"Dette forkynner vi, og det er dette dere har tatt imot i tro." Slik avsluttes denne prekenteksten fra Paulus sitt "oppstandelseskapittel", kapittel 15 i 1 Korinterbrev. Dermed slår han bare fast et faktum som ingen kan si imot. Det er dette han har forkynt, og det er dette korinterne har tatt imot i tro. Ja, det er et urokkelig faktum: I to tusen år har den kristne kirken forkynt Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, og det er dette alle kristne har tatt imot i tro.

Jesus stod opp fra de døde! Hans oppstandelse er et faktum som er bevist ved at han viste seg for sine venner, disiplene, og til og med for Saulus som var en av hans bitreste motstandere. Paulus skriver: "Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. For jeg er den ringeste av apostelen, ja, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke."

Likevel vet vi at det fins mange som tviler på oppstandelsen. Det fins mange skeptikere. De tror ikke på det umulige. De tror ikke på under. I alle fall tror de ikke at døde kan stå opp igjen til livet. De er så forblindet i sin forstand at de kan ikke tro alt det mirakuløse og utrolige som Gud har gjort.

Hva tror vi? Får også tvilen og skeptisismen rom hos oss? I dag på påskedagen vil jeg si til dere alle:

JESU KRISTI OPPSTANDELSE FRA DE DØDE ER EN VIRKELIG SANNHET!

· Dette forkynner vi.
· Dette tror vi på.

1. Jesu Kristi oppstandelse fra de døde – dette forkynner vi
Hvor mange vitner trengs det egentlig til å bevise at noe er sant? Vi har sikkert sett filmer fra amerikanske rettsaler. Det fins så mange slike filmer. Det ene vitnet etter det andre står fram og sier at den anklagede er uskyldig. Men spørsmålet er alltid: Vil juryen bli overbevist? Vil alle vitneutsagnene være tilstrekkelig? Hvor mange vitner trengs det til å overbevise dem? Aktor i saken gjør hva han kan for å så tvil om vitnenes troverdighet. Han prøver å vikle vitnene inne i selvmotsigelser. Han forsøker å påvirke juryen til å tvile på vitnene. Spenningen er derfor stor når juryen tar plass for å avsi kjennelsen. Har vitnene vært overbevisende nok? Har det vært nok vitner til å få frikjent den anklagede?

Den kristne kirken er grunnlagt på Jesu oppstandelse fra de døde. Paulus ramser opp en mengde mennesker som var øyenvitner til den oppstandne Jesus. Først viste han seg for Kefas, dvs. Peter, deretter for alle de tolv samtidig, og som vi vet gjorde han dette ikke bare én gang, men mange ganger. "Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang," fortsetter han. Og om noen ville tvile på Paulus sine påstander, kunne de bare spørre disse selv, for av disse fem hundre lever fortsatt de fleste. Det var bare noen som var døde. "Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene," sier han videre. "Aller sist viste han seg for meg" (v 5-8)

Så hvor mange vitner trengs det egentlig? Tolv burde være haugen på nok, men nå har han altså vist seg for fem hundre stykker – ikke for én etter én i en drøm, men for alle fem hundre samtidig.

Nå forsøkte selvfølgelig alle fornekterne like fra kirkens første begynnelse å bortforklare oppstandelsen. Men bevisene var så mange og så overveldende at i stedet for å bortforklare oppstandelsen, var kirkens motstandere nødt til å velge en annen taktikk. De truet de kristne til taushet, og om de ikke ville lystre, ble de fengslet og torturert og mange led martyrdøden for sin usvikelige tro på den oppstandne. Det er jo ikke mye tvil i Peters munn når han på den første pinsedagen forkynner for jødene i Jerusalem: "Gud oppreiste denne Jesus, og vi er alle vitner om det" (Apg 2,32). Og selv om de visste at de ville bli forfulgt av de jødiske lederne, fortsatte de frimodig å forkynne om den oppstandne Jesus. "Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse" (Apg 4,33).

Ja, den veldige forandringen som skjedde med disiplene, er i seg selv et bevis godt nok. Før Jesus døde på korset, hadde disiplene hatt en falsk oppfatning om hans gjerning her på jorden. De hadde hele tiden trodd, slik mange jøder tror den dag i dag, at Messias skulle komme for å gjenopprette Israel og opprette fredsrike på jorden. Så da han som de trodde var Messias, var død, var alt håp ute. De var nedtrykt og motløse. De hadde gitt opp. At det var slik, ser vi av disiplenes reaksjoner etter at han er død. De låste seg inne av frykt for jødene. Så da Jesus viste seg for dem på kvelden den første påskedagen, gikk han gjennom stengte dører.

Det samme finner vi i beretningen om de to Emmausvandrerne. De var nedtrykt og ikke så lite overrasket over at han som gikk ved siden av dem, ikke forstod hva som hadde hendt i Jerusalem de siste dagene. De sa til ham: Denne Jesus fra Nasaret "var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel!" (Luk 24,19-20). For dem var alt håp ute, selv om de var blitt forvirret av rykter om at noen av kvinnene hadde vært ute ved graven om morgenen og ikke funnet Jesu legeme.

