Hva menes med «nåde»?
For å forstå hva som menes med «nåde», må vi se hvordan ordet brukes i Bibelen. I Det gamle testamentet blir «nåde» vanligvis uttrykt med det hebraiske ordet chen. Dette ordet betyr ifølge leksikon en egenskap i hjertet til den som har noe å gi til en som er i nød. Når vi taler om Guds nåde, er det altså tale om en egenskap i Guds hjerte. Og verbet som avledes av dette ordet, chanan, betyr å være nådig mot noen. Denne nåden er nært forbundet med et annet hebraisk uttrykk, chesed, som betyr «trofast kjærlighet». Dette er den kjærlighet eller miskunnhet som salmisten lovpriser i Salme 136 der han i hvert eneste vers i salmen gjentar ordene «evig varer hans miskunn». Nåden står også i nært samband med det hebraiske verbet racham som betyr «å vise kjærlighet til eller ha medlidenhet med» og substantivet rachamim som betyr «kjærlige følelser eller medlidenhet».
Alle disse tre uttrykkene, chen, chesed og rachamim, knytter kong David sammen i Salme 51. Der ber han til Gud: «Vær meg nådig, Gud, i din miskunnhet! Utslett mine overtredelser etter din store barmhjertighet» (Salme 51,3). David ber Herren om å være ham nådig (chanan) og ta bort hans synder. Han baserer sin bønn på Guds chesed (hans «trofaste kjærlighet» eller «miskunnhet» som det er oversatt på norsk) og på hans rachamim («barmhjertighet»). Hvorfor kan David be om tilgivelse for sine synder? Ikke på grunn av noe godt i ham selv. Heller ikke fordi han har gjort så mye godt; tvert imot, han har bare store synder å vise til i livet sitt. Så hvorfor kan han da be om tilgivelse? Fordi det fins nåde (chen), miskunnhet (chesed) og barmhjertighet (rachamim) hos Gud.
På hvilken måte kommer Guds nåde, miskunnhet og barmhjertighet til uttrykk? Hvordan vet vi at Gud er nådig, miskunnelig og barmhjertig? Det vet vi fordi han tilgir synd. Herren sa til Moses: «Herren, Herren er en barmhjertig (rachamim) og nådig (chanan) Gud, langmodig og rik på miskunn (chesed) og sannhet! Han lar sin miskunn (chesed) vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott» (2 Mos 34,6-7). Guds nåde driver ham til å tilgi synd. Fordi han er nådig i sitt hjerte, tilgir han synd og skyld.
Om vi så går til Det nye testamente, finner vi det samme der. Nåden er Guds gode vilje mot det syndige mennesket. Det er Guds vennlige sinnelag, hans «velbehag», til mennesker. I NT er Guds nåde oftest uttrykt med ordet charis, som igjen står i sammenheng med ordene agape («kjærlighet»), eleos («miskunn») og oiktirmos («medlidenhet»). Nåden hos Gud, hans vennlige sinnelag til oss mennesker, skyldes ikke noe i oss. Det er ikke noe som helst i oss som har beveget Gud til å være nådig mot oss. Paulus skriver i Romerbrevet: «Er det av nåde, er det ikke på grunn av gjerninger. Ellers ville jo nåden ikke være noen nåde» (Rom 11,6). «Dere står ikke under loven, men under nåden» (Rom 6,14). Fordi nåde er det motsatte av «gjerninger» eller det å være «under loven», kan altså nåden ikke ha noe som helst å gjøre med menneskers gjerninger og anstrengelser.
Ordet agape viser oss det samme. Det er et uttrykk for Guds ufortjente kjærlighet til oss. Guds agape beveget han til å ofre sin enbårne Sønn for våre synder. «For så høyt har Gud elsket (agapao) verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).
Hva er altså Guds nåde ifølge Bibelen? Det er Guds ufortjente kjærlighet og miskunnhet, hans vennlige sinnelag, hans velbehag til det falne mennesket. Det er med andre ord en egenskap i Guds hjerte som ikke påvirkes av noe i oss eller av noe vi gjør. Nåden er en kvalitet i Gud, ikke i oss.
