Hvordan skal dere som forsamling betrakte meg som prest? Hva kan dere kreve av meg? Dette viktige spørsmålet besvarer Paulus i dagens episteltekst.

Vi vet en god del om denne menigheten i Korint som Paulus skriver til. Det var en splittet menighet. Den var oppdelt i partier. Og det virker som om splittelsen gikk på hvem av kirkens ledere som var best. Noen holdt seg til Paulus, andre til Apollos, andre igjen til Kefas. Mens noen hevdet at de bare holdt seg til Kristus. Hva har hendt? undrer Paulus. "Er da Kristus bli delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn?" (1,12-13). Ja, hva er det som har hendt når en menighet blir splittet på grunn av at medlemmene holder seg til forskjellige ledere? Da har menigheten begynt å betrakte sine åndelige ledere på en feil måte, og lederne på sin side har begynt å vente anerkjennelse fra menigheten ut fra et galt utgangspunkt.

Hvordan skal en kirke betrakte sine ledere? Hvordan skal en menighet betrakte sin pastor? Hva kan de kreve av ham?

"Så skal dere da se på oss som Kristi tjenere og forvaltere av Guds hemmeligheter." Slik skulle menigheten betrakte Paulus og de andre av kirkens ledere. De skulle verken gjøre dem til noe mer eller noe mindre enn dette. De var Kristi tjenere, og de var forvaltere av Guds hemmeligheter.

En rett pastor har ikke skaffet seg embetet ved hjelp av makt. Heller ikke har han tilsneket seg embetet ved hjelp av smiger eller overtalelse. Han har ikke på noen måte fortjent seg et embete. Han har ikke innsatt seg selv i det. Han er en Kristi tjener. Det er Kristus selv som har satt ham i embetet. Som Paulus skriver til efeserne: "Det er han [Kristus] som ga sine gaver: Han satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere" (Ef 4,11). Men om de falske profetene klager Gud gjennom profeten Jeremia: "Jeg har ikke sendt profetene; og likevel løper de" (Jer 23,21).

En rett pastor er kalt av den kristne forsamlingen. For Kristus har gitt sin kirke av troende himmelrikets nøkler og dermed også retten til å kalle og innsette tjenere i det offentlige embetet. En rett pastor er derfor ikke kalt av Kristus direkte, men gjennom forsamlingen. Har han ikke et kall fra forsamlingen til å utføre oppgaver innenfor det offentlige embetet, er han heller ikke rett kalt. Det nytter ikke om mennesker vil komme til oss og hevde at de har fått et kall fra Gud direkte. For oss gjelder bare kallet som de får av forsamlingen. Ettersom den offentlige forkynnelsen av Guds ord og forvaltningen av sakramentene er en eiendom som tilhører forsamlingen, har ingen enkeltpersoner rett til å påberope seg dette embetet av seg selv uten at de er kalt til det av forsamlingen.

Videre skal vi merke oss at Paulus sier at en pastor er en Kristi tjener. Rette pastorer er tjenere, ikke herskere, ikke herrer. Apostelen bruker her et gresk ord for "tjener" som fører tankene hen på et skip. Det er Kristus som er kapteinen om bord i kirkeskipet. Han er skipsføreren. En rett pastor er derfor en som ikke hersker over de troende, men som tjener dem. Han skal ikke være deres herre, men deres bror.

Jesus sier for eksempel til disiplene sine: "Dere vet at de som regnes for å være folkenes fyrster, er herrer over dem, og deres mektige menn hersker over dem med makt. Men slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener, og den som vil være den fremste blant dere, skal være alles trell" (Mark 10,42-44). Og han sa: "La heller ikke noen kalle dere lærere, for én er deres lærer, Kristus" (Matt 23,10).

Derfor formaner Peter alle pastorer og ledere i kirken på den tid og i dag: "Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være et eksempel for hjorden" (1 Pet 5,3). Og Paulus skriver til korinterne: "Hva er da Apollos, og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til" (1 Kor 3,5). Og i det andre brevet skriver han: "Ikke slik at vi vil herske over deres tro… Men vi er medarbeidere som vil hjelpe dere til glede" (2 Kor 1,24). Ja, Paulus sier det rett ut: "Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre og oss som tjenere for dere – for Jesu skyld" (2 Kor 4,5).

