember 1521 ga Melanchthon ut det som ble den aller første evangeliske dogmatikken: «Teologiske hovedbegreper» (Loci communes rerum theologicarum). Det var en kort sammenfatning av kjernen i den kristne troen og var i stor grad en frukt av Melanchthons forelesninger over Romerbrevet. Luther var veldig begeistret for denne boken.

Melanchthon forfattet tre av skriftene som hører til de lutherske bekjennelsesskriftene våre. I 1530 skrev han Den augsburgske bekjennelse. Året etter, i 1531, kom Apologien ut, som er et forsvar av Den augsburgske bekjennelse. Og i 1537 utga han skriftet «Om pavens makt og overhøyhet».

19. april 1560 ble Melanchthons dødsdag. Alle universitetsprofessorene kom til ham i huset hans, mens mange studenter stod utenfor for å få med seg hvordan det gikk med den kjære professoren deres. Et øyeblikk ble Melanchthon så svak at han ble borte, men så kom han til bevissthet igjen. Da sa han: «Jeg var i døden, men Gud har nådig rykket meg ut igjen.» En av dem som var der, mente Melanchthon hadde bestått en indre kamp, og sa til ham: «Det finnes ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» «Ja», svarte den syke, «Kristus er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, vår helliggjørelse og forløsning.» Han gjentok ofte: «Herre, forbarm deg over meg.»

De leste Jesu avskjedstale til disip-lene for ham og flere andre skriftsteder som han likte spesielt godt, som for eksempel: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom» (Joh 14,1-2). «Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd» (Joh 10,27-28). Så leste diakon Fröschel en velsignelse over ham og sa: «Herre, i dine hender overgir jeg min ånd. Du har løst meg ut, du trofaste og sanne Gud.» Til det sa Melanchthon «Ja!». Så sovnet han stille inn, 63 år gammel. Han ble begravet ved siden av Luther i slottskirken i Wittenberg.

 

 

 

 

BoB 2-2017