Preken på Midtfastesøndag, av pastor Egil Edvardsen

Joh 6,1-15

Senere dro Jesus over til den andre siden av Galileasjøen, som også kalles Tiberiassjøen. En stor folkemengde fulgte etter ham fordi de så tegnene han gjorde da han helbredet de syke. Jesus gikk opp i fjellet, og der satte han seg sammen med disiplene sine. Påsken, jødenes høytid, var nær.

Jesus løftet blikket og så at en stor folkemengde kom til ham. Han sa da til Filip: «Hvor skal vi kjøpe brød så alle disse kan få noe å spise?» Dette sa han for å prøve ham, for han visste selv hva han ville gjøre. Filip svarte: «Brød for to hundre denarer er ikke nok til at hver av dem kan få et lite stykke.» En annen av disiplene, Andreas, bror til Simon Peter, sa da til ham: «Det er et barn her som har fem byggbrød og to fisker. Men hva er det til så mange?» Da sa Jesus: «La folket sette seg.» Det var mye gress på stedet, og de satte seg ned. De var omkring fem tusen menn. Da tok Jesus brødene, ba takkebønnen og delte ut til dem som satt der. På samme måte delte han ut av fiskene, så mye de ville ha. Da de var blitt mette, sa han til disiplene: «Samle sammen stykkene som er til overs, slik at ikke noe går til spille.» De gjorde det, og etter måltidet fylte de tolv kurver med stykker som var blitt igjen av de fem byggbrødene.

 

«Brød og sirkus» – det var det de gamle romerne ville ha. Den keiseren som kunne gi dem materiell velstand og livsnytelse, ble populær hos folket. Det er ikke stort annerledes i dag. Vi mennesker ønsker oss «brød og sirkus». Vi vil ha materiell trygghet og velstand. Vi vil bli underholdt og ha rikelig tid til å nyte «det gode liv».

Mange mennesker forventer seg det samme av Jesus, «brød og sirkus». De forventer seg at han skal gi dem materiell velstand og et behagelig liv.

Det store underet som vi hørte om i dagens evangelium, er en av de få hendelser i Jesu liv som alle fire evangelistene har tatt med. Både hos Matteus, Markus, Lukas og Johannes kan vi lese om da Jesus mettet fem tusen menn i ørkenen. Men det er bare hos Johannes vi finner denne sluttbemerkningen: «Da folk så det tegnet som Jesus hadde gjort, sa de: Dette er profeten som skal komme til verden! Jesus forstod at de ville komme og føre ham bort med makt for å gjøre ham til konge. Derfor gikk han fra dem opp i fjellet, han alene.» Disse to siste versene er meget interessante og lærerike. Derfor skal vi i dag først og fremst konsentrere oss om disse versene.

Folket hadde nettopp vært vitner til et stort og herlig under. Av fem byggbrød og to fisker hadde Jesus mettet fem tusen menn i tillegg til kvinner og barn. Og etter at alle hadde spist seg gode og mette, samlet disiplene sammen tolv kurver fulle med mat som var blitt til overs. Da folket så dette store underet som hadde skjedd blant dem, sa de: «En stor profet er kommet til oss!» Og ryktet om ham spredte seg over hele landet.

Folkets begeistring var nå på sitt høyeste. Han hadde mettet deres sultne mager med brød. Han måtte være den store profeten som skulle komme, han som Moses hadde talt om. Han måtte være Messias som var lovet. Og var han Messias, da var han også Davids sønn, og derfor ville de gjøre ham til konge. De ville føre ham bort med makt og sette ham på sin fars Davids trone, slik at han kunne regjere over Israels folk og igjen føre det tilbake til makt og ære.

Men hva gjør Jesus? Det må ha kommet som et stort sjokk på folket det han nå gjør. For han trekker seg vekk og drar opp i fjellet helt alene. Han var Israels konge, ja visst! Men dette folkets konge ville han ikke være. Folket sa til ham: Du skal være vår konge. Vi vil ha deg til konge. Men han ville ikke. Han ville ikke være folkets konge.

