I bønnen Fadervår ber vi om «vårt daglige brød». I dette ligger en bønn om alt vi trenger for vår eksistens her på jorden.
Selve livet er, akkurat som helsen, en gave fra oven. Men er det på noen måte mulig også å se på sykdom som en gave fra Gud, selv om vi vanligvis ikke ber om det? Hvordan kan vi svare positivt på det? Og hva skal vi si om døden, slutten på vår eksistens her på jorden? Den inngikk jo ikke i Guds opprinnelige plan, men trådte inn på scenen gjennom menneskenes synd. Kan selv døden sees på som en gave fra himmelen, og i så fall hvordan?
Det er slike spørsmål denne artikkelen handler om. Måtte den bli til velsignelse for alle lesere!
1. Liv som gave
Livet her på jorden har vi fått av Gud, vår Skaper. Da apostelen Paulus beskrev den Gud som mennene i Aten i sin mangel på kunnskap dyrket som en ukjent Gud, brukte han disse ordene: Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord … han som gir alle liv og ånde og alle ting (Apg 17,23-25).
Livet er en gave som Gud har gitt oss av kjærlighet. Livet er ikke en belønning på grunn av bedrifter vi har utført. Det er ikke betinget av vår fremtidige takknemlighet. Det er en kjærlighetsgave «som ikke søker sitt eget». Livet er heller ikke våre foreldres verk. De tjente som verktøy og formidlere av gaven. Ei heller er livet ren tilfeldighet. Det er Gud selv som har gitt oss liv, ånde og alle ting.
Vårt liv her på jorden er nært forbundet med kroppen vår. Vi lever i en kropp, vi samspiller med verden rundt oss gjennom kroppen vår. Vi elsker, vi ber, vi arbeider i og gjennom kroppen vår. Likevel er ikke kroppen vår alt. Menneskets liv går utover den materielle verden og innbefatter også en åndelig sfære. Like før Kristus ble arrestert, formante han sine disipler: «Ånden er villig, men menneskenaturen er svak» (Matt 26,41).
Helt siden syndefallet er vi dødelige, ettersom vi stammer fra Adam. Vårt liv på jorden slutter uunngåelig med døden. Støvet (= kroppen) vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud som gav den (Fork 12,7). Enten et menneskes liv er kort (død før fødsel) eller langt, er det en gave fra Gud. Og det er verdt å merke seg at når Gud taler om hva et menneskeliv er verdt, måler han ikke hvor langt det er. Det er ikke kvantiteten, livslengden, som er viktigst i Guds øyne, men snarere kvaliteten, målt gjennom vekst i nåde og kunnskap om vår Herre og Frelser (jf. 2 Pet 3,18) og gjennom rikdom på gode gjerninger, gavmildhet og villighet til å dele med andre. Dette er «en god grunnvoll for den kommende tid» (1 Tim 6,18-19). Som et ordspråk sier: «Det beste er å bruke livet til noe som overlever det».
Å be for livet, som Gud allerede har gitt oss, betyr derfor egentlig å be om å leve i voksende kunnskap om og forherligelse av Giveren og hans kjærlighet.
2. Helse som gave
Ettersom mennesket ikke bare er kropp, men også ånd/sjel, kan vi snakke om kroppslig helse og åndelig helse. Det åndelige velbefinnende, grunnlagt på tilgivelse og fred med Gud, er overordnet det kroppslige ettersom det strekker seg bortenfor graven og er avgjørende for vårt evige mål. Se f eks Jesu advarende ord: Det er bedre for deg å gå halt eller vanfør inn til livet, enn å ha begge hender eller begge føtter og kastes i den evige ild (Matt 18,8; jf 1 Tim 4,8). Fordi dette handler om bønn om helse som en del av den fjerde bønnen i Herrens bønn, tenker vi først og fremst på fysisk helse.
