Vi trenger ikke undersøke lenge før vi forstår at den bibelske læren om Herrens hellige nattverd er ute av takt med verdens visdom. Hvem har vel ikke hørt anklagene: ”Jeg synes at forskjel­lene mellom kirkene er tåpelige. Hvilken rolle spiller det om Jesus gir oss sitt legeme og blod i natt­verden eller ikke? Er det ikke nok at vi alle tror på Jesus?”

Det høres veldig fornuftig ut helt til du stiller deg selv spørsmålet: ”Hvilke midler bruker Den Hellige Ånd for å gi oss og bevare oss i den frelsende tro?” Guds svar er tydelig: Evangeliet i Ordet (Rom 10,17), dåpen (Matt 28,19) og den hellige nattverden (Matt 26,28). Disse er de eneste broene mellom Guds nåde og menneskehjertet. Uten dem kan det ikke finnes noen tilgi­velse for synder, eller liv og frelse.

Er det så underlig at Satan, det onde geniet, legger hemmelige planer (spesielt blant dem som bærer Kristi navn) om å sprenge den hellige nattverdens bro ved å kalle den en tåpelig strid om ord.

Men la oss føre resonnementet over på en annen situasjon. Tenk om det ikke var vår udødelige sjel som stod på spill. Tenk deg i stedet at en ondsinnet slektning gikk til sak for å få prøvet din rett til en del av arven etter en rik onkel. Ville du være villig til å si nei til muligheten til å forsvare din del av arven med at det bare var en dum strid om ord?

Vi er flinke til å passe godt på alt det som skal ødelegges i ild. Vi er ikke like flinke til å holde fast på de tingene som gir oss evig salighet. Det er derfor vi må be­trakte Herrens nattverd med alvor­lig ærbødighet og hellig glede. Den er når alt kommer til alt, ikke et menneskelig testamente, men Guds egen Sønns siste vilje og tes­tamente.

Hans testamente er offentliggjort 

Nei, Jesus brukte ingen advokat som formulerte hans siste vilje og testamente. Ikke heller inneholder det de tradisjonelle frasene: ”Jeg, Jesus fra Nasaret, forordner som min siste vilje … med sans og samling…”. Og takk gode Gud for at det ikke ligger bortgjemt i en støvet bankboks i Palestina der ingen kan lese det. Likesom men­neskers testamenter blir gjort til kjenne for alle arvingene, har Jesu siste vilje blitt offentliggjort i skrif­ter ikke mindre enn tre ganger slik at alle arvingene hans kan lese den (Matteus 26, Markus 14 og Lukas 22). Den Hellige Ånd gjentar den 30 år senere for de hedningekristne arvingene (1 Kor 11).

Vel avveide ord i en alvorlig situasjon 

Jesu siste vilje og testamente ble opprettet i en spesiell situasjon. Det skjedde under feiringen av den store jødiske høytiden som pekte fram mot Frelserens død for men­neskehetens synder. Denne natt visste hver eneste hebreer at frelsen bare kom ved at et uskyldig lam av hannkjønn ble drept. De tolv, som først bare motvillig hadde fulgt med opp til Jerusalem, kunne nesten kjenne lukten av død som smøg seg inn på deres Herre. Jesus opprettet sitt testamente i en al­vorlig situasjon: den natten da han ble forrådt og overlatt i fiendenes hender, bare noen timer før sin død.

Noen ganger passet det Jesus å tale i lignelser og mysterier. Men dette var ikke et slikt tilfelle. Jo nærmere han kom korset, desto mer brukte han direkte, enkle ord om hvordan han skulle bli forrådt, fornektet, arrestert og drept. I den øvre salen var følelsene sterke, og forvirringen var stor hos disiplene. Derfor var det nødvendig for Jesus å opprette sitt testamente klart og tydelig slik at arvingene ikke skulle måtte lese mellom linjene:

Vår Herre Jesus Kristus, i den natt han ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det, gav di­siplene og sa: ”Ta dette og ét det. Dette er mitt legeme som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.” Likeså tok han kalken etter måltidet, takket, gav dem og sa: ”Drikk alle av den.

Denne kalk er den nye pakt i mitt blod som utøses for dere til syndenes forla­telse. Gjør dette så ofte som dere drik­ker det, til minne om meg.”

Ordene er tydelige og klare. Brødet er der, og det er også Jesu legeme. Vinen er nærværende, og det er også Jesu blod. Rikets arvinger tar imot både brødet og Kristi legeme, både vinen og Kristi blod.

Dette er Guds nådes mysterium. Au­gustin har gitt oss et godt råd: ”Forståelse er troens belønning. Derfor skal du ikke forsøke å forstå for å kunne tro, men tro slik at du kan forstå.”

Rikdommer som langt overgår våre villeste fantasier 

Jesus nevnte deg i sitt testamente. Om du håpet på en råflott sportsbil, et hus i Hol­menkollåsen, en stor fondsforsikring, eller en garderobe full av dyre merkeklær, er din Jesus for liten. Om vi lytter til forkynnerne av ”helse-og-velferdsevangeliet”, kan vi bli forledet til å tro at vi står i kø for å få et Jesu Rolex-ur.

Mennesker glemmer fort. Jesu eneste transportmiddel var de to føttene hans. Og hjemmet hans, ja, fuglene har rede, og revene har hi, men Menneskesønnen hadde ingen steder der han kunne hvile sitt hode. De pengene han hadde, var i Judas Iskariots hender. Og en romersk soldat vant klærne hans ved loddtrekning.

Den natten da Jesus ble forrådt, testamenterte han bort rikdommer som møll og rust ikke kan øde­legge, og tyver ikke kan stjele. ”Dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange” (Mark 14,24). I dette hellige måltidet tar Jesus bort fra oss alt det vi aller mest frykter, Guds dom og evige straff, og erstatter det med den lønn som han har vunnet, syndenes forlatelse. Og som Martin Luther sier: ”Hvor syndenes forlatelse er, der er også liv og salighet.”

En gammel natt­verdsformaning lød slik: ”Ta imot det du tror, og bli det du tar imot.” Når vi i tro tar imot vår Herres legeme og blod, ser Gud ikke lenger oss (som de fordømte syn­derne vi er), men sin hellige Sønn. Og han behandler oss som om vi var hans Enbårne!

Et instrument som ikke må forandres 

Når et menneskes testamente endres, blir det ugyldig. Det er derfor hvert ord blir bevitnet og at­testert, og kopier blir oppbevart på en trygg måte. Det er enda mer av­gjørende at vi beva­rer de enkle og ty­delige ordene i Guds testamente. ”Dette er mitt legeme” er ikke det samme som ”dette symboliserer mitt legeme”. Ikke heller får vi lov til å skrive om ”Dette er mitt blod” så det betyr ”Denne vin forvandles til mitt blod”.

Wayne Laitinen