Denne nåde er det som er like ny hver eneste morgen. Denne nåde er det som aldri tar slutt.
Hvordan er nåden?
Det er ikke vanskelig å finne ord i Bibelen som taler om nåden. Guds nåde går som en rød tråd gjennom hele Bibelen. Når vi leser hvordan Guds ord beskriver Guds nåde, ser vi at det fins noen viktige kjennetegn ved den.
For det første: Nåden er ufortjent. Ingen mennesker har fortjent Guds nåde. Ingen mennesker kan hevde at de har gjort seg fortjent den på en eller annen måte. Faktum er at det vi mennesker hadde fortjent å få av Gud, er alt annet enn nåde. Vi hadde fortjent å få det motsatte av nåde. Vi hadde fortjent å bli dømt. For vi er skyldige. Vi er på ingen måte uskyldige. «Jeg kom til verden med skyld, med synd ble jeg til i mors liv,» bekjenner den syndige kong David som nettopp var blitt konfrontert med den store synden han hadde gjort (Salme 51,7).
Den medfødte syndigheten gjør at vi alle står i skyld overfor Gud. «Det fins ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke én som er forstandig, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet, det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste» (Rom 3,10-12). «For alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet» (Rom 3,23). Dette er den beskrivelsen Bibelen gir av oss mennesker. Og vi må gi den rett. For hvem av oss kan påstå at vi er uten synd? Hvem kan si at vi aldri har gjort noe galt? Så vi vet at Bibelen har rett.
Og det tragiske er at ingen av oss kan gjøre noe med dette. Ingen av oss kan ta oss selv i nakken og si til oss selv, at nå skal det endelig bli slutt på alle denne synden og elendigheten i livet mitt. Nå skal jeg virkelig se til å forbedre meg, ja, nå skal jeg endelig bli et fullkomment menneske. Ingen av oss kan tale slik. Vi vet at det ikke nytter. Vi kan med andre ord ikke gjøre noe med vår tragiske situasjon. Det fins bare én redning for oss, og det er at Gud griper inn og gjør noe med denne situasjonen.
Gud skylder oss ingenting. Han skylder oss ingen nåde eller omsorg. Vi kan ikke peke på noe i våre liv som vi skulle kunne holde fram for Gud og si: På grunn av alt dette som jeg har gjort eller lidt, får du takk være nådig mot meg. Det eneste Gud skylder oss på grunn av vårt opprør mot ham og hans vilje, er straff, evig straff i helvetet. «Syndens lønn er døden» (Rom 6,23). «Hver munn må tie og hele verden stå skyldig for Gud» (Rom 3,19).
Motivet for å frelse oss ligger ene og alene i Gud selv. Vi har ingenting å rose oss av, men hos Gud fins det nåde. Hos ham, i hans hjerte, fins det en ubegripelig vilje til å frelse oss på tross av våre mange synder. Han sier til oss: «Du plaget meg bare med dine synder, og trettet meg med dine ugjerninger. Jeg, ja jeg, er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld; dine synder kommer jeg ikke mer i hu» (Jes 43,24-25).
Fordi Guds nåde ikke er påvirket av noe i oss, og fordi vi ikke kan gjøre oss fortjent den, kan den bare gis oss gratis. Nåden er derfor for det andre fri og betingelsesløs. Det hefter ingen betingelser ved nåden. Det står ingen tekst med liten skrift på baksiden av arket som inneholder vilkårene som vi må oppfylle for å få den. «Alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus» (Rom 3,24).
Nåden er en gave. En gave er ikke en lønn. En gave er ikke en motytelse. En gave er bare en gave om den gis uten krav om motytelser. Om vi måtte gjøre noe for å fortjene nåden, ville den ikke lenger være en gave. Om vi måtte ofre noe for å få den, ville den ikke lenger være fri. «Den som gjør et arbeid, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. Annerledes er det med den som ikke har gjerninger, men som tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig» (Rom 4,4-5). Nåde og fortjeneste er stikk motsatte begreper. Det samme er nåde og gjerninger. De utelukker hverandre. Taler vi om gjerninger, så taler vi ikke om nåde. Taler vi om nåde, så taler vi ikke om gjerninger.