Fysisk helse forstår vi vanligvis som en tilstand der kroppen vår fungerer som den skal og vanlige fysiske oppgaver ikke gir oss problemer eller forårsaker smerte. I Vestens moderne samfunn har helse for mange blitt en avgud. «Først og fremst god helse» ønsker man den som feirer et jubileum i sitt liv (oftere og ivrigere jo eldre personen er). Om tilhørerne trenger å minnes på at det ikke er nok med god helse, kan man spøke om Titanics passasjerer som hadde god helse og døde friske. Likesom ved andre tilfeller av avgudsdyrkelse har det syndige mennesket opphøyet helsen til en gave som står over Giveren. Å forbedre og bevare helsen har blitt livets mål for mange. Hvordan kan man vokte seg for slike tendenser?
Det er viktig å se helse som en gave fra oven. Det er Gud som gir og opprettholder vår fysiske helse! Vanligvis gjør han det indirekte: Gjennom våre gener, passende føde, fysisk arbeid og trening, livsstil i alminnelighet, eller om så skulle være, gjennom medisiner og legebehandling. Iblant gir eller gjenoppretter Gud helsen direkte ved et under. Bibelske eksempler er den spedalske Na’aman som fulgte profeten Elisjas råd og vasket seg sju ganger i elven Jordan (2 Kong 5,7.12.14) eller den gudfryktige kong Hiskia i Juda som ble helbredet og fikk livet forlenget (2 Kong 20,1-6). I alle tilfeller er det vår nåderike Gud som helbreder alle våre sykdommer (Sal 103,3b).
Kristne holder i alminnelighet fast ved det bibelske standpunktet at vi ikke kan trene eller spise oss til evig liv. Men forståelsen av hvilken rolle næringsinntaket har i Bibelen lys, er ulik. Gud vil at vi skal ha omsorg for det han har skapt og spise sunn mat. Men det kan bli en overdrivelse på den måten at man blander sammen og erstatter frelsens evangelium og frihetene i Kristus med et slag «spis-sunt-evangelium». «Du er hva du spiser», «Spis sunt, for Gud sier at du ikke skal ta liv (heller ikke ditt eget)», eller «Det er viktig hva du spiser, for kroppen din er et tempel for Den Hellige Ånd». Alt dette er tross alt varselsignaler som leder menneskers oppmerksomhet i feil retning.
Bibelen angir ikke noe sted hva som er sunn mat og hva som ikke er det. Det gjør ernæringseksperter. Men mange av dem motsier hverandre, og kunnskapen om ernæringens betydning utvikler seg stadig. Selv om de hadde vært enige om hva som er bra ernæring, ville deres råd likevel vært menneskelige retningslinjer, ikke Guds befalinger. De kan ikke binde de kristnes samvittighet. Så la da ingen dømme dere for det dere spiser eller drikker, sier Paulus i Kol 2,16a. Selv om han her antakelig refererer til ren og uren mat, er prinsippet det samme. De er «løgnaktige hyklere» som krever at en skal holde seg borte fra visse slag mat, enda Gud har skapt dette for at de som tror og kjenner sannheten, skal ta imot det med takk (1 Tim 4,2-4). Det er ikke maten som gjør et menneske urent, men det som kommer ut av menneskets munn og hjerte: onde tanker, seksuell umoral, tyveri, mord osv. (Se Mark 7,15-23). Kort sagt: Livet er mer enn maten (Luk 12,23).
Vi mister ikke den hellighet som tilregnes oss for Gud gjennom det vi spiser eller ikke spiser, men det betyr ikke at det ikke spiller noen rolle hva vi spiser. Vi må se dette i sin åndelige sammenheng. Å gå inn for å spise skadelig mat (som f eks godteri når man har diabetes) grenser til å friste Herren. Bevisst å spise og dermed bli til anstøt eller fall for en bror i troen som holder seg til fastedager, bryter mot budet om kjærlighet til vår neste. Å overspise kan føre til forsømmelse av andre viktige ting i livet (jf Ordsp 23,20-21). Slikt som i seg selv er adiafora, kan med andre ord bli til støtesteiner for en troende. Helse er en gave fra Gud som vi kan be om og bør verne om, ikke som et formål og en hensikt med livet, men fordi at vår helse gir oss mulighet til å tjene andre på en måte som vi ikke kan dersom vi er syke. Som kristne vil vi tjene hverandre med våre gaver fra Gud. Vår helse er en slik gave som vi har fått for å kunne tjene.
