En av Martin Luthers motstandere, en spansk katolikk, sa en gang: «Luther har drept flere sjeler ved sine salmer enn ved sine skrifter og taler.» Dette er et vitnesbyrd om hvilket kraftig våpen salmene hans har vært. Luthers solide, poetiske vers kombinert med enkle, sangbare melodier fikk stor betydning når det evangeliske budskapet skulle føres ut til de mange. Tidligere hadde de gudstjenestebesøkende vært passive lyttere til prestenes messing på latin. Men Luther innførte forsamlingssang på morsmålet, og med de nye salmene ble reformasjonen sunget inn i hjertene. Folk sang dem ikke bare i kirken, men i hjemmene, på torget og på åkeren. Reformatoren selv diktet 37 salmer, og han oppmuntret også venner og kjente til å sette i gang og dikte.

 «Vår Gud, han er så fast en borg» må være verdens mest utbredte salme, den er oversatt til mer enn 180 språk. Luther skrev teksten og melodien en gang mellom 1527 og 1529. Dette var en periode da livet hans var preget av sykdom, sorg og fortvilelse. Blant annet led han under fryktelige nyresteinssmerter. I hjembyen Wittenberg herjet pesten, og like utenfor det tyske rikets grenser stod en enorm tyrkisk hær og truet.

Luther fant stor trøst i Bibelens Salme 46, der det står: Gud er vår tilflukt og vår styrke, i alle trengsler var det han som hjalp oss. Jakobs Gud er vår faste borg.

Og med utgangspunkt i dette diktet han:

Vår Gud han er så fast en borg,
han er vårt skjold og verge.
Han frir oss ut av nød og sorg
og vet oss vel å berge.
Vår gamle fiende hård
til strid imot oss står.
Stor makt og arge list
han bruker mot oss visst.
På jord er ei hans like.

For Luther kunne verden ofte oppleves som et frådende hav som ville rive vekk alt han hadde bygget på. Reformasjonens gjennombrudd hadde medført store påkjenninger for ham selv. Han var blitt lyst i bann og fredløs, han erfarte motstand og farer på alle kanter, og kampen røynet hardt på. Mange ganger kunne det se ut som om djevelen skulle klare å velte over ende alt som var begynt så godt. Han opplevde sterkt at «vår egen makt er intet verd». Men midt i stormen har vi et fast holdepunkt, en solid klippeborg:

Vår egen makt er intet verd,
snart fikk vi banesåret.
Men én går frem i denne ferd,
som Herren selv har kåret.
Vil du hans navn få visst?
Han heter Jesus Krist,
den høvding for Guds hær,
i ham kun frelse er.
Han marken skal beholde!

Om verden full av djevler var
som ville oss oppsluke,
vi frykter ei, vi med oss har
den som Guds sverd kan bruke.
Er verdens fyrste vred
og vil oss støte ned,
han ingen ting formår,
fordi alt dømt han går.
Et Guds ord kan ham binde.

Guds ord det skal de nok la stå,
og ingen takk de høster.
Gud selv vil mektig med oss gå,
hans gode Ånd oss trøster.
Og om vårt liv de tar,
og røver alt vi har,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.

(NoS 295)

«Musikken er en herlig gave fra Gud. Den har ofte vekket meg og satt fart i meg og gitt meg lyst til å preke. Musikk driver djevelen bort og gjør menneskene glade»
(M. Luther)

Tor Jakob Welde