Hvem er borgerne i det Israel som er oppfyllelsen av Guds løfter om gjenoppbygging av en Israel-nasjon som er hans folk?
Dette spørsmålet ble mye diskutert i oktober i fjor, da folk reagerte på det forferdelige angrepet fra Hamas mot israelske sivile. Mange kristne tror de har et spesielt ansvar for å støtte staten Israel fordi de ser dens nåværende situasjon som en oppfyllelse av profetiene. De forventer at det jødiske folket skal spille en nøkkelrolle i hendelser i forbindelse med den store trengsel og tusenårsriket. De forventer å få se en storstilt omvendelse av det jødiske folk til Kristus. Men er dette synet bibelsk?
Denne korte artikkelen er ikke et forsøk på å behandle de mange politiske, historiske og humanitære aspektene ved den aktuelle krisen i Israel. Den tar først og fremst for seg spørsmålet om forholdet mellom staten Israel og løftenes Israel.
Politisk entitet eller trosfellesskap
I Amos 9,14-15 lover Herren en gjenopprettelse av nasjonen Israel: «Da vil jeg vende skjebnen for mitt folk Israel. De skal bygge opp igjen ødelagte byer og bo i dem. … Jeg planter dem i deres egen jord, og de skal aldri mer rykkes opp av jorden jeg har gitt dem, sier Herren din Gud.» Amos sier at selv om de politiske kongedømmene Israel og Juda vil bli ødelagt og Davids kongehus ikke lenger vil regjere på Judas trone, vil det skje en åndelig restaurering, gjenoppbygging og utvidelse av Israel. Dette vil ikke bli et politisk rike eller en tid med materiell velstand, men en oppbygging av det åndelige Israel, gjennom kirken som består av jøder og hedninger. Dette gjøres klart i Apostlenes gjerninger 15,15-17, der Jakob sier at oppfyllelsen av Amos’ profeti begynte med apostlenes misjonsarbeid som førte hedninger inn i kirken sammen med jøder.
Det Israel som er oppfyllelsen av profetiene er det troende Israel, ikke den politiske staten Israel. Medlemskap i det åndelige Israel er basert på tro, ikke på fysisk avstamning. Dette er detaljert forklart i Romerbrevet kapittel 9–11. Paulus tar opp den tilsynelatende motsetningen mellom løftene til David og Israels svake tilstand på hans egen tid: «Det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som skal kalles din. Det betyr: Det er ikke de som er hans barn av kjøtt og blod, som er Guds barn. Bare dem som er barn ut fra løftet, regner han som Abrahams ætt» (Rom 9,6-8). I Galaterbrevet tiltaler Paulus mottakerne av brevet sitt som Guds Israel: «I Kristus Jesus spiller omskjærelse eller ikke-omskjærelse ingen rolle. Det som betyr noe er å være en ny skapning. Fred og barmhjertighet være over dem som følger denne rettesnoren, nemlig over Guds Israel» (6,15-16, etter bibeloversettelsen Evangelical Heritage Version).
Mange andre skriftsteder bekrefter denne forståelsen av troens Israel som var lovet, inkludert Joh 8,31-47, Rom 2,28,29; Rom 4,11-13, Gal 3,7.26-29, Ef 2,11-22, og Fil 3,3. Denne læren finner vi gjennom hele Det nye testamente.
Dette skillet mellom Israel som en politisk enhet og Israel som et trosfellesskap er ikke unikt for kristne. Det erkjennes også av mange jøder. Siden grunnleggelsen av den politiske sionismen på 1890-tallet har mange haredi-jødiske (også kalt ultraortodokse, overs. anm.) ledere protestert mot bevegelsens sekulære orientering. Dette var hovedsakelig på grunn av bekymringen for at sekulær nasjonalisme skulle omdefinere den jødiske nasjonen fra å være et religiøst fellesskap basert på dens troskap til Gud – for hvem overholdelse av religiøse lover var selve essensen av nasjonens oppgave, formål og rett til å eksistere – til å være en etnisk gruppe som alle andre. En annen faktor var troen på at jødene ikke burde prøve å gjenopprette jødisk styre i Israels land før Messias kom.
En kristen respons på krisen
Hvis Bibelen ikke lærer at kristne har noe teologisk ansvar for staten Israel, hvordan skal da kristne forholde seg til krisen i midtøsten?
Først av alt, så har kristne, enten de er jøder eller ikke-jøder, en spesiell hengivenhet for det jødiske folk fordi Gud valgte dem som sin kanal for å gi frelse til hele verden. Paulus sier: «Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt. . . . De er israelitter; de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet» (Rom 9,2-5). Jesus sa til den samaritanske kvinnen: «Den time kommer da det verken er på [Garisim-fjellet] eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. . . . Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha» (Joh 4,21-24).
Utover dette må vi bedømme israelere og palestinere, og deres allierte og støttespillere, etter de samme standardene som vi bruker til å bedømme enhver nasjon og enhver militær aksjon. Her er noen prinsipper å tenke på.
Bibelens Gud hater, fordømmer og lover å straffe grusomheter i krig, så som tortur, å gjøre folk til slaver, angrep på gravide kvinner og skjending av kropper (Amos kap. 1 og 2). Han krever en høyere standard av folket sitt.
Regjeringer har rett og plikt til å beskytte sine borgere og andre uskyldige ofre for et angrep, og de kan føre krig for å gjøre dette. Selv om ingen nasjon og dens stridende noen gang opptrer på en fullkomment rett og god måte, så fins det rettferdige kriger. Siviliserte nasjoner har et anerkjent sett med kriterier for hva som er en rettferdig krig, og de holder krigsforbrytere ansvarlige for sine handlinger. Det er en moralsk forskjell mellom vilkårlige angrep på sivilbefolkningen og utilsiktede drap av sivile som de angripende styrkene prøvde å unngå.
Krig er det nærmeste vi kommer helvete på jorden. Regjeringer bør gjøre alt de kan for å unngå det. Krig må kun være en aller siste utvei og i selvforsvar. Vi sørger spesielt for de uskyldige ofrene for krigsforbrytelser, men vi sørger også over de uskyldige ofrene blant aggressornasjonene.
Krig er grufullt, og vi ber om at Gud vil skåne alle mennesker fra det onde. Men vi vet at det alltid kommer til å være kriger og rykter om krig. Vi ber om at når krig ikke er til å unngå, må Gud beskytte de uskyldige og la de onde lide nederlag, og at dersom vi selv må delta i en krig vil vi alltid søke å beskytte de gode og stå opp imot de onde.
Fra Forward in Christ, januar 2024. (Her litt forkortet, som publisert i Bibel og Bekjennelse 1/2024)