Guds barn og borgerrett i himmelen

«Men vi har vår borgerrett i himmelen» (Fil 3,20).

«Borgerrett i himmelen» er noe mer enn bare en from og fin frase. Det er en beskrivelse av den store ære som Gud har vist oss for Jesu skyld. I gammeltestamentlig tid var det forbundet med stor ære å ha borgerrett i Israel. I nytestamentlig tid var det en stor ære å ha romersk statsborgerskap. Hos oss betyr det mye å være norske statsborgere. Mange flyktninger og asylsøkere misunner oss det. Men ingenting av dette kan sammenlignes med det å ha borgerrett i himmelen.

Verdens riker går under. De er meget sårbare. Borgerne i de forskjellige landene må ofte bytte sin lojalitet til skiftende styresmakter. Jordisk borgerskap er aldri sikkert, og til slutt vil vi alle miste det. Når vi dør, er vi ikke lenger borgere av noe land på denne jord.

De som er borgere i himmelen, tilhører et rike som aldri går under og aldri forandrer seg. Dette riket står fast, for Herren beskytter det og bevarer alle de som tilhører det. De som er borgere i himmelen vil aldri bli fratatt sitt statsborgerskap; heller ikke tar det slutt ved døden. De har «en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen» – for dem (1 Pet 1,4).

Det mest karakteristiske ved dem som har borgerrett i himmelen, er at de tilhører Guds gjenløste folk. De tilhører det folk som Gud har gitt sin nåde i Jesus Kristus. De er mennesker som er blitt befridd fra den fordømmelse og fortapelse som tilhører Guds fiender. I stedet for å være atskilt fra Gud som fremmede og utlendinger, er de for Kristi skyld blitt medborgere med de hellige og medlemmer av hans familie.

Et statsborgerskap er noe vi setter høyt. Hvor mye mer burde vi ikke verdsette vår himmelske borgerrett. Det er ikke noe vi har fått fordi vi har gjort oss fortjent til det, men det er en borgerrett som Gud har gitt oss av bare nåde. Vi er borgere i himmelen fordi Jesus skaffet en plass til oss ved sin soningsdød på korset. Han forseglet vår borgerrett i himmelen ved sin oppstandelse fra de døde. Og han fór opp til himmelen for å berede et sted for oss der.

Ved evangeliet har den Hellige Ånd ført oss til tro på disse herlige sannheter om Kristus. Han har vist oss at Guds løfter i Skriften er kraftige og sanne. Vi kan være trygge på at vi tilhører Kristus, og at himmelen tilhører oss. Mennesker kan frata oss vårt jordiske statsborgerskap. De kan sende oss på flukt fra vårt jordiske hjemland. Men ingen kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus eller frata oss vår himmelske borgerrett.

Vi takker deg, Herre, for at du har kalt oss inn i nådens rike. Vi gleder oss over at du har tilgitt oss våre synder og skrevet våre navn opp i det himmelske folkeregister. Amen.

MONIKA – EN INSPIRASJON for kristne foreldre

Monika (ca 332-387 e. Kr.) var en kristen kvinne oppvokst i byen Tagaste på den nordafrikanske kyst, vår tids Algerie, den gang en del av romerriket. Som ung ble hun litt for glad i vin, utviklet avhengighet, men klarte å komme seg ut av det. Atten år gammel ble hun giftet bort til en mann ved navn Patricius, som ikke delte hennes kristne tro og viste seg å være ganske vanskelig å leve sammen med. Han tillot ikke at deres tre barn skulle bli døpt. Monika gjorde likevel sitt beste for å gjøre dem kjent med Bibelen og Frelseren og gi dem en kristen oppdragelse. Hun var tålmodig og kjærlig og ba stadig og inderlig til Gud for familien sin.

Augustin het eldstebarnet, han var en svært begavet og skoleflink gutt, foreldrene ble derfor ivrige etter at han måtte få seg en god utdannelse. Sytten år gammel reiste han til storbyen Kartago (i våre dagers Tunisia) for å studere retorikk (talekunst). Men der begynte han et utsvevende liv, ble far utenfor ekteskap, og sluttet seg til manikeismen, en religion som latterliggjorde Bibelen og kristendommen. Monika ble fortvilet over sønnen, og de to kranglet mye når han var hjemme.

På denne tiden ble Monika enke. Da var det en stor trøst at ektemannen før sin død var kommet til tro på Jesus og blitt døpt. Dette hadde hun bedt så mye om.

En tid senere, i 383, reiste Augustin om lag tretti år gammel til Milano i Italia, der han ble ansatt som lærer i retorikk. Monika var bekymret for sønnen og bestemte seg for å reise og slå seg ned samme sted, slik at hun kunne fortsette å påvirke ham.

I Milano holdt den berømte biskop Ambrosius til (han huskes ikke minst for adventsalmen Folkefrelsar til oss kom). Monika var i kirken daglig, der hun ba til Gud for sønnen sin og lyttet til Ambrosius’ forkynnelse. Siden biskopen var viden kjent for sin veltalenhet, begynte også Augustin å komme for å lytte og lære talekunst. Den Hellige Ånd virket på hjertet hans så han ble han mer og mer grepet av selve budskapet, og etter tre år lot han seg døpe. Monika var svært lykkelig.

Året etter, på reise hjem til Nord-Afrika, ble hun syk og døde i Ostia ved Roma. Augustin var sammen med henne på dødsleiet. Han ble senere biskop i Hippo (i våre dagers Algerie) og en av den kristne kirkens aller betydeligste teologer. I en av sine mest kjente bøker, «Bekjennelser», forteller han med takknemlighet om sin mor som hadde grått og bedt så inderlig og utholdende til Gud om at han måtte bli omvendt.

Tor Jakob Welde

DET BETINGELSESLØSE EVANGELIET

Den fullkomne rettferdigheten som alle syndere behøver for å ha fellesskap med Gud og med tanke på dommens dag og evigheten, kalles i Rom 1,17 for dikaiosýne theoú, ”Guds rettferdighet”. I evangeliet åpenbares hvordan mennesket skal få tilbake det rette forhold til Gud, helligheten og rettferdigheten som gikk tapt på syndefallets dag på grunn av opprøret mot Gud. ”Guds rettferdighet” i evangeliets budskap betyr både at rettferdigheten kommer fra Gud og at den er en rettferdighet som gjelder for Gud (Luther foretrekker oversettelsen ”die Gerechtigkeit, die vor Gott gilt” (den rettferdighet som gjelder for Gud)).

Denne guddommelige rettferdigheten «åpenbares», ordrett «avdekkes» (apokalýptetai, Rom 1,17) i evangeliet. Det forutsetter at den allerede finnes før den åpenbares eller avdekkes (jamfør avdukingen av en statue som innvies!). Bare om ting som allerede faktisk eksisterer kan man si at dekket tas bort. Evangeliet handler om hvordan gudemennesket Jesus Kristus ved sitt liv, sin lidelse og sin død har gjort menneskets forhold til Gud rett, ved å for alle mennesker vinne tilbake den tapte rettferdigheten.