Da Jesus kom til Jerusalem for å feire påske for første gang som profet, dvs. etter at han hadde begynt med sin offentlige virksomhet som bestod i å forkynne Guds ord til folket, står det at det var mange som trodde på ham fordi de så de tegnene han gjorde. Men evangelisten bemerker: «Men Jesus viste dem ingen fortrolighet, for han kjente dem alle» (Joh 2,24). «Han visste hva som bodde i mennesket» (vers 25), dvs. han visste hvilke tanker og forhåpninger de egentlig hadde.

Slik var det også med dette galileiske folket som nå hadde fått oppleve dette brødunderet. Jesus forstod også hvilke baktanker de hadde med å gjøre ham til konge. Og fordi han gjennomskuet dem alle sammen, betrodde han seg heller ikke til dem, men drog seg bort.

Mange sannhetsord hadde Jesus sagt til dette folket, og nå får de høre det som for dem må ha virket som et slag i ansiktet: «Dere vil gjøre meg til konge, men jeg vil ikke være deres konge!» Hvilket sjokk må det ikke ha vært for dem. Her kommer de full av begeistring, oppildnet av den veldige makt som han viser at han har, og vil gjøre ham til sin leder, og så vil han ikke selv. Han bryr seg ganske enkelt ikke om deres anerkjennelse. Han vil ikke ha den ære de viser ham.

Som det var den gang, slik er det også i dag. Jesus Kristus blir forkynt over alt. Mange mennesker står opp og berømmer denne Jesus. Til og med blant de vantro er det mange som betrakter ham som en stor profet og lærer. Og mange, mange er det som bekjenner at han er Herre, han er Israels konge, han er Guds Sønn. Mange er det som synger og roper om Jesus, Jesus, Jesus! Ja, mange gjør til og med store under og tegn i Jesu navn. Men hva gjør Jesus? Om han hadde vært her synlig hos oss, hadde han gjort som han gjorde den gang. Han hadde trukket seg bort og sagt: «Jeg har aldri kjent dere. Dere kjenner meg ikke, og jeg kjenner ikke dere. Dere kaller meg Mester og Herre, men jeg vil ikke være deres herre og konge. Dere er ikke mitt folk. Og derfor er ikke jeg deres Gud og konge!»

Ja, dette er det aller verste som kan skje når Jesus drar seg bort fra dem som tror at de ærer hans navn og ikke vil ha deres ære. Et barn kan nok tåle bli satt på plass av sin far og få litt skjenn. Men det ville være forferdelig for et barn å få høre faren si: «Du er ikke lenger mitt barn; jeg er ikke lenger din far!»

Slik er det også med Gud. I Ordet forkynner han lovens formaninger og fordømmelser over den vantro og ulydige. Men den aller verste dom er når Gud avviser den ære og tilbedelse som menneskene vil bringe ham og han sier til dem: «Dere er ikke mine barn; jeg er ikke deres far. Dere er ikke mine disipler; jeg er ikke deres herre.»

Men ærlig talt: Kan det virkelig være mulig at Gud avviser menneskers tilbedelse? Er ikke det å gå alt for langt? Vel, det er i alle fall det Jesus gjør i denne teksten vår. Han ville ikke ha dette folkets tilbedelse. Han ville ikke ha deres begeistrede hyllingsrop.

Men da er spørsmålet: Hvorfor avviser Jesus disse menneskenes tilbedelse? Hvem er det han drar seg vekk ifra? Vi leste at Jesus drog opp i fjellet sammen med disiplene og at en stor folkemengde fulgte etter ham. Hvorfor fulgte de etter ham? Det får vi også vite: «Fordi de så de tegn han gjorde ved å helbrede syke» (vers 2). Det var altså grunnen til at de fulgte etter ham. Det de ventet seg av Jesus, var å bli kvitt sine legemlige plager og sin materielle nød. Og da han hadde fylt magene deres, ble de så begeistret at de ville gjøre ham til konge. En slik konge som kunne gjøre dem friske og mette, ville de ha. Men Jesus visste hva de tenkte, og litt senere sa han til dem: «Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Dere søker meg fordi dere spiste av brødene og ble mette, ikke fordi dere har sett tegn» (vers 26).

