Av Alvar Svenson

«Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke hyrde, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine og mine kjenner meg, slik som Faderen kjenner meg og jeg kjenner Faderen. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én hyrde» (Joh 10,11-16).

Det går faktisk an å lytte uten å høre hva som blir sagt. Iblant kan det være masse lyd som kommer imellom og forstyrrer, men det kan også være at man ikke er interessert og derfor ikke bryr seg om hva som blir sagt.

Vår tid er full av lyd. Ofte er det mest ulyd, slik lyd som er smertefull for øret. Noen ganger er lyden så høy at hørselen rett og slett blir skadet.

Vi hører mye, så mye at vi må filtrere bort en del. Vi får masse informasjon av alle slag. På et lite øyeblikk får vi høre nyheter om jordskjelv på andre siden av jordkloden.

Teksten vår er nok en av Bibelens mest kjente tekster. I kristne hjem finnes det ofte bilder av hyrden som holder et lam i armene. Jeg har sett hvordan man for eksempel i kristne barnehager har et bilde av hyrden som bærer lammet. Jeg tror at de fleste barna vet hva som menes når vi snakker om hyrden, særlig menighetens barn som har vært med på julespill og hørt om hyrdene som gikk til stallen og så barnet i krybben.

En av Bibelens mest kjente tekster er også en av de mest hemmelighetsfulle. Hva sier Jesus egentlig her? Først og fremst at han er den gode hyrden. Da kan vi tenke oss en hyrde blant mange andre, bare litt ekstra omsorgsfull, en god hyrde blant andre gode hyrder.

Men han fortsetter med å tale om hva som kjennetegner den gode hyrden. En egenskap som skiller ham fra de hyrder som er leide, er at han gir sitt liv for sauene, til forskjell fra den leide hyrden som flykter for å redde sitt eget liv når han ser at flokken blir angrepet. Han føler seg truet og overlater hjorden til sin egen skjebne. Bare han selv blir berget, får det gå med sauene som det vil.

Men den gode hyrden flykter ikke. Han gir sitt liv for sauene. Hva tenker du når du hører dette? Egentlig høres det jo ganske meningsløst ut. For når han har gitt sitt liv for sauene, er de jo uansett uten hyrde. Da kunne han like gjerne ha flyktet. Men slik er det ikke. Med dette uttrykket viser Jesus at han er uerstattelig. Det er ikke slik at han er en god hyrde blant andre. Det fins bare en som kan kalles «den gode hyrde». Vi må forstå hans ord slik at han gir sitt liv i stedet for sauene. I stedet for de dømte sauene trer han inn, tar deres plass og ofrer sitt liv for dem.

Bak disse ordene ligger altså en fryktelig virkelighet. Sauene er dømt til å dø. Her dreier det seg ikke lenger om små, lodne lam, men om menneskene, ja, hele verden. Det gjelder oss alle, vi som ble revet med i Adams syndefall.

Fordi vi er mennesker, er vi alle under dommen, som er døden. I denne fryktelige tilstanden kommer den gode hyrden inn i verden og gir sitt liv som løsepenge for menneskene. Han tar på seg hele verdens syndeskyld. Han sier: «Jeg har ikke kommet til verden for å dømme verden, men for å frelse verden.»

Han er ikke en hyrde blant mange hyrder. Han er den gode hyrden som gir sitt liv – ikke en meningsløs selvoppofrelse, men et sonoffer som bringer virkelig forsoning mellom Gud og mennesker. «Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv,» sier apostelen (2 Kor 5,19).

Vi sa innledningsvis at denne teksten kanskje er Bibelens mest kjente, men den er også full av store og hemmelighetsfulle sannheter. Og dette at den gode hyrden gir sitt liv, er nettopp en slik sannhet. Men det slutter ikke der, for han fortsetter med å tale om hvordan han kjenner sine sauer og er kjent av dem. Han er kjent av dem på samme måte som han kjenner sin Far og er kjent av ham. Og så sier han enda en gang: «Jeg gir livet mitt for sauene.»

