Martin Luther om gode gjerninger

Fra en preken over Titus 2,13

«… mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet.»

Under pavedømmet lærte vi ikke hva en god gjerning egentlig er for noe. Før evangeliet kom, ble vi fortalt at gode gjerninger var slike som vi selv fant på og valgte, for eksempel å dra på pilegrimsreise til Santiago eller et annet sted, gi penger til munkene i klostrene slik at de kunne lese mange messer, eller tenne lys, faste på bare brød og vann, be rosenkransen et visst antall ganger, osv. Men nå som evangeliet er kommet, forkynner vi slik: Gode gjerninger er ikke slike som vi velger på egenhånd, men de som Gud har befalt, de som vårt kall krever av oss.

En tjener gjør gode gjerninger når han frykter Gud, tror på Kristus, og adlyder herren sin. Først er han rettferdiggjort ved troen på Kristus, dernest går han i troen sin og fører et liv til ære og glede for Gud, oppfører seg fint, tjener sin neste, rengjør stallen, mater hestene, etc. Ved å utføre slike oppgaver gjør han bedre gjerninger enn noen karteusermunk.1 For siden han er døpt, tror på Kristus, og er trygg i håpet om det evige liv, bare fortsetter han og adlyder sin herre og vet at det han gjør i sitt kall er til glede for Gud.

Derfor er alt han gjør i sitt yrke en god og verdifull gjerning. Det ser ikke ut som noen stor og fin gjerning når han rir ut til åkeren, kjører til mølla osv. Men siden han har Guds befaling om å gjøre dette, er slike gjerninger, hvor små de enn kan synes, ikke noe annet enn gode gjerninger og en tjeneste for Herren.

På samme måte gjør også en hushjelp gode gjerninger når hun i tro utfører sitt kall, adlyder sin husfrue, feier golvet, vasker og koker på kjøkkenet, osv. Selv om disse gjerningene ikke er så glamorøse som karteuserens, han som skjuler seg bak en maske og får folk til å måpe av beundring, så er tjenestepikens gjerninger mye bedre og dyrebarere for Gud enn det karteuseren gjør, som kler seg i skjorter av hår, overholder bønnetidene sine, står opp midt på natten og messer i fem timer, lar være å spise kjøtt, osv. Munken gjør dette uten noen som helst befaling og ønske fra Gud. Hvordan kan det da være til glede for Gud?

På samme måte når en bymann eller en bonde hjelper sin nabo, advarer ham mot en fare som truer hans kropp, eller hans kone, barn, tjener, storfe og eiendeler osv. Slike gjerninger er ikke så flotte å se på, men de er likevel gode og dyrebare gjerninger. Når styresmaktene straffer de onde og beskytter de gode, og når borgere viser lydighet mot regjeringen og gjør dette i troen og i håpet om det evige liv, så utfører de gode gjerninger, selv om de ikke ser så skinnende og glitrende ut for fornuften.

Spør du fornuften, er gjerningene til en tjener, en hushjelp, en herre, en husfrue, en borgermester og en dommer, små og lave gjerninger sammenlignet med det karteuseren gjør i klosteret, overholder bønnetidene, faster, ber og unngår å spise kjøtt. Men spør du Guds Ord, er alle karteusernes og alle munkers gjerninger smeltet sammen til en stor masse ikke like gode som arbeidet til en eneste fattig tjenestepike som ved dåpen er blitt ført inn i Guds rike, som tror på Kristus og i troen venter på det salige håpet.

Disse to artiklene ville Paulus holde levende blant kristne: kunnskapen om Jesus Kristus, vår Frelser, som har kalt oss ved dåpen og evangeliet til å være arvinger til det evige liv og vente på det salige håpet og vår herre Jesu Kristi gjenkomst i herlighet, – og kunnskapen om at alt vi gjør i vårt kristne kall på hver vår plass, i troen, er alt sammen en god og verdifull gjerning; av den grunn skal vi være ivrige etter å gjøre gode gjerninger.

Nå, siden vi har hørt hvilket salig håp vi skal lengte etter, skal vi også lære oss at de gjerningene vi gjør ved troen i hvert vårt kall etter Guds befaling og ønske, er gode gjerninger. Selv om slike gjerninger ikke glitrer slik fornuften ser det, er de uansett dyrebare for Gud, selv om karteuseren og munken ikke klarer å se og forstå disse tingene. For eksempel er jeg en predikant, det er mitt embete; Hvis jeg nå tror på Kristus og venter på det salige håpet og så går og beskjeftiger meg med forkynnelsen og utfører det jeg er kalt til, uansett om dette har lav anseelse blant mennesker, så vil jeg ikke bytte embetet mitt mot alle gjerningene munkene og nonnene gjør i klosteret.

På samme måte er også den hustruen en levende helgen som tror på Kristus, venter på det salige håpet og vår Herre Jesu gjenkomst, og som i denne troen går og utfører det som hører til en hustrus kall.

Akkurat som fornuften ikke skjønner noe som helst av det salige håpet om evig liv, forstår den heller ikke hva virkelig gode gjerninger består i. Den tenker slik: «Denne tjenestepiken melker kua, denne bonden pløyer åkeren, de utfører helt vanlige, lave gjerninger, som også hedningene utfører; hvordan kan de da være gode gjerninger? Men legg merke til denne mannen som blir munk og denne kvinnen som blir nonne, og som ser så sure og alvorlige ut, kler seg i en kappe av ubehagelig, grovt tøy: Dette er helt usedvanlige gjerninger, de utføres ikke av hopen av vanlige folk, så derfor må de være gode.» Slik tenker fornuften. Slik leder fornuften oss bort fra den sanne kunnskapen både om det salige håpet og de gode gjerningene.

(St. Louis Edition, IX:952ff.)

1 Karteuserne er den aller strengeste ordenen innenfor den romersk-katolske kirke. Man møtes til felles samlinger i klosteret for tidebønner og andre liturgiske feiringer, men tilbringer resten av tiden i ensomhet med botsøvelser, arbeid, studier og bønn.