Hvorfor gjorde Jesus alle sine tegn og under? Gjorde han det bare for å stille menneskenes materielle behov? Gjorde han det bare for å gi mennesker «brød og sirkus»? Nei, Jesu under hadde en mye høyere hensikt. De skulle være tegn på at Guds rike, selve himmelriket, var kommet til jorden. Jesus mettet de sultne med jordisk brød, for at de skulle be ham om et annet brød, et brød som kunne stille sjelens sult.

I tilknytning til dette brødunderet holdt Jesus en lang tale der han framstilte seg selv som livets brød som var kommet fra himmelen og som gir verden liv (vers 22-59). Men det var ikke dette brødet folket spurte etter. Himmelriket brydde de seg ikke om. Livets brød trang de ikke. Nei, de ville bare ha jordisk brød. De ville ha materiell velstand. Og når de nå hadde satt sitt håp til Messias og hans rike og begynt å ære Jesus som Messias og ville gjøre ham til sin konge, var det likevel et jordisk og verdslig Messiasrike med jordiske og verdslig goder de ventet seg.

Denne slekten er ikke utdødd. Mange som kaller seg kristne, har det samme sinnelag som disse israelitter. Det de venter seg av Jesus, det de forventer at han skal gi dem i livet, er brød, jordisk brød, materiell velstand og lykke, verdslige goder og ingenting annet. Det kan nok være at de mener det oppriktig og ærlig med sin kristendom og Kristus-tilbedelse. Men de forventer seg likevel at Gud skal gi dem noe igjen her på jorden. Tross alt må de jo ofre litt når de er kristne. Om ikke annet må de ofre litt av sin tid av og til, en time nå og da for å møte opp på gudstjenesten, delta litt i dugnadsarbeid, ofre litt av sine penger osv. Om vi ærer Gud med å gi ham litt av vår tid og våre penger, vil han sikkert gi oss noe igjen, tenker de.

Hele deres kristendom er egentlig bare en verdslig sak. De ber nok ofte med sine lepper. Men om hva? Om brød, penger, goder, helse. I nød og sykdom knurrer og klager de mot Gud. De takker Gud av og til, men bare for han har velsignet dem materielt sett og bevart dem til det ytre. Noe annet enn det som er her nede, har de ikke i tankene. Hva Guds ord sier om de himmelske skatter, om de åndelige velsignelser som syndenes forlatelse, fred med Gud og evig liv bryr de seg ikke så mye om.

De åndelige tingene er ikke så viktige for dem. De har ingen behov eller ønsker når det gjelder sjelen. Det eneste de søker hos Kristus er «brød og sirkus», materiell velstand, lykke og tilfredsstillelse.

En slik tankegang er veldig alvorlig og veldig farlig for troen. Den som søker Jesus for å få sine materielle behov oppfylt, søker en falsk Jesus. Slike mennesker drar Jesus seg bort fra. Han tar ikke imot ære og tilbedelse fram dem. Han vil ikke være deres konge. Selv om de følger etter ham i store mengder, begeistret over hans veldige makt, trekker han seg bort fra dem.

Jesus var profeten som skulle komme. Han talte Guds ord og lærte det som han hadde hørt og sett hos sin Far i himmelen. Han var Israels konge. Han var Davids sønn. Men hans rike var ikke av denne verden. I himmelen hos Gud hadde han gjort i stand et rike for menneskene. Men dermed kunne han heller ikke ta imot ære og tilbedelse fra slike som foraktet himmelriket. Han kunne ikke ta imot ære og tilbedelse fra dem som foraktet den gjerning han egentlig var kommet for å gjøre, nemlig sone menneskers skyld og straff og skaffe dem syndenes forlatelse, evig liv og salighet hos Gud.