3. Sykdom som gave
Vi snakker om fysisk helse som en tilstand der kroppen vår fungerer smertefritt og bra. Men ingen av oss mennesker er helt og holdent friske. Litt kynisk kan vi si at fra det øyeblikket vi ble født, har vi vært døende. Vi har medfødte anlegg for mange sykdommer og er «friske» til sykdommen bryter ut og ytre symptomer viser seg.
Den bibelske forklaringen på at vi alle er belemret med sykdommer som til sist fører til døden, er menneskets synd. Sykdommer kom som en følge av menneskets syndefall og den forbannelse av jorden som det førte med seg. Ettersom kristne er syndere, er deres kropper tynget av synd og ikke befridd fra sykdommer. Påstanden om at en kristens sykdom skyldes for svak tro, har ingen støtte i Bibelen.
I bønnen «Gi oss i dag vårt daglige brød» lar vi normalt ingen bønn om sykdom inngå. Vi har en tendens til å se sykdommer som en form for straff eller mislykkethet. Men med troens øyne kan vi se også sykdom som en gave fra oven. Den allmektige Gud kan virkelig bruke vår sykdom og vende den til velsignelse – for oss eller for andre. Det er en hjertesak for vår kjærlige Gud at vi gleder oss over hans evige frelse og velsignelse mer enn over tidsbegrenset helse og jordisk velbefinnende. Fra evighetens synsvinkel kommer dette i annen rekke, det evige livet er det viktigste.
Når vi bedømmer ulike hendelser i livet (sykdommer, ulykker osv.), må vi lære oss å se på tingene med troens øyne. Selv om sykdom i seg selv er ubehagelig og uvelkomment, kan Gud bruke den til å lede et egensindig menneske i en annen retning. Satt på spissen kan man si at en sykdom kan hjelpe til å lege et menneskes liv – nemlig menneskets syn på seg selv og omverdenen, dets vurderinger osv. Sykdom gir anledning til selvransakelse. Det kan få et menneske, som til nå har tenkt at det kan styre sitt eget liv, til ydmykt å innse sin utilstrekkelighet, sin avhengighet og sin flyktighet. Sykdom lærer mennesket hva som er viktig og uviktig i livet. Om noen sier: «Min sykdom er en gave», betyr det ikke at han ikke heller ville være frisk, men at hans sykdom har lært ham så mye, latt ham få se nye ting eller gitt ham muligheter han ellers ikke ville ha hatt.
Sykdom tjener ikke bare Herren som «vekkerklokke for stengte ører». Gud former også sine trofaste gjennom sykdom. Når kristne blir syke, særlig ved alvorlig sykdom, bør man ikke spørre: Hvorfor? Hvorfor nettopp jeg? Hvorfor kreft? Slike spørsmål ser bakover. De søker årsaker i fortiden. For kristne passer det bedre å se fremover, mot fremtiden, og spørre: Til hvilken nytte? Herre, hva vil du med min sykdom? Hvordan skal den føre til noe godt?
Sykdom kan være til nytte for oss som er syke. Når vi har en sykdom, betyr det ikke at Gud har forlatt oss eller sluttet å velsigne oss. I sykdomstider er Gud oss nærmere enn ellers. Eller vi kan oppfatte hans nærhet bedre. Når vi er syke, forstår vi gjennom troen av hans styrke blir tydeligere når vi blir svake. Gud trøster oss og forsikrer oss om at alle ting (også sykdom) tjener til det gode for dem som elsker Gud (Rom 8,28).
Sykdom kan være til nytte for andre. Det gir anledning til å vitne for dem som ikke tror (leger, sykepleiere, medpasienter) om det håp vi har i Kristus Jesus, vår nåderike Lege. Den kristnes åndelige helse kan kraftfullt og i praksis vise seg i en tid med fysisk sykdom. Den kristnes sykdom gir også hans brødre og søstre i troen mulighet til å vise ham ekte kjærlighet, omsorg og vilje til å hjelpe.