Ved evangeliet, og bare der, blir den rettferdigheten som gjelder for Gud åpenbart og samtidig tilbudt og rakt fram til alle syndere som en fri gave. Det handler ikke om et framtidig gode som mennesket på visse betingelser kan få eller virkeliggjøre. Det handler om en virkelighet som allerede finnes og godskrives menneskene, at synden som følge av Kristi stedfortredende godtgjørelse er sonet og at Kristi rettferdighet/hellighet tilregnes dem som deres egen (Rom 5,18; 2 Kor 5,18–19).

Rettferdiggjørelsen er ikke en følge av menneskets tro, ikke noe som troen får i stand. Den fins før troen, klar til å bli tatt imot som en ferdig, ufortjent gave. Den overrekkes til mennesket uten betingelser i evangeliet. Loven derimot kommer med vilkår for et rett forhold til Gud. Med sine krav avslører den menneskets manglende evne til å prestere den fullkommenhet som er en forutsetning for en frikjennende dom og evig liv i fellesskap med Gud. Bare det betingelsesløse evangeliet kan tenne en tro som stoler på og tar imot det evige livets gave. Det er Guds nådige vilje at gaven skal tas imot og bli menneskets personlige eiendom ved troen. Det er bare vantroen, avvisningen av rettferdigheten fra Gud, som fordømmer (Joh 3,18).

For en befrielse det ble for Martin Luther da han forsto at ”Guds rettferdighet” i evangeliet var en frelsende gave, tilbudt til syndere for å tas imot helt gratis! Han hadde tidligere trodd at ”Guds rettferdighet” i Rom 1,17 henspilte på lovens rettvise fordømmelse. Likesom kirken han tilhørte, hadde han blandet lovens krav inn i evangeliet. Nå så han hva som mentes med ”det glade budskapet”, nemlig at ”Guds rettferdighet” er en fri, betingelsesløs gave fra Gud. Med Guds rettferdiggjørelse av mennesket menes hans frikjennende dom ene og alene for Kristi skyld, ikke ved lovgjerninger (Rom 3,28).

Les resten av Seth Erlandssons artikkel her:
https://www.biblicum.info/…/det-betingelseslose…/

Kirken behøvde en reformasjon

De første fem hundre årene etter Kristus vokste den kristne kirken og bredte seg ut i verden, til tross for forfølgelser og angrep fra vranglærere. Rundt år 600 år e.Kr. hendte to ting som ble til stor skade for den kristne kirken: Det ene var muslimenes erobringer og det andre var at biskopen i Roma fikk en spesielt opphøyet posisjon i kirken.

De muslimske hærene erobret Nord-Afrika, Palestina, Syria og Lilleasia (Tyrkia). Denne erobringen utryddet nesten alle kristne kirker i disse områdene.

I Vest-Europa ble biskopen i Roma lederen for den kristne kirken. Han var overhode for kirken i Spania, Frankrike, England, Tyskland og Italia. Man begynte å kalle ham for paven og mente at han var utsett av Kristus til å herske over alle, til og med over kongene. Paven brukte ikke sin makt til å tjene Kristus. I stedet spredte han antikristelige lærer. En av disse var læren om skjærsilden, og en annen var at mennesker ikke ble frelst bare ved tro, men også på grunn av sine gjerninger. Dessuten forledet han folk til å tro at de bare kunne få Guds nåde gjennom de biskopene og prestene som paven hadde innsatt. Da det sto fram personer som viste at det paven lærte var ubibelsk og feil, befalte han at alle som leste Bibelen uten tillatelse skulle straffes.

Muslimenes erobringer og pavens maktstilling førte til at evangeliets sannhet nesten forsvant. Det behøvdes en reformasjon for at Bibelen skulle få tilbake sin rette plass og mennesker få vite sannheten om frelsen. Gud brukte Luther som sitt redskap til å gjennomføre reformasjonen.

Luthers fødsel (1483) og utdannelse

Martin Luther ble født i året 1483 i den lille byen Eisleben i Tyskland. Foreldrene var fattige, men de forsto at Martin var en begavet gutt og lot ham gå på skolen. Da Luther var 14 år ble han nødt for å flytte hjemmefra for å fortsette utdannelsen. Sammen med noen andre gutter som ikke hadde så god råd, måtte han ofte tjene penger til maten ved å synge utenfor husene til velstående folk. Likevel gikk det så bra med ham på skolen at læreren oppmuntret ham til å studere videre ved universitetet.

På den tiden hadde hans far fått såpass bra inntekt at han kunne betale en del av Martins utgifter, og derfor begynte han å studere ved universitetet i Erfurt. Luther leste jus, og også nå gikk det svært bra med studiene. Han fikk respekt blant alle som ble kjent med ham og trivdes godt sammen med studiekameratene. I 1505 tok han sin magistereksamen. Men Luther var ikke helt lykkelig.

APROPOS ABORTLOVEN

Tenk om samtlige innbyggere i de norske kystbyene Bergen, Haugesund, Stavanger og Kristiansand ble «tatt bort». Over en halv million menneskefostre er blitt avlivet i Norge siden loven om såkalt selvbestemt abort ble innført på 1970-tallet. Dette tilsvarer omtrent antallet innbyggere i de fire nevnte byene. Så mange er borte.

«Alle må få ha kontroll over egen kropp,» sies det. Og det høres i utgangspunktet helt rimelig ut. Likevel er dette villedende og bedragersk språkbruk, fordi abort jo berører t o kropper, t o menneskeliv, t o individer. Men den ene av de to skal liksom ikke regnes med. Det er «oppsiktsvekkende at en blåveis bak søppelstativet har sterkere rettsbeskyttelse enn et foster», som den norske journalisten Niels Chr. Geelmuyden har uttalt. Barnet i mors liv er blitt lyst fredløs de første månedene av sin eksistens.

At menneskelivet begynner ved befruktningen, er et biologisk faktum. Fosterets underfulle utvikling vet vi i dag mye mer om enn før. Alle arveanlegg er på plass helt fra starten av, og etter bare tre uker begynner hjertet å slå.

Vi har alle sammen vært så små. Det var du – nettopp du, med en unik nykombinasjon av gener – som lå der i mors liv den gangen; det var ikke en annen. Du har vokst og utviklet deg mye siden da; du ble født, lærte å krype, gå og snakke, ble ungdom, og voksen. Men dette handler kun om forskjellige livsstadier eller utviklingsfaser; Allerede som foster i mors liv er man et levende menneske, som burde ha rett på beskyttelse her i landet. Dette burde egentlig alle i Norge kunne bli enige om.

