Når uskyldige mennesker blir dømt i rettssalen, kaller vi det for justismord, og vi blir med rette opprørt over slikt. Mennesker som i avisintervjuer blir spurt om hva som gjør dem mest opprørt, svarer veldig ofte «urettferdighet». Urettferdighet er det verste de vet. Det som gjør at vi opprøres så lett over dette, er vel at vi alle selv er blitt rammet av urettferdighet. Vi har fått skylden for ting vi ikke har gjort eller hatt noe med. Vi er blitt tillagt meninger som vi ikke har hatt. Vi er blitt tillagt ord som vi ikke har sagt, osv. Så urettferdighet er noe vi kjenner til, og det opprører oss.

I mange menneskers øyne var det det største justismord som verden noen gang har sett, som ble begått da Guds egen Sønn ble korsfestet. Aldri har noen som er så uskyldig, blitt straffet så hardt. For han var uskyldig, helt uskyldig. Han hadde aldri gjort et eneste menneske noe som helst fortred. Hele livet sitt hadde han bare gjort godt mot mennesker, likevel fikk han dødsstraffen og ble hengt på korset. Hele livet hadde han brukt til å forkynne det trøsterike evangeliet for menneskene, budskapet om Guds kjærlighet og tilgivelse. Han hadde helbredet syke, mettet sultne, ja, til og med vekket opp døde. Han hadde gjort bare godt. «Jeg finner ingen skyld hos ham,» måtte Pilatus innrømme. Likevel gikk han med på at den rasende folkemassen fikk ta og korsfeste ham. «Dette er urettferdig,» er det mange som har sagt, ja, selv mange ikke-kristne forstår at når det gjelder korsfestelsen er det mye som ikke rimer med vanlig menneskelig rettferdighetssans. Det fins mange ikke-kristne som blir opprørt når de leser Jesu lidelseshistorie.

Men for at ingen skal være i tvil: Jesus Kristus tok på seg vår skyld. Han ble straffet i stedet for oss. Han fikk skylden for våre synder. Men, og det er det viktig å ha klart for seg: Det var ikke urettferdig da han døde på korset for oss. Og hvorfor det ikke var urettferdig, skal vi ta opp i dette foredraget. Han var nemlig vår stedfortreder. Han gikk i synderens sted.

Og han gjorde det frivillig. Han ville være vår stedfortreder, fordi han var så glad i oss.

Det er kanskje ingenting som er så viktig å holde fast ved i kristendommen, som dette at Kristus var vår stedfortreder. Tar vi det bort, faller hele forsoningen og rettferdiggjørelsen. Alt det kristendommen lærer om hvordan et menneske blir frelst, faller. Alt arbeid kirken driver med å forkynne evangeliet og drive misjon, blir meningsløst uten dette. Hele vår frelse avhenger av at han var vår stedfortreder, at han gikk i stedet for oss.

Det verk Jesus gjorde da han gikk i vårt sted og sonet straffen i stedet for oss, kaller vi ofte for hans stedfortredende godtgjørelse. En stedfortreder vet vi hva er. Det er en som stiller opp i stedet for en annen. En som ikke kan komme til et møte, sender i stedet en stedfortreder. Det var den andre som skulle ha vært der, men han har sendt en annen i stedet. Godtgjørelse er heller ikke så vanskelig å forstå. Å godtgjøre er å gjøre godt igjen, å gjøre opp for, å betale tilbake. Når vi har skaffet oss en gjeld, må vi betale den tilbake. Vi må gjøre opp for det vi skylder. Vi må godtgjøre for det vi har lånt. Kristus gjorde opp for oss. Vi skulle selv ha betalt vår skyld, men han gjorde det for oss. Han gjorde det ved sin stedfortredende godtgjørelse.

Kristi stedfortredende godtgjørelse

Vi finner ikke uttrykket «Kristi stedfortredende godtgjørelse» i Bibelen. Likevel er det et uttrykk som fullt og helt dekker det Bibelen lærer om dette. Vi skal nå aller først se på noen bibelske sannheter som viser dette:

1) Guds uforanderlige rettferdighet krever av oss mennesker at vi skal holde loven fullkomment, og Gud forkynner en evig fordømmelse over alle som ikke gjør det. Loven sier: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand… Du skal elske din neste som deg selv» (Matt 22,37.39). Dette er Guds uforanderlige vilje. Om dem som ikke holder loven, heter det: «Forbannet er den som ikke holder fast på alt det som står skrevet i lovboken og gjør etter det» (Gal 3,10). Her er det altså ingen tvil, ikke noe slingringsmonn, ingen nåde. Du skal holde loven fullkomment. Gjør du ikke det, er du forbannet.