Dette er klare og tydelige ord som alle ledere i den kristne kirken må ta til hjerte, enten de kalles biskop eller prest eller lærer. Så hvordan skal altså dere betrakte meg som pastor? Som tjener; som Kristi og forsamlingens tjener som "vil hjelpe dere til glede". Jeg er ikke satt til å herske, men til å hjelpe. Jeg er satt til å tjene dere med Ordet og sakramentene på en slik måte at dere kan få tro og styrke, rettledning og hjelp i kristenlivet. Jeg skal gi dere glede og håp og trøst. Og om jeg av og til også må forkynne loven med hele dens alvor, er det også da for å hjelpe dere så dere ikke går på feil vei og tar feil av målet.

Dere som forsamling og jeg som pastor står under den samme Herre, Jesus Kristus. Han er den eneste Herre i kirken. Vi skal ikke ha noen paver iblant oss, verken i navnet eller i gavnet. Så skal dere da se på meg som Kristi tjener…

Men Paulus nevner noe annet viktig som en rett pastor skal være. Han skal være forvalter av Guds hemmeligheter.

Også av dette lærer vi mye om hvordan den kristne menigheten skal betrakte sin pastor, og hva den skal gå etter når den kaller en pastor. For det første: Han skal forvalte Guds hemmeligheter. Han skal ikke forvalte sine egne hemmeligheter eller spekulasjoner. Han skal ikke komme med egne visdomsord eller dype saker som han har tenkt ut med sin egen fornuft. Han skal bare rekke menigheten de hemmeligheter – eller "mysterier" som det står på gresk – som Gud selv har åpenbart i den hellige Skrift. Guds Ord, og bare det, skal være kilden som alt det pastoren underviser eller forkynner skal springe ut av. Kort sagt: En rett pastor skal forkynne Guds ord, ikke menneskeord. Han må si med Paulus: "Jeg sier ikke noe annet enn det Moses og profetene har talt" (Apg 26,22). Og det Gud har sagt til Moses, må være utgangspunkt for all hans forkynnelse og undervisning: "Dere skal ikke legge noe til det jeg befaler dere, og ikke trekke noe ifra" (5 Mos 4,2). Ingenting annet enn Guds ord, rent og klart, skal en pastor forkynne. Det er Guds hemmeligheter han skal forvalte, ikke sine egne.

Legg også merke til at Paulus kaller de som forkynner evangeliet, ikke bare for predikanter eller forkynnere, men forvaltere av Guds hemmeligheter. Dette er veldig viktig. En forvalter er ikke selv eier eller herre over det han forvalter. Det er en annen som eier det, og forvalteren står under ham som eier det. Men på den andre siden er ikke forvalteren bare som en oppbevaringsboks. Forvalterskap er ikke en passiv tilstand, men noe levende og aktivt. Forvalteren skal bruke det han har fått overlatt til seg slik at det blir til nytte for andre. En rett pastor er en forvalter. Han har fått overlatt til sitt forvalterskap en dyrebar skatt. Denne skatten, som er Guds ord, skal han ikke la ligge ubrukt, men forvalte den så den blir til nytte for forsamlingen. Som Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus: "Anstreng deg for å stå din prøve framfor Gud, så du kan være en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men deler sannhetens ord rett" (2 Tim 2,15). Eller Herren Jesus selv sier: "Hvem er en tro og klok forvalter, en som herren betror oppsynet med de andre tjenerne, så han skal gi dem mat i rette tid?" (Luk 12,42).

"Gi mat i rette tid", "dele sannhetens ord rett" – det er det som forventes av en rett pastor. Det betyr at han forkynner loven til formaning og rettledning. Men det betyr også at han forkynner evangeliet til trøst og oppreisning og styrke. Han gjør dette i onde og gode dager. Han gjør det overfor gammel og ung. En rett pastor er derfor som en god lege som noen ganger må bruke sterk medisin for å få bukt med sykdommen, mens han andre ganger bare kan bruke lindrende salver som demper smerten og får sårene til å gro.

Slik skal altså forsamlingen betrakte sin pastor, som en rett forvalter av Guds ord i lov og evangelium.