Så bitteliten var også vår Herre Jesus! Han ble unnfanget ved Den Hellige Ånd; den evige Guds Sønn ble et menneske i jomfru Marias morsliv. Han ble selvfølgelig ikke menneske først to, tre eller fire måneder ut i svangerskapet, eller ved fødselen; nei, allerede fra unnfangelsen var han samtidig både sann Gud og sant menneske. Men hadde det vært i dag, ville kanskje den unge gravide Maria, Guds mor, blitt oppmuntret til å abortere Sønnen…

Nå er det ikke kirkens oppgave å bestemme hvordan statens lover skal være. Dette er ansvaret til landets politikere, folkets valgte representanter. Likevel er det kirkens oppgave å tale om hva Guds ord sier om liv og død, rett og galt, til alle som vil høre. Abort strider imot det femte bud, «Du skal ikke slå ihjel».

Både morens og fosterets liv må vernes, begge to må vises omtanke og omsorg i en sårbar situasjon. Samtidig som vi bør fortsette å holde fram at abort er forferdelig galt, er det svært viktig å kommunisere at det fins tilgivelse også for denne synden. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile,» sier Frelseren. I hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for kvinner og menn i alle land.

At Gud har vist menneskeheten en slik kjærlighet, at han har blitt menneske, gitt sin Sønn til soning for våre synder, dette gir oss alle svært stor verdi. Ung eller gammel, liten eller stor, syk eller frisk, hver og en er verdifull for Ham.

Pastor Tor Jakob Welde

Evangelisten Lukas

Minnedag 18. oktober.

Lukas, «vår kjære lege» (Kol 4,14), var en trofast følgesvenn og medarbeider av apostelen Paulus. I vanskelige tider, da andre skilte lag med apostelen (2 Tim 4,11), forble Lukas ved hans side. Han kom antagelig fra Antiokia i Syria, et tidlig sentrum for hedningekristne og en by kjent for sine utdanningsinstitusjoner for kunst og vitenskap. Lukas var tydeligvis selv velutdannet; ikke bare var han lege, men viser også svært gode litterære ferdigheter og kunnskap om historie, samfunn m.m. Stadige referanser til herskeres regjeringstid og lignende (Luk 3,1, Apg 11,28) er med på å understreke at menneskene og hendelsene det berettes om virkelig eksisterte og fant sted.

Lukas var antagelig en omvendt hedning (Kol 4,11.14) og dermed den eneste av de nytestamentlige forfatterne med ikke-jødisk bakgrunn. Han forteller grundig om Jesu liv og virksomhet etter selv å ha gått gjennom en mengde øyenvitneskildringer (Luk 1,1-4). Evangelieboken (og dens fortsettelse, Apostlenes gjerninger) er stilet til Teofilus, trolig en romersk embetsmann. Tid: ca. 55-65 e.Kr. Det som særlig fremheves er «det gode budskapet», forkynnelsen av evangeliet, og at dette gjelder alle jordens folk. I keiser Augustus’ regjeringstid er Herren, Kristus Jesus, kommet til verden som frelseren for hele Adams ætt. Han oppsøker de bortkomne og fortapte får, han er tolleres og synderes venn.

Ifølge tradisjonen døde Lukas en naturlig død nær byen Theben i Hellas, 84 år gammel.

Evangelisten Lukas. Maleri av Matthias Storm.

Håp for verden?

«Sjelden har det vært viktigere å løfte fram håpsdimensjonen,» skrev lederen for en kirkelig nødhjelpsorganisasjon nylig i en artikkel med tittel «Håp for en verden i krise?» – på trykk i en kristen avis. For det er svært mye uro og nød i verden nå: Ti prosent av verdens befolkning sulter. Krigen i Ukraina har ført til en sterk økning i antall flyktninger. Krig og pandemi har også ført til dårligere økonomi for folk i alle verdensdeler. Blant annet. Forfatteren setter sitt håp til at politikere og andre med innflytelse nå vil lede an med å få gjort visse nødvendige grep, som foreslås i artikkelen. Da er det grunn til håp midt i den ellers så dystre utviklingen.

Gud nevnes ikke i artikkelen, noe som er litt merkelig og et savn. For Kirkens herre er jo håpets Gud (Rom 15,13). I Klagesangene sier forfatteren (antagelig Jeremia), etter å ha malt fram fiendenes grusomhet, ødeleggelsen av tempelet og folkets lidelser: «Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham» (Klag 3,21-24). 

Med «håp» menes i dagligtalen en ubestemt forventning om hjelp og forbedring. Men når Bibelen taler om en troendes håp, er det noe fast og sikkert: «Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen» (Hebr 6,19). Kristus Jesus er vårt håp (1 Tim 1,1), uten ham var vi «uten håp og uten Gud i verden» (Ef 2,12). Gud har «i sin rike miskunn født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1 Pet 1,3). «Til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp» (Matt 12,21).

Ja, som kristne ønsker vi inderlig at andre må få eie det samme håp som vi selv har. Kanskje litt provoserende for noen, men «det er ikke kirkens oppdrag å løse alle sosiale problemer i verden. Kirkens oppdrag er å forkynne evangeliet til frelse for sjeler som står i fare for å gå fortapt» (KELKs Nittifem teser for det 21. århundre, #75). Og alle kan vi få være med på dette, ved forbønn, personlig tjeneste og økonomisk støtte. Men: i takknemlighet for Gud vår frelsers store godhet imot oss, vil vi naturligvis også vise godhet og hjelpe vår neste når han er fattig, ensom, på flukt osv. Luther sa: «Den som går forbi sin neste, går også forbi Gud.» Hver og en av oss har fått et oppdrag, et kall til å tjene vår neste i kjærlighet.

Pastor Tor Jakob Welde

Neste stasjon Paradis

«Gud har satt oss inn i himmelen i Kristus Jesus med ham». (Efeser­brevet 2,6)

I Stavanger finnes det en togstasjon med et himmelsk navn: Paradis. Når jeg nærmer meg denne stasjonen med toget, hører jeg fra høyttaleranlegget: «Neste stasjon er: Paradis.» Da tenker jeg: «Skulle ønske det virkelig var sånn!» Men alle ser at denne togstasjonen ikke er himmelen. For det finnes ikke himmel på jord.

Derfor kan man undre seg over hva Paulus har skrevet et sted: «Han har satt oss inn i himmelen.» Det skrev Paulus opprinnelig til de kristne i Efesos. Gud hadde satt de kristne i Efesos inn i himmelen. Det betyr med andre ord: De kristne i Efesos var allerede i himmelen mens de ennå var i Efesos. Likevel visste hver av dem veldig godt at Efesos ikke var ­himmelen.

Riktig, Paulus skrev disse ordene også for andre kristne. Også for dere i Norge. Også dere har Gud satt inn i himmelen. Du spør: Hvordan kan jeg være i himmelen når jeg for øyeblikket er i Norge? Alle vet jo at Norge ikke er himmelen.

