Hva lov og evangelium har felles

Det er viktig å skille rett mellom lov og evangelium. Mens evangeliet er Guds Ja til menneskene, er loven Guds Nei. Både loven og evangeliet har noe felles:

1) Både lov og evangelium er Guds Ord. Loven er like mye Guds ord som evangeliet er det. Det er viktig at vi ikke rokker ved evangeliet, ikke tar noe bort fra det, ikke forandrer det, ellers kan det ikke få sin virkning som en kraft til frelse (Rom 1,16). Men like viktig er det at vi bevarer loven uforandret. Heller ikke loven får vi lov til å rokke ved, for det er ikke vår lov, det er ikke menneskers lov, men det er Guds egen lov.

2) Både lov og evangelium må bli forkynt i den kristne kirken side om side til tidens ende. På samme måten som vi aldri må slutte å forkynne evangeliet, må heller aldri slutte å forkynne loven.

Forskjeller mellom loven og evangeliet

Men på tross av disse tingene loven og evangeliet har til felles, er de likevel fundamentalt forskjellige, og vi må hele tiden skille meget nøye mellom dem og aldri blande dem sammen. I 2 Tim 2,15 formaner Paulus sin unge medarbeider Timoteus at han må anstrenge seg så han står sin prøve framfor Gud og kan være en arbeider som ikke har noe å skamme seg over. Dette kan han gjøre dersom han «rett deler sannhetens ord».

1) Loven er skrevet i menneskenes hjerter, og menneskene har derfor en naturlig kunnskap om loven. Selv om denne kunnskapen på grunn av syndefallet ikke lenger er en fullstendig kunnskap, fins den fortsatt i det naturlige mennesket. Også hedninger gjør det loven sier, og samvittigheten vitner om at også de vet hva som er lovens krav (Rom 2,14-15). – Evangeliet, derimot, er totalt ukjent for det naturlige mennesket. Det fins ikke så mye som en liten strime av kunnskap om evangeliet i de vantro. Evangeliet kan vi bare få kjennskap til ved at Gud åpenbarer det for oss (1 Kor 2,6-12).

2) I loven forteller Gud oss hva vi skal gjøre og ikke skal gjøre. «Du skal» og «du skal ikke» er lovens forkynnelse til menneskene. Og loven krever en fullkommen lydighet. Det nytter ikke å gjøre så godt en kan, vi må oppfylle loven perfekt (Matt 5,48). – Evangeliet, derimot, sier ingenting om hva vi skal gjøre, men taler bare om det Gud har gjort og fremdeles gjør for vår frelse. Evangeliet inneholder ingen bud, ingen krav, ingen regler, men bare løfter om nåde og tilgivelse. I evangeliet «blir Guds rettferdighet åpenbart uavhengig av loven» (Rom 3,21). Vi kan noen ganger taler om evangeliske formaninger. Det gjelder f.eks. i det tilfelle med fangevokteren i Filippi som spurte Paulus og Silas: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» Og de svarte ham: «Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst» (Apg 16,30-31). Eller som det står i 1 Joh 3,23: «Dette er hans bud: Vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik som han bød oss.» Her har vi ikke med loviske befalinger å gjøre, men nådige innbydelser og oppfordringer til å ta imot frelsens velsignelser som allerede ligger ferdig.

3) Loven sier at dersom vi holder den fullkomment, skal vi få evig liv. «Gjør dette, og du skal leve» (Luk 10,28), sier loven. – Evangeliet, derimot, lover frelse og evig liv uten betingelser. Evangeliets løfte er et helt fritt løfte. Evangeliet sier at vi blir erklært rettferdige for Gud «ufortjent og av hans nåde  på grunn av forløsningen i Kristus Jesus» (Rom 3,24). I evangeliet står det ikke skrevet noe med liten skrift, visse små detaljer som vi må først må oppfylle, før vi kan regne oss som skyldfrie. Ikke en gang troen er en betingelse for at evangeliet skal gjelde. Det er ikke vår tro som er årsak til at Gud tilgir oss. Årsaken til tilgivelsen er ene og alene Jesus Kristus og hans fortjenester.

4) Loven overbeviser mennesker om synd (Rom 3,20). Den avslører oss. Når loven sier «du skal», vet vi med oss selv at vi ikke har gjort som loven sier, og vi er avslørt som lovovertredere. Å forbryte seg mot loven medfører Guds vrede og straff. Derfor forkynner loven Guds fordømmelse over alle overtredere. «Forbannet være den som ikke holder fast på ordene i denne loven og ikke lever etter dem!» (5 Mos 27,26). Dermed beviser loven for oss at vi er syndere, og den fordømmer oss. – Evangeliet, derimot, åpenbarer for synderen Guds kjærlighet og nåde. Evangeliet sier at Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn. Evangeliet taler ingenting om Guds fordømmelse, bare om hans frelse og tilgivelse. Evangeliet rekker oss den rettferdighet som Kristus har vunnet for oss. Derfor erklærer evangeliet den ugudelige rettferdig (Rom 4,5). – I loven sier Gud til synderen: På grunn av dine synder må du dø og bli fordømt. I evangeliet sier Gud til synderen: På grunn av Jesus er du gjenløst. Du skal leve og bli frelst for all evighet.