Hvem kan da bli frelst? Ingen. Etter loven kan ingen bli frelst, for det fins ingen som har holdt loven fullkomment. Derfor er hvert enkelt menneske skyldig for Gud. Det er under Guds vrede og fordømmelse. «Alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet,» sier Bibelen (Rom 3,23).

2) Men Skriften sier noe mer. Den taler om en redning for det falne mennesket, og denne redning består i at Gud la på Kristus alle våre forpliktelser å holde loven og å bære den straff og fordømmelse vi skulle ha båret. Dette aksepterte Kristus. Frivillig oppfylte han loven i vårt sted, og frivillig led han straffen som vår stedfortreder. «En er død for alle,» sier Bibelen (2 Kor 5,14). Og dette at han er død «for oss», «for alle», betyr ikke bare at det var til gagn for oss at Jesus døde, men det betyr rett og slett at han døde i stedet for oss. Vi skulle ha blitt straffet, han ble straffet. Vi skulle ha dødd, han døde.

3) Bibelen lærer videre at ved sin stedfortredende lydighet, er Guds vrede mot menneskene blitt stillet. Fordi Kristus oppfylte loven og sonet straffen er vi ikke lenger under Guds vrede. Hans fordømmelsesdom er satt til side. Med tanke på Kristus sier Paulus i Rom 5,18 at «en manns rettferdige gjerning» førte til «frifinnelse og liv» for alle mennesker. På grunn av «den enes lydighet», dvs. Kristi lydighet, «står alle som rettferdige» (5,19). «Da vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død» (Rom 5,10).

For Kristi skyld er Gud nå en forsonet Gud. Han har så og si forandret sin innstilling til oss. Han er ikke lenger vred mot oss, men han er nådig og velvillig. Og alt dette skyldes Jesus Kristus. Han har vært vår mellommann. Han har gått imellom Gud og oss, og gjort fullkomment opp for oss. Hele vår syndeskyld hos Gud har han betalt. «Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19).

Læren om Kristi stedfortredende godtgjørelse er altså ikke bare en teori som enkelte teologer har sagt, men det er Bibelens egen lære. Og det er en lære som er blitt trodd og bekjent av kristne til alle tider. Ja, om det er noe som er klart i Skriften, så er det det faktum at Kristi forsoning har gjort fullkomment opp for oss hos Gud. Det er et fullkomment oppgjør, for det første, fordi Kristus gikk i alle menneskers sted, og for det andre, fordi Guds vrede er fullt og helt blitt stillet.

Men hvordan vet vi at Gud har akseptert oppgjøret? Hvordan vet vi at Gud har godtatt Kristus som vår mellommann, som vår stedfortreder? Det vet vi fordi han reiste Kristus opp fra de døde. Kristi oppstandelse er beviset. Det er selve garantien for at den gjerning Kristus gjorde, var god nok. Paulus sier at han «ble overgitt til døden for våre synder, og oppreist for vår rettferdiggjørelse» (Rom 4,25).

Martin Luther sa at det er hedendom å tro at Gud tilgir oss «uten betaling» – uten den stedfortredende godtgjørelsen. Han sier at Kristus ikke lenger er «en uskyldig og syndfri person, men en synder som har og bærer gudsbespotteren og kristenforfølgeren Paulus sine synder, fornekteren Peter sine synder, ekteskapsbryteren og morderen David sine synder. Med andre ord: Han bærer og har alle synder til alle mennesker i sitt legeme… Uansett hvilke synder du og jeg har gjort, er de blitt Kristi synder, som om han selv hadde gjort dem.» Og så siterer Luther Jes 53,6, der det står: «Skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham».

