Bibelen forteller at døperen Johannes og Jesus sa: ”Vend om!” til mennesker (Matt 3,1-2; 4,17). Hva kan disse befalingene bety hvis mennesker av naturen er åndelig døde og ute av stand til å omvende seg?

Du skal ha ros for at du leser Bibelen med ettertanke og stiller et spørsmål som ofte dukker opp. Oppmuntringer eller befalinger om å omvende seg er ganske vanlige. Det bekreftes av velkjente bibelsteder som Apostlenes gjerninger 2,38, 3,19 og 17,30. En grundig analyse av formuleringene i den sammenhengen de står i og i Skriftens mer omfattende kontekst, fører til følgende tanker:

1. Det er sant at alle mennesker av naturen er syndige og åndelig døde, og ute av stand til å omvende seg og aktivt og lydig følge befalingen eller kallet (se Rom 8,6-8 og 1 Kor 2,14). Dessuten sies det klart og tydelig at omvendelsen er Guds verk og ikke synderens. (se Apg 5,31, 11,18 og 2 Tim 2,25)
2. Mange av oppfordringene til omvendelse forkynner kraftfullt Guds lov og forutsetter og forkynner at mennesker er fullstendig syndige. De forkynner loven, og de får lovens virkning som er en smertelig personlig erkjennelse av synd.
3. En del utsagn kan tjene som forklaringer av lov og evangelium. De ikke bare avslører syndighet, men viser oss også hva det er som gir et rett forhold til Gud. «Tiden er kommet, Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Mark 1,15) Disse formaningene til omvendelse trenger ikke forstås som at de vil påstå at syndere skal gjøre jobben selv. De formaner ganske enkelt til omvendelse uten å nevne hvilket verktøy eller hvilken makt som kan frembringe den.
4. Hvis disse innbydelsene formuleres som evangeliske innbydelser, har de i seg kraften til å skape anger og tro. Det er sammenlignbart med innbydelser til å tro på Jesus Kristus (som i Apg 16,31). Innbydelsene verken krever eller forventer at synderen skal svare på innbydelsen av egen kraft. Syndere svarer med Den Hellige Ånds kraft gjennom evangeliet. Innbydelsene gir sjelen det Kristus gav Lasarus da han befalte: «Lasarus, kom ut!» (Joh 11,43)

Det er viktig å tenke gjennom disse spørsmålene. Bekjennende kristne i dagens samfunn har i stor utstrekning lagt seg til en synergistisk språkbruk og tenking når det gjelder synderes omvendelse. Synergister tror at omvendelse er et samarbeid mellom mennesker og Gud, og de gjør til slutt omvendelse og tro på Jesus til et nødvendig menneskelig verk. Medlemmer av den romersk-katolske kirke er ikke lenger den eneste større gruppe innen kristenheten som gjør omvendelsen til et menneskeverk som fører til Guds godkjennelse. Mange protestanter har bukket under for samme sykdom og siterer iblant de samme bibelstedene som du nevnte for å forsvare sin villfarelse.

Ved å klargjøre at det bare er Gud som kan gi omvendelse og tro, kan vi hjelpe evangeliske samfunn med å forklare noe som med all rett bekymrer og ofte forvirrer dem. Statistikk viser at omkring 50 prosent av mennesker som hevder at de ”bestemmer seg for å bli kristne” eller ”bestemmer seg for å omvende seg” forlater de aktive kristnes vei innen noen måneder etter sin ”frelse”. Hvordan kan denne så utrolige, vidunderlige opplevelsen – at omvendelse og frelsende tro skapes i en synder – så ofte feies bort som om ingen ting hadde skjedd? Synergistisk språkbruk og tenking blant mange evangeliske kan ha resultert i mange falske omvendelser, uttrykk for anger som ikke grunner seg på noe annet enn et vell av følelser, eller en intellektuell bekreftelse som høres bra ut der og da. I sann anger og omvendelse som skapes av Den Hellige Ånd ved loven og evangeliet, kan vi tillitsfullt forvente oss en mer stabil og varig velsignelse.

Av professor Forrest Bivens, Forward in Christ, juni –08