Les Markus 9,33-37

Som oftest når vi mennesker sier noe som er upassende, feilaktig eller syndig, trenger vi ikke umiddelbart stå til ansvar for det. Vi sørger for at den som eventuelt ville ta det ille opp eller reagere, ikke hører. I stedet sier vi det vi vil si til en annen som vi tror er enig med oss. Men av og til kan det være slik at noen likevel hører det vi sier uten at vi vet om det. Det kan føles veldig pinlig når feil person får vite noe som vi ikke ville at han skulle vite. I filmer og TV-program er dette et vanlig dramaturgisk knep. En rollefigur som snakker med en annen medarbeider, snakker stygt om sjefen uten å vite at sjefen står like rundt hjørnet og hører alt. Også i det virkelige livet skjer det situasjoner der vi føler at vi helst skulle ha sunket gjennom jorden. Markus 9,33-37 forteller om et tilfelle da disiplene skammet seg fordi Jesus avslørte hva de hadde snakket om mens de trodde at han ikke hørte dem.

Hvem er størst?

Vi vet av Bibelens undervisning at Jesus er alle menneskers frelser. For disiplene var han dessuten deres lærer, mester og sjef. Han hadde utvalgt dem til et helt spesielt oppdrag, nemlig å være de første vitnene som gikk ut i verden og fortalte at Guds salvede var kommet til verden og hadde dødt for alles synder. Men å leve så nær Jesus, som er sann Gud og kjenner menneskenes innerste tanker, må ha vært spesielt. Jesus trenger ikke en gang høre hva de sier for å vite det, og i denne teksten avslører han disiplenes dåraktige stolthet. Når Jesus spør dem: ”Hva var det dere snakket om på veien?” vil ikke disiplene svare. I stedet tier de for de skammer seg over hva de har sagt: ”Men de tidde, for de hadde snakket om hvem som var den største.” Legg merke til at Jesus ikke skjenner på disiplene. Han blir ikke sint og sier at de burde ha visst bedre. I stedet gir han dem en mild tilrettevisning og underviser dem om hvorfor holdningen deres er gal. Vi ser i teksten et eksempel på hvordan vår Herre går i rette med angrende syndere. Det står at Jesus satte seg ned, kalte på de tolv og talte til dem. Han bruker ikke skarpe og fordømmende ord. Han underviser disiplene om Guds vilje på en måte som gjør at de kan ta det til seg. Og den undervisningen disiplene får, og som vi får av bibelteksten, er en undervisning om hvem som er størst i Guds rike.

Det er mye som har forandret seg siden Jesu tid, men mye er likevel likt. Da som nå ville mennesker ha makt over andre. Da som nå tenkte man at den som har mange som adlyder ham eller henne, er en person som har gjort det godt. Å være konge eller president og bestemme over et helt land ville være fantastisk. Og for den som var konge, var det ofte viktig å utvide sitt rike slik at man kunne få enda flere undersåtter. Slik tenker mange mektige ledere også i dag. Makt er det samme som framgang for den som bare har et verdslig perspektiv. Slik tenkte også disiplene. De hadde snakket sammen om hvem som var den største i deres lille gruppe. I Matteus-evangeliet fortelles det om en gang da disiplene gikk rett på sak og spurte Jesus: ”Hvem er størst i himmelriket?” (Matt 18,1). Det er tydelig at dette var noe disiplene tenkte mye på. De hadde jo forlatt alt for å følge Jesus. Hva skulle de få i gjengjeld? Jakob og Johannes, Sebedeus’ sønner, hadde bestemt seg for hva de ville ha. De ville ha de beste plassene i himmelriket og mer enn noen andre få regjere sammen med Jesus. De sa: ”La den ene av oss få sitte ved din høyre side og den andre ved din venstre” (Mark 10,37).

Jesu perspektiv

Disiplene viste tegn på en verdslig og nytteløs streben etter egen makt og ære, men det samme kan ofte skje også i den kristne kirken. Den som har en ansvarsfull posisjon er den mest betydningsfulle og dermed også den som er mest verd. Det er viktig at vi ikke arbeider i kirken for å gjøre karriere, for å bli kjent, for å bli respektert eller for å få makt. Djevelen blir meget glad om han kan få oss i Guds kirke til å kjempe mot hverandre i et nytteløst ønske om å være størst.

