Preken på Palmesøndag, av pastorpraktikant David Edvardsen

Markus 11,1-10

Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage og Betania ved Oljeberget, sendte Jesus to av disiplene av sted  og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Straks dere kommer inn i den, skal dere finne en eselfole som står bundet, og som det ennå ikke har sittet noe menneske på. Løs den og før den hit!  Og om noen spør: ‘Hvorfor gjør dere dette?’ skal dere svare: ‘Herren har bruk for den, og han sender den straks tilbake igjen.’»

De gikk av sted og fant folen bundet ved en dør ut mot gaten, og de løste den.  Noen av dem som sto der, sa da til dem: «Hva er det dere gjør? Løser dere folen?»  De svarte som Jesus hadde sagt, og da fikk de gå.  Så førte de folen til Jesus og la kappene sine på den, og han satte seg opp.  Mange bredte ut kappene sine på veien, andre dekket den med grønne kvister som de hadde skåret på markene omkring.  Både de som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte:
   «Hosianna!
   Velsignet er han som kommer i Herrens navn!
   Velsignet er vår far Davids rike som kommer!
   Hosianna i det høyeste!»

 

 

Nåde være dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.

I dag hører vi om Jesus som rir inn i Jerusalem på en eselfole. Mange strør ut kappene sine på veien, andre strør ut løvgreiner som de har kuttet av på marken. Og de som går foran og de som går bak, roper: «Hosianna. Velsignet er han som kommer i Herrens navn. Velsignet er vår far Davids rike som kommer. Hosianna i det høyeste.» Jesus blir hyllet som en konge. Det er helt riktig. Jesus er konge, selv om det ofte ikke er så lett for oss å se. Det var det heller ikke for dem som så ham vandre rundt på jorden for litt over 2000 år siden. Jesus fornedret seg selv og tok på seg en tjenerskikkelse. Samtidig er Jesus den største kongen. Han er kongenes konge og herrenes herre. Han er Guds Sønn, altså Gud selv. Som Gud har han alle guddommelige egenskaper. Noen av disse åpenbarer Jesus for oss på vei inn i Jerusalem, på vei til sin grufulle lidelse og død.

Han åpenbarer

1 sin allvitenhet

2 sin allmakt

1.

Jesus red inn i Jerusalem seks dager før sin lidelse og død. Han går til Jerusalem tålmodig som et lam som blir ført til slaktebenken. Det er som det ble beskrevet i den forrige sangen: «Se hvor nu Jesus treder hen til den morderstad, enskjønt man ham bereder så stort et blodebad.» Da kan man lett spørre seg: Visste Jesus kanskje ikke hva som ventet ham? Og om han gjorde det, hvorfor flyktet han ikke, som han av og til gjorde ellers når noen ville ta livet av han?

Dagens tekst hjelper oss med disse spørsmålene. Da Jesus og disiplene nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage og Betania ved Oljeberget, sendte Jesus to av disiplene av sted og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Straks dere kommer inn i den, skal dere finne en eselfole som står bundet, og som det ennå ikke har sittet noe menneske på.» Hvordan kunne Jesus vitedette? Hvordan kunne han vite at det akkurat da fantes en slik eselfole i nærmeste landsby? Hvordan kunne han vite at eselfolen stod bundet? Hvordan kunne han vite at det enda ikke hadde sittet noe menneske på den? Dette er ikke ubetydelige opplysninger. Nei, jo mindre og mer tilfeldige disse små omstendighetene virker, desto mer fantastisk er det at Jesus visste om dem. Han hadde ikke vært i området på lenge. Han hadde nettopp kommet dit etter en lang reise fra Galilea gjennom Samaria og innom Jeriko.

Hva viser Jesus oss med denne kunnskapen sin? Intet mindre enn at han er den allvitende Gud. Han er mer enn en profet som vet om noen store, viktige forandringer i Guds rike. For Jesus ligger alt åpent. Han vet både det lille og det store, både det uviktige og det viktige, både det som virker tilfeldig og det som ikke virker tilfeldig.

