Påskeforberedelser

Så kom den dagen under de usyrede brøds høytid da påskelammet skulle slaktes. Jesus sendte Peter og Johannes av sted og sa: «Gå og gjør i stand for oss, så vi kan holde påskemåltid.» De spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre det i stand?» Han svarte: «Når dere kommer inn i byen, møter dere en mann som bærer en vannkrukke. Følg etter ham til det huset han går inn i, og si til eieren av huset: Mesteren spør: hvor er rommet hvor jeg kan holde påskemåltid med mine disipler? Da skal han vise dere en sal ovenpå, med benker og puter. Der skal dere stelle i stand.» De gikk da av sted og fant det slik som han hadde sagt, og de gjorde i stand til påskemåltidet. (Luk 22, 7-13)

Peter og Johannes gikk til Jerusalem for å forberede påskemåltidet. Kanskje bar de lammet på skuldrene inn i byen. Loven foreskrev uttrykkelig at påskelammet skulle være et lytefritt årsgammelt lam av hankjønn. Ifølge de gammeltestamentlige lovene i 2 Mosebok 12, hadde de valgt det på den tiende Nisan, som dette år falt på søndagen, og de skulle slakte det den fjortende Nisan, som falt på torsdagen. Jesus hadde kommet for å oppfylle alle de gammeltestamentlige lovene. Han var fullkommen og uten synd. Han var Guds lam uten plett eller lyte. Han var hellig og uskyldig.

Vurdert etter våre forhold, var slaktingen av lammet en sølete affære. Allerede klokken ett var templet fullt av folk som hadde tatt med seg sine lam til slakting. Peter og Johannes stod midt i den store folkemengden og ventet ved inngangen til prestenes forgård i templet. Da trompetene lød, gikk gudstjenestedeltakerne inn på tempelområdet med lammene sine. Levittene slaktet lammene raskt, og prestene samlet opp blodet i gull- og sølvkar. De blodfylte karene ble levert videre av en rekke prester til de nådde fram til alteret der prestene tømte blodet ut ved foten av det. Siden sendte de tilbake karene for at de skulle fylles med blod fra neste lam. Lammets talg, nyrer, lever og hale ble brent som et offer til Herren. Prestene og levittene var svært effektive i sitt blodige håndverk.

Da Peter og Johannes forlot templet med lammet sitt, må de ha vært tilsølt av blod. Det var ikke til å unngå å få blodflekker fra påskelammet, og Jerusalem var full av pilegrimer som hadde blodstenkte klær.

På et underfullt vis har lammets blod også bestenket meg. Det er vidunderlig, for jeg vet hvilken kraft Kristi blod har. Apostelen Johannes, som sammen med Peter forberedte dette siste påskemåltidet, skrev: «Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd» (1 Joh 1, 7). Mine synder har blitt strøket bort av Jesu blod. Jeg står framfor Gud, tilgitt, hellig, rettferdig, uten flekker. Jeg er renvasket i Jesu blod. Gjennom troen har jeg tatt imot rensingen som min egen. Det er underfullt og dyrebart.

For Peter og Johannes var det ikke noe uventet ved det å bli tilflekket med blod. I århundrer hadde Guds folk feiret påske. Høytiden ble feiret til minne om Guds gamle folks befrielse fra slaveriet i Egypt. Hvert år minte påsken dem om deres befrielse, deres frelse. Hvert år minte det unge, lytefrie lammets blod dem om at befrielsen hadde sin pris. Den krevde at et lam ble drept og at lammets blod ble utgytt. Alle andre offer som beskrives i Det gamle testamentes lover, understreker samme sak: et menneskes forhold til Gud er avhengig av offer og blod.

Døperen Johannes pekte ut Jesus som Guds lam. Han var Guds utvalgte. Hans offer og hans blod betydde befrielse fra et mye større slaveri. Gjennom Jesus, Guds lam, er jeg befridd fra slaveriet under synden og døden.

Sent på dagen kom Jesus med de andre til Jerusalem for å spise dette siste påskelamsmåltidet.

Lammet var omsluttet av sitt eget skinn, og Peter og Johannes bar det til huset som Jesus hadde utvalgt. Der stekte de lammet over glødende kull uten å bryte noe ben på det. De skyndte seg å gjøre i stand usyret brød, bitre urter og en saus av epler, fiken, nøtter og kanel. De satte fram vin og satte møblene på plass i rommet i overetasjen før de andre kom. Til slutt pusset de lampene og satte fram vann til å vaske seg med. Alt var klart da tempeltrompetens klang forkynte at festen kunne begynne.

