Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9)

For noen år siden feiret vi 500-års jubileet for den lutherske reformasjonen. Gud brukte Martin Luther til å reformere kirken. Når vi tenker på reformasjonen, tenker vi først og fremst på at Luther gjeninnførte den bibelske læren om rettferdiggjørelsen. Denne lære sier at Gud rettferdiggjør eller tilgir syndere av bare nåde for Kristi skyld. Denne tilgivelse tar vi imot i troen. Vi kan ikke ta imot syndenes tilgivelse på noen annen måte enn gjennom troen. Vi kan ikke gjøre oss fortjent til den ved gjerninger, botsøvelser, anger, selvransakelser, bønner, pilegrimsreiser, etc. I rettferdiggjørelsen tilregner Gud oss av bare nåde en fullkommen rettferdighet, Kristi rettferdighet.

Læren om rettferdiggjørelsen er hovedlæren i den kristne religionen. Den blir kalt den læren som kirken står eller faller ved. Faller denne læren, faller også kirken. Om kirken faller, er den ikke lenger en kristen kirke. Den kan nok være en folkereligiøs kirke med en sterk organisasjon og mye aktivitet. Den kan være en kirke som følger tidens ånd og menneskers lærer, men den kan ikke være en bibelsk kirke, fordi den ikke lenger forkynner Bibelens hovedbudskap, nådens evangelium. Men blir læren om rettferdiggjørelsen stående, dvs. blir den fortsatt forkynt og bekjent klart og rent, kan også kirken bli stående som en kristen kirke. Derfor sier vi at læren om rettferdiggjørelsen er den læren som kirken står eller faller ved.

Det er mange andre lærer i Bibelen som er nært knyttet til læren om rettferdiggjørelsen. En av disse er læren om det allmenne prestedømmet. Også denne læren ble gjeninnført i kirken av Gud gjennom Martin Luther. Ifølge denne læren har Kristus gjort alle de som tror på ham til «konger og prester for Gud», som det står i Åp 1,6. Og som vi leste i teksten vår, er de kristne «et kongelig presteskap».

Da denne læren ble gjeninnført i kirken, betydde det en radikal forandring i kirkens liv. Denne læren brøt nemlig fullstendig med pavens makt i kirken. Den viste hvor falskt det er når paven hevder at den eneste veien til Gud, går gjennom ham og de biskoper og prester som er ordinert med en pavelig ordinasjon. Mens Jesus hadde sagt at han var den eneste veien og den eneste døren til himmelen, hadde paven tiltatt seg eller så å si stjålet denne retten. Han hadde stilt seg selv i stedet for Jesus. Det er derfor vi lutheranere er overbevist om at paven er Antikrist, det betyr, en som setter seg selv i stedet for Kristus. (Den greske preposisjonen antí betyr i Det nye testamentet «i stedet for»).

På samme måte som læren om rettferdiggjørelsen er også læren om de troendes allmenne prestedømme en veldig trøsterik lære. For den forsikrer at alle som tror på Jesus, kan tre frimodig fram «for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid», som det står i Hebr 4,16. Du som tror på Jesus, har altså fri adgang til nådens trone. Du trenger ikke gå via mellommenn. Du kan selv tre frimodig fram og finne barmhjertighet og nåde hos Gud. For du er selv prest og tilhører et kongelig presteskap for Gud.

Allerede i 1520 i det berømte skriftet Om en kristens frihet kommer Luther med en erklæring der han viser at han bryter med pavekirkens makt og tyranni. Der skriver han at Kristus deler sin førstefødselsrett, dens ære og verdighet, «med alle sine kristne for at også de gjennom troen skal være konger og prester sammen med ham, som Peter sier i 1 Pet 2,9: ‘Dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap…’».

Og han skriver videre:

Vårt prestedømme gjør oss verdige til å tre fram for Gud og be for andre. Å stå for Guds ansikt og be er det bare prestene som kan. Kristus har gjort det slik at vi kan tre fram for ham åndelig og be for hverandre som en prest kroppslig trer fram for folket og ber.

Denne læren om det allmenne prestedømmet hører derfor også med til vår lutherske arv. Men denne læren holder vi fast ved, ikke bare fordi Luther lærte den, men fordi Bibelen lærer den.

I teksten vår i 1 Pet 2 taler Peter om et «kongelig presteskap». Hvem er det han skriver disse ordene til? Hvem er det kongelige presteskapet? I hilsenen i begynnelsen av brevet skriver han til de kristne «som lever som fremmede, spredt omkring i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia» (1 Pet 1,1). Han kaller dem for «de utvalgte», «de som er utvalgt slik Gud, vår Far, på forhånd hadde bestemt, og ved Ånden innviet til å være lydige og til å bli renset ved Jesu Kristi blod» (1,2).

