Et voksent menneske består av cirka ett hundre tusen milliarder celler. Hver eneste celle er som en velorganisert liten industribedrift. Den informasjonen som finnes i DNA-molekylet hos en enkelt celle tilsvarer teksten i en 20 meter lang bokhylle – helt fylt med bibler. Hvis vi kunne skjøte sammen alle DNA-molekylene i en eneste kubikkcentimeter kroppsvev, ville vi få en tråd som rakk hele veien til månen og tilbake igjen – to ganger. En kan bli svimmel ved tanken.

Den mest beundringsverdige av kroppens celler er den aller første – den befruktede eggcellen som på kort tid utvikler seg til et lite barn. Det er nesten umulig å forstå hvor kompleks denne første cellen er. Fra første stund er den utstyrt med all den informasjon som trengs for å kunne bygge opp en helt ny kropp. Den befruktede eggcellen inneholder instruksjoner for hvordan nye celler skal produseres, men har også evne til å spesialdesigne hver ny celle og gi den en unik arbeidsbeskrivelse for å kunne utføre sin spesielle oppgave på sin bestemte plass i kroppen. Alle nye celler kommer også til å få evnen til å la seg kopiere, og til å utslette seg selv når de har blitt utslitt. Det er en prosess som siden skjer fortløpende gjennom hele livet.

Cellen og livets opprinnelse
På Darwins tid kunne livet tross alt se forholdsvis enkelt ut. Men den moderne forskningen har vist hvor ekstremt komplekse forutsetninger som må oppfylles for at liv skal kunne oppstå. En levende celle er en nærmest ubegripelig komplisert maskin med mange ulike enheter som alle utfører ulike arbeidsoppgaver i cellen. Noen arbeider med å skaffe næring, en annen omdanner næringen til en riktig type energi, en tredje organiserer cellens ulike proteiner, en fjerde tar hånd om prosessens restprodukter, mens ytterligere en transporterer restproduktene ut av cellen. Og så videre. En vanlig administrerende direktør har en lett jobb i sammenligning med den logiske planleggingen som skal til for å få en enkelt celle til å fungere.

Hver del av cellen er oppbygd av et antall ulike proteiner. Hvert protein består i sin tur av lange molekyler som kalles aminosyrer. Et normalt protein består av mer enn 100 aminosyrer av 20 ulike slag. Problemet er at aminosyrene må henge sammen i riktig rekkefølge for at alt skal virke. Sannsynligheten for at en slik kjede skulle settes sammen spontant er kun 1 av 10 opphøyd i 130. Et svimlende tall. Et ett-tall med 130 nuller etter! Dette tallet er mye mye større enn det totale antall atomer som er beregnet finnes i hele universet. At hendelser av denne typen skulle oppstå spontant er ikke bare urimelig, men i praksis utenkelig. Dette må ha en nærmere forklaring.

Og dette er likevel bare begynnelsen. Et eneste protein skaper ikke noe liv. Dette proteinet må dessuten kompletteres med mange andre proteiner og andre deler for å kunne bli råmateriale til den aller enkleste celle. Og da har vi ikke enda gått inn på selve informasjonsmaterialet i cellens DNA-­molekyl, som jo er det viktigste av alt!

Fra Per Ewerts bok
Hvem tenner stjernene? (Authentic Media Nordic, Vellinge 2008)