Midt i den mørkeste tiden av året får vi glede oss over ankomsten til det sanne lyset, det vil si Frelserens fødsel. Dette er en så stor glede at vi har vanskelig for å helt forstå hvor stort det egentlig er. Hvis den lovede Frelseren Messias aldri hadde kommet, eller hvis han hadde vist seg å være bare et syndig menneske og dermed en bedrager, hadde vi blitt værende i et mørke som etter døden ville ledet til et evig mørke, til evig redsel og pine.

Hva er det som skinner så sterkt i det beksvarte mørke og som er vår sanne trøst i syndens og dødens verden? Jesaja profeterer: Et barn er oss født, en sønn er oss gitt (9,6) – og ikke et hvilket som helst barn. Dette barnet, og bare dette barnet, gir oss det ingen andre mennesker kan gi oss: «freden uten ende».

Lang tid i forveien fikk Jesaja se hvordan Messias vant denne freden for oss: Han ble gjennomboret for våre overtredelser, slått for våre synder. Straffen ble lagt på ham for at vi skulle få fred, ved hans sår er vi helbredet (53,5). Hvordan var dette mulig? Fordi han var både sant menneske og sann Gud. Hans navn er «Under, … Veldig Gud». Den natten Jesus ble født, bekreftet englene for gjeterne at det lille barnet som lå der svøpt i en krybbe var ingen ringere enn «Messias», og at Messias ikke bare var et sant menneske, men også sann Gud: «I dag er det født dere en frelser i Davids by. Han er Messias, HERREN (på gresk Kýrios, på hebraisk JHWH)» (Luk 2,11).

Men hvor mange tenker over hva som er julens gledesbudskap og hva den sanne julefreden og julegleden bygger på? Selv i mange kirker forstår ikke folk lenger hvor avgjørende det er for vår frelse at barnet i krybben er Faderens utsendte Sønn, sann Gud av sann Gud. Mange snakker ikke lenger om det trøsterike ved at Jesus som Guds Sønn er vår stedfortreder og verdens eneste redning. I stedet blir Jesusbarnet først og fremst betraktet som et medmenneskelig symbol for vanskeligstilte barn og vårt engasjement for dem.

At verden utenfor Kristi kirke avviser at Jesus er Gud, er ikke merkelig. Men hvor tragisk er det vel ikke at de fleste av den gamle paktens gudsfolk som har fått så mye undervisning fra Guds profeter ikke tydelig lovpriser ham for hvem han er og hva han gjør for oss! Og for en tragedie det er at den stadig mer blinde og sekulariserte verden avviser verdens eneste håp! Ikke bare underviste Jesaja tydelig om at Messias, Davids Sønn, er «Veldig Gud», ett med HERREN. Han forutsa også: For Israels to hus skal han være en snublestein og en klippe til fall (Jes 8,14). Hvem er det som bli avvist?

Apostelen Johannes er klar: Jesus er ingen ringere enn det evige Ordet, det sanne lys: Han var i verden og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham (Joh 1,10–11).

At Jesus både var Davids sønn og HERREN, både menneske og Gud, kunne de fleste av Jesu landsmenn ikke akseptere. Han ble en snublestein for dem. Da Jesus i ord og handling tydelig viste at han var Gud, anklaget de ham for blasfemi. Men Jesus gjorde fariseerne svar skyldige da han henviste til Davids ord i Salme 110: «Hva mener dere om Messias? Hvem er han sønn av?» «David», svarte de. Jesus sa: «Hvordan kan da David ved Ånden kalle ham Kýrios (HERRE)? Han sier jo: ‘HERREN sa til min HERRE: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender under dine føtter.’ Når David altså kaller ham Kýrios (HERREN), hvordan kan han da være Davids sønn?» Ingen kunne svare ham et ord (Matt 22,42–46).