Martin Luthers julesang for barn ble utgitt første gang i 1535. På den tiden hadde Luther selv to barn, Hans (født 1526) og Magdalena (født 1529). Sannsynligvis har han skrevet sangen til et lite julespill i familien, der den som spilte engelen sang versene 1-5, barna sang solo i versene 7-10, og hele familien vers 6 og vers 11 i kor. (Originalversjonen har 15 vers. Denne litt forkortede versjonen er oversatt av M.B. Landstad, 1855.) Den gangen fantes det ikke så mange julesanger for barn. Men her stiller Luther seg på barnas nivå og «levendegjør» juleevangeliet på en enkel og vakker måte:

 

1 Fra himlen høyt jeg kommer her

med hilsen både god og kjær,

det glade budskap om Guds fred,

det bringer jeg til jorden ned.

 

2 Et lite barn er født på jord.

En utvalgt jomfru er hans mor.

Så sped og fin han ligger her,

han alles fryd og glede er.

 

3 Det er den Herre Krist, vår Gud,

som fra all nød frir dere ut.

Han er en Frelser ved Guds Ånd,

som løser alle syndens bånd.

 

4 Han bringer dere salighet,

den som Gud Fader har beredt:

at dere skal til evig tid

ha liv med oss i himlen blid.

 

5 Gi nøye akt på dette tegn:

I krybben svøpt, i stallens hegn,

der finner dere barnet lagt

som bærer verden med sin makt.

 

6 Kom, la oss vandre glad i sinn

med hyrdene til barnet inn,

og knele der, med takk og bønn,

for ham som er Guds egen Sønn!

 

7 Du edle gjest, velkommen vær!

For syndres skyld du kommet er.

Så fattig kom du hit til meg

– jeg aldri nok kan takke deg.

 

8 O Herre, verdens skaper god,

hvor fattig du deg føde lot!

Hvor ydmyk lot du deg bli lagt

i stall og krybbe, uten prakt.

 

9 Men slik har det behaget deg

den sannhet å forkynne meg

at alt hva verden stoler på,

det er for deg som halm og strå.

 

10 Å, hjertens kjære Jesus Krist,

gjør deg en vugge i mitt bryst!

Kom, hvil deg i mitt hjertes skrin,

og gi meg del i nåden din!

 

11 Vær lovet, Gud, som gaven god,

din egen Sønn, oss sende lot!

Hør, gleden gjennom himlen går,

Guds engler hilser oss: Godt år!