Som motvekt til denne verdens perspektiv på hvem som er størst, forklarer Jesus i teksten vår hvem som er størst i Guds rike. Jesus begynner med å si: ”Den som vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle.” Det høres selvfølgelig bakvendt ut for oss. Hvordan kan den siste være den første? I Joh 13 gir Jesus både oss og disiplene et godt eksempel på dette når han vasker disiplenes føtter. Hvorfor ville Jesus Kristus, sann Gud, med makt over alt som er skapt, vaske disiplenes føtter? Var det ikke uverdig av ham som hadde fått det viktigste oppdrag i verdenshistorien, nemlig å frelse verden fra synd og død? Nei, det var et godt eksempel på hvordan vi skal behandle hverandre i Guds kirke. Jesus sier til disiplene: ”Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre” (Joh 13,12-15).

Når Jesus kaller de tolv, legger han grunnvollen for sin kristne kirke. Han gjør det ikke for at den skal være enda en arena hvor vi kan kjempe med andre om hvem som er størst og viktigst. Han gjør det for at menneskers sjeler skal bli frelst, og for at vi skal få anledninger til å tjene Gud. Det gjør vi både når vi tjener Gud og når vi tjener andre mennesker.

Den største tjeneren

Nettopp det å tjene er et stadig tilbakevendende tema i Bibelen. Jesaja profeterer om den kommende frelseren og kaller ham blant annet for en tjener (Jes 42 m.fl.) Det er mange titler som kan brukes om Jesus. Han er skaper, konge, dommer osv. Men på tross av hans store makt er han faktisk også en tjener. Dels tjente Jesus trofast sin Far i himmelen i det at han var lydig til døden på korset. Dels tjente han sine jordiske foreldre ved å elske, lyde og tjene dem, selv om han mer enn andre kunne ha sagt: ”Jeg bryr meg ikke om hva dere sier. Jeg vet mye mer enn dere.” Og dels tjente Jesus alle mennesker som har levd, ved å ofre sitt liv og dø for dem som ikke brydde seg om ham.

Tenk på hvordan det er når det kommer mektige verdslige ledere på besøk til landet vårt. Ofte reiser de med private jetfly som har alle slags bekvemmeligheter. Når de ankommer flyplassen, ruller man ut den røde løperen som de kan gå på, for deretter å eskortere dem til en stor limousin med mørke vinduer. De får bo på det fineste hotellet og spise på de beste restaurantene. Likevel er disse lederne bare overhoder for et visst land. Ofte er også makten deres tidsbegrenset. Noen år senere er det en annen som har tatt over makten. Om menneskelige ledere med makt som er begrenset både tidsmessig og geografisk, får slike storslagne mottakelser, da forstår vi at det hadde vært naturlig for ham som er hersker over både himmel og jord og som har en evig makt, å gjøre en storslagen entré. I stedet blir han født i en stall. Det skulle ha vært naturlig for Jesus å stå fram som konge; i stedet viser han seg som en ydmyk tjener.

Det var heller ikke bare Jesu fødsel som var enkel. Da mennesker med makt forsøkte å gjøre ham til konge, gikk han bort fra dem. Det var ikke hans mål å leve bekvemmelig og bli oppvartet. Da Jesus til slutt kom til Jerusalem for å fullføre sitt frelsesoppdrag, var det ikke som hovedpersonen i en pompøs prosesjon. Han rir ikke en gang på en staselig hest, men på et lite esel.

Og tenk på alle de under som Jesus gjorde. Selv om de vitner om hans makt, var de likevel eksempler på at han tjente de fattige, svake og syke. For hvem tjener på at Jesus helbreder en blindfødt andre enn ham som får synet tilbake? Hvem tjener på at Jesus driver ut en ond ånd av en ung gutt som er alvorlig syk andre enn den gutten som ikke lenger blir kastet i ilden og i vannet? Til og med når Jesus viser at han er Guds enbårne Sønn, gjør han det på en slik måte at det blir et uttrykk for hans vilje til å tjene andre. Jesus sier tydelig om hvorfor han kom til jorden: ”Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham” (Joh 3,17). Og dette at Jesus frelser verden er det ytterste uttrykk for hans rolle som tjener. Jesus kaller seg selv for den gode hyrde, og forklarer hva som kjennetegner en god hyrde: ”Den gode hyrde gir sitt liv for sauene” (Joh 10,11). Likesom en hyrde eller en livvakt gir sitt liv for dem han er satt til å passe på, gav Jesus sitt liv for oss. Han tjente oss med sitt liv, og han tjente oss med sin død.

Det viktigste med Jesu tjeneste er selvfølgelig at vi har vunnet fri og full tilgivelse for alle våre synder, at vi nå har fred med Gud og ikke behøver være redde for døden, djevelen eller den kommende dommen. Det fins også et annet poeng med Jesu tjeneste. I teksten vår sier Jesus til disiplene: ”Den som vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle.”

