Minnedag 18. oktober

Lukas, «vår kjære lege» (Kol 4,14), var en trofast følgesvenn og medarbeider av apostelen Paulus. I vanskelige tider, da andre skilte lag med apostelen (2 Tim 4,11), forble Lukas ved hans side. Han kom antagelig fra Antiokia i Syria, et tidlig sentrum for hedningekristne og en by kjent for sine utdanningsinstitusjoner for kunst og vitenskap. Lukas var tydeligvis selv velutdannet; ikke bare var han lege, men viser også svært gode litterære ferdigheter og kunnskap om historie, samfunn m.m. Stadige referanser til herskeres regjeringstid og lignende (Luk 3,1, Apg 11,28) er med på å understreke at menneskene og hendelsene det berettes om virkelig eksisterte og fant sted.

Lukas var antagelig en omvendt hedning (Kol 4,11.14) og dermed den eneste av de nytestamentlige forfatterne med ikke-jødisk bakgrunn. Han forteller grundig om Jesu liv og virksomhet etter selv å ha gått gjennom en mengde øyenvitneskildringer (Luk 1,1-4). Evangelieboken (og dens fortsettelse, Apostlenes gjerninger) er stilet til Teofilus, trolig en romersk embetsmann. Tid: ca. 55-65 e.Kr. Det som særlig fremheves er «det gode budskapet», forkynnelsen av evangeliet, og at dette gjelder alle jordens folk. I keiser Augustus’ regjeringstid er Herren, Kristus Jesus, kommet til verden som frelseren for hele Adams ætt. Han oppsøker de bortkomne og fortapte får, han er tolleres og synderes venn.

Ifølge tradisjonen døde Lukas en naturlig død nær byen Theben i Hellas, 84 år gammel.

Tor Jakob Welde

Maleri av Matthias Storm. Evangelistene Lukas (til høyre) og Markus.