Det gammeltestamentlige forbildet

Allerede i Det gamle testamentet finner vi et forbilde på Kristus som stedfortreder. I 3 Mos 16 finner vi forskriftene for den store forsoningsdagen. Denne dagen skulle feires en gang pr. år. På denne dagen skulle ypperstepresten først bære fram syndoffer for sine egne synder. Deretter skulle han ta med seg to bukker inn i helligdommen og «stille dem fram for Herrens åsyn» (16,7). Så skulle han kaste lodd om bukkene, «ett lodd for Herren og ett for den som skulle sendes bort» (v 8 – NB 1988). Og vi leser videre: «Den bukken som ved loddkasting er tilfalt Herren, skal Aron føre fram og ofre til syndoffer. Men den bukken som loddet var falt på, den som skal sendes bort, skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning ved den, og så skal den slippes løs for å sendes ut i ørkenen» (v 9-10 – Norsk Bibel 1988).

Her har vi «syndebukken». Den ene skulle ofres til Herren, den andre skulle sendes ut i ørkenen, etter at Aron hadde lagt hendene på den og bekjent alle Israels synder over den. «Syndebukken» ble tilregnet hele folkets synder, og deretter sendt langt, langt ut i ørkenen slik at den ikke kunne vende tilbake igjen. Synden ble overført fra folket til bukken som deretter ble sendt avsted. Bukken var folkets stedfortreder. Bukken gjorde opp for folket.

Det var to bukker som skulle ofres, en død og en levende. Den levende bukken som skulle sendes ut i ørkenen, skulle antakelig være et synlig bilde på det som ikke så lett kunne sees av den bukken som ble slaktet og ofret, nemlig at syndene var tatt bort, at syndene var fjernet fra folket, at de ikke fantes mer, at de var strøket ut.

Men la oss bare gjenta: Denne offerhandling på forsoningsdagen skulle gjentas år etter år etter år. Hva viser dette oss? Det viser oss at det ikke var et fullkomment offer. For hadde det vært et fullkomment offer, så hadde ikke folket behøvd å gjenta det.

Kristus – verdens «syndebukk»

Dette som skjedde hvert år på den gammeltestamentlige forsoningsdagen er et herlig bilde på Kristus og hans stedfortredergjerning. Da Kristus døde på korset, fullførte han sin gjerning som vår stedfortreder. Likesom folkets synder ble tilregnet bukken, ble våre synder tilregnet Kristus. Likesom bukken måtte bøte med livet for å sone folkets synder, måtte Kristus bøte med livet for å sone våre synder.

I sin mektige profeti om den lidende tjeneren sier profeten Jesaja det slik: Han «ble regnet blant overtredere. Han tok på seg de manges synd» (53,13). Han som ikke selv var noen overtreder, ble regnet blant overtredere. Han som ikke selv hadde synd, tok på seg de manges synd. Jesus sier uttrykkelig i Luk 22,37 at denne profetien hos Jesaja, gjaldt ham selv: «For jeg sier dere at det må oppfylles på meg, det ordet som står skrevet: Han ble regnet blant overtredere.»

Og går vi til Paulus, så bruker han like sterke ord. Han sier: «Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss» (2 Kor 5,21). Gud gjorde Kristus til synder, han som ikke var en synder. Og han gjorde for oss. Likesom ypperstepresten overførte folkets synder på bukken, overførte Gud våre synder på Kristus.

Det var det samme døperen Johannes sa om Jesus: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd» (Joh 1,29). Likesom bukken bar hele folkets synder ut i ørkenen, bar Jesus hele verdens synder opp på korset. «Han bar våre synder på sitt legeme opp på korstreet» (1 Pet 2,24).

Kristus er den fullkomne oppfyllelsen av det gammeltestamentlige forbilde. Han er blitt alle menneskers «syndebukk». Gud har overført alle menneskers synder på ham.

Og – og det er viktig – Kristi offer behøver ikke gjentas år etter år. Bibelen sier at han har båret fram offeret «en gang for alle da han ofret seg selv» (Hebr 7,27). Øverstepresten i den gamle pakt måtte først bære fram offer for seg selv og sine egne synder, og deretter kunne han bære fram offer for folkets synder. For «de som loven innsetter til øversteprester, er svake mennesker» (Hebr 7,28). De var selv syndere som behøvde soning for sine egne synder. Men Kristus hadde ingen egne synder som han behøvde bære fram offer for. Han var «hellig, god og ren, skilt ut fra syndere og opphøyd over himlene» (Hebr 7,26).

Hva fører dette til for oss? Det betyr at Kristi stedfortredergjerning fullt og helt gjør opp for våre synder. Alle våre synder og misgjerninger – absolutt alle – er sonet. Han er det fullkomne offer som har betalt og gjort opp for oss.

