«Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner for dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham. Dersom vi sier at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og Jesu, Guds Sønns blod renser oss for all synd. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss. Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.» (1 Joh 1,5–2,2 i egen oversettelse. Følgende sitater i kursiv er også egne oversettelser.)

Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner for dere. Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham. Av hvem har apostlene hørt dette budskapet? Guds Sønn, Jesus Kristus, som er blitt menneske. Budskapet de har hørt av ham, er at Gud er lys. Johannes uttrykker det samme senere i brevet som følger: «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,16).

Ved å sende sin Sønn har Gud åpenbart seg som kjærlighet. «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skal leve ved ham» (1 Joh 4,16).

«Og livet ble åpenbart», sier han i innledningen av brevet. Og i innledningen av evangeliet sitt sier han: «I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke grepet det» (Joh 1,4-5 i egen oversettelse). Det sanne lys som lyser for hvert menneske, er kommet til verden (Joh 1,9).

Ved å bli et menneske har Gud latt sitt ansikt lyse, med andre ord, åpenbart sin nåde for oss. «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne har fra sin Far, full av nåde og sannhet» (Joh 1,14). «Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven kom ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» (Joh 1,16-18).

Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Johannes bruker «å vandre» billedlig som uttrykk for livsførsel. Å vandre i mørket er å leve ubotferdig i synd. Det er uforenlig med fellesskap med Gud, for i ham finnes ikke mørke. Han åpenbarte seg for å bære bort våre synder, og i ham finnes det ingen synd (1 Joh 3,5). «Den som hater sin bror, er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går, for mørket har blindet øynene hans» (1 Joh 2,11).

Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd. Å vandre i lyset er å leve i samsvar med Guds kjærlighet til oss. Hvordan gjør vi det? Han som er i lyset, sier: «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre» (Joh 13,34). Og Johannes sier i neste kapittel: «Den som elsker sin bror, blir i lyset, og i ham finnes det ikke noe anstøt» (1 Joh 2,10 i egen oversettelse). Å leve i lyset beskriver apostelen Paulus som følger: «Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet» (Ef 5,9). Vandrer vi i lyset, har vi et tegn på at vi har fellesskap med Gud. Det uttrykker Johannes som følger: Da har vi fellesskap med hverandre. Fellesskap med dem som tror på Jesus, er fellesskap med Gud (se 1 Joh 1,3).

Vår vandring er riktignok ikke fullkommen. Det viser Johannes med klare ord i vers 8 og 10. Men vi har medisin mot synden: Jesu blod renser oss for all synd. Hvordan kan hans blod ha slik ren- 5 sende kraft? Det har det fordi det ikke bare er et menneskes blod, men Guds Sønns blod. Guds Sønn har fullbrakt renselsen for våre synder (Hebr 1,3). Hans blod renser oss for all synd uten unntak. Vi er helt rene i Guds øyne. Ved Lammets blod er kappene våre hvite. Det finnes ikke den minste flekk på dem.

Dersom vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv og sannheten er ikke i oss. Den som innbiller seg å ha blitt syndfri i dette livet, er ikke kommet nærmere Gud. Tvert om. Han farer vill som en sau.

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. Det er et ytterst trøstefullt vers for alle fattige syndere, som tolleren i Jesu lignelse som visste at han ikke hadde noe å skryte av og ingenting å gjøre opp for seg med, men bekjente: «Gud, vær meg synder nådig» (Luk 18,13). Han gikk hjem rettferdig. Det gjorde ikke den stolte fariseeren som ikke hadde noen synder å bekjenne, men som i stedet takket Gud for at han ikke var som de andre menneskene. Gud står den stolte imot, men den ydmyke gir han nåde.

Gud tilgir oss fordi han er trofast. Han holder det han lover. Han sier gjennom profeten Jesaja: «Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull» (Jes 1,18). Kristus har sagt til sine disipler: «Dersom dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt» (Joh 20,23).