Den som søker noe annet enn syndenes forlatelse, evig liv og salighet hos Jesus, søker ikke det som han vil gi. Den som søker «brød og sirkus» hos Jesus, søker en falsk Jesus.

Hvem er det da han tar imot ære og tilbedelse fra? Hvem er det han ikke trekker seg bort fra, men tvert imot oppsøker og tar inn hos? Hvem er det han tvert imot innbyr vennlig og mildt om å komme og være hos ham for alltid? Han sa: «Jeg er kommet for oppsøke det som var fortapt og frelse det.» Dem som er fortapt, oppsøker han. Tollere og syndere tar han inn hos. Dem som ikke først og fremst søker jordisk lykke hos Jesus, men sine synders forlatelse, dem som ikke først og fremst er på jakt etter verdslig lykke og velstand, men som hungrer etter nåde og fred i samvittigheten, dem trekker han seg ikke bort fra. Tvert imot, han tar inn hos dem og gjør dem til sine venner og brødre. Deres ære og tilbedelse forkaster han ikke. Deres takknemlige bønner og lovprisninger tar han imot. Dem som vil ha ham til sin Frelser og som vil at han skal være deres Herre og Gud, dem vil han ikke vende seg bort fra. Dem som vil gjøre ham til konge i sitt hjerte og sitt liv, snur han ikke ryggen til. Det er ingenting han heller vil, enn å få være vår konge og vår Gud. Det er ingenting han heller vil enn å få gi oss alle åndelige velsignelser, syndenes forlatelse, fred og glede, omsorg både her i livet og i det som kommer.

I dag lærer vi virkelig at Kristi rike ikke er av denne verden. Det er ikke et jordisk lykkerike og skal aldri bli det. Vi venter ikke på et jordisk tusenårsrike. De som venter på at Kristus skal opprette et verdslig rike her på jorden, venter forgjeves. Nei, Kristi rike er et himmelsk rike Det består ikke i jordiske goder, men i nåde og fred og en god samvittighet for Gud. Heller ikke er Kristus en jordisk konge. At han er konge, sier Skriften klart og tydelig. Allerede i Det gamle testamentet ble det profetert at Messias skulle være konge. Vi leser bl.a. i 2 Sam 7 om Guds løfte til kong David: «Når din tid er til ende, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg la din sønn og ætling stå fram som din etterfølger, og jeg vil stadfeste hans kongedømme» (vers 12). Da Jesus var født i Betlehem, kom vismennene fra Østen for å hylle jødenes konge som var født (Matt 2,2). Og til Pilatus sa han: «Jeg er konge» (Joh 18,37).

Men han var ingen jordisk konge. Han var ikke en slik konge som jødene ventet seg. Han var ingen rival til Herodes eller keiseren. Han var en helt annen konge. Han var en himmelsk konge, og hans rike et himmelske rike.

Om vi derfor søker til denne kongen bare for å få mettet våre mager og stilt alle våre jordiske behov, da søker vi feil sted. Riktignok gir han oss alt det vi trenger også til vår legemer. Han sørger for oss hver dag. Og han gir oss rikelig, noe vi ser av beretningen om brødunderet. For han er en allmektig konge.

Men han vil ikke at vi skal søke til ham for å få det godt her på jorden, men for å finne nåde og fred for våre arme sjeler. I verdens riker er det legemet som er viktigst. I Guds rike er det sjelen som er viktigst. I verden settes legemets behov først. I Guds rike kommer sjelens behov først. Ja, «hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?» (Matt 16,26).

«Søk derfor først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg» (Matt 6,33). «Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv» (Joh 6,27). Kristus er vår rettferdighet. Han er den mat som består og gir evig liv. Derfor vil vi søke ham, ikke for å få jordisk «brød og sirkus», men for å få syndenes forlatelse, liv og salighet. Og vi vet: Han støter ingen bort som kommer til ham for å få tilgivelse og finne fred (Joh 6,37). Amen.