Det framgår av navnet at det synet på Bibelen som jeg kaller «kristent bibelsyn» hører sammen med Kristus. En kristen tror at Jesus er «Messias (Kristus), den levende Guds Sønn» (Matt 16,16), av samme vesen som Faderen (Joh 10,30; 1 Joh 5,20) og dermed pålitelig i alt. Denne overbevisningen er blitt skapt gjennom det bibelske vitnesbyrdet om Kristus. Den har ikke sin grunn i at kristne er mer godtroende enn andre, snarere tvert imot. Jesu første disipler viste lenge stor skepsis selv om de igjen og igjen med egne øyne kunne bevitne Jesu gjerninger. Jesus sa til vantro disipler: «Jeg er i Faderen og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld» (Joh 14,11).

Til og med da Jesus oppfylte Det gamle testamentes profetier om Messias ved å lide og dø for alle menneskers synder som et fullkomment sonoffer og siden ta livet tilbake og etterlate seg en tom grav på den tredje dagen, hadde disiplene vanskelig for å tro. Maria Magdalena trodde først at Jesu døde kropp var blitt flyttet, da hun så at graven var tom. Heller ikke Emmausvandrerne trodde umiddelbart at Jesus var oppstått da de hørte at graven var tom og at Jesus levde. «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt,» sa Jesus til dem (Luk 24,25). Apostelen Tomas formulerte sin skepsis på denne måten, da de andre disiplene fortalte ham at de hadde sett Herren: «Dersom jeg ikke får se naglemerket i hendene hans og får legge fingeren i det og stikke hånden i hans side, vil jeg ikke tro» (Joh 20,25).

De mange vitnesbyrdene om at «Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han døde og ble begravet, at han stod opp på den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv» og «deretter… for mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde» (Paulus’ sammenfatning i 1 Kor 15,3-6), kan ifølge kristendommen ikke bortforklares. Også Jesu fiender medgir at graven var tom på den tredje dagen. Deres forklaring om at Jesu disipler «kom om natten og stjal ham» mens vaktene sov (Matt 28,13) kan ikke kristne og neppe andre heller ha noen tiltro til.

Den kristne troen på Kristus forutsetter mange og samstemte øyenvitner. De første kristne var ikke overtroiske. Det var ikke myter og eventyr de trodde på. Peter skriver: «Det var jo ikke oppdiktede sagn vi holdt oss til da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet» (2 Pet 1,16). Johannes skriver: «Det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord. Og livet ble åpenbaret, vi har sett det og vitner om det» (1 Joh 1,1-2).

For kristne er det et godt dokumentert historisk faktum at Kristus har overvunnet døden og virkelig stått opp fra de døde. Lukas skriver: «Han stod fram for dem etter sin lidelse og død og gav dem mange klare bevis for at han levde; i førti dager viste han seg for dem og talte om det som har med Guds rike å gjøre» (Apg 1,3). Angående skriftene (Det gamle testamente) sa Jesus til disiplene etter sin oppstandelse: «Alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene.» «Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene» (Luk 24,44-45).

Et kristent bibelsyn er altså ikke noe selvkonstruert syn på Bibelen, men helt og holdent bygd på Bibelens syn, Bibelens vitnesbyrd. Troen på Kristus kan ikke skilles fra dette vitnesbyrdet. Tilliten til Bibelen går hånd i hånd med tilliten til Kristus. Den frelsende kunnskapen om Kristus kommer jo ifølge kristen tro fra Bibelen. Kristus henviser til skriften som Faderens undervisning og det sanne vitnesbyrdet om ham. Han ber til sin far: «Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet» (Joh 17,17). Han sier: «Skriften kan ikke settes ut av kraft» (Joh 10,35). «Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er om meg han har skrevet» (Joh 5,46). Om sine apostlers vitnesbyrd (det som blir Det nye testamente) sier han: «Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg» (Luk 10,16).