Deretter sier han at han også har andre sauer som han skal lede fordi de kjenner stemmen hans. Samtidig som han sier at han gir livet sitt for sauene, taler han altså om hvordan han kjenner sauene sine og hvordan de hører stemmen hans. I dette ligger også den sannheten at han ikke skal bli værende i døden. Han skal beseire den. Han gir sitt liv, men han skal være kjent som den som lever. Stemmen hans skal lede sauene, og den skal lede dem hjem.

Han sier selv: «Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen» (Joh 10,18). Slik er den gode hyrden. Han gir sitt liv, men han tar det tilbake, og med sin stemme leder han sin hjord.

Stemmen hans har ikke stilnet. Tvert imot, fordi han døde for sauene, lytter de til ham. Sauene hans kjenner ham som den som var død, men som lever i evigheters evighet.

Den gode hyrden dør ikke fordi han er maktesløs mot den sterke overmakten. I Joh 11,52 står det at han ikke bare skulle dø for folket, men også samle og forene Guds spredte barn.

Det høres mye lyd og mange stemmer som vil lokke oss bort fra den gode hyrdens stemme. De leide hyrdene, som Jesus taler om, er nettopp slike stemmer. De mener at de eier sauene, og framtrer nettopp som om de var rettmessige eiere og ledere. Men de tar ikke noe ansvar og har ingen følelse for de stakkars sauene. Jesus sier at når farene truer, flykter de. Ja, de er selv med på å sette sauene i fare. Den største faren er de selv. Med sitt liv og sin lære utgjør de en stor fare for hjorden. Men den gode hyrdens stemme er bare én!

Jesus advarer mot de leide hyrdene når han sier: «Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham» (Matt 7,15). Det er deres stemme han advarer mot når han advarer mot faren for forførelse, mot stemmer som sier: «Kom hit, hør på meg! Her fins det muligheter til framgang, lykke og velstand.» Her fins det krefter som kan fortelle deg hva du skal gjøre og tro, stemmer som frister til synd mot Guds bud, som sier at det ikke er så farlig å prøve.

På denne måten overdøves den gode hyrdens stemme av masse lyd som klinger godt i ørene. Slik var det allerede på profetens tid da det også var mange stemmer som ledet bort fra den stemme som talte gjennom profeten. Derfor klager profeten: «Herre, hvem trodde vårt budskap?»

Vi tenker av og til: Hvem bryr seg egentlig om hva vi forkynner? Hvem bryr seg om kirkens budskap? Men den gode hyrdens stemme er bare én! Derfor er det så utrolig viktig å lytte til den stemmen. Den kan ikke byttes ut. Ingen stemme i verden kan erstatte hans stemme.

Og den fins bare ett sted: I hans ord, i Bibelen. Dette er noe jeg alltid forsøker å innprente i mine konfirmanter når de synes jeg er så hard når det gjelder å lære hvilke bøker som inngår i Bibelen vår. Det er nemlig bare de bøkene som skal avgjøre hva som skal forkynnes i kirken. Derfor må vi hente vårt budskap fra de bøker som er den gode hyrdens stemme.

Sauene i Herrens hjord hører sin hyrdes stemme. Når David synger om at Herren er hans hyrde (Salme 23), er budskapet at han ledes av hans stemme. Det er Herren som leder ham til beitemarkene og det friske vannet. Det er Herren som leder ham gjennom mørke og dødsskygge. Det er Herren som dekker bord for ham like for øynene på fiendene. Det er Herren som lar hans beger renne over også i det tørre landet uten vann.

Den gode hyrdens liv har betalt for vårt liv. Han har betalt for våre overtredelser og synder. Han har seiret over døden for at vi skal leve. Han taler til oss for at vi skal ledes til det friske vannet og ha overflod.

Det er bare i hans hjord vi har håp for evigheten. Det er i hans hjord vi synger med jubel om frelsen. I den leide hyrdens hjord er sauene ensomme og forlatte, uten Gud og uten håp.

Men sauene i Herrens hjord skal bo i Herrens hus for evig. Amen.

(Denne prekenen ble holdt av pastor Alvar Svenson i Markuskyrkan, Ljungby, i april 2013).