Hvor viktig det er for oss at Jesus viser oss sin allvitenhet på vei til sin verste lidelse. Når han kjente til de aller minste tingene om eselfolen, hvor mye mer visste han ikke på forhånd alle omstendighetene rundt hans kommende lidelse: tiden, dagen, timen. Han visste hvem som skulle påføre han lidelse, hvem som skulle drepe ham. Han visste hvor og hvordan. Det ser vi også av at Jesus forutsa mange av omstendighetene rundt sin lidelse. Ikke lenge i forveien hadde Jesus sagt til disiplene sine: «Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene, og de skal håne ham og spytte på ham, piske ham og slå ham i hjel. Og tre dager etter skal han stå opp.» Senere forutsa Jesus at disiplene kom til å svikte ham. Han forutsa at Peter kom til å fornekte ham. Han forutsa at Judas kom til å forråde ham. Jesus visste alt som ventet ham helt nøyaktig. Likevel rir han frivillig inn i Jerusalem og overgir seg til sine fiender.

Hva var det altså som gjorde at Jesus ikke flyktet? Hans brennende kjærlighet til oss syndere. Han ville så gjerne frelse oss, lide og dø for oss. Han ville så gjerne forsone oss med Gud.

For en kjærlighet Jesus har til oss syndere. Hvor annerledes han er fra oss. Vi har så vanskelig for å gjøre Guds vilje når han lar oss lide, selv om vi ikke kan slippe unna. Og Jesus går frivillig til den mest smertefulle døden, bare for at vi syndere ikke skal dø, men leve evig. Vi flykter for korset, mens han oppsøker det i kjærlighet til sine fiender.

Denne kjærligheten er grunnen for vår salighet. Vår salighet grunner seg på Jesu lidelse og død, forsoningen med Gud. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv. Derfor har vi all grunn til å takke og prise ham som disiplene gjorde da han red inn i Jerusalem: Velsignet er han som kommer i Herrens navn. Velsignet er Jesus fordi han ikke flyktet fra sin lidelse selv om han visste om den.

2.

Jesus åpenbarer ikke bare sin allvitenhet når han kommer til Jerusalem for å lide og dø. Han åpenbarer også sin allmakt.

Jesus rir inn i Jerusalem offentlig. Han er omgitt av en stor skare fattige folk. De strør ut sine kapper og greiner. De roper «Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn! Velsignet er vår far Davids rike som kommer!» De hyller ham som konge. Det setter hele byen i bevegelse.

Men hvordan kan det da ha seg at overprestene, de eldste og de skriftlærde ikke benyttet sjansen til å få ryddet ham av veien? Hvorfor bruker de ikke anledningen til å dømme ham som opprører? Det fantes romerske krigssoldater i Jerusalem. Hvorfor sendte de nå ikke ut dem for å gripe Jesus? Hvorfor får Jesus lage så mye oppstyr i Jerusalem og bli utropt som Messias, Davids Sønn, Israels konge, uten å bli straffet? Grunnen til det er at Jesus er allmektig. Timen som hans far hadde bestemt, hadde ikke kommet. Derfor kunne enda ingen gripe ham.

Dermed ser vi at Jesus selv i sin dypeste vanmakt var allmektig. Jesus hadde selv i sin dypeste fornedrelse og vanære all makt i himmel og på jord. Selv i hans lidelse og død bodde hele guddomsfylden legemlig i ham.

Det er en stor trøst for oss å vite at det er den allmektige som rir inn i Jerusalem for å lide og dø. I sin allmakt kunne han ha unngått det. Han kunne ha flyktet. Han kunne ha latt være å bli fanget. Han kunne ha steget ned fra korset. Men hvor hadde det blitt av vår gjenløsning, vår frelse? Det var hans barmhjertighet og kjærlighet som holdt ham på korset helt til det var fullbrakt, helt til han hadde forsonet oss syndere med Gud, helt til han hadde vunnet evig liv for oss ved sin død. Velsignet er han som kommer i Herrens navn. Amen.

Vår Herre Jesu nåde være med dere alle.