Her må vi legge godt merke til hva Paulus legger til: «I Kristus Jesus.» I ham er vi allerede i himmelen. Med andre ord: På grunn av Jesus er vi allerede frelst. Ikke på grunn av oss. Vi kan ikke klatre opp til himmelen. Nei, Gud kom til oss og ble menneske: I Jesus. Jesus har forsonet hvert menneske med Gud. Også deg. Også din skyld har han tatt på seg. Dermed har han gitt deg himmelen som gave. Betalt av egen lomme.

Tror du på ham, har du denne gaven allerede i lomma. Da er du allerede med ham i himmelen selv om du for øyeblikket er i Norge. Også om livet ditt ser helt annerledes ut enn himmelen. Det har Gud til og med gitt deg et sikkert vitne på som jeg uten tvil kan anbefale. Forestill deg igjen den samme togstasjonen i Stavanger. Denne togstasjonen ser ikke ut som et paradis. Likevel er det togstasjonen «Paradis». Det forteller skiltet der. På samme måte har Gud gitt deg et henvisningsskilt: Bibelen. Der sier Gud selv hvorfor du allerede er frelst – selv om det ennå ofte ikke føles sånn. Du er frelst og kommer til å oppleve det ekte paradiset – ikke på grunn av deg. Men på grunn av Jesus. Fordi han har gitt seg selv for deg.

Derfor trenger vi ikke å være redde på vår livsreise sammen med Kristus. Vi vet jo hvordan det ender. Den himmelske kunngjøringen: «Endestasjon: Paradis. Stig ut, alle sammen! Du har nådd målet ditt.» Takket være Jesus! Amen.

Pastor David Edvardsen

Englene

Også den usynlige verden hører med til Guds skaperverk, selv om vi ikke vet så mye om den. I Kolosserbrevet omtales «troner og herskere, makter og åndskrefter» (Kol 1,16).

Slike ting blir i vår tid ofte latterliggjort. Mennesker har en uvilje mot å tro det man ikke kan se. Samtidig er det i vår tid en økende interesse for det okkulte.

At engler finnes, burde være helt klart for den som leser sin bibel. Det fortelles ikke så mye om hvordan de er og hva de gjør. Vi får vite at de er mange. Juleevangeliet hos Lukas taler om en stor hærskare (Luk 2,13). Alle må de ha blitt skapt en gang før den sjuende dagen, da Gud hvilte og alt var fullført.

Englene nevnes iblant ved navn. Vi kjenner Mikael og Gabriel. I Det gamle testamente er kjeruber og serafer nevnt som spesielle grupper av tjenere framfor Guds trone. De kan iblant anta menneskelig skikkelse (1 Mos 3,24, Jes 6,2).

Til englenes oppgaver hører å beskytte menneskene og lovsynge framfor Guds trone (Apg 12,7ff). Hvis vi kunne se inn i den himmelske verden, ville vi se mengder av engler omkring oss (2 Kong 6,16f).

En del av englene har syndet og blitt kastet ut av himmelen (2 Pet 2,4, Jud 6). Vi vet ikke nøyaktig hvordan det gikk til. Deres leder er djevelen, som kalles Satan. De onde åndene er sterke og forsøker å forderve Guds verk (Åp 12,9ff, Luk 10,17ff). De er driv-kraften bak verdens ondskap. De søker å forderve kirken ved villfarelser, ved å sette hindringer i veien for kirkens tjenere, vende menneskenes sinn bort fra Guds ord og bønnen, og ved forfølgelser. Selv om de er svært sterke og mange, skal de ikke ta makten helt (Matt 16,18). Men vi skal ta dem på alvor og ruste oss til kamp mot dem (Ef 6,-11ff).

ER DET LIKEGYLDIG HVILKEN KIRKE en troende tilhører?

Konservative kristne vil si nei. De vil si at det ikke er likegyldig om man tilhører en kirke som åpenbart tolererer alle mulige læreavvik og gir sine medlemmer meget uklare råd i etiske spørsmål.

Likevel fins det store innbyrdes forskjeller mellom de konservative gruppene i hvor langt man skal gå i å bryte med liberale prester og forkynnere. For de fleste er det nok å holde seg til sin egen lokale forening på bedehuset og hele tiden sørge for at man hører på slike prester og predikanter som man anser tilhøre den «konservative» fløyen i kirken. Passer man bare på å unngå de verste prestene eller forkynnerne, har man fulgt Jesu formaning i Bergprekenen: «Vokt dere for de falske profeter!» (Matt 7,15). Slik tenker mange, og så er man fornøyd med situasjonen så lenge man ikke direkte blir konfrontert med vranglæren innenfor sin egen lille gruppe. Man kan så sitte og betrakte det som skjer utenfor gruppen og kritisere alt det man ikke liker i den kirken man egentlig formelt tilhører.

Vi er overbevist om at Bibelens lære om kirkefellesskap ikke gir en troende noen anledning til å bli stående i en vranglærende kirke. Her er det ikke tale om hva VI vil og finner mest bekvemt eller pragmatisk riktig i vår spesielle situasjon; her er det tale om klare formaninger i Guds eget ord. Her er det tale om hva GUD vil.

Det er på sin plass med et fornyet studium av Guds ord og dens lære om kirkefellesskap. Rom 16,17: «Hold øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem.» . . .

Les artikkelen «Rett kirkefellesskap – bibelsk lære eller menneskelig frihet?» av Egil Edvardsen her: https://www.biblicum.info/…/rett-kirkefellesskap…/

Å holde seg til lyset

«Den som sier han er i lyset, men hater sin bror, er ennå i mørket. Den som elsker sin bror, blir i lyset og fører ikke noen til fall. Men den som hater sin bror, er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går, for mørket har blindet øynene hans.» (1 Joh 2,9-11)

Du kan ikke gi bort noe du ikke har. Dette er sannsynligvis grunnen til at flybesetningen sier at i en nødssituasjon bør du først ta på deg selv oksygenmasken før du prøver å hjelpe andre.

Gjennom apostelen Johannes minner vår Far oss om at dette også gjelder i det åndelige. Vi kan ikke gi noe vi ikke eier selv. De tre versene fra Johannes’ første brev snakker om kjærlighet og hat, mørke og lys.

Lyset kommer først. I begynnelsen av brevet sier Johannes: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham (1,5). Ånden gjør det veldig tydelig når han viser hvordan Gud har håndtert vår ondskap og vår selvskading. Han ble en av oss. Han kjente smerten vår og lyttet til ropene våre. Han forble syndfri, men han kjente dragkraften av bedragerens søte hvisking. Og han bar Guds straff for våre synder i sin egen kropp da han hang på korset.

Da hån, hat og drapstrusler kom hans vei, hadde Lyset bare ett svar: Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør (Luk 23,34). Jesus elsker de kjærlighetsløse. Han frikjenner de som er modne for dom. I stedet for å gi oss den dommen vi fortjener, lover Jesus oss det livet som aldri tar slutt. Det er kjærlighet. Den som elsker sin bror, blir i lyset.