Ikke en gang troen er en betingelse som vi må oppfyllelse for å bli frelst. At Bibelen sier at vi blir frelst ved tro alene, betyr ikke at troen er en betingelse for frelsen. Det betyr bare at det ikke fins noen annen måte vi kan ta imot frelsen på, enn at vi tar imot den, tror den, aksepterer den. Dette gjør Paulus helt klart i Efeserbrevet kap. 2. Der bruker han mange forskjellige uttrykk for å vise at troen ikke er en gjerning som vi gjør for å fortjene nåden. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg» (Ef 2,8-9). Frelsen er «av nåde», «ved tro», «ikke deres eget verk», «Guds gave», «hviler ikke på gjerninger», «for at ingen skal rose seg». Trenger det være noen tvil om hva Paulus mener? Det er bare å lese som det står. Den som hevder at frelsen ikke er av nåde, men av gjerninger, eller som hevder at troen er en betingelse for frelsen, kan ikke lese! Eller han vil ikke godta det han leser!
For det tredje: Nåden er i Kristus. Hvordan kan Gud bare tilgi sånn uten videre? Hvordan kan Gud være nådig mot synderen sånn uten videre? Gud er ikke nådig uten videre. Det fins en grunn, en fast og sikker grunn. Og den grunnen er Kristus. Gud er nådig for Kristi skyld. Nåden i Guds hjerte fikk ham til å sende sin enbårne Sønn til jorden for å frelse oss (Joh 3,16), og Gud tilgir oss av nåde alle våre synder fordi Jesus fullkomment oppfylte hele Guds rettferdighet. Gud krevde fullkommen lydighet av oss. «Forbannet er den som ikke holder fast på alt det som står skrevet i lovboken og gjør etter det» (Gal 3,10). Som vår stedfortreder holdt Jesus loven fullkomment (jfr Gal 4,4-5). Guds rettferdighet krevde også at vi måtte straffes for våre synder. Jesus tok den straffen for oss. Han gikk i vårt sted. «Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom» (Jes 53,5). Gud tilregner oss ikke våre synder, fordi han har tilregnet Kristus våre synder. For Kristi skyld er vi derfor frikjent. For Kristi skyld er vi gjenløst, frikjøpt, forsonet og tilgitt. Vi kan derfor ikke tenke oss Guds nåde uten at vi samtidig tenker på Kristus og hans frelsesverk for oss. «Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,12).
Men gjelder nåden meg? Gjelder den deg? Ja, for nåden er universell. «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne…» (Joh 3,16). Jesus døde for alle, ikke bare for noen. «Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,2). At nåden gjelder alle, er veldig viktig for oss. Når syndene plager oss og samvittighetene uroer oss, kan vi trygt søke tilflukt i Guds nåde, for vi vet at den gjelder alle syndere. Om Guds nåde bare var for noen få, ville jeg aldri kunnet være sikker på om den også gjaldt meg.
Fordi nåden er universell, er den også sikker. Kristendommen er ikke en tvilens religion. Frelsen er ikke noe usikkert, noe som vi må gå rundt og tvile på hele livet. Gud vil ikke at vi skal være i tvil om at han virkelig elsker oss og er nådig mot oss. Nåden er sikker fordi den hviler på Guds løfter. Og Gud kan ikke lyve. Hvilken elendig gud ville han ikke ha vært dersom han hadde fart med løgn? Ingenting kan forandre på det han har sagt. Han vil aldri bryte sine løfter. «Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv» (2 Tim 2,13). Vår frelse er sikker, ikke på grunn av noe vi har gjort, men på grunn av at Gud har gjort alt for oss. Det er ikke sikkert vi alltid føler oss elsket eller føler oss frelst, men nåden er like sikker for det. For Gud være takk, nåden fins i hans hjerte, ikke i vårt! Vi behøver ikke beviser på Guds nåde i livet vårt i form av helse eller velferd eller suksess. Det er ikke slik at vi først vet at Gud er nådig mot oss når det går oss vel i livet. Vi har alle de beviser vi trenger i det faktum at han ofret sin Sønn for våre synder. Nåden er derfor sikker selv om vi ikke føler oss elsket eller når hele livet vårt synes å styrte sammen rundt oss. Vår visshet om nåden hviler på Guds urokkelige løfter i Ordet, ikke på våre subjektive følelser.
