Bygningsmannen
Et hus må jo alltid være bygd av noen, men Gud er den som har bygd alt. (Hebreerbrevet 3,4)
I Kirkjubøur på Færøyene står en av verdens eldste bebodde bygninger. Det er et koselig trehus. Familien som for tiden bor i huset har hatt det en god stund – sytten generasjoner for å være nøyaktig. Huset er omtrent tusen år gammelt.
Det fins ingen tilgjengelig informasjon om hvem som tegnet huset, samlet tømmeret, eller bygde det. Men husets eksistens taler sitt tydelige språk om at noen må ha gjort det.
I Bibelen får Gud oss til å reflektere over hans eksistens, på forskjellige måter. I verset vårt fra Hebreerbrevet inviterer han oss til å stå foran et hus – hvilket som helst hus – og se godt på det. Når vi står foran denne bygningen ser vi vel ikke arkitekten, entreprenøren, snekkerne, rørleggerne og elektrikerne som en gang var der. Likevel, selve eksistensen av huset vitner om arbeidet deres.
Med dette inviterer Gud oss til å ta inn noe som er litt større. Han inviterer oss til å betrakte skaperverket omkring oss og se godt på det. Se på himmelen. Se på stjernene. Se på den nøyaktige banen planeten vår beveger seg i rundt solen. Se på den fantastiske orkestreringen av økosystemet vårt. Se på hvor overveldende sofistikert hver eneste lille celle i menneskekroppen er laget. Gud inviterer oss til å se på alt dette, for alt peker på ham. Han er bygningsmannen.
Men han er langt mer enn bare bygningsmannen. Da menneskene, kronen på hans skaperverk, valgte å avbryte fellesskapet med Gud, gjorde Gud det han måtte gjøre for å føre oss hjem igjen. Bygningsmannen ble en av oss. Han gikk iblant oss i Jesu Kristi person. Som vår stedfortreder levde Jesus det livet vi ikke maktet å leve. Han led og døde for alle våre feil, for å rette opp alt. Det er kjærligheten bygningsmannen har til deg.
Bønn: Herre, takk for at du skapte meg. Og takk for at du frelste meg. Jeg er dobbelt din. Amen.
(Fra WELS Daily Devotions)