Preken på 3. søndag etter Kristi åpenbaringsdag av pastor David Edvardsen

«I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham. I mellomtiden ba disiplene Jesus: «Rabbi, kom og spis!» «Jeg har mat å spise som dere ikke vet om», svarte han. De sa til hverandre: «Har kanskje noen kommet med mat til ham?» Men Jesus sa til dem: «Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk. Dere sier: Ennå er det fire måneder til innhøstingen. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst. Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen. Her er dette ordet sant: ‘Én sår og en annen høster.’ Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har hatt noe arbeid med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i det arbeidet de har gjort.» Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»»  Johannes 4,27-42

 

Bare for litt siden var Jesus tørst. Han ba den samaritanske kvinnen om vann. Men han tørstet ikke framfor alt etter naturlig vann. Han tørstet framfor alt etter å frelse denne fortapte kvinnen og andre fortapte sjeler fra deres synder. Likeså er det samme også hans mat. Å frelse fortapte sjeler er både hans drikke og mat. Det er hans vin og hans stek. Det er hans glede, lyst og lidenskap.

 

Frelserens mat er å gjøre Guds vilje

«Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg.» Det han vil, er synderes frelse. Kristus Jesus er kommet til verden for å frelse syndere. Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.

Det er gode nyheter for oss fattige syndere. Vi leser og hører i loven hvordan vi skal være og hvordan vi skulle leve. Vi burde også gjøre Guds vilje. Men det er ikke vår mat slik vi er av naturen. Det er ikke vår lyst og lidenskap å gjøre Guds vilje, slik vi er av naturen. Tvert om. Vår mat slik vi er av naturen er å gjøre det motsatte av Guds vilje. Det vi trakter etter av naturen, er fiendskap mot Gud. For naturen vår bøyer seg ikke for Gud lov. Den kan ikke det heller.

For en motsetning det er mellom oss og Jesus, mellom vår mat og hans. For en trøst at han ikke er som oss. For en trøst at han er motsatt, at det er hans mat, hans lyst og lidenskap, å gjøre Guds vilje. Han er nemlig kommet for å gjøre Guds vilje for oss. Han er vår stedfortreder. Han utfører Guds vilje for oss, i stedet for oss. Han utfører Guds vilje for å forsone oss med Gud. Han gjør Guds vilje for å vinne rettferdighet hos Gud for oss. Han gjør Guds vilje for å åpne himmelen for oss. Han gjør Guds vilje for å vinne evig liv for oss.

 

Frelserens mat er å frelse syndere med sitt blod

 «Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg og fullende hans verk.» Hvordan blir dette verket fullendt? Det blir det ved at han lider og dør på korset. Det er hans mat å frelse syndere. Det er hans lyst og lengsel å gi oss tilgivelsen, rettferdigheten og livet han vant for oss ved sitt blod. Denne lysten og lengselen drev ham til korset. Han gledet seg stort over å lide og dø for oss, ikke fordi han hadde ble tilfredsstilt av å lide i seg selv. Nei, han gjorde jo ikke dette for slik egen del. Han som var syndfri og som forresten var allmektig, mektigere enn alle mennesker, hadde ikke trengt å bli overgitt til døden og bli henrettet som en forbryter. Nei, han gledet seg over å lide fordi han visste at hans Far dermed ble herliggjort. Han visste at han dermed gjorde det hans Far ville. Faderen ville forsone verden med seg selv. Det var Sønnen fullstendig klar over. Og det var hans mat å utføre og fullføre dette forsoningsverket ved å gi seg selv på korset. Han gledet seg over å lide fordi han dermed gjorde Guds vilje. Han elsker sin Far og han elsker oss. I kjærlighet til sin Far og i kjærlighet til oss ville han lide og dø. Han ville forsone oss med Gud. Han ville vinne Guds tilgivelse og rettferdighet for oss. Han ville vinne Guds fred for oss. Han ville åpne himmelen for oss. Han ville vinne evig liv for oss.

Før han døde på korset, slo han fast: «Det er fullbrakt.» Ved hans død og blod er forsoningsverket fullendt. Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres misgjerninger. Gud har gjort ham som ikke visste av synd, til synd for oss, så vi i ham skulle få rettferdigheten som gjelder for Gud.

Det var hans mat, hans lyst og lengsel, å fullende, å fullføre frelsesverket for oss. Han hadde lengtet etter det før han kom til verden. Lenge før han kom til verden, sa han ved salmisten: «Se, her kommer jeg, i bokrullen er det skrevet om meg. Min Gud, å gjøre din vilje gir meg glede» (Sal 40,7-9). Hebreerbrevets forfatter utlegger dette slik: «Ved denne viljen er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi kropp ble båret fram som offer én gang for alle» (Hebr 10,10). Ved Kristi vilje og lydighet er vi rene for Gud, rene og rettferdige, himmelen verdige. Han tilregner oss ikke vår onde vilje og ulydighet. Han tilregner oss Kristi gode, fullkomne vilje og lydighet.

