Johann Bugenhagen, Malt av Lucas Cranach den eldre, 1537

Av David Edvardsen

Johann Bugenhagen ble født i Wollin i Pommern. Som liten likte han godt å lære fremmede språk og musikk. Han lærte også tidlig å elske Bibelen, noe som var sjeldent også på den tiden. Noen steder var det forbudt å lese i Bibelen. Andre steder lå den stort sett ubrukt og samlet støv. Det var hedensk visdom, pavens stinkende dekreter og munkenes smakløse, falske legender som ble lært.

17 år gammel kom Bugenhagen til universitetet i Greifswald. Tre år senere ble han rektor på den latinske skolen i Treptow. Han begynte her å utlegge flere bøker i Bibelen for sine elever. Etterhvert kom stadig flere for å høre disse foredragene, og man ba ham om å preke i kirken. For at det skulle kunne skje, ble han viet til prest og dermed tatt opp i den såkalte geistlige (åndelige) standen. Han ble også bibellærer for noen uvitende munker i et kloster.

Likevel var Bibelen for Bugenhagen enda en lukket bok. Han var riktignok en av de få blant papistene som noenlunde hadde innsett hvilken fordervet tilstand kirken befant seg i. Men hvor lite evangelisk innsikt han på den tiden enda hadde, viser han blant annet i det han sier i en tale: «Du sier at jeg ikke kan være hellig. Det har du rett i. Ikke du heller skal innbille deg at du er hellig, men du skal streve for å bli hellig, og dette strevet vil Kristus i sin nåde tilregne deg som hellighet.» Her er det en papist som taler. Bugenhagen forble åndelig blind enda noen år. Da han i 1520 fikk Luthers skrift om det babylonske fangenskap i hendene, erklærte han Luther for kjetteren over alle kjettere. Men Gud førte etterhvert også Bugenhagen ut av det babylonske fangenskapet, pavedømmet. Da han leste gjennom Luthers nevnte skrift hjemme, ble han overbevist om at han selv hadde tatt feil, at hele verden var blind og at Luther alene så sannheten.

I 1521 kom Bugenhagen til Wittenberg, hvor han fort ble kjent med Luther og Melanchthon, som han deretter samarbeidet nært med om å reformere kirken. Bugenhagen kom til Wittenberg egentlig for å bli elev, men ble fort en lærer selv og i 1523 pastor i hovedkirken i Wittenberg. Slik ble han blant annet Luthers pastor og sjelesørger. Bugenhagen ble kjent for å være en pastoralt klok og god sjelesørger. Han ble kalt hyrden blant reformatorene.

Bugenhagen reiste mye til Nord-Tyskland for å hjelpe til med reformasjonen der. Han laget kirkeordninger, preket og underviste. En stor glede var det for Bugenhagen da hans eget hjemland Pommern tok imot evangeliet i 1534. Det hadde riktignok tidligere også vært noen lutherske kristne der, men staten hadde ikke tolerert dem. Under sterk påvirkning av en katolsk biskop ble de forfulgt og fengslet. Men da Gud oppvakte to hertuger som ville innføre reformasjonen i Pommern, ble Bugenhagen invitert. Han forfattet en kirkeordning og reiste rundt i hele landet på visitasjon. Storfornøyd over evangeliets inntog i Pommern reiste han etter nesten et helt år tilbake til Wittenberg.

Dermed var han langt ifra ferdig med sine reiser i reformasjonens tjeneste. Spesielt interessant for oss nordboere er at Bugenhagen bidro sterkt til å reformere Danmark (som inkluderte Norge og Island). Kong Christian III ville innføre reformasjonen i landet og inviterte derfor Bugenhagen, som kom til Danmark i 1537. Samme år innviet han flere nye evangeliske superintendenter, som dog snart igjen ble kalt biskoper. Blant annet innviet Bugenhagen den første evangelisk-lutherske biskopen i Norge, Gjeble Pederssøn. Forøvrig forfattet Bugenhagen en egnet kirkeordning for den danske kirken og reformerte det forfalne universitetet i København, hvor han en tid selv foreleste. Han kunne med glede slå fast at evangeliet slo røtter også i Danmark.

Bugenhagen ble veldig trist da Luther døde i 1546. Da han skulle holde preken ved Luthers begravelse 22. februar, begynte han i tårer og på grunn av tårer klarte han ikke fullføre. «Kjære venner», begynte han med å si, «jeg skal nå og vil gjerne holde en preken ved vår kjære far Dr. Martins begravelse, men hva og hvordan skal jeg tale, når jeg på grunn av tårer ikke klarer få fram et ord? Og hvem skal trøste dere, når jeg, deres pastor og predikant, ikke kan snakke?» Før Bugenhagen måtte gi seg, fikk han i hvert fall takket barmhjertighetens far for at han hadde befridd den dyrebare mannen og profeten fra denne jammerdalen og tatt ham til seg i herlighet.

Etter Luthers død var det ofte ikke lett å være Bugenhagen. Kriger brøt ut både innenfor og utenfor den lutherske kirken. Den lutherske kurfyrsten Johann Friedrich ble tatt til fange og Wittenberg ble omringet av keiserens fiendtlige hær. Paven kom med drapstrusler mot Bugenhagen. I denne nøden tok han sin tilflukt til Gud i bønn og formante sin forsamling til å gjøre det samme. 23. mai 1547 ble byen erobret, men den allmektige kongenes konge sørget for at keiseren skånte Bugenhagen. Men nå måtte han leve med en ny landsfyrste, hertug Moritz, som i motsetning til Johann Friedrich ikke var lutheraner. Bugenhagen var likevel av den oppfatning at han burde underordne seg den nye fyrsten og formante sin forsamling til å gjøre det samme. Det utløste mange onde rykter mot Bugenhagen. Mange oppfattet det som respektløst og utakknemlig overfor den fengslede, rettmessige fyrsten Johann Friedrich. I tillegg ble Bugenhagen i likhet med Melanchthon offer for «teologenes raseri». Mange reagerte med rette på Melanchthon fordi han hadde uttalt seg tvetydig i visse lærespørsmål. På Bugenhagen var mange irritert fordi han ikke ville uttale seg offentlig mot Melanchthon.

Da Bugenhagen hadde blitt 70, uttrykte han sitt håp om at hans kjære Herre Kristus snart ville befri ham fra alt besvær og denne onde verden. Noen år senere fikk han ønsket sitt oppfylt. I april 1558 ble han helt sengeliggende. Til det siste snakket han med glede om det evige livets håp. Han gjentok ofte følgende skriftsted: «Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus» (Joh 17,3).

BoB 4-2017