Videre beskriver han disse som mennesker som Herren Jesus Kristus har født på ny «til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner» (1,3-4). Han påminner dem om at de i Guds kraft blir bevart i troen så de når fram til frelsen, en frelse som allerede ligger ferdig til å bli åpenbart ved tidens ende (1,5). Peter er sikker på at dette kommer til å skje, nemlig at de skal bli bevart i troen inntil enden, «selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser», som han sier (1,6).

I det andre kapitlet siterer Peter profeten Jesaja: «Se, på Sion legger jeg en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme» (2,6). Og så sier han om de som tror på hjørnesteinen, Kristus: «Dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (2,9). Her taler han direkte til de troende, og han taler til alle troende, ikke til en spesiell gruppe blant dem, ikke til en spesiell klasse eller en spesiell embetsstand, ikke til et spesielt presteskap, men til alle, kvinne og mann, ung og gammel.

Poenget for Peter er at alle som tror på Jesus, utgjør ett hellig, utvalgt folk. Her lever vi som «fremmede og utlendinger» blant ikke-troende (2,11). Men vi utgjør altså et helt spesielt folk, et kongelig presteskap. Vi kan være adskilt fra hverandre på grunn av språk, kultur og geografiske avstander. Vi kan bo i forskjellige land og tilhøre forskjellige kirkesamfunn. Likevel er alle kristne forenet i samme tro på Jesus, slik at vi utgjør ett hellig folk. Dette er det hellige samfunn som vi bekjenner i den apostoliske trosbekjennelsen.

Peter kaller de kristne for et «presteskap». Han sier: «Bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus» (2,5). Som vi vet, bar prestene i den gamle pakt fram offer for Gud. Det var synd eller skyldoffer, og det var takkoffer. Men disse ofringene besto av bukker, kalver og lam osv, eller deler av grøden som var høstet inn på markene.

Her skriver Peter til alle kristne at de er et hellig presteskap som bærer fram åndelige offer som er til Guds behag. Disse ofrene består altså ikke i offer for synd, slik som prestene i Det gamle testamente måtte bære fram. Det trengs ikke. Som det fullkomne offerlam har Jesus selv båret fram et fullkomment offer for all synd da han døde på korset. Så derfor trengs det ikke lenger noe offer for synd.

De offer alle kristne bærer fram, er åndelige offer. Disse offer består i alt det en kristen gjør som kristen, alle takkesanger og lovprisninger til Gud for hans store nåde, alle bønner og forbønner, alle kjærlighetsgjerninger som springer fram av et troende og takknemlig hjerte til Gud, gjerninger som er en frukt av troen. Disse åndelige offer tar Gud imot med glede, sier Peter. Han tar imot dem med glede «ved Jesus Kristus», det vil si: for Jesu Kristi skyld, fordi disse offer er båret fram i troen på Jesus.

«Dere er et hellig presteskap,» sier Peter til deg og meg. Du og jeg er hellige prester for Gud. Det er vår høye status. Det er vårt store embete.

Vi er hellige, ikke fordi livene våre er så perfekte, men på grunn av at Gud i sin store nåde dekker hele vår synd og urettferdighet, med Kristi fullkomne rettferdighet. Uten vår fortjeneste eller verdighet tilregner han oss Kristi hellighet.

Og som prester som tror på Jesus, kan vi nå gå direkte til Gud. Vi har fri adgang til nådens trone. Vi kan komme fram for hans åsyn med våre bønner og forbønner. Det er vår rett og vårt privilegium som prester. Det er alle kristnes rett og privilegium. Det er ikke slik at én kristen står nærmere Gud enn en annen. Ingen har friere adgang enn en annen. Hele den troende familien utgjør en prestelig forsamling, en forsamling av hellige prester, som har samme ubegrensede adgang til den allmektige Gud, vår himmelske Far.

Men Peter beskriver vårt prestedømme ikke bare som hellig (2,5), men også som kongelig (2,9). Tenk det, vi er kongelige! Dette prestedømmet består av konger. Likesom Jesus, som selv var den fullkomne øversteprest som bar fram det fullkomne offeret for all synd, er vi prester. Men vi er også konger. Vi har den samme ære, herlighet, autoritet og makt som alle konger har.

Jesus er konge. Han opprettet sitt rike, sitt kongedømme, ved sin lidelse og død på korset og ved sin seierrike oppstandelse fra de døde, sin opphøyelse og himmelfart. Han sitter nå ved Guds høyre hånd og hersker som kongenes Konge og herrenes Herre. Selv om dette på mange måter er skjult for vårt menneskelige øye, selv om det ofte ikke ser ut som at han er den som hersker over alle ting, men at det tvert imot er hans fiende som hersker på jorden, vet vi at han hele tiden styrer alle ting så det blir til det beste for hans folk. Og den dagen skal komme da alle skal se «Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer» (Matt 26,64).