Vi ser helt tydelig av bibeltekstene at disiplene ikke hadde ventet at Jesus skulle stå opp igjen fra graven, og da de så fikk høre om at graven var tom, ville de først ikke tro det. Vi leser for eksempel i Mark 16: Maria Magdalena – som Jesus hadde vist seg for ute ved graven – "gikk av sted og fortalte det til dem hadde vært med ham, og som nå sørget og gråt. Men da de fikk høre at han levde, og at hun hadde sett ham, trodde de det ikke" (Mark 16,10-11). Og vi leser videre: "Senere viste han seg i en annen skikkelse for to av dem, mens de gikk på veien og skulle ut på landet. Også disse kom og fortalte det til de andre, men de trodde ikke dem heller" (Mark 16,12-13). Og når så Jesus til sist selv viser seg for alle apostlene på en gang, står det at "han bebreidet dem at de var så vantro og forherdet og ikke hadde trodd dem som hadde sett at han var oppstått" (Mark 16,14).

Det er altså ingenting som tyder på at disiplene forventet at Jesus skulle stå opp igjen fra graven, og at de dermed – slik som enkelte har forsøkt å bortforklare oppstandelsen med – satte i gang med å produsere en falsk historie om at Jesus skulle være oppstått fra de døde.

Beretningen om hans oppstandelse er ingen sammensvergelse, det er sannheten. For hvor mange vitner trengs det egentlig for å bevise at noe er sant? Vanligvis er det nok om to eller tre samstemmer i sitt vitnesbyrd, men her fins det en mengde vitner, ja, hele fem hundre, sier Paulus.

Jesu Kristi oppstandelse fra de døde er sannheten. "Dette forkynner vi, og det er dette dere har tatt imot i tro" sier Paulus. Og vi sier det samme: "Dette forkynner vi! Og det er dette vi har tatt imot i tro!"

2. Jesu Kristi oppstandelse fra de døde – dette tror vi på
Men er dette bare noe vi har bestemt oss for å tro? Eller er det noe vi har famlet oss fram til etter en lang vandring gjennom mye tvil? Ja, tvilen fins nok alltid hos oss, og den vil være der så lenge vi har det gamle mennesket med oss. Men troen på oppstandelsen er ikke noe vi har kommet fram til etter lang tids kamp og tvil. Troen fins ikke ved enden av en lang vei som går gjennom kamp og strid, tvil og anfektelser. Nei, troen fins ved begynnelsen av veien og bærer oss gjennom hele livet og gjennom alle mørke tider da tvilen og anfektelsene truer med å knuse oss. Den kristne troen springer ikke fram av tvilen. Den kristne troen fins der på tross av tvilen.

Paulus skriver hva som er årsaken til at han tror på oppstandelsen: "Ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves" (v 10). Fra å være en innbitt motstander av kirken og en nidkjær forfølger av de kristne var Paulus blitt en Jesu Kristi apostel. Fra å være en som med alle midler ville motarbeide den kristne troen på oppstandelsen, var han selv blitt en overbevist troende.

Hva var det som hadde skjedd? Hvordan hadde dette gått til? Paulus sitt svar er like enkelt som det er vidunderlig: "Ved Guds nåde er jeg det jeg er." Det var nåden alene som hadde gjort Paulus til den han var. Det var nåden alene som hadde gjort den vantro Saulus til den troende Paulus. Det var nåden alene som hadde gjort den tidligere kristenforfølgeren om til en ivrig apostel, til en energisk og utrettelig forkynner av evangeliet til hedningeverdenen og ikke minst til den dyktigste kristne teologen som noen gang har funnes.

Nåden hadde gjort det, ikke Paulus selv! Og den store Paulus er den første til å innrømme at alt er av nåde, dvs. alt er Guds verk og ingenting er hans eget menneskeverk. Paulus gjorde seg aldri for store tanker om seg selv. "For jeg er den ringeste av apostlene, ja, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke," skriver han til korinterne (v 9). Og vi kan jo ikke annet enn å gi ham rett. At en overbevist og nidkjær kristenforfølger blir omvendt og kommer til tro, ja, ikke bare det, men også blir den største kristne misjonæren i hele kirkens historie, er ikke noe annet enn et nådens under.

Så når vi tror på oppstandelsen, hva er da grunnen? Når vi tror på tross av all tvil? Når vi klamrer oss til håpet om det evige liv selv om døden omgir oss på alle kanter? Når vi midt i de mørkeste stunder vender oss til Gud for hjelp og råd? Hva er svaret? Svaret er nåden. Ved Guds nåde er vi det vi er! Ved Guds nåde tror vi. Ved Guds nåde tror vi at han døde for våre synder på korset. Ved Guds nåde tror vi at han stod seierrik opp fra graven. Og ved Guds nåde har vi det håp at vår død ikke er slutten, men at også vi skal vekkes opp til livet.

"Jeg er oppstandelsen og livet," sa Jesus til Marta, "den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." "Tror du dette?" spurte han henne, og han spør oss: "Tror vi dette?" Og kan vi svare som Marta gjorde: "Ja, Herre, jeg tror", er det av bare nåde.

Ved Guds nåde er vi det vi er. Ved Guds nåde tror vi og håper vi. Ved Guds nåde ser vi fram til oppstandelsen på den ytterste dagen fordi Jesus Kristus har gått foran oss gjennom døden til livet.

Paulus skriver til korinterne: "Jeg kunngjør for dere, brødre, det evangelium jeg forkynte dere, det dere har mottatt og står på. Gjennom det blir dere frelst, hvis dere holder fast på det ordet jeg forkynte – så sant dere ikke forgjeves er kommet til tro" (v 1-2). Dette evangelium har dere også nå hørt. Gjennom dette evangeliet blir dere frelst, hvis dere holder fast på det dere nå har hørt. Må Gud hele tiden gi oss av sin nåde så vi tror evangeliet og blir frelst til evig tid. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

Tilbake til prekenarkivet