«Derfor ber jeg dere: Mist ikke motet fordi jeg må lide for deres skyld. Det er jo en ære for dere! Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord. Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde! Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen.» (Ef 3,13-21)

Med disse ord trøster Paulus sine kjære medkristne i Efesos. Han sitter nå som fange i Roma, men får ennå anledning til å formane dem til å holde fast på hva han tidligere hadde lært dem. De måtte ikke la seg forskrekke av dette at han er fange for Kristi navns skyld, som om dette var noe unaturlig. De skal ikke tenke: «Se, Paulus som har prekt for oss og sagt at han var Kristi sendebud til oss! Nå sitter han uvirksom og kan ikke hjelpe noen med sin forkynnelse. Har vi ikke lenge ant at det måtte gå slik til sist? Hvor er nå hans embetes storhet og ære?»

Det er altså for å forebygge en slik anfektelses fare at Paulus griper til pennen som vil han si: «Dere ser at djevelen og verden har meg i sin hånd. Og dere føler skrekk og angst og fristes til motløshet og tvil. Kanskje dere til og med sier: «Dersom hans lære var så rett og riktig som han påstår, og at han er Kristi apostel, så ville ikke Gud tillate dette som har skjedd!» – Slik taler jo enkelte falske apostler blant dere. Men la oss ikke anfektes eller tape motet og tro at dette ikke hører kristenlivet til. Hold fast på det jeg alltid forkynte, og som dere vet er det sanne Guds ord og evangelium.»

Ennå den dag i dag er det nødvendig å holde fram Paulus’ formaning og råd. For svake kristne faller så lett fra når de må lide for evangeliets skyld. Det gjelder om i tide å ruste seg med innsikt i evangeliet, så en kan stå fast, selv om noen faller fra og blir løgnere og bedragere. I trengselstider skal en vite hvor en står: at en har den rette lære og er villig til å lide hva Gud vil, for sin egen frelses og for evangeliets skyld. Om ti verdener, om alt som stort og høyt er, all vitenskap og verdslig kløkt, ja, om alle ens gode venner og brødre falt fra, så er dog læren rett. Den verken står eller faller på den måten som menneskene gjør. En kristen må kunne skjelne mellom personers ytre anseelse, verdighet, suksess osv. og Ordet, ellers vil han falle fra for ethvert lærdoms vær.

Kirken på jorden er slik at den menneskelige visdom og forstand støtes og forarges på samme måte som også den kristne tro blir foraktet og latterliggjort. Men Gud har intet ønske om å regjere ved sverd eller noen synlig makt. Tvert imot: Han regjerer ved skrøpelighet – djevelen og verden til tross – og lar det ofte se ut som Han ville la både kirken og troen gå til grunne. Men når Kristus ennå lever og sitter på den stol som Gud har satt ham på, vil vi se den som kan rive Ham ned og gjøre ende på Hans kristenhet!

Når farens time truer, kan vi like lite holde kirken oppe som Paulus kunne, der han lå i sine lenker. Men vi gjør som han: vi anbefaler oss i Herrens hender og fortsetter som denne apostel å formane og advare… Han visste godt at mange falske apostler ville benytte anledningen til å forfalske hans lære og fylle folks ører med løgn og giftige ord. Derfor smykker han nå i sin trengsel sin tale med en ny og skjønn kunst. Han lærer nemlig det motsatte av hva verden tenker og hva spotterne dømmer. «Min lidelse er til gagn og velsignelse for dere og for meg selv. Det er bedre for oss alle at jeg er fanget enn at jeg var hos dere og forkynte. Når dere nå ser at jeg mener det alvorlig når jeg med fare for livet streber etter å ære Kristus og det evangelium Han betrodde meg, kan dere styrkes og holde desto fastere ved den rene lære jeg en gang ga dere. Dermed blir den lidelse og skade som verden hadde i sinne å forderve kirken med, det motsatte av skade. Alt blir til gagn for Guds folk. Gud reiser seg mot fienden og sier: «Det er ikke Paulus du har bundet, men meg selv.» Er ikke det toppen av tåpelighet å driste seg til å angripe Gud! Tror noen at han vil forholde seg rolig og stille og la slikt passere uten å gripe inn? Nei! «Vik unna, du djevel og tyrann!» befaler han. «Tar du en Paulus, vil jeg oppreise ti andre, og av en kirke vil jeg skape tretti, ja hundre…» Å forgripe seg på en lærer og predikant, er å spøke med den guddommelige Majestet. Det er å friste og angripe Ham selv, og det gjør ingen ustraffet!

Derfor trøster altså Paulus sine venner: «Kjære, vær ikke forskrekket og frykt ikke for at de skal fengsle og henrette meg. Han er ikke god å leke med som sitter ved Faderens høyre.»

Og husk hva som skjedde: Så snart Paulus var blitt henrettet, lå Jerusalem i aske, og ikke lenge etter ble også Roma bragt på fall. Kristus gjorde Jerusalem til en steinørken og Roma til en pøl. En liknende straff kan også andre land i våre tider vente seg. For når verden forgriper seg på evangeliets forkynnere, skal Guds folk se dette som en stor ære. Når verden spotter og forakter, kan de si: «Nettopp av dette vet vi at vår lære er Guds sanne ord, som Paulus sier i Rom. 3,5: «Vi roser oss av våre trengsler». Dvs.: Vi holder dem for å være herlige, kostelige og salige.

De kristnes ros og ære kan og skal ikke bestå i slikt som verden opphøyer og ærer, for den verken kan eller vil ære Gud og Hans ord. Apostlene gledet seg som sagt fordi de ble aktet verdige til å lide for Kristi navns skyld (Apg 4,33 og 5,41). Slik gikk det også med Kristus selv, og det skal smerte de kristne om det går dem bedre og om verden elsker dem. De skal langt heller være ved godt mot når de er i trengsel og huske hva Kristus sier i Matt 5,11: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.»