Preken på Døperen Johannes’ dag, av pastor Egil Edvardsen

Luk 1,5-25

I de dager da Herodes var konge i Judea, var det en prest i Abias vaktskift som het Sakarja. Hans kone var også av Arons ætt og het Elisabet. Begge var rettferdige for Gud og levde uklanderlig etter alle Herrens bud og forskrifter. Men de var barnløse, for Elisabet kunne ikke få barn, og begge var nå langt oppe i årene.
En dag gjorde Sakarja tjeneste som prest for Gud, for turen var kommet til hans vaktskift. De kastet lodd, som skikken var blant prestene, og det falt på ham å gå inn i Herrens tempel for å ofre røkelse. Mens ofringen fant sted, sto hele folkemengden utenfor og ba. Da viste en Herrens engel seg for ham på høyre side av røkelsesalteret. Sakarja ble slått av redsel da han så dette. Men engelen sa til ham:

«Frykt ikke, Sakarja!
Din bønn er blitt hørt.
Din kone Elisabet skal føde deg en sønn,
og du skal gi ham navnet Johannes.

Han skal bli til glede og fryd for deg,
og mange skal glede seg over at han er født,

for han skal være stor i Herrens øyne.
Han skal ikke drikke vin og sterk drikk,
og helt fra mors liv skal han være fylt av Den hellige ånd.

Han skal få mange i Israel til å vende om til Herren, deres Gud.

Han skal gå i forveien for Herren
med samme ånd og kraft som Elia,
for å vende fedrenes hjerter til barna
og gi ulydige det sinn som rettferdige har,
for å gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk.»

Sakarja sa til engelen: «Hvordan kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo gammel, og min kone er også langt oppe i årene.» Da svarte engelen: «Jeg er Gabriel, som står for Guds ansikt. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbudskapet. Nå skal du bli stum og ikke kunne tale før den dagen dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord. Men det jeg har sagt, skal gå i oppfyllelse når tiden er inne.»
Imens ventet folket på Sakarja. De undret seg over at han ble så lenge inne i tempelet. Da han kom ut, kunne han ikke tale med dem, og de forsto at han hadde hatt et syn der inne. Han kunne bare gi tegn til dem; han var og ble stum.
Da tjenestetiden var slutt, vendte han hjem. En tid etter ble hans kone Elisabet med barn, og hun holdt seg borte fra folk i fem måneder. «Dette har Herren gjort for meg», sa hun. «Nå har han sett til meg og tatt bort min vanære blant folk.»

Foto: © Matthew Ragen