«På dette vet vi at vi kjenner ham: at vi holder hans bud. Den som sier: «Jeg kjenner ham», men ikke holder hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men Guds kjærlighet er blitt fullendt i den som holder hans ord. Slik kan vi vite at vi er i ham. Den som sier: «Jeg er i ham», må leve slik Jesus levde. Mine kjære! Det er ikke et nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt bud som dere har hatt fra begynnelsen av. Dette gamle budet er det ordet dere har hørt. Likevel er det et nytt bud jeg skriver om, et bud som er sant i ham og i dere. For mørket viker, og det sanne lys skinner allerede. Den som sier han er i lyset, men hater sin bror, er ennå i mørket. Den som elsker sin bror, blir i lyset og det er ikke noe anstøt i ham. Men den som hater sin bror, er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går, for mørket har blindet øynene hans» (1 Johannes 2,3-11, egen oversettelse).
På dette vet vi at vi kjenner ham: at vi holder hans bud. Apostelen Johannes bruker veldig ofte uttrykket «kjenne». Det henger sammen med at datidens vranglærere ofte brukte dette uttrykket som sitt slagord. Ordet gnostiker kommer av gnósis, som betyr «kunnskap». Det fantes en hel del lærere på apostelen Johannes’ tid som påberopte seg dypere kunnskap om åndelige ting enn det andre kristne får ved ganske enkelt å holde seg til apostlenes ord. Noen påsto for eksempel at de kjente Satans dybder (se Åp 2,24). Gnostikernes dypere kunnskap var bare kunnskap i navnet (1 Tim 6,20).
Å kjenne Kristus er å tro på ham som sin frelser. Og vi er frelst ved troen alene, uavhengig av lovens krav, uavhengig av gjerninger, uavhengig av vår kjærlighet. Men en sann tro er alltid virksom i kjærlighet. Var den ikke virksom i kjærlighet, ville den ikke vært en sann tro. Den ville ikke vært en levende tro, men en død tro. Vi blir frelst ved tro alene, men troen er aldri alene, det vil si uten gjerninger. På dette vet vi at vi kjenner ham: at vi holder hans bud. Lydigheten mot hans bud er et kjennetegn på at vi virkelig kjenner Kristus som vår frelser og at kjennskapen er virkelig, ikke bare noe vi innbiller oss.
Gud trenger ikke våre gjerninger. Han er forsont med oss uten vår fortjeneste. Han har forsont oss med seg selv ved Kristi fullkomne liv og død. Han ofret seg selv én gang for alle. Vi er rettferdige ved Kristi blod. Gud trenger ikke våre gjerninger, men nesten vår trenger dem. Paulus skriver: «Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre» (Rom 13,8). Og Jesus sier i Bergprekenen: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem» (Matt 7,12). Først blir vi frie fra syndene. Så tjener vi vår neste i kallet og standen Gud har satt oss i.
En sann kristen kan virkelig si: «Ja, Herre, jeg holder budene dine.» Vi holder dem ikke som vi vil. Vi holder dem ikke fullkomment. Vi gjør Gud til en løgner om vi sier vi ikke har synd (se 1,10). Men Jesu blod renser oss for all synd. Det renser alle våre gjerninger fra alt urent og ufullkomment. De helliges rettferdige gjerninger er skinnende rent lin (se Åp 19,8).
Den som sier: «Jeg kjenner ham», men ikke holder hans bud, er en løgner og sannheten er ikke i ham. De gnostiske vranglærerne på apostelen Johannes’ tid som hevdet at de kjente Kristus og egenrådig søkte å innvie enfoldige kristne i all slags dybder av kunnskap, foraktet Guds bud som barnelærdom, som uforenlig med den såkalte kristne friheten deres. De levde etter sine lyster. De elsket verden, ikke Kristus. De var løgnere. Sannheten var ikke i dem. Kunnskapen deres var ingen kunnskap.
Vi er dermed advart mot lignende lærere i dag. Det finnes også i dag mange som hevder de kjenner Kristus, men som forakter hans bud og begrunner det med såkalt vitenskap. Å tolke Bibelen ved den historisk-kritiske metoden er vitenskapelig, hevdes det, selv om det fører til mistolkning av de bibelske forfatternes egne meninger og undergraver Bibelens autoritet.
Men Guds kjærlighet er blitt fullendt i den som holder hans ord. Slik kan vi vite at vi er i ham. Guds kjærlighet er at han har sendt sin Sønn til soning for våre synder. Han gir oss sin kjærlighet ved evangeliet. Ved evangeliet gir han oss sin Ånd. Dermed har vi Guds kjærlighet i oss. «Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss» (Rom 5,5).