Du har kanskje hørt hva en kjent forfatter sa til folk som sa at de ikke tror på Gud. Han sa: «Fortell meg om denne guden som du ikke tror på. Jeg tror kanskje heller ikke på ham.» I en verden full av mørke og hat er det lett å misforstå hvem Gud er og hva han gjør. Det er lett å forestille seg en gud som spiller like for like og er langt unna menneskelig smerte og lidelse.

Men husk at Gud er så mye bedre enn hva vi noen gang kan forestille oss. Gud beviser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom 5,8).

Jesus, vær mitt lys. Amen.

(Fra Meditations)

To pakter – én Frelser fra synden

De troende er ett – enten de tilhører den gamle eller den nye pakt. Hvorfor? Selvfølgelig fordi det bare fins én Frelser, Jesus Kristus. Hele menneskehetens håp om frelse retter seg mot ham og ham alene. Det fins ikke frelse i noen annen. Det er ikke gitt oss noe annet navn som vi kan bli frelst ved, enn Jesu Kristi navn (Apg 4,12).

De som levde i den gamle pakt, før Jesus kom, hadde ingen annen Frelser i vente enn nettopp ham som skulle lide og dø for folkets overtredelser. Profeten Jesaja hadde sagt hvordan det skulle gå til (Jes 53). Han skulle bære folkets smerter (v 4). Han skulle bli såret for folkets overtredelser og knust for deres misgjerninger (v 5). Han skulle straffes for at de skulle få fred. Ved hans sår skulle de få legedom (v 5). Skylden som alle hadde, skulle komme over ham (v 6). Han skulle bli mishandlet, føres bort som et lam for å slaktes (v 7).  Enda han ikke hadde gjort noen urett og det ikke fantes svik i hans munn, skulle han regnes blant overtredere og måtte dø (v 9 og 12). Han skulle gi sitt liv til soning (v 10).

Jesus kom, og han oppfylte helt og fullt alt det profetene i den gamle pakt hadde sagt skulle skje. Og alle vi som lever i den nye pakt, har dermed heller ingen annen Frelser, ingen annen vi kan sette vårt håp til og vår lit til enn denne Herrens lidende tjener, som gav sitt liv for alle mennesker, ofret sitt legeme og blod som et fullkomment sonoffer for alle menneskers synder.

Dermed ser vi at likesom han var det eneste håpet for alle de troende som levde i den gamle pakten, er han også vårt eneste håp, vi som lever i den nye pakten. Disse to paktene som Gud har inngått med menneskene, den gamle og den nye pakten, møtes i ham, Jesus Kristus, vår Frelser. Begge to paktene sikter mot hans stedfortredende lidelse og død.

Fra en preken av Egil Edvardsen

De troende av både jøder og hedninger er Guds folk

Det Israel skulle være og hadde lovet å være, nemlig en trofast tjener, en budbærer om Herrens nådegjerninger, det er de troende fra både jøder og hedninger. De er «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk» (1 Pet 2,9). Paulus skriver: «Ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak (dvs. gjennom løftet) skal du få en ætt som skal kalles din. Det betyr: Det er ikke de som er hans barn av kjøtt og blod, som er Guds barn. Bare dem som er barn ut fra løftet, regner han som Abrahams ætt» (Rom 9,6-8). «Slik sier han det hos Hosea: Det folket som ikke var mitt, vil jeg kalle mitt folk, og henne jeg ikke elsket, vil jeg kalle min elskede.Der det før ble sagt til dem: «Dere er ikke mitt folk», der skal de kalles den levende Guds barn. Og Jesaja roper ut over Israel: Om Israels barn var så tallrike som havets sand, skal bare en rest bli frelst» (Rom 9,25-27).

Esekiel profeterer om tilbakevendingen slik: «Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet» (Esek 36,24-26). Vi ser tydelig at tilbakevendingen er det samme som den nye fødselens under, et nytt hjerte. Jesus sa til Nikodemus: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike» (Joh 3,3). De tilbakevendende har fått et nytt hjerte. De er ikke agnostikere og ateister, åndelig blinde. «Da skal de ikke mer gjøre seg urene med avgudene sine og alt det motbydelige og alle syndene sine… Min tjener David (= Messias) skal være konge over dem, og de skal alle ha én gjeter» (Esek 37,23-24).

Profetene bruker en rekke bilder for den nye fødselens under, for omvendelsen til HERREN og hans land. Gud sa til Esekiel: «Tal profetord over disse knoklene og si til dem: Tørre knokler, hør Herrens ord!… Se! Jeg lar det komme ånd i dere, så dere blir levende… Jeg profeterte, og det begynte å buldre og skjelve. Knoklene la seg inn mot hverandre, knokkel mot knokkel… Jeg talte profetord, slik han hadde befalt meg. Da kom det ånd i dem, så de ble levende. De reiste seg opp og sto på føttene. Det var en umåtelig stor hær… Jeg gir dere min ånd så dere blir levende, og lar dere finne hvile i deres eget land» (Esek 37,4-14).

Jesaja profeterer om den nye fødselen som noe overnaturlig: «Juble, du barnløse som ikke fødte,bryt ut i jubelrop, du som ikke fikk rier! For hun som er forlatt, får flere barn enn hun som har mann, sier HERREN» (Jes 54,1). De troende er ikke født «etter naturens orden», men «ved Guds løfte» (Gal 4,23). De er født ovenfra (jf. Joh 3,3), født av Gud. Se Gal 4,23-27, der Paulus siterer Jes 54,1 og understreker forskjellen mellom pakten fra Sinaifjellet og Guds nådepakt: «Det nåværende Jerusalem … lever i slaveri med sine barn,» men «det himmelske Jerusalem» er fritt og «vår mor». Hebreerbrevets forfatter sier at de troende har kommet «til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen» (Hebr 12,23).

Vi stadfester Guds lov ved å stole på Jesu rettferdighet

Pastor Glenn Obenberger, USA Hør preken

Bibelens lære om kirkefellesskap

. . . De troende i kirker der sannhet og løgn blandes sammen, står i stor fare, for den falske læren er en sjelemorder. Bare Guds rene ord og sakrament er nådemidler som kan skape, nære og bevare troen. De som forsvarer et fellesskap med kirker som gir rom for vranglære, og hvor sannhet og løgn blandes sammen, har ikke forstått Skriftens ord om den falske lærens dødelige virkning på sjelen, og at bare Guds rene ord og sakrament er nådemidler. . .

Les artikkelen her: https://www.biblicum.info/…/bibelens-laere-om…/

HERREN ER MITT LYS og min frelse

Salme 27,1-6

«Herren er mitt lys og min frelse. Hvem skal jeg frykte? Herren er mitt livs styrke. Hvem skal jeg være redd for?» (Salme 27,1).

