To pakter – to måltider
Den gamle og den nye pakten møtes i Kristus. I ham blir den gamle avløst av den nye. Den gamle pakten gjaldt bare for en viss tid, nemlig inntil Kristus kom. Etter at han nå har kommet og har fullført sitt verk, er den gamle pakten til ende. Den er forbi. Den er blitt avløst av en ny pakt som skal vare for all evighet.
I dagens tekst ser vi hvordan den gamle paktens påskemåltid blir erstattet av den nye paktens måltid. Som allerede nevnt, skulle det slaktede påskelammet spises samme kveld som det ble slaktet. Til dette påskemåltidet hørte også usyret brød og bitre urter. Det usyrede brødet skulle minne israelittene om at de ikke fikk tid til å syre brødet da de drog ut av Egypt, mens de bitre urtene skulle minne dem om trengslene de måtte gjennomgå i fangenskapet. I tillegg hadde de under påskemåltidet en stor kalk fylt med druevin som gikk på rundgang blant alle dem som satt til bords.
Dette påskemåltidet var det Jesus feiret denne siste kvelden sammen med apostlene. Og så ser vi at straks etter at han har avsluttet den gamle paktens påskemåltid, innstifter han sitt nye og herlige måltid, den nye paktens måltid, sin hellige nattverd. Han tar brødet som ligger på bordet, påskemåltidets usyrede brød, og velsigner det ved at han ber takkebønnen over det. Deretter bryter han det og gir hver enkelt i det han sier: «Ta dette og ét det! Dette er mitt legeme.» Han sier ikke: «Dette symboliserer mitt legeme», eller: «Dette er et bilde på mitt legeme,» man han sier: «Dette er mitt legeme.» Når disiplene altså tar imot og spiser dette brød, tar de samtidig imot og spiser Jesu eget sanne legeme, det legemet som han gav for dem til et sonoffer for alle deres synder.
Deretter tar han kalken med druevin og gir til dem og sier: «Drikk alle av den! For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse.» Han sier ikke at vinen i kalken er et bilde på hans blod, eller at den symboliserer hans blod, men at den er hans blod. Når disiplene dermed gjør som han sier og drikker av kalken som han rekker dem, drikker de samtidig hans sanne blod, det blod som han utøste for dem og for oss til syndenes forlatelse.
Dette nye paktens måltid har de troende fortsatt å holde like til denne dagen. For Jesus sa da han innstiftet sin nattverd: «Gjør dette til minne om meg!» (Luk 22,19). Ved å gjøre som han sa, minnes vi alt det han har gjort for å skaffe til veie en full og hel tilgivelse for alle våre synder. Men ikke bare det! I kraft av denne første innstiftelse av nattverden er Jesu legeme og Jesu blod virkelig til stede og tas imot av alle nattverdgjestene «i, med og under» brødet og vinen hver gang vi kristne feirer nattverd.
Dette er et mysterium, et under som ingen av oss kan fatte med vår fornuft. Det er som Thomas Kingo sier det i sin fine nattverdsalme: «Hvordan det skjer, er skjult for meg, her har han ikke vist oss vei; min sans så høyt vil aldri nå, jeg har hans ord å lite på» (NoS 636,8). I stedet for å begynne å spekulere i mysterier, takker vi Gud for nattverdens store gaver, vår Frelsers Jesu Kristi eget legeme og blod, det legemet som ble hengt på korset, og det blodet som rant på korset for våre synders skyld. Og i takknemlighet og tro tar vi imot brødet og vinen i nattverden i visshet om at Kristi sanne legeme og blod ble gitt og utøst for oss.
Så ser vi altså at i den time da Jesus satte seg ned for å spise den gamle paktens påskemåltid, var den gamle pakt til ende. Den hadde ingen mening lenger. Hebreerbrevet sier: «Han opphever altså det som først er nevnt, for å la det andre gjelde. I kraft av denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.» Ja, den gamle pakten med alle dens offer for synder hvert eneste år, er opphevet. Jesus har båret fram ett eneste offer for verdens synd, sitt eget legeme og blod. Dermed er vi fri. Dermed er vi befridd fra slaveriet under synden og døden. Og dermed har vi en nådig og forsonet Gud, en Gud som sier til oss: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.» Amen.
Fra en preken av Egil Edvardsen.
Selvbedrag vs. befrielse
Preken på 11. søndag etter treenighetsdag, av pastor Tor Jakob Welde
