Svaret på spørsmålet om hvor mange religioner det fins vil variere alt etter hvordan man definerer hva man mener med en religion. Noen grupperer religi­onene inn i monoteistiske og poly­teistiske, dvs. religioner hvor man tilber bare én guddom og religio­ner hvor man tilber flere guddom­mer. Blant de monoteistiske reli­gionene finner vi kristendommen, jødedommen og islam. Blant de polyteistiske finner vi hinduismen, buddhismen og forskjellige animis­tiske religioner. Andre deler religi­onene inn etter om de er skriftre­ligioner eller religioner som ikke bygger på skriftlige kilder. I så fall må også hinduismen og buddhis­men og andre av Østens religioner regnes blant skriftreligionene i til­legg til kristendommen, jødedom­men og islam.

Lovens religion og evangeliets religion
Likevel fins det egentlig bare to re­ligioner i verden, lovens religion og evangeliets religion. Alle religio­ner som lærer at mennesket på en eller annen måte må frelse seg selv ved egne gjerninger eller egne an­strengelser, er lovreligioner. Evang­eliets religion lærer i motsetning til alle lovreligioner at mennesket blir frelst av nåde alene ved troen på Jesus Kristus uten lovgjerninger.

En slik inndeling mellom de mange lovreligioner og evangeliets religion er det vi finner i Skriften. Kristi misjonsbefaling om å gå ut i hele verden og forkynne evangeliet og gjøre alle folkeslag til disipler (Matt 28,19; Mark 16,15), bygger på det faktum at det egentlig bare fins to religioner i verden. Misjons­befalingen er universell og derfor eksklusiv. Den innebærer at det bare er den kristne religion som har frelsende kraft. Alle andre religio­ner binder mennesker i større eller mindre grad til menneskenes egne  gjerninger, og forkynner _­en betinget frelse, det vil si en frelse som bare kan oppnås ved at sær­skilte betingelser og krav oppfylles. Om mennesker ikke klarer å opp­fylle betingelsene, kan de ikke bli frelst. De befinner seg fortsatt i mørket. Heller ikke jødedommen blir av Skriften betraktet som noe annet enn en lovreligion som holder menneskene fanget i mørket. De kristnes oppgave er ved evangeliet ”å åpne deres [dvs. jøders og hedningers – jfr. vers 20] øyne, så de vender om fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud, for at de skal få tilgivelse for syndene og arverett sammen med dem som er blitt helliget ved å tro på meg,” dvs. Kristus (Apg 26,18).

Religion som menneskets personlige forhold til guddommen
I vår tid vil man ikke høre tale om en slik inndeling mellom religi­onene. Man vil heller tale om én felles religion, men flere forskjellige trosuttrykk. Man definerer religion som menneskets personlige forhold til gud, og hevder at alle religi­onene på forskjellige måter uttryk­ker menneskets lengsel og behov for en gud. Dermed kan ingen re­ligioner hevde at de eksklusivt er den sanne religion og uttrykker det sanne forhold til guddommen. Heller ikke kristendommen kan påberope seg en slik eksklusivitet. Og Jesu ord om at han alene er veien til Faderen, dvs. guddommen (Joh 14,6), kan ikke tolkes boksta­velig i vår tid, men må heller betraktes som et uttrykk for hans egen og urkir­kens selvbevissthet i kampen mot heden­dommen i det første århundret, hevder man.

Men om man definerer religion som ”menneskets personlige for­hold til gud”, må man samtidig også definere hva dette personlige forholdet innebærer i de ulike re­ligionene. For i de religioner der mennesket må tilfredsstille gud­dommen av egen kraft, vil nød­vendigvis forholdet mellom men­nesket og guddommen bygge på frykt, håpløshet og fortvilelse. Det er et slikt forhold Adam gir ut­trykk for når han etter syndefallet må gjemme seg av frykt for Herren (1 Mos 3,8-10). Årsaken til denne ulykkelige situasjonen er at det syndige mennesket ikke klarer å forsone seg med Gud av seg selv. Det klarer ikke å berolige sin sam­vittighet ved sine gjerninger. Hvert menneske som er uten Kristus, er derfor ”uten håp og uten Gud i verden” (Ef 2,12). Om dem som vil bli forsonet med Gud ved sine gjerninger, heter det: ”De som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er den som ikke holder fast på alt det som står skre­vet i lovboken og gjør etter det” (Gal 3,10).

De kristnes ”personlige forhold til Gud” er imidlertid av et helt annet slag. Gjennom troen på Kris­tus er Gud blitt deres kjære Far, og de er hans elskede barn. De har en god samvittighet fordi de vet at Kristus har sonet all skyld. De har et levende håp om evig liv. Det er dette inderlige og tillitsfulle forhol­det mellom Gud og alle troende Paulus beskriver i Rom 5,1-2: ”Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom troen har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi priser oss lykkelige fordi vi har det håp at vi skal få del i Guds herlighet.” Dermed ser vi at selv om vi define­rer religion som ”menneskets per­sonlige forhold til Gud”, er kristen­dommen og de andre religionene totalt forskjellige fra hverandre. I evangeliets religion er det et tillits­fullt forhold mellom de troende og Gud; i lovens religion er forholdet preget av frykt og mistillit.

Religion som uttrykk for gudstilbedelse
Ifølge en annen populær definisjon på religion er enhver religion et ut­trykk for gudstilbedelse. Man mener at de forskjellige religionene egent­lig går ut på ett og det samme, nemlig tilbedelse av en eller flere guddommer. Selve måten man tilber guddommen, den ytre formen for tilbedelsen, ritualene man bruker og bønnene som man ber, kan nok variere innenfor de forskjellige religionene, men er egentlig bare forskjellige uttrykk for en felles tilbedelse, sies det.

Men også her skiller de kristnes tilbedelse av Gud seg radikalt fra alle andre religioner. De kristne tilber den Gud som har vist dem nåde, ikke som en belønning eller fortjeneste for utførte gjerninger, men ene og alene på grunn av Kristi stedfortredende godtgjørelse. De kristnes gode gjerninger er ikke en tilbakebetaling av den skyld de har skaffet seg ved sine mange mis­gjerninger, men er gjerninger gjort i takknemlighet for den frelse de allerede har fått av bare nåde for Kristi skyld. Derfor sier Paulus: ”Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og gav seg selv for meg” (Gal 2,20).

En slik tilbedelse som springer ut av takknemlighet for en frelse som allerede er mottatt, er radikalt forskjellig fra en tilbedelse som utføres som en religiøs plikt, diktert av en guddom som ikke viser nåde før man har oppfylt sin plikt og utført tilbedelsen på den rette måten. For å si det enkelt: En kris­ten tilber Gud fordi han har fått nåde, en ikke-kristen tilber gud­dommen for å få nåde.

Religion som uttrykk for menneskets strev etter fullkommenhet
Ifølge en tredje definisjon på reli­gion, sies det at det som er felles for alle religioner er menneskets forsøk på å opprette, utvide og per­feksjonere sin egen personlighet og de menneskelige relasjoner. Men også her skiller lovens religion seg radikalt fra evangeliets religion. For i alle de ikke-kristne religionene ligger menneskenes ansvar for å oppnå fullkommenhet, både i sine relasjoner til andre mennesker og til guddommen, helt og holdent i våre egne hender. Derfor fins det i vår tid et stort marked for tera­pier og praktiske øvelser som kan føre til selvrealisering og person­lighetsutvikling. Men en slik full­kommenhet er umulig å oppnå for menneskene – noe menneskehe­tens blodige og voldelige historie er et meget talende bevis på. Og det samme viser Skriften oss. Når en leser Rom 3,10ff får en ikke ak­kurat inntrykk av at det naturlige mennesket har særlig store muligheter til å utvikle sin egen person­lighet. I 3,22-23 sier apostelen det rett ut: ”Her er ingen forskjell, for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet.”

Men evangeliets religion sier at den troende er fullkommen for Gud gjennom troen på Jesus Kris­tus, ikke som en iboende fullkom­menhet, men som en tilregnet fullkommenhet eller rettferdig­het, slik vi kan lese videre i Ro­merbrevet: ”An­nerledes er det med den som ikke har gjer­ninger, men som tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig. Han får rettferdigheten tilregnet ved sin tro” (Rom 4,5). Lovens re­ligion lærer at vi mennesker selv må sørge for at vi oppnår fullkom­menhet ved eget strev. Evangeliets religion lærer at vi blir tilregnet en annens fullkommenhet og rettfer­dighet, nemlig Kristi rettferdighet, av bare nåde gjennom troen.

Den kristne religion – den eneste sanne religion
Derfor er den eneste sanne religion og den eneste sanne tilbedelse dette at vi tror på syndenes forlatelse som Gud gir oss av bare nåde, uten at han krever gode gjerninger av oss. Han gjør det av bare godhet og miskunn. Luther sier: ”Å tro på denne gode Gud som av nåde og helt fritt skjenker sine velsignelser, er den sanne religion og den sanne rettferdighet.”

Vi erkjenner at den kristne re­ligionen er ukjent territorium for det naturlige mennesket. Den er uforståelig for alle som ved hjelp av fornuften vil begi seg inn på religionens område. Sannheten om at mennesket blir forsonet med Gud gjennom Kristi stedfortre­dende frelsergjerning, og at men­nesket derfor har en nådig Gud ved troen på Kristus, uten lovens gjerninger, er en dårskap for de vantro. Den kristne kirken ”forkynner en korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand” (1 Kor 1,23). Fordi det er slik, har kirkens Herre gitt sine troende ordren om å forkynne evangeliet for alle men­nesker. Gjennom dette evangelium vil Gud selv virke ved sin hellige Ånd og skape tro i menneskenes hjerter. For ”det intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke, alt det Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, – dette har Gud åpen­bart for oss ved sin Ånd” (1 Kor 2,9).

Egil Edvardsen