Og til slutt: Nåden får vi av Gud gjennom evangeliet. Evangeliet betyr «godt budskap». Det er et godt budskap fordi det forkynner Guds nåde. Bibelen kaller det «evangeliet om Guds nåde» (Apg 20,24). Det er det gledesbudskapet som engelen forkynte for hyrdene på marken, budskapet om Guds velbehag mot menneskene (Luk 2,14). Gud føler ikke ubehag når han betrakter oss mennesker, men han har velbehag med oss. Han er nådig mot oss. Og dette får vi vite om i evangeliet. Vi får ikke vite om Guds nåde og velbehag noe annet sted enn i evangeliet. Evangeliet kaller vi derfor for et nådemiddel, dvs. et middel gjennom hvilket Gud gir oss sin nåde. Dette evangeliet finner vi i Ordet og i sakramentene, i dåp og nattverd. Derfor må evangeliet alltid forkynnes, for ellers kan ikke mennesker få kjennskap til Guds nåde og komme til tro på Guds nåde. «Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord» (Rom 10,17). På samme måten er også dåpen og nattverden midler som Gud rekker oss sin nåde gjennom. I dåpen føder han på ny og frelser oss (Tit 3,3-7), og nattverden er dette spesielle måltidet som Kristus har innstiftet for å styrke oss i troen på syndenes forlatelse som Gud gir oss fordi Kristus ga sitt hellige legeme og utøste sitt hellige blod på korset (Matt 26,27-28).
Motstand mot nåden
Det fins ikke noe mer trøsterikt enn denne læren om at vi er frelst av Guds nåde alene. Denne læren har gått som en rød tråd gjennom den korte historien til vår lille forsamling. Helt fra begynnelsen av har dette vært det sentrale i forkynnelse og undervisning i forsamlingen. Og vi ber til Gud om at dette må fortsette å være det sentrale i alt som skjer i forsamlingen.
For det er ingen selvfølge at denne læren skal bli bevart, og at evangeliet om Jesus alltid skal lyde rent og klart hos oss. Kirkehistorien er full av eksempler på at læren om nåden er blitt forkastet. Gjennom hele historien har mennesker opponert og kjempet mot det rene evangeliet. For det er jo slik at i hvert eneste menneske, også i hvert eneste medlem i Den lutherske forsamling i Avaldsnes og i hele Den lutherske bekjennelseskirke, fins det en medfødt motstand mot denne læren. I hver og en av oss fins denne uviljen mot å bli frelst av nåde. Vi vil jo helst gjøre noe selv. Vi vil helst selv ha litt av æren for vår egen frelse. Denne tanken at vi kan frelse oss selv ved noe vi gjør eller ikke gjør, er noe som ligger dypt i vår syndige natur. Vi kan av og til si at den og den personen er så lovisk fordi vedkommende er så opptatt av gjøre alle ting riktig. Men faktum er at vi er veldig loviske, alle sammen. Vi har alle en lovisk innstilling til frelsen, slik vi er av naturen.
Derfor er det ikke så merkelig at den læren som sier at vi blir frelst av nåde alene uten lovens gjerninger, er en lære vi hele tiden må kjempe for. Vi må kjempe for den i kirken og forsamlingen. Vi må passe på så det ikke sniker seg inn en sammenblanding av lov og evangelium blant våre prester og lærere. Og ikke minst må hver og en av oss passe på så vi ikke selv i vårt eget hjerte glemmer at frelsen er av nåde, og at det er «Herrens miskunn at det ikke er ute med oss».
Vi husker sikkert beretningen fra Apostlenes gjerninger kap. 16 der det fortelles at Paulus og Silas satt i fengsel i Filippi. Vi husker fangevokteren som ble så fortvilt og desperat da samvittigheten hans anklaget ham for alle hans synder. Han falt på skjelvende ned på sine knær og spurte Paulus og Silas: «Hva må jeg gjøre for å bli frest?» (Apg 16,30). Slik spør alle mennesker. Hva må vi gjøre for å bli frelst? For vi må jo selvfølgelig gjøre noe. Kanskje vi må gjøre noen gode gjerninger. Kanskje vi må be en spesiell bønn. Kanskje vi må sørge og angre våre synder en viss tid. Kanskje vi må komme fram til podiet og bøye våre knær. Kanskje vi må rekke opp hånden og bestemme oss for å ta imot Jesus. Kanskje vi må oppføre oss pent og gudfryktig i livet og være gode borgere i samfunnet, så går det nok bra til slutt. Kanskje vi må dra på pilegrimsreise til Mekka en gang i løpet av livet, og be fem ganger om dagen med ansiktet vendt mot Mekka. Kanskje vi må ofre til gudene for å blidgjøre dem. Kanskje vi må gå i kloster og gjøre foreskrevne botsøvelser hver dag… osv. osv. Utallige forslag og tanker har mennesker om hva de må gjøre for å bli frelst.
Men hva svarte Paulus og Silas på fangevokterens spørsmål? «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst» (Apg 16,31). Til et slikt svar sier det naturlige mennesket: Dette er da alt for enkelt. Det er da ikke nok å bare tro på Jesus. Det naturlige mennesket er stolt. Det vil ha frelsen på sin egen måte. Det forstår ikke Guds plan om å frelse menneskene av nåde alene. Det som kommer fra Gud, nekter det å akseptere. Paulus skriver: «Men det naturlige mennesket tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det uforstand, og han kan ikke fatte det» (1 Kor 2,14).
Fordi vi også enda lever i kjødet og har vår gamle Adam med oss helt til vi dør, fins denne gamle, stolte naturen også i oss. Derfor er ingen av oss immune mot å forakte nåden og tenke som så at det er fordi det er noe spesielt med oss, at vi er frelst. Men dersom vi glemmer at det er «Herrens miskunn at det ikke er ute med oss», da er det fare på ferde. Da kan vi lett begynne å tenke som så at Guds nåde er nok viktig for oss, men det er tross alt noe med oss, noe vi har gjort, det at vi har vært så utholdende, det at vi har gjort så mye i forsamlingen osv., som er årsaken til vår frelse.
Under apostlenes tid forsøkte judaistene å ta over makten i de kristne forsamlingene. De bekjente med munnen at Jesus var deres frelser, men i tillegg krevde de at alle de kristne måtte oppfylle visse krav og følge visse forskrifter i loven. I Galaterbrevet er Paulus meget skarp mot disse judaistene. Han sier det rett ut: «Dere som vil bli rettferdige for Gud ved loven, er skilt fra Kristus, dere er falt ut av nåden» (Gal 5,4). Tenk det, den som tror at han blir rettferdig for Gud ved hjelp av lovens gjerninger, han er skilt fra Kristus og har falt ut av nåden.
Nåden i sentrum
Fordi det er så alvorlig å forkaste læren om nåden alene, vil vi be Gud om at han hele tiden må holde denne læren klar og tydelig i vår forsamling og i vår kirke. Hver ny generasjon må ta Bibelens sannheter om nåden til seg og holde dem høyt i forsamlingen.
Dere som var med på å starte Den lutherske forsamling i Avaldsnes hadde dette klart og tydelig for dere. At Ole Brandal henviste til Herrens miskunn som årsaken til forsamlingens eksistens, var ikke tilfeldig. Det var fordi han og alle dere andre som fulgte ham, forsto at det bare var nåde fra Gud at dere hadde fått kraft og mot til å gjøre dette store steget. Det skyldtes ingenting i dere selv. Vi som ikke var med helt fra begynnelsen av, takker Gud for at dere fulgte hans kall om å bryte opp fra en pluralistisk og læremessig uklar og forvirrende statskirkesammenheng og grunnlegge en forsamling hvor evangeliet om Guds nåde kunne få lyde tydelig og klart. Det behøvdes styrke og besluttsomhet for å gjøre dette oppbruddet. Men likevel, på tross av menneskelig styrke og besluttsomhet og frimodighet, er og forblir det slik Ole Brandal skriver i sitt første årsreferat: «Når vi nå ser attende på året som svant, så kan vi ikkje seia noko anna enn at «store ting har Herren gjort mot oss».» Herren alene skal ha æren. Hans miskunn er det at det ikke er forbi med oss.
De av oss som skal føre arven videre, trenger hele tiden tenke på at alt er av nåde. Vi trenger være oss bevisst at det ikke er en selvfølge at læren om nåden skal bli bevart. Vi trenger å minne oss selv gang på gang at det er «Herrens miskunn at det ikke er ute med oss».
I 25 år er denne nåde blitt forkynt i Den lutherske forsamling i Avaldsnes. I 25 år har vi regelmessig og uten stans kommet sammen for å høre om Guds nåde i Kristus og for å ta imot Kristi legeme og blod under brød og vin. Vi har båret små barn fram til dåpen, og overlatt dem i vår nådige Guds hender. Dette har vi gjort, og dette vil vi fortsette med. Så lenge Gud vil gi oss tid og krefter vil vi fortsette med dette.
Vi har ikke vært samlet i vakre kirkebygninger. I mange år måtte vi flytte fra sted til sted i Avaldsnes for å finne egnede lokaler. For fire år siden fikk vi, ved Guds nåde, anledning til å kjøpe vårt eget lokale og innrede det til en fin, liten kirke for forsamlingen. Men uansett hvor vi har vært samlet, er det budskapet om nåden som har stått i sentrum.
Vi innledet dette foredraget med å henvise til ordene i Klagesangene kap. 3: «Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.» Guds nåde er ikke forbi. Hans barmhjertighet tar ikke slutt. Alle ting tar slutt. Alle ting forgår. Men ikke Herrens barmhjertighet. Hver ny dag er en påminnelse om dette. For hver ny dag Gud gir oss, gir han oss på ny sin nåde, uansett hvilken dag det er. Enten det er en herlig fridag eller en hard arbeidsdag, enten vi står opp til en da som vi vet vil bli fylt med problemer og vanskeligheter som vi må gjennom, eller vi står opp til en dag som vi vet vil gi oss store gleder og kjekke opplevelser, om det er den største dagen i livet vårt, eller den tristeste dagen, ja, selv om vi ikke kan stå opp fordi sykdom har lenket oss til sengen eller det er vår siste dag – uansett er det aldri slutt med Guds barmhjertighet, hans omsorg og nåde. Guds barmhjertighet er hver morgen ny. Tenk så fantastisk å ha noe som er nytt hver morgen. Våre legemer eldes og blir utslitt, Herrens nåde blir aldri gammel og utslitt. Om han har tilgitt oss tusen ganger før, gjør han det igjen og igjen som om det var første gang han gjorde det.
Profeten Jeremia, som kommer med disse herlige ordene i Klagesangene, satt midt i ruinene av det som en gang hadde vært en så kjær eiendom for de troende i Israel. Jerusalem og templet lå i ruiner. Alt håp lå i ruiner. Eller slik så det i alle fall ut. Men den største eiendom, det største gode av alle, lå ikke i ruiner. Herrens barmhjertighet var like ny hver eneste morgen. Slik er det for oss også. Ting kan rase sammen rundt oss. Vi vet ikke hva framtiden vil bringe for vår forsamling. Vi vet ikke hvor lang tid Gud vil gi oss. Men uansett hva som skjer, vet vi at hans nåde er like ny hver eneste dag. Det er hans nåde at det ikke er forbi med oss. Og slik kommer det til å være så lenge han vil ha oss her – ikke fordi vi har gjort oss fortjent til det eller kommer til å gjøre oss fortjent til det, men ene og alene fordi han er nådig mot oss. «Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss.» Amen.
(Foredrag av pastor Egil Edvardsen.)