Det er snart fire måneder siden vi feiret jul, den mest populære av alle de kristne høytidene. Den feires av de fleste. Man pynter overalt og gir hveran­dre gaver. I mange hjem setter de opp en julekrybbe med Jesusbarnet og Maria. Mange mennesker som ikke vil kalle seg kristne, synger med i den himmelske hærskarens kor. De synger gjerne med i julesangene som takker og priser det lille barnet.

Derimot er fastens og påskens sanger ukjent for de fleste. Påskens budskap om Frelseren som dør på et kors og deretter blir lagt i en grav for så igjen å stå opp fra de døde, blir for mye for det moderne og fornuftige mennesket. Det lille barnet i krybben er enklere å godta for fornuften enn den kors­festede Kristus på korset. Veien mellom Betlehem og Golgata, mellom krybben og korset, er for det uomvendte mennesket helt ukjent. Og Paulus’ ord passer godt her: ”Men vi forkynner en korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand” (1 Kor 1,23). Hvorfor dette budskapet er uforstand for hedningene, forklarer Paulus litt lenger fram i sitt korinterbrev når han sier: ”Men slik et menneske er i seg selv [egentlig: ”et uåndelig men­neske”] tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det ufor­stand, og han kan ikke fatte det; det kan bare bedømmes på åndelig vis” (1 Kor 2,14).

Hvordan får vi del i denne store skatten? Hvordan blir påskens budskap et gledesbudskap på tross av at det inneholder lidelse og død? I dåpen har Gud i sin nåde ført oss ut av mørket og gitt oss troen slik at vi forstår hva som står skrevet. Vi kjenner fra barndommen de hellige skriftene, og der leser vi at han er førstegrøden av de innsovnede, at han har oppstått etter skriftene og at graven er tom. Vårt oppdrag er å forkynne hans død inntil han kommer tilbake.

Det var mange profeter som hadde villet oppleve oppstandel­sens påske, men de måtte vente fordi Gud i sin store godhet ville at du og jeg også skulle være med. Ved Ånden fikk Jesaja skrive om langfredag i sitt 53. kapittel. I 3 Mos 16 leser vi også om den store soningsdagen som var et forbilde på langfredag. Vi ser hvor rikt på detaljer alt var. Alt var viktig. Først skulle en okse bli ofret som syndof­fer for øverstepresten og hans fami­lie. Deretter skulle to bukker stilles ved inngangen til templet. Den ene bukken var til Herren, og da den var slaktet, skulle blodet bæres inn i det aller helligste. Der skulle blodet stenkes sju ganger på nådestolen.

Etter at øverstepresten på denne måten hadde brakt forsoning for folket, skulle han føre fram den levende bukken. Han la hendene på bukkens hode og bekjente alle Israels barns synder og overtredelser. Deretter ble bukken som bar folkets synder, ført ut i ødemarken. Dette offer var fullstendig, og folket fikk en hel og full tilgivelse.

Nå har vi imidlertid fått en ny pakt. Kristus er kommet. Han har gått inn i det aller helligste, ikke med oksers og bukkers blod, men med sitt eget uskyldige blod, og en gang for alle har han vunnet en evig forløsning.

Når vi nå feirer påske, gleder vi oss over at forso­ningen har skjedd, graven er tom og verden er erklært rettferdig. Ifølge Skriften fins det en rettfer­diggjørelse og forsoning som ikke først skal utføres av oss mennesker, men den er allerede blitt utført av Kristus for 2000 år siden. Den fins der allerede før mennesket gjør noe som helst, og den er helt uavhengig av oss mennesker. Vår forsoning med Gud skjedde da Jesus døde. På samme måte som Jesu død ligger i fortiden, ligger også denne rettferdiggjørelse i fortiden.

Mange har hevdet, og de hevder fortsatt, at dette er umulig. Ingen kan lide det som alle mennesker må lide, nemlig helvetets evige straff. Men Skriften lærer tyde­lig at Kristus fikk nettopp denne straffen som du og jeg skulle hatt. Etter at Jesus led og døde på korset, fór han til helvetets fengsel for å proklamere sin triumf over de onde maktene (1 Pet 3,18f). Du helvete, hvor er din seier i dag? Også de onde åndene vet det, og de skjelver nå. Graven er tom. Den oppstandne, med arrene i hender, føtter og side, har stått opp igjen for vår rettferdiggjørelses skyld (Rom 4,25).

Har ikke Kristus stått opp fra de døde, er vår forkynnelse til ingen nytte. Da er også vår tro forgjeves, og vi er falske vitner, ettersom vi vitner imot Gud at han har opp­vekt Kristus, som han ikke har gjort om det er sant at døde ikke kan oppstå.

Har ikke Kristus stått opp, er det eventyr vi forkynner. Ja, våre bønner er bare tomme ord, og vi kunne heller gjort noe annet enn å gå til gudstjeneste søndag etter søndag. Men Gud kan ikke lyve, og han sier i sitt ord: ”Det var ikke oppdiktede sagn vil holdt oss til da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft.” Slik vitner den al­drende Peter som hadde fått oppleve så mye, ikke bare på forklarelsens berg, men også ved den tomme graven på påske­morgenen. Kvin­nene, som hadde kommet først til graven, visste hvor disiplene var samlet og skyndte seg for å fortelle dem hva som hadde hendt. Der satt disiplene, redde og innelåste for at ingen skulle finne dem. Hvorfor denne feigheten? Om de hadde trodd på sin Herre, hadde vel alle elleve sittet ute ved graven på påskemorgenen og ventet på at steinen skulle bli veltet bort. Her kan vi heller få den oppfatningen at det var de romerske soldatene som trodde, ettersom de satt der dag og natt og holdt vakt ved graven.

Hvorfor denne redselen? Svaret får vi i en av påskedagens tekster, der det står noe ganske merkelig: ”Hittil hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde” (Joh 20,9).

Slik er det også med deg og meg. Vi er feige! Det er ikke alltid vi våger å bekjenne at vi kjenner den mannen, men på grunn av Guds ubegripelige nåde blir vi likevel ikke forkastet. Hver dag kan vi begynne på ny, vi som ofte likesom disiplene ikke forstår Skriftens ord. Tomas tvilte. Han fikk se naglemerkene. Peter og Johannes fikk se den tomme graven. Og en­gelen, Guds budbærer, forkynte de samme beroligende ordene til Peter og Johannes som til hyrdene uten­for Betlehem: ”Frykt ikke!” Når Gud griper inn og handler, blir det enkle mennesket forskrekket. Engelens ord var: ”Vær ikke forfer­det! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her.” Like lys som vinternatten ble utenfor Betlehem, like lys blir den tomme graven. Mørkets fyrste må vike. Han må slippe taket.

På langfredag så vi hvordan vår synd og forbannelse ble lagt på Kristus og gjorde ham til et elen­dig og plaget menneske, med et hjerte som smeltet som voks, og man kunne se alle benene i krop­pen hans. Dette bildet er i dag helt forandret: Ingen forbannelse, ingen Guds vrede, ingen død, bare liv, nåde, salighet og rettferdighet.

”Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre” (Rom 8,37-39).