5) Fordi loven åpenbarer Guds vrede mot alle ugudelighet og urettferdighet blant mennesker (Rom 1,18), skaper loven frykt for straff, sorg og anger, fortvilelse og desperasjon, ja, til og med hat til Gud i menneskehjertene. Loven krever kjærlighet (Matt 22,37), men den kan ikke inspirere oss til å vise kjærlighet. Tvertimot, den dreper alle initiativ. Den trykker oss ned. Paulus sier: «For synden benyttet seg av budet og bedrog og drepte meg med det» (Rom 7,11). «Bokstaven slår i hjel,» sier han med henvisning til lovens bokstav (2 Kor 3,6). Derfor kan ikke loven gjøre ett eneste menneske til en kristen. – Evangeliet, derimot, trøster alle dem som er nedtrykt og fortvilet på grunn av sine synder. Evangeliet forkynner for alle skyldbetyngede at skylden er betalt. Vi har «fått fra Herrens hånd dobbelt for alle våre synder» (Jes 40,1-2). Derfor skaper evangeliet trøst og fred. Det skaper tro og tillit til Gud. Det inspirerer oss til kjærlighet til Gud og vår neste. Det gir glede og håp. Det føder oss på nytt idet det skaper et nytt åndelig liv og villig lydighet i oss.

Så vi ser at loven og evangeliet skiller seg fra hverandre på mange avgjørende punkter. Loven er Guds Nei til menneskene, evangeliet er Guds Ja. Og derfor er det så viktig at både loven og evangeliet blir forkynt rett og brukt rett.

Den rette bruk av loven og evangeliet

Selv om loven og evangeliet er radikalt forskjellige både når det gjelder innhold, hensikt og virkning, må likevel både loven og evangeliet bli brukt og forkynt.

1) Ved loven får menneskene kunnskap om sin synd. Loven virker sorg over synden, anger og fortvilelse. Loven viser oss syndens rette ansikt. Den viser oss hva syndene våre virkelig er, nemlig overtredelser av Guds hellige bud. Derfor river loven ned all egenrettferdighet. Den viser oss at det ikke nytter å stole på egne gjerninger, for de gjerningene har loven avslørt som ubrukelige når det gjelder frelsen. Dermed får loven den virkning at den får oss til å innse vår hjelpeløshet og håpløse situasjon. Loven må forkynnes for alle mennesker, men spesielt må den forkynnes for ubotferdige syndere, dvs. slike som ikke vil innse hvor alvorlig synden er.

2) Evangeliet forkynner budskapet om nåde. Det rekker oss tilgivelse for syndene. Det virker på hjertene våre slik at vi tar imot frelsen. Dermed er det evangeliet, og bare evangeliet, som omvender oss. Også evangeliet skal forkynnes for alle mennesker, men særlig må det bli forkynt for slike som er urolige og fortvilet på grunn av sine synder.

3) Loven må også bli brukt etter omvendelsen. Ved troen er vi fullkomment rettferdig for Gud. Loven har ingenting med vår rettferdiggjørelse og frelse å gjøre. «For vi mener at mennesket blir rettferdig for Gud ved tro, uten lovgjerninger» Rom 3,28). Men når det gjelder det kristne livet, livet som en omvendt kristen, trenger vi loven. Vi trenger loven både som en tøyle, som et speil og som en regel. – Vi trenger loven til å tøyle oss, fordi vi fremdeles har vår gamle Adam med oss. Og vår gamle Adam er «likesom et utemmet og gjenstridig esel» (Sol Decl, Art VI, 24). Han må tvinges til lydighet og holdes i tøylene av loven. – Vi trenger også loven som et speil, fordi vi aldri kommer til å slutte med å falle i synd. Derfor må loven hele tiden avsløre oss så vi ikke skal bli kjøttslig sikre. – Og vi trenger loven som en regel i livet. Den må vise oss den veien vi skal gå og hvilke gjerninger Gud vil vi skal gjøre. – Men loven kan aldri gi oss kraften til å leve livet slik Gud vil vi skal leve det. Det kan bare evangeliet. Evangeliet gjør oss i stand til å følge loven og gjøre gode gjerninger.

4) Årsaken til at må bruke både loven og evangeliet i våre liv som kristne, er at den kristne har en dobbel natur. Han har den gamle Adam som er under loven, og han har det nye mennesket som er under evangeliet. Det at det ofte er så vanskelig å bruke både loven og evangeliet rett for oss kristne, ligger i det faktum at vi har både en gammel Adam og et nytt menneske i oss. Likevel er det veldig viktig at vi skiller rett mellom disse to, loven og evangeliet. For dersom vi blander dem sammen rokker vi ved begge to, og verken loven og evangeliet får utføre sin virkning. Ikke minst er det alvorlig dersom evangeliet gjøres om til en lov, dersom vi begynner å stille betingelser med det frie evangeliets løfte. Ingenting er farligere enn når den kristne kirke begynner å forkynne et utydelig evangelium, et betinget evangelium. For hvordan skal mennesker, som er tynget ned av sin egen synd og skyld, få trøst og fred dersom evangeliet lyder uklart og dersom det er knyttet loviske betingelser til det? En kirke som slutter å forkynne det rene, frie og betingelsesløse evangeliet er i ferd med å dø. En slik kirke kan nok holdes oppe rent ytre sett av ytre ordninger, seremonier og ritualer, av embeter og fine titler, men det kan ikke finnes noe indre åndelig liv i en slik kirke, fordi det bare er det klare evangeliet om Guds nåde i Jesus Kristus som kan gi ekte åndelig liv. Må Gud hjelpe oss så vi aldri slutter å forkynne dette evangeliet, til trøst og til oppreisning for syndere.

(Utdrag av foredrag av pastor Egil Edvardsen.)