Hva forventes det av en forvalter? I grunnen bare én eneste ting. Paulus sier: "Nå kreves det av forvaltere at de viser troskap." Legg merke til dette! Én viktig sak er det Paulus nevner når det gjelder det en forsamling kan forvente seg av en pastor: Troskap. Visst er det bra om pastoren har mange forskjellige gaver. Og Paulus skriver jo i det samme brevet om at Gud gir forskjellige gaver til forskjellige mennesker: "Ved Ånden blir det gitt den ene å forkynne visdom, en annen får ved den samme Ånd å meddele kunnskap. Én får en særskilt trosgave ved den samme ånd… Én får den gave å tale profetisk… Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt, slik han vil" (1 Kor 12,9ff). Ikke én pastor har alle gavene, men hver pastor har fått en eller flere av gavene. I tillegg er alle forkynnere av evangeliet like forskjellige som mennesker flest. Skaperen har utrustet dem med forskjellig personlighet og evner.

Hva kan derfor forsamlingen forvente seg av sin pastor? De kan ikke forvente at han har gaver som han ikke har fått. Forsamlingen kan ikke kreve av sin pastor at han skal være en annen enn den han er, med de menneskelige egenskaper og åndelige gaver som Gud har gitt ham. Å forvente seg av et menneske at det skal kunne gjøre noe som det ikke er utrustet til, er ikke bare galt, det er også ukjærlig. Og vi gjør et slikt menneske stor urett ved å kreve at det skal gjøre saker som det ikke har evne til. I tillegg skaper det stor frustrasjon både hos pastoren og hos forsamlingen.

Men det en forsamling virkelig kan forvente seg av sin pastor, er at han er trofast i sitt forvalterskap av de gaver og evner han har fått. Framfor alt skal de forvente seg av ham at han er trofast i sitt forvalterskap av Guds hemmeligheter. Enhver troende forsamling og kirke kan og skal forvente seg av sine kalte tjenere at de forvalter Guds ord med stor troskap. Alle kristne kan og skal forvente seg av sin pastor at han forkynner Guds ord i lov og evangelium.

Det er en alvorlig situasjon dersom forsamlingen forventer seg av sin pastor at han skal forkynne noe annet enn Guds ord. Det er alvorlig dersom forsamlingen helst ikke vil høre for mye av loven, men bare evangeliet, eller dersom den forventer at pastoren skal tilpasse seg tidens ånd og forkynne det som klør i øret på folk. Det er meget alvorlig når mennesker ikke lenger bryr seg om å få høre Guds ord forkynt, men bare fine ord og tanker, og forventer at pastoren framfor alt skal gi dem gode stemninger og opplevelser.

Det er én ting en forsamling framfor alt kan og skal forvente seg av sin pastor, og det er at han er trofast mot det hellige oppdraget han har fått, nemlig å forkynne Guds ord klart og rent og forvalte sakramentene rett.

Gud har sagt til alle dem som skal forkynne hans ord: "Forkynn mitt Ord uten å legge til noe eller trekke fra noe! Forkynn hele Guds råd til frelse! Forkynn alt Guds ord! Forkynn i tide og utide! Forkynn til tukt og til trøst!" Dette forventer Gud av pastoren. Dersom forsamlingen forventer noe annet enn det Gud forventer, må forsamlingen stå til ansvar for Gud.

For alle trofaste pastorer gjelder dette ord av Paulus: "Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror" (Rom 1,16). Evangeliet er ikke noe å skamme seg over. Guds ord er ikke noe å skamme seg over. Det bør ikke en trofast pastor gjøre; det bør heller ikke den kristne menigheten gjøre. For evangeliet er det eneste som kan frelse mennesker. Det fins ikke frelse i noe annet enn i evangeliet. Om ikke Guds ord blir forkynt, kan ikke mennesker bli frelst. Det nytter ikke med alle mulige slags fiffige metoder og midler for å få folk til å komme til kirken om det de får høre når de kommer, ikke er Guds ord. Da var det bedre at de holdt seg hjemme og ikke kom til kirken.

"Nå kreves det av forvaltere at de viser troskap." Må Gud gi sin kirke på jorden trofaste forvaltere som ikke viker av, men forkynner Guds ord i lov og evangelium. Må Gud velsigne alle dem som har tatt på seg denne store oppgaven å rekke evangeliet til mennesker så de er trofast og utholdende i sin tjeneste. Og må Gud velsigne oss alle så vi tar imot det dyrebare Ordet som de trofaste forkynnerne gir oss så det blir til frelse for våre sjeler.

Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet