Som kristne ønsker vi å nå ut med evangeliet til mennesker rundt oss. Vi ønsker at det skal dukke opp gode anledninger til å dele evangeliet, situasjoner der vi har tid til å snakke om evangeliet med folk som er interessert i å høre. Samtaler der vi forstår den vi snakker med, slik at vi kan kommunisere på en bra måte. Vi skulle ønske at vi også kunne være gode vitner når vi er i miljøer hvor folk generelt ikke er interessert i evangeliet. At vi får mot, kjærlighet og tålmodighet. 

Alt dette kan vi se på pinsedagen. Vi skal snakke om hva pinsedagen betyr for oss når vi ønsker å spre evangeliet. Vi skal se på hva som er unikt for pinsedagen og som får konsekvenser for oss, ikke fordi det skal gjentas, men fordi det som skjedde da hadde frelseshistorisk betydning. Men vi skal også se på hva som er likt for oss i dag.  

Jesus hadde sagt til disiplene sine: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den Hellige Ånd.» Og like etterpå: «Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,4-5.8). 

Når så pinsedagen kommer, er de alle samlet. De har ventet i Jerusalem, slik Jesus befalte dem. Og så kommer Ånden over dem. Dette skjer på en merkbar måte: huset de befinner seg i fylles av en lyd «som når en kraftig vind blåser», og tunger som av ild satte seg på hver og en av dem (Apg 2,2-3). Så blir de fylt av Ånden og begynner å snakke fremmede språk.  

De som hører lyden, samles for å se hva som skjer. Det er jødiske menn som bor i Jerusalem. Noen av dem bor der fast, andre er der over høytiden for å feire pinsen. På mange måter er de allerede forberedt på å forstå og ta imot budskapet de kommer til å få høre. De har blitt undervist i Skriften. Jesus har nylig hatt sitt virke iblant dem og utført mirakler, noe som var kjent av alle. Han er senere blitt uskyldig dømt til døden, og flere av dem har vært med på å forkaste Jesus. Peter har derfor mye å knytte an til når han forkynner, når de har samlet seg fordi de hører denne lyden som minner om en sterk vind. Før Peter begynner sin preken, hører de også Guds mektige gjerninger bli forkynt på sine egne språk, selv om de kommer fra mange forskjellige steder og snakker forskjellige språk. 

Slik ga Gud en spesiell mulighet for å spre evangeliet på pinsedagen. Ved sitt forsyn hadde han forberedt menneskene. Og med mirakler (lyden av stormen, og forkynnelsen på forskjellige språk) skapte han interesse slik at folk kom til dette stedet og ble fylt av undring. Til stede der var også mennesker som hadde vært vitner til Jesu virksomhet og oppstandelse, som Gud nå utrustet på en spesiell måte med sin Ånd, til å forkynne evangeliet. 

Vi skal først stanse litt ved de frelseshistoriske konsekvensene av denne dagen. Her begynte evangeliet for alvor å spre seg, etter Jesu oppstandelse. Disiplene fikk nå «kraft til å være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende». At evangeliet har nådd fram til oss, ​​er altså en fortsettelse av det som begynte på pinsedagen. 

De spesielle tegnene Gud brukte for å bekrefte sitt ord, har også en spesiell plass i frelseshistorien. Gud bekreftet på denne måten også apostlene som sine sendebud, slik at det var tydelig at Gud talte gjennom dem. En apostel skulle først og fremst være et vitne, spesielt om Jesu oppstandelse (Apg 1,22; jf. 1 Kor 9,1) og hans virksomhet ble bekreftet av Gud ved mirakler og tegn, som Paulus forklarer: «Med stor tålmodighet har jeg gjort en apostels tegn blant dere: tegn, under og mektige gjerninger» (2 Kor 12,12). På denne måten kunne også kirken ta imot apostlenes ord som Guds ord. 

Når vi skal se på pinsedagens betydning for oss i dag, må vi derfor begynne med det som er gjort en gang for alle. Etter at Kristi verk var fullført, sørget Gud for at evangeliet gikk ut i verden og også at vi fikk apostlenes undervisning nedskrevet og formidlet videre gjennom kirken. Det er derfor evangeliet også har nådd oss, at vi har bibler og at vi også selv har fått den frelsende troen. 

Når vi nå skal føre videre budskapet om syndenes tilgivelse for Kristi skyld, er vi i en noe annen situasjon enn apostlene. Vi venter ikke på at Gud skal komme med sin Ånd fra himmelen på en tydelig merkbar måte. Guds Ånd kommer til oss stille, gjennom Skriftens ord og i dåpen, nattverden og avløsningen. 

Men litt på samme måte som apostlene er også vi blitt oppfordret til å bli der vi er. Apostlene skulle bli i Jerusalem, der de befant seg, mens vi skal forbli i våre kall. «Derfor skal enhver leve sitt liv der Herren har satt ham, der han var da Gud kalte ham» (1 Kor 7,17). 

Dette får også konsekvenser for hvordan vi deler evangeliet med andre. De menneskene vi møter er ikke alltid forberedt, og de har heller ikke alltid interesse av å høre evangeliet. Da får vi leve blant dem og be Gud om utrustning til å utføre hans arbeid. Også vi trenger Åndens kraft for oppdraget vårt. Når du møter mennesker som er bortvendt fra Gud, kan det være slitsomt i lengden. Jesus sier om dette, at «fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste» (Matt 24,12). Vi skal derfor be om Åndens frukt og også vende oss til nådemidlene for å bli styrket. Vi kan trenge både kjærlighet, mot og tålmodighet for å dele Guds ord med andre. Dette er en mektig gjerning av Ånden, selv om den ikke er like merkbar som språkunderet på pinsedagen.  

Vi trenger også å kunne forstå de menneskene vi snakker med, for å kunne forklare for dem. Her har vi selvfølgelig den fordelen at vi har vokst opp i den kulturen vi er sendt til å være misjonærer i. Vi kjenner den godt, fra skoletiden vår, fra media, og gjennom vennene våre. På den måten har Gud allerede delvis utrustet oss til å kommunisere med folk rundt oss. Og vi kan også spørre om og lytte til hva vennene våre tror på, slik at vi bedre forstår hvordan de tenker. 

Samtidig ber vi også her om visdom og Guds ledelse. Vi vet også at Gud virker gjennom sine kristne som Kristi legeme, slik at vi som individuelle kroppsdeler sjelden trenger å gjøre alt selv. Vi får være en del av det arbeidet Gud gjør, når evangeliet fortsetter å gå ut. Vi legger forholdene til rette for dette først og fremst ved at vi selv fortsetter å ta til oss av evangeliet, slik at Guds Ånd fortsetter sin gjerning i oss og slik at vi blir styrket i det vi skal si, i stedet for å bli stadig mer påvirket av kulturen som omgir oss. 

Dette ser kanskje ikke så veldig spennende ut – å være trofast i sitt kall, å høre Guds ord, å snakke med ikke-kristne venner kanskje uten å legge merke til noen særlig forandring i deres tenkemåter – men vi vet at Gud er aktiv og gjør sin gjerning. Vi holder fast ved korsets teologi: At vi ikke alltid ser så mye fremgang med øynene våre, men hvis vi fokuserer på Kristi kors og syndenes tilgivelse, kommer Gud til å være med oss ​​og utføre sitt verk. En slik tillit er også en gave fra Gud.