Vi skal også merke oss i denne forbindelse hvordan Hebreerbrevet understreker at Kristus ikke bare er sonoffer, men at han også er øversteprest. I den gamle pakt var det øverstepresten som skulle bære fram offeret. Kristus er vår øversteprest. Han er øverstepresten som bærer fram offeret, og han er selv offeret. Og Hebreerbrevet sier at han er prest «til evig tid». Han trenger altså ikke erstattes med nye øversteprester. Ingen andre trenger komme for å sone verdens synd. Det har han gjort en gang for alle. Og hans prestedømme tar aldri slutt (Hebr 7,24).

Våre synder ble tilregnet Kristus

Det er veldig viktig at vi holder fast ved denne bibelske sannhet at våre synder ble tilregnet Kristus. For det er så mange som tar anstøt av dette. De hevder at det både er moralskt anstøtelig og intellektuelt dåraktig å hevde at Gud tilregner Kristus våre synder, mens han tilregner oss Kristi rettferdighet. Olav Valen-Sendstad skriver i sin bok «Ordet som ikke kan dø» om en mann som hadde skrevet et brev til ham om dette. Denne mannen skriver til Valen-Sendstad: «Kan De virkelig som et fornuftig menneske tro at Gud går omkring med et slikt narrespill og innbiller seg selv og andre at Kristus var en synder, når han faktisk ikke var det, eller at en synder er ren og rettferdig, når han faktisk ikke er det?»

Valen-Sendstad svarer at det er nok sant at når Gud tilregner Kristus verdens synd, så betrakter Gud ham som noe han ikke er, nemlig en tilregnet synder. Men dette er ingen innbilning hos Gud, sier Valen-Sendstad. Dette er en virkelighet! Det er et faktum at våre synder ble tilregnet Kristus, at de ble overført fra oss til ham, at de ble lagt på ham.

Hvordan kan vi vite det? Hvordan vet vi at våre synder er lagt på Kristus? Beviset for det er Kristi død. Jesus skulle egentlig ikke ha dødd. For han var syndfri. Den som gjør Guds vilje, skal leve, sa han selv (Luk 10,28). Døden er et resultat av synden. Fordi Jesus døde, vet vi at han virkelig bar våre synder, at våre synder var overført på ham. Hans død kom som et resultat av at våre synder var tilregnet ham. Derfor er det ingen innbilning at våre synder er tilregnet ham, det er en trøsterik virkelighet. «Kristi død er vår forsoning med Gud, vårt frihetsbrev, vår ankergrunn» (Olav Valen-Sendstad).

Kristi rettferdighet ble tilregnet oss

Som vår stedfortreder ble Kristus tilregnet noe han ikke hadde, nemlig vår synd. Men vi ble også tilregnet noe som vi ikke hadde, nemlig hans rettferdighet. Vi som ikke var rettferdige, men syndere, ble rettferdige gjennom ham.

Hva består denne rettferdighet i som vi tilregnes? Guds uforanderlige rettferdighet krever av oss mennesker at vi holder loven fullkomment. Den krever av oss at vi er syndfrie. Uten denne fullkomne rettferdighet kan vi ikke bestå for Guds åsyn.

Det Kristus gjorde da han kom til jorden, var ikke bare at han ofret seg selv for oss ved sin død på korset. Nei, han levde også et fullkomment, syndfritt liv. Han oppfylte loven. Helt i begynnelsen av sin virksomhet sa han rett ut: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle» (Matt 5,17). Dette uttrykker Paulus på denne måten: «Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror» (Rom 10,4 – NB 1988).

Og i Galaterbrevet sier han: «I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven, så vi kunne få barnekår» (Gal 4,4,-5).

Kristus har altså holdt loven. Han har oppfylt all rettferdighet. Han har levd det livet Gud ville at vi mennesker skulle leve. Og dette har han ikke gjort for sin egen del. Han behøvde jo ikke oppfylle loven, han som selv er lovens Herre. Hvorfor har han da gjort dette? For å kjøpe oss fri, vi som stod under loven, vi som var tvunget til å holde loven, vi som var tvunget til å leve et syndfritt liv om vi ville bestå for Guds åsyn. Dette har Kristus gjort, i stedet for oss, som vår stedfortreder.

