Bibelkritikken snakker vanligvis om «skapelsesberetningene», i flertallsform. Da mener man at den andre beretningen begynner med 1 Mos 2,4: «Dette er historien om himmelen og jorden…» Imidlertid har bibelforskere vist at avsnittet som begynner med 2,4 er en av ti såkalte fortsettelseshistorier, hvor overskriften til hvert avsnitt viser tilbake på det som omtales i det foregående avsnitt. 1 Mos 1,1- 2,3 får da som overskrift «Himmelen og jorden» og etterfølges av beretningen om mennesket («Adam», se 5,1!). Hele Første Mosebok er en enhetlig komposisjon bestående av en innledning og ti fortsettelseshistorier, der de fem første beskriver urhistorien (kap.1-11) og de fem siste beskriver patriarkhistorien.

Beretningen om skapelsen av mennesket, som begynner med 2,4 og også omfatter fortellingene om syndefallet, Kain og Abel, samt Sets fødsel, skal altså ses som en komplettering av beretningen om hele jordens skapelse. Nå står mennesket i sentrum og er på en spesiell måte formål for Guds omsorg. Derfor fins det ingen grunn til å konstruere motsetninger mellom kapittel 1 og 2.

Særlig interessant er beretningen om skapelsen av kvinnen. Den får en teologisk tyngde med Jesu henvisning når han underviser om ekteskapet (Matt 19,4f) og med fremstillingen Paulus gir om kirken som Kristi brud (Ef 5,31f).

Ekteskapet er altså innstiftet allerede ved skapelsen. Det tilhører alle mennesker over hele jorden. Dette inderlige fellesskapet, som kan føres tilbake til at kvinnen er blitt kjøtt av mannens kjøtt, og som derfor kjennetegnes ved en naturlig dragning mellom de to kjønn, har Guds velsignelse. Det står over de ting mennesket selv styrer over.

Både her og i forbindelse med velsignelsen i kapittel 1 ser vi hvordan seksualdriften hører med til Guds gode skaperverk. Dens hensikt er å garantere menneskeslektens fortsatte eksistens, men også å gjøre den ekteskapelige foreningen til en gjensidig hjelp og glede. Nakenheten er her helt naturlig, ettersom syndefallet ennå ikke har ødelagt de opprinnelige relasjonene (1 Mos 2,25).

Englene

Også den usynlige verden hører med til Guds skaperverk, selv om vi ikke vet så mye om den. I Kolosserbrevet omtales «troner og herskere, makter og åndskrefter» (Kol 1,16).

Slike ting blir i vår tid ofte latterliggjort. Mennesker har en uvilje mot å tro det man ikke kan se. Samtidig er det i vår tid en økende interesse for det okkulte.

At engler finnes, burde være helt klart for den som leser sin bibel. Det fortelles ikke så mye om hvordan de er og hva de gjør. Vi får vite at de er mange. Juleevangeliet hos Lukas taler om en stor hærskare (Luk 2,13). Alle må de ha blitt skapt en gang før den sjuende dagen, da Gud hvilte og alt var fullført.

Englene nevnes iblant ved navn. Vi kjenner Mikael og Gabriel. I Det gamle testamente er kjeruber og serafer nevnt som spesielle grupper av tjenere framfor Guds trone. De kan iblant anta menneskelig skikkelse (1 Mos 3,24, Jes 6,2).

Til englenes oppgaver hører å beskytte menneskene og lovsynge framfor Guds trone (Apg 12,7ff). Hvis vi kunne se inn i den himmelske verden, ville vi se mengder av engler omkring oss (2 Kong 6,16f).

En del av englene har syndet og blitt kastet ut av himmelen (2 Pet 2,4, Jud 6). Vi vet ikke nøyaktig hvordan det gikk til. Deres leder er djevelen, som kalles Satan. De onde åndene er sterke og forsøker å forderve Guds verk (Åp 12,9ff, Luk 10,17ff). De er driv-kraften bak verdens ondskap. De søker å forderve kirken ved villfarelser, ved å sette hindringer i veien for kirkens tjenere, vende menneskenes sinn bort fra Guds ord og bønnen, og ved forfølgelser. Selv om de er svært sterke og mange, skal de ikke ta makten helt (Matt 16,18). Men vi skal ta dem på alvor og ruste oss til kamp mot dem (Ef 6,-11ff).

Skapelse og utvikling

Hebr 11,3: I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.

Hvordan stemmer så denne skapelsesprosessen som Bibelen vitner om med vitenskapelige fakta? Har ikke vitenskapen en gang for alle slått fast at menneskene har utviklet seg fra mer primitive vesener og at våre nærmeste nålevende slektninger er apene?

Situasjonen er på ingen måte så enkel. Det som iblant kalles for vitenskapelige fakta er ofte rene gjetninger uten virkelige bevis. Evolusjonslæren har slått så kraftig gjennom i løpet av det siste århundret at man ofte påstår ting uten i det hele tatt å nevne hvilke forutsetninger som ligger bak.

Ikke minst i skolenes lærebøker behandles spørsmålet ofte ytterst ensidig. Mange kjenner ikke til at det fins et stort antall høyt kvalifiserte vitenskapsmenn rundt om i verden som arbeider ut fra et helt annet utgangspunkt enn evolusjonistene. De har funnet at naturen vitner om en skapelse, ikke om evolusjon. Det fins også mange fakta som stemmer overens med en global syndeflod.

Naturvitenskapens aksiomer

Som vi så i avsnittet om bibelforskningens forutsetninger, går man i naturvitenskapene ut fra visse grunnforutsetninger, aksiomer. For å kunne bedrive en rasjonell forskning, behøves i det minste følgende aksiomer:

1) Vitenskapen kan ikke forutsette noen virkende Gud, som griper inn på en ukontrollerbar måte i det som skjer. Vi kan for eksempel ikke nøye oss med å forklare en solformørkelse med at det handler om et Guds under; vi vil ha forklaringer som bygger på naturlover.

2) Naturlovene virker å være uforanderlige til alle tider. Dersom man ikke kan anta at naturprosessene før i tiden kan forklares ved hjelp av de krefter som vi kan studere i dag, blir vitenskapen svært begrenset. Derfor er prinsippet om at nuet er nøkkelen til fortiden umistelig.

Disse aksiomene er svært anvendelige når det gjelder å forske på de tingene vi kan observere omkring oss i vår verden i dag. Men går det an å anvende dem på skapelsen?

I så fall må vi utelukke muligheten for at Gud har skapt ved en unik inngripen. Hvis han eksisterer, må han jo ha handlet som om han ikke skulle ha eksistert! Og alle prosessene han gjorde bruk av i sin skapergjerning må kunne gjentas i dag. Men hvor kan vi i dag gjenta skapelsen?

Vitenskapsmennenes forklaring på verdensaltets tilblivelse bygger i dag overveiende på Big Bang-teorien. Man regner med at det for atskillige milliarder år siden hendte noe enestående: Hele universets materie var samlet i et kompakt uratom, som av en eller annen grunn eksploderte. Man mener nå å kunne rekonstruere denne eksplosjonen til brøkdeler av et sekund etter smellet.

Men hvordan oppsto dette uratomet? Og hva utløste smellet?

Det vet ingen. Man går bare ut fra at det må ha hendt. En eller annen form for forklaring på alle tings begynnelse må man jo ha.

Til disse lærde forskerne sier Bibelen: Dåren sier i sitt hjerte: Det finnes ingen Gud. (Sal 14,1)

Fra Håpets bekjennelse
av Ola Österbacka.