 

Frelserens mat er å frelse syndere med sitt ord

Kristus frelste alle syndere med sitt blod. Det var mat for ham i seg selv. Men det er også hans mat, lyst og lidenskap, å gi mennesker frelsen han vant, å gi mennesker tilgivelsen, rettferdigheten og livet han vant.

Og da disiplene kom til ham med mat, var han allerede midt i sitt eget måltid. «Jeg har mat å spise som dere ikke vet om», sa han. Da spurte de: «Kan noen ha kommet med mat til ham?» Ja, faktisk var det noen som hadde kommet med mat til ham. Den samaritanske kvinnen som tilfeldigvis hadde møtt ham ved brønnen. Ved ordet sitt hadde han brakt henne til tro på ham som Messias, frelseren hennes. Dermed hadde hun brakt ham mat. Hun hadde stilt hans sult, for han sulter etter å frelse syndere som henne.

Og så hadde hun forlatt vannkrukken sin og gått tilbake til byen sin. Der hadde hun fortalt innbyggerne om ham: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort. Han skulle vel ikke være Messias?» Og mens disiplene nå snakket med Jesus om mat, var disse innbyggerne på vei til ut til ham allerede. Og dermed ble sulten hans stilt.

Frelserens mat er å gjøre Guds vilje, å frelse syndere. Han frelser syndere ved ordet sitt. «Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord.» Og man flere kom til tro da de hørte hans eget ord. Vi ser her eksempler på det apostelen Paulus sier: «Ordet kommer av det en hører.» Ikke av å høre hva som helst, men Kristi ord. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.

Det er frelserens mat å mette oss med seg selv, livets brød. Han metter oss med ordet sitt. Og når han gjør det, blir det også vår mat, vår lyst og lidenskap. Profeten Jeremia fikk erfare dette. Han sa: «Jeg fant dine ord, og jeg åt dem. Og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte.» Og når det blir en fryd for oss, vil vi også høre mer.

Vi ser hvordan samaritanene ville høre mer. Da de kom ut til Jesus, ba de ham om å bli hos dem. Og han ble hos dem et par dager. De hadde smakt at Herren er god. Derfor lengtet de etter å høre mer. Slik er det med evangeliet. Det gir mersmak.

Frelserens mat er å gi oss frelsesvisshet ved ordet sitt. Vi ser hvordan det ga samaritanene frelsesvisshet. De sa til kvinnen som hadde fortalt dem om den fremmede mannen som viste seg å være Messias: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

«Vi vet», sier de. De har altså frelsesvisshet. Men er ikke det farlig? Slik blir det jo betraktet av mange. Også mange såkalte kristne kirker ser på frelsesvisshet som farlig. Den romerske kirken, pavens kirke, fordømmer alle som sier at et mennesket kan være viss om sin frelse. Luther kaller den romerske gjerningslæren for uvisshetens monster. Vi vet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som loven krever, men bare ved troen på Jesus Kristus (Gal 2,16).

Men frelsesvisshet blir ikke framstilt som noe farlig i Bibelen. Tvert imot. Den viser at frelsesvisshet ganske enkelt hører med til den kristne troen. Troen er visshet. Johannes skriver: «Dette har jeg skrevet for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn» (1Joh 5,13).

Vissheten bygger på Guds nåde og Kristi fortjeneste. Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Og Kristus har fullbrakt frelsesverket for alle mennesker. Johannes sa om  ham: «Se, Guds lam som bærer bort verdens synd.» Han bar den bort fra Guds ansikt.

Evangeliet gir oss frelsesvisshet. Derfor istemmer vi med samaritanene: Vi vet at han virkelig er verdens frelser. Vi istemmer med Paulus: «Jeg vet på hvem jeg tror» (2Tim 2,12). Vi har fått den Ånd som er fra Gud, så vi skal vite hva Gud i sin nåde har gitt oss (1Kor 2,12).

Vår evige skjebne er ikke usikker. Vi istemmer med Job: «Jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet. Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, han som jeg skal skue, meg til gode, han som mine øyne skal se og ikke noen fremmed – mine nyrer tæres bort i mitt liv av lengsel» (Job 19,25-27).

Og med Paulus: «Vi vet at han som reiste opp Herren Jesus, han skal også reise oss opp sammen med dere» (2Kor 4,14). «Vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et et evig hus, som er gjort med hender» (2Kor 5,1).

«Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,28.38-39). Amen.