Når vi leser disse linjene tenker vi kanskje: Dette er ordene til en person som det har gått veldig bra for, en som virkelig befinner seg på livets solside. Han har det bare godt og ser inn i framtiden uten den minste bekymring.

Men det er ikke tilfellet. Dette verset stammer fra David, og han skrev det i en tid med forfølgelse og anfektelser. De neste linjene av salmen viser at han er omringet av fiender. Han ser hvordan de trenger seg på fra alle kanter. Hvordan kan han da si noe slikt? «Herren er mitt lys og min frelse. Hvem skal jeg frykte?»

David avlegger denne tillitsfulle bekjennelsen fordi han tidligere gang på gang har erfart hjelpen fra sin Gud. Han vet at nettopp i nøden, når vi ikke lenger ser noen utvei, er Gud som nærmest. For da merker vi: Vi eier ikke selv den kraften vi behøver for å komme oss igjennom problemene. Vi er avhengig av stadig å få ny styrke fra vår Gud. Han er vår frelse, vår redning. I denne verdens mørke har han latt lyset skinne for oss gjennom sin Sønn. Han gjør en ende på djevelens mørke gjerninger. Han fører lys inn i vårt liv, som er så fordervet av synden. Han er verdens lys, som strekker seg ut mot oss og gir oss tilgivelsen.

David kan avlegge en så tillitsfull bekjennelse fordi han også vet hvor han kan hente stadig ny kraft for sitt liv. Han sier: «Én ting ber jeg Herren om, og det ønsker jeg inderlig: at jeg får bo i Herrens hus alle mine levedager, så jeg kan se hans velvilje og grunne i hans tempel.» Der vil også vi hente kraft og styrke. Og ikke bare på søndagene.

Kjære Herre Kristus, du er vår frelser. Du gir oss lys i livet. Vi takker deg for det. Gi oss hver dag ny kraft og styrke fra ditt ord. Amen.

Å kjenne Kristus

På dette vet vi at vi kjenner ham: at vi holder hans bud. Den som sier: «Jeg kjenner ham», men ikke holder hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham (1 Joh 2,3-4).

Apostelen Johannes bruker veldig ofte uttrykket «kjenne». Det henger sammen med at datidens vranglærere ofte brukte dette uttrykket som sitt slagord. Ordet gnostiker kommer av gnósis, som betyr «kunnskap». Det fantes en hel del lærere på apostelen Johannes’ tid som påberopte seg dypere kunnskap om åndelige ting enn det andre kristne får ved ganske enkelt å holde seg til apostlenes ord. Noen påsto for eksempel at de kjente Satans dybder (se Åp 2,24). Gnostikernes dypere kunnskap var bare kunnskap i navnet (1 Tim 6,20).

Å kjenne Kristus er å tro på ham som sin frelser. Og vi er frelst ved troen alene, uavhengig av lovens krav, uavhengig av gjerninger, uavhengig av vår kjærlighet. Men en sann tro er alltid virksom i kjærlighet. Var den ikke virksom i kjærlighet, ville den ikke vært en sann tro. Den ville ikke vært en levende tro, men en død tro. Vi blir frelst ved tro alene, men troen er aldri alene, det vil si uten gjerninger. På dette vet vi at vi kjenner ham: at vi holder hans bud. Lydigheten mot hans bud er et kjennetegn på at vi virkelig kjenner Kristus som vår frelser og at kjennskapen er virkelig, ikke bare noe vi innbiller oss.

Gud trenger ikke våre gjerninger. Han er forsont med oss uten vår fortjeneste. Han har forsont oss med seg selv ved Kristi fullkomne liv og død. Han ofret seg selv én gang for alle. Vi er rettferdige ved Kristi blod. Gud trenger ikke våre gjerninger, men nesten vår trenger dem. Paulus skriver: «Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre» (Rom 13,8). Og Jesus sier i Bergprekenen: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem» (Matt 7,12). Først blir vi frie fra syndene. Så tjener vi vår neste i kallet og standen Gud har satt oss i.

En sann kristen kan virkelig si: «Ja, Herre, jeg holder budene dine.» Vi holder dem ikke som vi vil. Vi holder dem ikke fullkomment. Vi gjør Gud til en løgner om vi sier vi ikke har synd (1 Joh 1,10). Men Jesu blod renser oss for all synd. Det renser alle våre gjerninger fra alt urent og ufullkomment. De helliges rettferdige gjerninger er skinnende rent lin (se Åp 19,8). . .

David Edvardsen

Les mer: https://www.luthersk-kirke.no/kristnes-kjennetegn…/

FÅR JEG LOV å være sikker på min frelse?

I den tredje trosartikkelen bekjenner vi: «Jeg tror på… det evige liv.» Og i Luthers forklaring til denne artikkelen sier vi: «Jeg tror… at den Hellige Ånd vil gi meg og alle som tror på Kristus, et evig liv.» Men får jeg lov til å tro dette? Kan jeg virkelig tro fullt og fast at jeg skal få det evige livet? Bør jeg ikke heller være litt usikker? Ja, er det ikke rett og slett frommere å være litt usikker? Det fins et uttrykk som heter «hellig uro». Bør ikke alle kristne ha en slik «hellig uro» når det gjelder frelsen? Er det ikke farlig å bli for sikker? La oss se hva Skriften sier om dette.

Noen sentrale skriftsteder:

2 Kor 4,14: «For vi vet at han som oppreiste Herren Jesus, han skal også oppreise oss sammen med ham og føre oss fram til seg sammen med dere.»

2 Kor 5,1: «For vi vet at om vårt jordiske hus, vårt telt, rives ned, så har vi i himmelen en bygning som er av Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender.»

1 Joh 5,13: «Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.»

1 Joh 3,2: «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbaret hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er.»

Hebr 11,1: «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.»

Her ser vi hvordan Skriften taler om visshet. Vi vet, sier apostelen, at vi skal bli oppreist slik Herren Jesus ble oppreist. Vi vet at han skal føre oss fram til seg. Vi vet at vi i himmelen har et evig hus som er av Gud og som er vårt. Vi vet at vi har evig liv, vi som tror på Guds Sønns navn. Vi vet at vi skal bli ham lik for vi skal se ham som han er.

Alt dette vet vi, sier Skriften. Det er en visshet. Det er ikke noe som er usikkert, men sikkert og visst.

Troens visshet

Men det er viktig å ha klart for oss når vi taler om frelsesvisshet, at det er en troens visshet. Denne visshet om frelsen koples alltid sammen med troen. Den som ikke tror, kan aldri ha frelsesvisshet. Ingen uomvendte, hyklere eller navnkristne, ingen som bare har en ytre kjennskap og et ytre forhold til kristendommen, kan ha frelsesvisshet.

Sant og visst er det mange som mener om seg selv at de skal bli frelst, og de skal komme til Jesus på den ytterste dagen og si: «Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?» Men da skal Jesus vare dem: «Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!» (Matt 7,22-23).