BØNN: Hellige og nåderike Herre, i dag merker jeg igjen at jeg har syndet med det jeg har tenkt, sagt og gjort. Jeg har mislykkes med å gjøre godt og gjort ondt isteden. Jeg fortjener å straffes for min synd. Likevel vender jeg meg til deg for å få nåde og tilgivelse. Du har stenket Jesu blod på meg og renset meg fra alle mine synder. Forny min tro på det offer som Guds lam har gjort for meg. Hjelp meg så, Herre, å gi uttrykk for min glede og takknemlighet gjennom på nytt å tjene deg i tanker, ord og gjerninger. Amen.

(Fra «Opp til Jerusalem – Andakter for fastetiden og påsken» av John Braun.
Les videre her: http://www.luthersk-kirke.no/…/Opp-til-Jerusalem-Kap15… )

Nå kjem Riket

“Gled deg storleg, Sions dotter, set i og jubla, Jerusalem! Sjå, kongen din kjem til deg. Rettferdig er han, og siger har han fått; audmjuk rid han på eit esel, på den unge eselfolen.” (Sakarja 9,9)

Palmesøndag: Ein vanleg mann rir på ein utamd fole, og folk ropar og hyllar han som konge og herskar. Det heile verkar rart. Kva meining kan dette ha? Profeten Sakarja har forutsagt at det skulle hende, og alle evangelistane har fortalt at det hende. Ei hending som har fått så stor plass i Bibelen må vere svært viktig og ha noko å seie oss.

For det første er det som hende denne dagen, eit kraftig vitnemål om at Bibelen, den heilage Skrift, er guddommeleg, sann og fullt påliteleg. Dette er ikkje ei kva som helst bok som kan dokumentere og vise at ein profeti, som er uttalt lang tid forut, får si oppfylling.

For det andre skulle denne hendinga vere eit mektig vitnemål om at Jesus frå Nasaret var Messias. Profeten Sakarja hadde med sin profeti gitt jødane eit klart kjenneteikn, slik at dei skulle vere utan unnskyldning om dei forkasta han.

For det tredje var denne hendinga ein proklamasjon om at nå kjem Guds rike. Og det var ein illustrasjon av dette riket sin art og vesen. Jesus ville demonstrere at han ikkje var ein verdsleg konge og fyrste slik mange tenkte seg Messias skulle vere. Han var ein konge, men ikkje ein konge av denne verda. Og hans rike var ikkje eit verdsleg rike som ein kan teikne på eit kart og ramme inn med grenser. Nei, hans rike var eit åndeleg og usynleg rike. Ikkje eit rike med ytre makt og prakt, men eit skjult og fattig rike å sjå til. Og det skulle ikkje styrast med vald og våpenmakt, men med Ord og sakrament.

Nå er mørket sin time, nå skal denne verda sin fyrste kastast ut, seier Jesus i Joh 12,32. Nå kjem Riket, nå blir det oppretta. Eit åndeleg og usynleg rike blir oppretta for fattige syndarar og skal styrast med nådemidla.

Langfredag blei det avgjerande slaget om dette riket utkjempa. Første påskedag blei sigeren proklamert. Pinsedag blei riket opna for alle folkeslag. Gå ut i verda, sa Jesus ved si himmelsferd, og forkynn evangeliet om riket. Pinsedag var folk frå alle kantar av verda samla i Jerusalem, og dei som høyrde det apostlane vitna, blei fødde inn i dette forunderlege nåderiket som er Guds rike.

I lyset frå Guds ord i lova får vi lære oss sjølve å kjenne. Vi får sjå at vi er syndige tvers gjennom og fortener Guds evige fordømming og den evige fortapinga. Men høyr:

Har du mange synder, Jesus deg forkynner:

Gjelden er betalt!
Her er ingen vrede, nåden den er rede,
som utsletter alt.
Jesu død og at han brøt
gjennom dødens vold og vrede,
det for deg jo skjedde.

(Brorson)

Du, på grunn av din bror, Jesus, som levde, døde og stod opp for deg, får stå i nåde hos Gud slik du er. All den synd du kjenner og slit med, ja, alt det du er i deg sjølv, tek ikkje Gud omsyn til. Der gjeld berre stedfortredaren din, Jesus, som har gjort fyldest for alle syndene dine. Frå Guds hjarta lyder det: Son, dotter, ver frimodig, syndene dine er tilgjevne, ikkje berre dei du har gjort til denne dag, nei, heile framtida di med alle syndene dine er skjult i Guds nådehav.

Dette er eit rike for deg og meg, det er eit Guds nåderike.

(Frå ei preike av Ole Brandal, 1979 – «Guds rike kjem».)