Og denne fullkomne rettferdighet Kristus har skaffet til veie ved sitt liv, tilregnes oss. Den overføres til oss. Kristus er blitt vår rettferdighet (1 Kor 1,30). I ham har vi fått Guds rettferdighet (2 Kor 5,21).

Når Paulus sier at Kristus er blitt «lovens ende» (Rom 10,4), så mener han rett og slett at Jesus har satt punktum for lovens og gjerningenes rettferdighet fordi han selv er blitt den rettferdighet som Gud tilregner oss. Lovens og gjerningens rettferdighet har vi ikke. Den klarer vi ikke å skaffe oss. Det er umulig for oss. Men det gjør ikke noe, for å si det slik, for Jesus har skaffet oss en bedre rettferdighet, nemlig sin egen som vi tilregnes gjennom troen på ham. Ja, Bibelen sier uttrykkelig at vår rettferdighet, den som gjør at vi kan bestå for Gud, er ikke vår egen, det er ikke lovens og gjerningenes rettferdighet, men det er en gave som vi får av Gud: «Her har jeg ikke min egen rettferdighet, den som loven gir,» sier Paulus i Fil 3,9, «men den rettferdighet jeg får ved tro på Kristus, den som er fra Gud gjennom troen».

Dette er trøsterikt! Dette er virkelig en trøsterik lære! Vi tilregnes altså en annens rettferdighet, en rettferdighet som er utenfor oss, nemlig vår stedfortreder Kristus og hans rettferdighet. Vi trenger ikke streve og kave for å skaffe oss den. Vi får den som en fri gave. Bibelen sammenligner denne rettferdigheten ofte med en skinnende hvit kappe som ikles oss. Profeten Jesaja sier at Herren har kledd ham «i frelsens drakt» og svøpt ham «i rettferdighets kappe» (Jes 61,10). Og Paulus sier at den som er døpt til Kristus, har «kledd seg i Kristus» (Gal 3,27).

Hvem trenger vel være redd for å tre fram for Guds åsyn med en slik klesdrakt? Hvem trenger vel være redd for å frykte for å stå Guds domstol ikledd Kristi rettferdighets hvite kappe? Dette gjelder oss, vi som er døpt, vi som tror på ham, vår Frelser og Herre, vår Stedfortreder og Rettferdighet.

Det er en del som har fornektet at Kristus var vår stedfortreder også i dette at han oppfylte loven. Men Bibelen er meget klar. Den sier at Kristus ble født «under loven», dvs. under lovens krav. Hvorfor? For å kjøpe oss fri, vi som allerede stod under loven (Gal 4,4-5). Og nettopp fordi Kristi lovoppfyllelse var en stedfortredende lovoppfyllelse, er vi frikjøpt fra lovens krav. Loven er ikke lenger vår frelsesvei. Paulus sier: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld» (Gal 3,13). Paulus sier til og med i Rom 7 at vi er «løst fra loven» (v 6). Tidligere bandt loven oss. Vi var tvunget å holde den for å bli frelst. Nå binder den oss ikke lenger på denne måten. Vi trenger ikke lenger holde den for å bli frelst. Kristus har holdt den for oss. Han har gjort det vi skulle gjøre for å bli frelst. Han var vår stedfortreder også i sitt liv.

Dermed er det ikke slik at vi bare kan leve som vi vil, ture fram i synd og ikke lenger bry oss om Guds bud. Nei, for Paulus sier også at loven er «hellig, og budet er hellig, rett og godt» (Rom 7,12). Loven er der fremdeles for at vi skal følge den. Den skal være en regel i livet vårt. Men den er ikke lenger noen frelsesvei. Det er det Kristus som er. Han har oppfylt loven for oss, og vi er tilregnet hans lovoppfyllelse, hans rettferdighet.

Så har vi altså byttet, Kristus og vi mennesker. Kristus har fått vår synd, og vi har fått hans rettferdighet. Reformatorene kalte det for det «salige bytte». Dette er selve kjernen i evangeliet. Alt mitt tilhører Kristus, og alt som tilhører Kristus, er blitt mitt. Han tar mitt, og jeg får hans. Han bærer min synd, og jeg får bære hans rettferdighet for Guds åsyn. Han har gått under min dom og forbannelse, og jeg får være under hans nåde og velsignelse hos Gud. Og alt dette skyldes at han ville være min stedfortreder, både i liv og i død.

(Foredrag av Egil Edvardsen.)