Preken på Døperen Johannes’ dag, av pastor Tor Jakob Welde

Lukas 1,57-80:

Tiden kom da Elisabet skulle føde, og hun fikk en sønn. Hennes naboer og slektninger hørte hvor stor godhet Herren hadde vist henne, og de gledet seg med henne. På den åttende dagen kom de for å omskjære gutten. De ville kalle ham Sakarja etter faren, men moren svarte: «Nei, han skal hete Johannes.» «Men det er jo ingen i din slekt som har det navnet», svarte de. Da ga de tegn til faren for å få vite hva han ville at barnet skulle hete. Han ba om en tavle og skrev: «Hans navn er Johannes.» Da ble alle forundret, men i det samme ble munnen hans åpnet og tungen løst, og han begynte å lovprise Gud. Alle som bodde der omkring, ble grepet av ærefrykt. I alle fjellbygdene i Judea snakket folk om det som hadde hendt. Alle som hørte dette, tok det til hjertet og spurte: «Hva skal det vel bli av dette barnet?» Og Herrens hånd var med ham. Hans far Sakarja ble fylt av Den hellige ånd. Han talte profetiske ord og sa:

«Velsignet er Herren, Israels Gud, for han har sett til sitt folk og forløst det. Han har oppreist for oss et horn til frelse i sin tjener Davids hus, slik han lovet fra gammel tid ved munnen til sine hellige profeter: å frelse oss fra våre fiender og fra hånden til alle dem som hater oss. Han viste miskunn mot våre fedre og husket på sin hellige pakt, den ed han ga som løfte til Abraham, vår far, så vi, frelst fra fiendehånd og uten redsel, kan tjene ham for hans ansikt i renhet og rettferd alle våre dager. Og du, barn, skal kalles profet for Den høyeste, for du skal gå fram foran Herren og rydde hans veier og gi hans folk å kjenne frelsen når deres synder blir tilgitt, for vår Gud er rik på miskunn. Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre føtter inn på fredens vei.»

Og gutten vokste og ble sterk i ånden. Han holdt til i ødemarken, helt til den dagen han skulle stå fram for Israel.

Illustrasjon: Depositphotos ©