Noen mener kanskje at det eneste som kreves for å bli frelst, er å tilhøre en kristen forsamling og leve så sømmelig og fint man kan. Dette er deres tro. Dette er deres visshet. Men det er et bedrag. For de som tror at de kan bli frelst på noen annen måte enn ved troen på Jesus Kristus, Guds Sønn, han som døde for verden synder, bedrar seg selv. De har ingen tro. Og om det ikke fins tro, fins heller ikke troens visshet, bare en kjøttslig og falsk sikkerhet. Ingen som har en annen grunn for sin tro enn Jesus Kristus og hans fullbrakte frelsesverk, kan være sikker på sin frelse.

Videre må vi ha klart for oss at ikke alle kristne nødvendigvis har frelsesvisshet i like stor grad. Når vi taler om frelsesvisshet, taler vi egentlig ikke om graden av tro eller troens styrke. Troens styrke kan variere fra person til person. Noen er sterkere i troen, andre svakere. Men selv om den sanne, kristne troen kan variere i styrke, er den likevel alltid en tro til frelse. Endog den som bare har en liten trosgnist, et svakt håp om evig liv, blir helt sikkert frelst på den ytterste dag.

Dermed gjelder altså spørsmålet egentlig om vi kan eller bør ha tro, dvs. om vi får lov til å tro på Jesus Kristus. Får vi lov til å tro på Kristus, da følger av seg selv at vi får lov til å ha frelsesvisshet. Vi får lov til å være sikre på vår frelse. For troen er, som vi leste, i sin natur og sitt vesen «full sikkerhet», en fast overbevisning. Det er den selv om den er så svak at den ikke føles som en visshet. . .

Egil Edvardsen

Les mer: http://www.luthersk-kirke.no/far-jeg-lov-a-vaere-sikker…/

Darwinistisk vs. bibelsk verdensbilde

Vårt vitnesbyrd til verden innebærer en forkasting av darwinistisk evolusjon. Det darwinistiske verdensbildet skiller seg drastisk fra Skriftens verdensbilde og skapelseshistorien.

Det darwinistiske verdensbildet
Historisk evolusjonisme tar for gitt at alle sansbare hendelser kan forklares av naturlige krefter. Det fysiske universet er en virkning av naturlige krefter, og verken et overnaturlig vesen (Gud) eller overnaturlige hendelser (under) hadde noen innvirkning. Med denne grunnleggende oppfatningen oppstår følgende verdensbilde: universet og menneskeslekten ble til av naturlige fenomen og kunne ikke ha blitt til på andre måter.

Forestillingen om en skaper, om menneskeheten som skapelsens krone og om lovens og evangeliets sannheter er uforenlig med dette verdensbildet. Synd, objektivt rett og galt, en Frelser og frelse fra syndeskyld finnes ikke. Heller ikke finnes rettferdiggjørelse og helliggjørelse som gaver fra Gud, bare skiftende og ustabile meninger om hva som er godt og vondt og om hvorfor mennesker gjør slikt. Bruken av teorien om naturlig utvalg i sosiale, politiske og økonomiske saker (sosial darwinisme) har sitt logiske opphav i et slikt verdensbilde.

Det bibelske verdensbildet
Et bibelsk og kristent verdensbilde tar for gitt at Bibelen er Guds inspirerte og rådende sannhetsåpenbaring. Hva Bibelen sier om universets opphav og natur, er sant, pålitelig og tilstrekkelig. Gud skapte verdensrommet og jorden av ingen ting på seks dager, og menneskeheten er kronen på skaperens verk. Guds åpenbaring forsikrer også om at ideer om for eksempel menneskers syndighet, forsoning og frelse gjennom Jesus Kristus og åndelig og evig liv ved guddommelig nåde gjennom troen på Kristus ikke bare er ideer, men er virkelige sannheter.

Til et slikt verdensbilde, som har Gud som sentrum og hvor Bibelen står i fokus, trengs det ingen sansbare bevis for å underbygge skapelseshistorien. Gud var det eneste øyenvitnet og har gitt oss en troverdig og tilstrekkelig beretning. Vi som har dette verdensbildet, stoler fullt ut på den allmektige Skaperen og det han forteller oss om sitt skaperverk like så vel som det han sier om sitt forsonings- og helliggjørelsesverk.

Fra en artikkel av Forrest Bivens:

Vi er Guds egne

”For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv” (1 Tess 4,7).

Flertallet av de kristne i Tessalonika kom til tro sent i livet. ”Dere vendte om til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud” (1 Tess 1,9).

De fleste av oss kan sannsynligvis ikke huske da vi ble kalt til tro. Det var da vi kanskje bare var noen dager eller uker gamle. Gud, Den Hellige Ånd kom inn i hjertene våre ved en håndfull vann som var forent med Guds ord. I dåpen gjorde Gud oss til sin eiendom.

Noen kristne kan ha et levende minne av da Den Hellige Ånd gjennom Guds ord gav dem troen i hjertet. I det øyeblikk gjorde Gud dem til sin eiendom.

Når det gjelder frelsen, har det liten betydning når vi fikk kallet til tro. Det som betyr noe, er at vi fikk evangeliets kall som skapte tro i oss alle. Vi ble Guds barn og arvinger til løftet. Hensikten med Kristi forsoningsverk sammenfatter Martin Luther med velvalgte ord: ”Alt dette har han gjort for at jeg skal være hans egen.”

Paulus minner oss i bibelverset i 1 Tess 4,7 på at kallet har enda en hensikt – ”et hellig liv”. Luther sammenfatter denne andre hensikten slik: ”Alt dette har han gjort for at jeg skal… leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet, uskyldighet og salighet.”

Har du som Guds barn levd ”et hellig liv” i Kristi rike? Eller har du forspilt de anledningene du har fått? Viser du alltid for alle at du tilhører Gud? Blir dine tanker, ord og gjerninger styrt av Kristus? Eller har du latt din syndige natur ta over styringen? Når vi ser Guds hellige lov, må vi bare trekke den konklusjonen av vi ikke er hellige.

Kristus har kalt oss til å leve i hellighet. Det har vi ikke gjort, og det kan vi ikke gjøre. Men Jesus gjorde det. Alle Guds krav til oss som vi ikke har klart å oppfylle, har Jesus oppfylt. Ingenting av det vi har gjort imot Guds bud, har Jesus gjort. Fordi vi er Guds egne gjennom troen, ser Gud oss gjennom Kristus. Gud ser ikke våre synder. Han ser Kristi rettferdighet. I Guds øyne – og det er de eneste øyne som til slutt teller – lever vi i hellighet.

I dette ligger vår kraft til et hellig liv. Fordi Gud har tilregnet oss Kristi rettferdighet og tilregnet Kristus våre synder, er vi hans egne. Og fordi vi er hans egne, forsøker vi å ære ham i våre liv her på jorden, likesom vi skal ære ham i all evighet.