Guds kjærlighet blir fullendt i den som holder hans ord. Guds kjærlighet oppnår med andre ord sin hensikt hos den som holder hans ord. Her sammenfattes Kristi forskjellige bud med «ord». Det sammenfatter alt Kristus har befalt. Han sa til disiplene da han ga dem oppdraget å gjøre alle folkeslag til disipler: «Lær dem å holde alt jeg har befalt dere» (Matt 28,20). Det kan sammenfattes med tro og kjærlighet (se 1 Joh 3,23).
Den som sier: «Jeg er i ham», må leve slik Jesus levde. Ved å bli en tjener for sine disipler ga han dem et forbilde (Joh 13,15). Som han har elsket oss, skal vi elske hverandre (Joh 13,34; 15,12).
Mine kjære! Det er ikke et nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt bud som dere har hatt fra begynnelsen av. Dette gamle budet er det ordet dere har hørt. Likevel er det et nytt bud jeg skriver om, et bud som er sant i ham og i dere. For mørket viker, og det sanne lys skinner allerede. Johannes vil ha seg frabedt at han tilhører dem som stadig kommer med noe nytt. Han skriver ikke et nytt bud til sine lesere. Nye bud er forkastelige. Han forkynner et gammelt bud. At de skulle elske hverandre, var ikke noe nytt for dem. Det hadde de hørt fra begynnelsen av ved apostlenes ord. De hadde forkynt det for dem.
Det er likevel et nytt bud. Hva som er nytt, forklarer Kristus selv når han sier: «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre» (Joh 13,34). Det nye er at vi nå har Kristi eksempel.
Budet er sant i ham og i dem som tror på ham. Det er sant i Kristus. Han holdt budet fullkomment. Nettopp derfor er han det fullkomne forbildet for de troende. Men budet er også sant i dem. De holder det også, om enn ikke fullkomment som Kristus. For troen er virksom i kjærlighet.
At budet er sant i Kristus og i de troende, begrunner Johannes som følger: Mørket viker og det sanne lys skinner allerede. Kristus er det sanne lys (Joh 1,9). Han har opplyst oss ved evangeliet. Vi var en gang mørke, men nå er vi lys i Herren (Ef 5,9). Den kristne kirkes historie er som en eneste lang kommentar til dette ordet: Mørket viker, og det sanne lys skinner allerede. Verdens historie, derimot, kan beskrives mer som følger: «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke grepet det» (Joh 1,5, egen oversettelse).
Mørket viker. Vi er ikke lenger mørke, men vårt gamle menneske er bare mørke. Det bor ikke noe godt i vår gamle natur (se Rom 7,18). Men mørket viker. Det sanne lys lyser for oss i evangeliet i ord og sakrament. Han opplyser, leger og styrker forsamlingen med nåden sin. Det vil han fortsette med helt til alt mørke er fordrevet. Til slutt vil mørket i oss være helt borte. Evighetens lys vil fordrive alt mørke. I den evige saligheten som Gud gir oss, finnes ikke noe mørke.
Den som sier han er i lyset, men hater sin bror, er ennå i mørket. Den som elsker sin bror, blir i lyset og det er ikke noe anstøt i ham. Men den som hater sin bror, er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går, for mørket har blindet øynene hans. Med navnet «bror» mener Johannes en medkristen. Guds barn er én kropp i Kristus Jesus. Lemmer på samme kropp kan umulig hate hverandre. Den som hater sin bror, viser dermed at han ikke er noen bror. Han er i mørket fram til nå.
I sitt tredje brev skriver apostelen Johannes om en mann som het Diotrefes, som gjerne ville være den fremste i menigheten. Men han hatet de sanne lysets barn, brødrene, selv om sannheten og apostlene vitnet for dem, slik de vitnet for Demetrios (se 3 Joh 9.10.12). Diotrefes viste ved sitt hat at han var i mørke selv om han påsto noe annet.
Det finnes ikke noe nøytralt standpunkt mellom lys og mørke, og det finnes ikke noe nøytralt standpunkt mellom kjærlighet og hat. Den som ikke elsker sin bror, hater sin bror. Han vandrer i åndelig mørke. Han vet ikke hvor han går. Mørket har blindet øynene hans. Dermed er vi advart mot slike lærere som gjerne kalles brødre, men som motsier det ved å forakte det gamle ordet om den nye kjærligheten.
Den som elsker sin bror, blir i lyset. Kjærligheten til brødrene er et kjennetegn på det. Jesus sier: «Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet. Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet» (Joh 15,9-10).
Det er ikke noe anstøt i den som elsker sin bror. Han faller ikke fra evangeliet. Han tar ikke anstøt av Kristi ord, men blir værende i det selv om han ser at broren har svakheter og mangler. For «kjærligheten skjuler en mengde synder» (1 Pet 4,8). «Stor fred har de som elsker din undervisning, ingen ting får dem til å snuble» (Sal 119,165, egen oversettelse). «For de rettskafne er stien en ryddet vei» (Ordsp 15,19). «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti» (Sal 119,105).
Fra Bibel og Bekjennelse 4/2023