Det er en stor lettelse og befrielse å bekjenne sine synder for Gud i visshet om at han tilgir. Om dette taler David i Salme 32.

Gud tilgir oss fordi han er rettferdig. Dette er ikke lovens, men evangeliets rettferdighet. Lovens rettferdighet lyder: «Den som synder, skal dø» (Esek 18,20). Evangeliets rettferdighet lyder derimot som Natan sa til David da han bekjente sin synd: «Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø» (2 Sam 12,13). Evangeliets rettferdighet lyder som David selv sier i Salme 32: «Salig er den som får sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult. Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner skyld» (Sal 32,1-2).

Gud tilgir oss fordi hans egen Sønn har betalt for oss med sitt blod. Gud har kastet våre synder på sin Sønn og straffet ham i vårt sted. Han gjorde ham som ikke visste av synd, til synd for oss, så vi i ham skulle bli rettferdige for Gud. Dette er nådens rettferdighet som Gud gir oss i evangeliet.

Dersom vi sier at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss. Ikke bare har vi synd, men vi synder også. «Jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke» (Rom 7,18). «Alle snubler vi ofte» (Jak 3,2).

Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige. Johannes skriver dette til oss for at vi ikke skal synde. Men er ikke det en motsetning til det han nettopp har snakket om, at vi gjør Gud til en løgner om vi sier vi ikke synder? Nei, ingen motsetning. At vi har synd og at vi synder, er ikke til å unngå. Vi har en syndig natur. Det Johannes advarer oss mot, er å leve ubotferdig.

Og om noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den rettferdige. Jesus er vår forsvarer og advokat hos Faderen. Han trer fram for Guds ansikt for vår skyld. Han ber for oss. Han taler vår sak. Og Faderen hører på ham, for Jesus har et sterkt bevis på vår uskyld. Ja, han selv er beviset. Hans egen rettferdige gjerning, hans liv og død er beviset. Han er vår stedfortreder. Han oppfylte lovens plikt og tok på seg lovens straff for oss.

Han er Den rettferdige. Den rettferdighet som Gud krever i sin lov, har Kristus oppfylt. Han har oppfylt den for oss. Kristus er vår rettferdighet (1 Kor 1,30).

Og han er en soning for våre synder. Han ofret seg selv for oss. Han er et fullkomment sonoffer for alle synder. Det trengs ikke flere offer. I Det gamle testamente måtte ofrene stadig gjentas. Det minnet om at ofrene ikke var bra nok. De tok ikke bort synden. Det trengtes et bedre offer. Jesus er et fullkomment offer. Han tok bort synden én gang for alle.

Vi har en barmhjertig øversteprest. Jesus sitter ved Faderens høyre hånd ikke for å skremme oss, men for å forsvare oss og trøste oss.

Og han er en soning ikke bare for våre synder, men for hele verdens. Jesus døde ikke bare for en utvalgt gruppe mennesker, slik etterfølgere av Jean Calvin (1509- 1564) mener. Det er riktignok en følgeriktig slutning av Calvins lære at Gud fra evighet har utvalgt noen mennesker til evig liv og andre til evig fordømmelse. Men dette strider imot klare bibelsteder. Gud vil ikke at den urettferdige skal dø, men at han skal vende om og leve (Esek 18,23; 33,11). Han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse (2 Pet 3,9). Han vil at alle mennesker skal bli frelst (1 Tim 2,4). Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker (Tit 2,11). Gud vil ingen synders død. Det bekreftes av alle steder som lærer at Jesus døde for alle. Jesus smakte døden for alle (Hebr 2,9). Han ga seg selv som løsepenge for alle (1 Tim 2,6). Også dem som fornekter ham, har han kjøpt fri (2 Pet 2,1). Han har båret bort verdens synd (Joh 1,29).

(Første del av bibelstudiet kan leses her: Livets ord | Den Lutherske Bekjennelseskirke (luthersk-kirke.no) )