I sin store nåde deler nå Jesus sin seier med oss. Bare hør på dette dyrebare løftet han har gitt oss: «Den som seirer, vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, slik jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone» (Åp 3,21). Og i det synet som Johannes gjengir i det 20. kapitlet i Åpenbaringsboken, sier han: «Jeg så troner, og noen satte seg på dem, og de fikk makt til å holde dom. Og jeg så sjelene til dem som var blitt halshugget på grunn av Jesu vitnesbyrd og Guds ord … De ble levende igjen og hersket som konger sammen med Kristus i tusen år» (Åp 20,4). Alle martyrene, alle de som har lidt for Jesu navn skyld, ja, alle de troende som følger etter Frelseren gjennom lidelsen og inn i herligheten – alle disse er konger.

Som vi vet er Kristi rike et åndelig rike, ikke et jordisk rike. Det er ikke av denne verden, som Jesus selv sa til Pilatus (Joh 18,36). Vi kan ikke se det med øynene. For Jesus bor og hersker i menneskenes hjerter (Luk 17,21). Så når Bibelen også kaller de kristne for konger, er selvfølgelig dette også åndelig. Heller ikke vi hersker over landområder og folk. Ingen steder i Bibelen finner vi belegg for å opprette kristne nasjonalstater her på jorden.

Den måten vi kristne hersker på, er bare gjennom evangeliet, Guds ord. Det er det middel Gud bruker til å få herredømme over menneskenes hjerter og fri dem fra djevelens herrevelde. Vi er konger fordi Guds ord, som Gud har gitt oss å bruke, er så kraftig. Så vi er ikke konger fordi vi er så sterke i oss selv, fordi vi har så stor makt, men fordi det midlet eller våpenet som vi bruker, er så sterkt, nemlig Guds ord. «For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd,» leser vi i Hebreerbrevet (Hebr 4,12). Guds ord er «Åndens sverd», skriver Paulus (Ef 6,17).

At vi har slike høye titler – prester og konger – er bare nåde. Gud har utvalgt oss til dette. Vi er «en utvalgt slekt», skriver Peter (1 Pet 2,9). Vi har altså ikke selv gjort oss til prester. Vi har ikke opphøyd oss selv til konger. Nei, Gud har gjort oss til dette. Gud har kalt oss ved evangeliet, skapt tro i hjertene våre og har lovet å bevare oss i troen inntil enden. Gud alene har æren!

Hvorfor har Gud kalt oss «fra mørket og inn i sitt underfulle lys»? Som kongelige prester har vi fått en stor og herlig oppgave. Vi skal «forkynne hans storverk»! Som jeg nevnte innledningsvis er kirkens sentrale budskap rettferdiggjørelsen av bare nåde ved troen alene. Å forkynne dette er vår fremste oppgave. Peter kaller det for å forkynne Guds storverk. Å forkynne Guds storverk er å forkynne alt det Gud har gjort for å frelse menneskene fra deres synder. Med andre ord: Det er å forkynne evangeliet.

Å forkynne Guds storverk, hans fullbrakte frelsesverk i sin Sønn Jesus Kristus, er et stort privilegium for oss kristne. Det fins ikke noe bedre budskap. For gjennom det budskapet fører vi mennesker fra mørket til lyset. Derfor er det også trist å se at mange erstatter denne forkynnelsen med en falsk forkynnelse, en forkynnelse – ikke av Guds verk – men av menneskets eget verk. I mange kretser er man i sin forkynnelse mer opptatt av å sette mennesket i sentrum og ikke Gud. Gjennom historien har det utviklet seg forkynnelsestradisjoner der mennesket blir sentrum og ikke Gud. Menneskets verk kommer i fokus og ikke Guds verk. Man legger stor vekt på formaninger til selvransakelse, selvprøvelse og selvutvikling. Men dette er lovens forkynnelse og ikke evangeliets forkynnelse. Og loven frelser ingen. Loven kan heller ikke gi kraft til gode gjerninger og helliggjørelse i kristenlivet. Ingen mennesker blir ført fra mørket til lyset ved å rette blikket mot seg selv og sin egen skrøpelighet. Bare ved forkynnelsen av evangeliet om Han som døde for alle menneskers synder på korset, kan mennesker få lys og fred i sin sjel.

Vi er et kongelig presteskap som er kalt av Gud til å forkynne hans storverk, den store og herlige frelse som han har gitt oss i sin Sønn Jesus Kristus. Vi vil være tro mot dette kallet. Vi vil hele tiden rekke mennesker evangeliet. Vi vil være en evangelisk-luthersk kirke ikke bare i navnet, men i gavnet. Amen.