4. Død som gave
Døden er menneskets fiende. Den hadde ingen plass i Guds opprinnelige skapelse. Derfor oppfattes den vanligvis, både av troende og dem som ikke tror, som noe unaturlig (særlig når den er uventet, voldsom eller smertefull). Død river opp og skaper frykt av ulike årsaker: Gjennom døden forlater et menneske sine nære og kjære; det forlater alt det har samlet og oppnådd; det har uklare onde anelser som henger sammen med dårlig samvittighet og usikkerhet overfor hva som skal skje nå osv. Iblant er det heller selve dødsprosessen, ventingen på døden som mennesket frykter mer enn selve døden. Fornemmelsen av dødens nærhet er også en grunn til at vi selv i døden kan se en gave fra oven. For Gud kan vende døden til en velsignelse.
Når jordelivets strev nærmer seg slutten, tvinges et menneske som står framfor døden, å legge bort sin maske av selvstendighet og evne til å klare seg selv. Det blir mer åpent, mottakelig og villig til å lytte til ord som gir oppmuntring og håp. Den døendes samvittighet tvinger ham til om mulig å søke forsoning med dem han forlater og ordne opp i de skader han har forårsaket. Guds lov høres tydeligere framfor døden. Å se slutten nærme seg kan bli en gave for den som har gått seg vill om han i løpet av den stunden kan finne trøst og bli født på ny gjennom evangeliets ord. Som Augustin sa: «Døden er en felles skjebne for alle som blir født i denne verden. Derfor er det ikke like viktig hvordan eller når de dør som til hvilket sted døden fører dem.»
For en kristen kan døden enda mer sees på som en gave ettersom han gjennom Guds løfter er sikker på hvilket sted døden skal føre ham til. Apostelen Paulus var nær døden flere ganger og kunne til og med i fengselet forkynne: For meg er livet Kristus og døden en vinning (Fil 1,21). Han så døden som en port til møtet med Jesus, slik at han kunne vente på sin velsignede slutt uten frykt: Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men å bli i live er mer nødvendig for deres skyld (Fil 1,23-24). Det er verdt å legge merke til hva det var som fikk Paulus til å stritte imot døden. Foruten lyst til å leve var det hans uselviske kjærlighet til andre og hans hyrdehjerte som med omsorg så til behovet hos sine sauer.
Når vi dør, forlater vi bare det her i verden som tilhører den: vår kropp blir til jord med all sin smerte og svakhet, sitt syndige begjær og medfødte drifter. Døden er en gave for en kristen i den betydning at den befrir ham fra kroppen som en kilde til fristelse og synd og som en mottaker av sorg og bekymring. En troendes død er slutten på hans slitsomme reise og begynnelsen på en glede uten slutt hos hans Frelser.
En kristens dødsprosess og død kan bli Guds gave også for andre dersom den for dem blir et vitnesbyrd om det håp den døende har funnet i Kristus og formidlet til de etterlevende mens han enda levde. Selv om vi ikke ber Gud om å få dø, kan vi derfor be om at vi når vi er døende og i døden, skal kunne ha en fast tro på Guds løfter, slik at vår død også blir en gave til de levende i form av oppmuntring i deres liv og død.
Avslutning
Alle Guds gode gaver kan misbrukes av synderen. Av livet som er godt, lager han «helvete på jord». Av helsen som er god, skaper han en avgud. På den annen side kan Gud i sin ubegripelige vishet og nåde bruke det vi ser som dårlig og gjøre mye godt gjennom det. Han kan lege gjennom sykdom, og til og med dødsprosessen og døden kan han vende til velsignelse. Han gjør alt for å finne de fortapte og styrke dem som har sitt hjerte hos ham.
Måtte vår bønn om liv være en bønn om voksende tro og kjærlighet som bærer mer frukt. Måtte vår bønn om helse bli en bønn om bedre å tjene dem som er syke. Måtte vår bønn under sykdom bli en bønn om Guds kraft til å vitne til tross for vår svakhet. Måtte evangeliets glede beseire frykten for loven når vi tenker på vår død.
La oss alltid i våre bønner takke Gud for alle gaver fra oven som fører oss nærmere Giveren. For når vi til sist er hos ham i himmelen, skal han tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte (Åp 21,4).
(Forfatteren er prest i Den lutherske bekjennelseskirke i Tsjekkia.)