Kom, sannhets Ånd, og vitne giv at Jesus Kristus er vårt liv, så vi av intet annet vet enn ham vår sjel til salighet! Amen.

Offer sendt mot himmelen

Førti dager etter Jesu oppstandelse fra de døde, forlot han sine disipler for å ta plass ved Faderens høyre side.

Det skjedde to ganger om dagen. Røk steg opp fra den høyeste Guds hellige sted. Hver gang steg det opp fra et alter. Morgen og kveld steg røken mot himmelen fra et lite forgylt alter, halvparten så høyt som en stående mann, skjult for menneskelige øyne. Morgen og kveld steg røken også opp fra et mektig alter uthogd i stein ute i det fri slik at hele Guds folk kunne se det. Det var det daglige offeret. Det skjedde to ganger om dagen like fra Moses tid fram til Kristus, en gang i grålysningen og en gang i skumringen.

Morgenofferet

Prestene samlet seg før grålysningen for å kaste lodd. Alle hadde vasket seg. Alle var kledd i rent, hvitt lintøy. Alle var barføtt. Fire prester ble valgt ut. Den første gikk fram til det store alteret. Han skilte de glødende kullene fra asken og la ny ved fra et fikentre på kullene. Små flammer steg opp.

En hane gol. En annen prest førte fram et feilfritt lam til plassen mellom det store alteret og forhenget som dekket inngangen til selve templet. Han la begge hendene på ullen mellom ørene på lammet. Dette dyret skulle ikke bli mat til prestene, slik som det var med mange andre offer. De daglige ofrene tilhørte Herren helt og holdent.

Det første morgenlyset splittet horisonten i øst. Sakte vendte den andre presten lammets øyne mot templets forheng bak hvilket himmelens og jordens Herre en gang hadde steget ned i en skystøtte. Kniven som presten holdt i hånden, fant det rette stedet. En året ble kuttet. Blod rant ned i en gylden skål. Lammet ble slapt. Presten gikk rundt alteret av uhogd stein. Han stenket blodet på alle sidene.

Luften ble fylt av musikk. Levittene sang lovprisninger. Trente hender flådde lammet og delte kroppen i sju deler. Forsiktig ble kjøttstykkene sendt opp trappen til det store alteret. En tredje prest som stod høyt over alteret, la ned offeret. Kjøttet møtte flammene. Presten løftet hendene. Røken steg opp mot himmelen. Korene fortsatte å synge. Den fjerde presten gikk gjennom forhenget og inn i Det hellige i templet. Et lavt bord dekket med gull stod til høyre i det dempede dagslyset. På bordet lå det to hauger med brød, seks og seks, ett for hver stamme i Israels folk. Et mykt lys kastet skygger fra venstre. Der brant det sju oljelamper. Lampene var festet ytterst på sju gylne grener som var utskudd fra en gyllen stamme.

Det gylne alteret stod rett fram i midten. På alteret lå det glødende kull som like før var blitt brakt dit fra det store alteret utenfor. Bak det gylne alteret hang det enda et forheng. Presten så på det med ærefrykt. Dette forhenget skilte presten fra Det aller helligste der Guds ark stod. I arken lå de to steintavlene hvor Gud en gang hadde skrevet sine bud. I arken var det også en skål med den samme manna som Gud en gang hadde livnært Israels folk med på dets vei til løftets land. Og staven som hadde tilhørt øverstepresten Aron, lå også i arken. Arons ætt var utvalgt av Gud til å ofre skyldofrene. Oppå arken stod …

Timoteus – Paulus’ kjære medarbeider

Timoteus er nevnt mange ganger i Det nye testamente. Som Paulus’ nære medarbeider var han til stede da en rekke av apostelens brev ble skrevet (Fil 1,1; Kol 1;1 m.fl). Han er også adressaten til to brev: 1 Tim og 2 Tim. Det greske navnet Timótheos betyr «Til Guds ære» , eller «Den som ærer Gud», evt «Æret av Gud».

Han nevnes første gang i Apg 16,1ff, når Paulus på sin andre misjonsreise (ca år 50 e. Kr.) besøker unge menigheter i Lilleasia (dagens Tyrkia): «Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som het Timoteus. Han var sønn av en troende jødisk kvinne, og faren var greker. Søsknene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om ham. Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene. Alle visste nemlig at faren hans var greker. De reiste så fra by til by …»

I 2 Tim får vi litt mer info om hans familie og barndom: «Jeg husker din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike» (1,5). «Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus» (3,15).

Antydninger i brevene, f.eks 1 Kor 16,10-11, har ført til en bestemt oppfatning av hans personlighet: «Paulus har åpenbart vært sterkt knyttet til Timoteus. Han åndelige sønn var lik ham i hengivenhet for Herren Jesu navn og hans sak, men samtidig ulik ham, for [Timoteus] ser ut til å ha vært sky og følsom så det nærmer seg forsagthet, urolig ved tanken på ethvert større ansvar og tilbøyelig til å støtte seg til en som var sterkere enn ham, født snarere til trofast å følge en leder enn selv å lede. Slike likheter og ulikheter kunne ikke annet enn å knytte disse to hjertene sammen i det inderligste vennskap, da de var blitt ett i Kristus» (Hedegård & Saarisalo, Bibelsk oppslagsbok).

Han ble uansett sendt på farefulle oppdrag til menigheter som opplevde sterk motstand og forfølgelse. F.eks tessalonikerne: «[Vi] sendte Timoteus til dere, vår bror og Guds medarbeider i tjenesten for Kristi evangelium. Han skulle styrke dere i troen og oppmuntre dere, så ingen skulle vakle under denne motgangen. … Jeg måtte få vite hvordan det sto til med troen deres, om fristeren hadde klart å friste dere slik at vårt arbeid hadde vært forgjeves» (1 Tess 3,1-5). Tydeligvis har den betrodde medarbeideren også selv blitt arrestert (Hebr 13,23). Paulus kunne slå fast: «Timoteus har bestått sin prøve» (Fil 2,22).

Like før apostelens død i Roma ca år 67 e. Kr. skriver han til sin nære medarbeider: «Kom til meg så fort du kan! … Ta med deg kappen som jeg lot bli igjen …, og bøkene, framfor alt pergamentrullene … Skynd deg å komme før vinteren!» (2 Tim 4,9.13.21). Det er uvisst om Timoteus rakk fram i tide.

Like etter ble han, ifølge tradisjonen, utnevnt til biskop i Efesos. Der sto han i mange år i nær kontakt med apostelen Johannes. Som 80-åring led Timoteus martyrdøden; han ble slått og steinet ihjel under en hedensk festival i år 97. Hans minnedag er 24. januar.

Fra: Evan Luth – en evangelisk-luthersk blogg av pastor T.J. Welde