I Joh 13, som vi siterte tidligere, sier Jesus etter at han har vasket disiplenes føtter: ”Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Om dere også gjør det, priser jeg dere salige” (Joh 13,16-17). Jesus er vårt forbilde når han uselvisk tjener andre, og han kaller oss til å gjøre det samme. I Kristi kirke skal ingen prøve å heve seg over andre eller kreve at andre skal vise ham respekt. I stedet skal hver og en spørre seg selv: ”Hvordan kan jeg tjene Jesus og mine medmennesker?” I hverdagen kan vi være Jesu tjenere ved å være tålmodige, tilgivende og milde mot våre arbeidskamerater. Vi kan avspeile Kristi kjærlighet ved å vise kjærlighet og respekt i våre familier og ved å la andres behov komme foran våre egne. I kirken kan vi tjene Gud og mennesker ved at vi ikke unnlater å bruke gavene vi har fått. Vi kan tilby oss å gjøre oppgaver i stedet for at vi venter at andre skal gjøre dem. Vi kan vise ydmykhet ved å gjøre som Jesus gjorde da han vasket disiplenes føtter, nemlig frivillig utføre de oppgaver som ikke er så ærefulle og kjekke. Vi har en Herre som opptrådte i en tjeners skikkelse, derfor er det naturlig for oss å tjene.

Hvordan Jesus vil at vi skal tjene

I teksten vår viser Jesus også hvordan vi skal tjene: ”Så tok han et lite barn og stilte det midt iblant dem, la armene om det og sa til dem: ’Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.’” Hvorfor bruker Jesus et barn som et eksempel på hvordan vi skal tjene hverandre? I Jesu bergpreken taler Frelseren om betydningen av å ha det rette motivet når vi gjør gode gjerninger: ”Om dere låner ut til dem dere venter å få igjen av, er det noe å takke dere for? Også syndere låner til syndere for å få like mye igjen” (Luk 6,34). Poenget er at om vi gjør noe godt mot noen fordi vi håper at den personen skal gjengjelde tjenesten, handler vi ikke i kjærlighet, men i egeninteresse. Den som viser vennlighet mot den som er populær og vel ansett av alle, gjør det kanskje for selv å tjene på det. Eksemplet med det lille barnet er et eksempel på å gjøre godt mot den som ikke kan gjengjelde en tjeneste. Den som gir mat til en toåring som er foreldreløs, kan ikke forvente at toåringen uken etter skal invitere til en sju retters middag. Jesus er nøye med å betone at våre motiv når vi gjør godt, ikke skal være å smigre for de mektige for at de i sin tur skal gi oss fordeler, men at vi uten baktanker skal vise kjærlighet mot alle som trenger vår hjelp.

Jesus nøyer seg ikke med å understreke at vi skal ha uselviske motiv når vi gjør godt. Han beskriver også hvilket motiv som skal ligge bak hver handling. Han sier: ”Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.” Vi skal altså gjøre godt mot andre mennesker i Jesu navn. I tillegg til at vi kristne ikke skal gjøre gjerninger som virker gode, men likevel har selviske motiv, skal vi alltid gjøre godt mot mennesker på grunn av Kristi kjærlighet. Når Jesus underviser om dommen, illustrerer han dette på en slående måte. Han sier at på den ytterste dagen skal de troende få høre ham si: ”Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand til dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.” Og de rettferdige svarer ham forundret: ”Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller uten klær og kledde deg? Og når så vi deg syk eller i fengsel, og kom til deg?” Da skal Herren svare dem: ”Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg” (Matt 25,35-40). Samtidig skal de ikke-troende få høre at de ikke har gjort disse gode gjerninger og derfor ikke får komme inn i Guds rike. Hvorfor? Har ikke de vantro også gitt mat til de sultne? Mange av dem har det, men de har ikke hatt den rette grunnmotivasjon. Det er ikke kjærligheten til Kristus som har drevet dem.

Ingen mennesker kan oppfylle Guds lov, men Kristus har oppfylt den i alle menneskers sted. Den som er født på ny i dåpen, har fått en ny vilje som vil tjene Gud og nesten, og som vil gjøre det fordi Kristi kjærlighet driver dem.

Vi trenger altså ikke jage etter gode gjerninger for at de skal frelse oss. Vi trenger ikke leve i frykt for at vi ikke skal strekke til for Gud. Jesus, vår frelser fra synden, har ofret seg selv for at vi skal eie barnekår hos Gud. Om vi skulle begynne å gjøre som disiplene i teksten vår, nemlig lure på hvem som er størst i himmelriket, er svaret enkelt. Det er han som ofret aller mest, Jesus Kristus, vår bror og Frelser. Amen.